Arbeiderråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra møte i arbeiderrådet i Petrograd i 1917

Arbeiderråd er organer som under en sosialistisk revolusjon blir valgt blant arbeiderne på en arbeidsplass til å fatte beslutninger om hvordan akutte situasjoner skal håndteres, gjerne fungere som streikekomiteer og sørge for nødvendigheter som matforsyning, transport og lignende i en situasjon hvor det offentlige systemet bryter sammen. På denne måten skulle arbeiderne sikre seg kontroll over arbeidsplassen og dermed over produksjonsmidlene, noe som i neste steg vil gi kontroll over hele samfunnet. Tilsvarende organer for soldater kalles soldatråd.

De første arbeiderrådene oppsto allerede under 1905-revolusjonen i Russland, kalt «Råd av arbeiderdeputerte», men gjenoppstod i februar/mars 1917 i mer faste former under den russiske revolusjonen i Petrograd med Lev Trotskij som leder og drivkraft.

Det ble dannet arbeiderråd under novemberrevolusjonen i Tyskland i 1918 og under den spanske borgerkrig 19361939. Under oppstanden i Ungarn mot Sovjetunionen i 1956 ble det spontant dannet arbeiderråd, samt under oppstanden i Polen i 1981.

Andre eksempler på slike danner er Torino i Italia i årene 19191920, i Frankrike i mai-opprøret i 1968, i Chile i 1973 (Cordón Industrial) og i Iran i årene 1978-1979.

Arbeider- og soldatråd i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge vant idéen og arbeider- og soldatråd en viss oppslutning umiddelbart etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Den første som tok opp tanken var jernarbeideren og fagforeningsmannen Sigurd Simensen ved Thunes mekaniske verksted i Kristiania, som våren 1917 hadde ledet en dyrtidsdemonstrasjon mot Stortinget. 18. desember 1917 samlet han nesten 700 tillitsmenn i Jern- og Metallarbeiderforbundet, som sluttet seg til tanken om å opprette arbeiderråd.[1] Uavhengig av dette oppfordret Eugene Olaussen på et møte i Øvre Eikers Arbeiderparti 26. desember 1917 til å starte en rådsbevegelse, og snart ble de første arbeiderrådene opprettet i Krokstadelva, Mjøndalen og Solbergelva. Jernarbeiderne i Kristiania sluttet seg til idéen, og over nyttår spredte den seg til andre steder i Norge. Også soldatråd ble opprettet enkelte steder, først i Trondheim, og i Kristiania ble det opprettet et råd med ett medlem fra hver ekserserplass.[2]

Arbeiderrådet i Kristiania utarbeidet et manifest, «Til Arbeiderne i Norge». I manifestet, som peker på hvordan arbeiderklassen i Norge lider under den nylig innførte rasjoneringen, heter det blant annet at «vi står overfor de mest kritiske tider som landet overhoved har gjennemgått. Vi står midt oppe i en levnetsmiddelkrise, som allerede har latt sult og nød holde sitt inntog i tusener av arbeiderhjem. [...] Den gjennomførte rasjonering er en klasse-rasjonering, en fattigmannsrasjonering, der lar de rike overklasser uberørt. [...] Denne blodige urettferdighet må hos det arbeidende folk utløse et enstemmig krav om beslagleggelse av alle levnetsmidler og deres salg til så overkommelige priser at hele befolkningen kan nyte godt av dem.»[3] Andre krav var blant annet avlysning av militærøvelser, oppløsning av nøytralitetsvakten, kommunenes rett til å ekspropriere boliger og arbeiderrepresentanter i bedriftenes styre.

Arbeiderrådene holdt et landsmøte med 170 fremmøtte i Kristiania fra 24. til 27. mars 1918, og med taler av Eugene Olaussen, Sigurd Simensen og Martin Tranmæl. Her ble det utarbeidet et mer detaljert program, og flere krav lagt til, blant annet krav om åtte timers arbeidsdag. Hvis kravene ikke ble oppfylt, truet rådene med generalstreik og militærstreik. En deputasjon fra rådene møtte statsminister Gunnar Knudsen 2. april 1918. Statsministeren viste seg imøtekommende, og sørget for at det ble utført forskjellige endringer i bestemmelsene om proviantering. Arbeiderrådsrepresentantene var noenlunde fornøyde, og etter dette møtet ble den opphissede stemningen dempet.

I mellomtiden hadde den radikale fløyen vunnet makten i Arbeiderpartiet på partiets landsmøte i Kristiania fra 29. mars til 1. april. Dermed gikk interessen for arbeiderrådene tilbake, og etter Amerikaoverenskomsten var dessuten forsyningene til Norge sikret. Det ble færre arbeidskonflikter, og regjeringen og stortinget gikk til en viss grad med på arbeidernes ønske om åtte timers arbeidsdag, som ble lovfestet året etter, i 1919.[4]

Ifølge Arbeiderbevegelsens historie i Norge kom arbeider- og soldatrådbevegelsen i Norge «fullstendig overrumplende på den etablerte ledelsen» av arbeiderbevegelsen. Videre hevdes det at den var «et uttrykk for at den aktivistiske del av arbeiderklassen hadde mistet tilliten til partiets og fagorganisasjonens evne til å målbære arbeiderklassens interesser».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørnson (1990), s. 507–508.
  2. ^ Keilhau (1938), s. 338.
  3. ^ Keilhau (1938), s. 338–339, Bjørnson (1990), s. 516–517.
  4. ^ Keilhau (1938), s. 338–342.

Litteratur[rediger | rediger kilde]