Børskrakket i 1929

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Folket samler seg på Wall Street

Børskrakket i 1929 er et av de mest kjente børskrakkene i historien. Selv om den massive nedgangen skjedde over flere dager så blir ofte Black Tuesday brukt for å tidfeste krakket, den dagen da panikken brøt ut for alvor og «alle» prøvde å selge seg ut av aksjemarked samtidig. Børskrakket på Wall Street i 1929 kom etter en lang oppgangsperiode i 1920 årene, og innledet den store depresjonen på 30-tallet.

Sitat Anyone who bought stocks in mid-1929 and held onto them saw most of his or her adult life pass by before getting back to even. Sitat
Richard M. Salsman


Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Endringer i Dow Jones Industrial indeksen fra 1928 til og med 1930

Tidslinje for de økonomiske hendelsene rundt børskrakket på Wall Street i 1929:


Det økonomiske grunnlaget[rediger | rediger kilde]

Det var flere faktorer som spilte inn i hvordan denne krisen utviklet seg.

Kredittbasert vekst[rediger | rediger kilde]

1920 tallet var en periode med høykonjunktur. Produksjonen var høy og den generelle kjøpekraften var høy. Mange hadde mye penger mellom hendene og investeringsmulighetene var mange. Aksjemarkedet hadde hatt en enorm vekst de siste 10 årene og ble ansett som en sikker og lønnsom investering. For mange ble dette også et levebrød. Spekulasjon og kortsiktige handler på aksjemarkedet ble en godt betalt heltidsjobb. Den økte interessen for aksjemarkedet førte til at låning av penger til aksjehandler ble stadig mer populært. Dette gjorde det mulig for folk med lite midler å kunne satse på aksjer og de som hadde kapital fra før av kunne satse mer enn de kunne før og dermed øke inntjeningen. Dette ble kalt "kjøp på marginer" (engelsk: buy on margins) og i praksis ble dette gjort ved at man betalte helt ned til 10 prosent av aksjens markedspris med resten fikk man lånt. Siden aksjehandel ble ansett som veldig trygt og veldig lønnsomt så var ikke dette ansett som risikabelt. Det eneste man måtte sørge for var at aksjens verdiøkning ble høyere enn lånets rentekostnader.

P/E[rediger | rediger kilde]

P/E (Price Earnings) er et forholdstall som viser sammenhengen mellom markedsverdien på en aksje og bedriftens resultat. Siden markedsverdien på en aksje er basert på mulig fremtidig gevinst og ikke er en eksakt fremstilling av en bedrifts nåtilstand så kan P/E brukes for å se markedets optimisme og om hva slags tro aktørene har på fremtiden. En god verdi på P/E avhenger av flere variabler som f. eks. type bransje og fremtidsutsikter. En P/E på mellom 10 og 20 anses som normal prising av en børsnotert aksje. I september 1929 oppnådde man en gjennomsnittlig P/E verdi på 32,6[4] for alle selskap som var notert på New York børsen (NYSE). En verdi over 30 tallet kan oppstå i noen tilfeller der en bedrift har stor tillit i markedet, med god grunn eller ikke. Dette kan være pga. stor tro på fremtidig inntekt, f. eks. et oljeselskap som har funnet olje som vil generere gode inntekter i fremtiden. Dette høye P/E tallet viser at aktørene på aksjemarkedet hadde svært stor tiltro til fremtiden.


Offisiell granskning[rediger | rediger kilde]

Pecora kommisjonen ble utnevnt av det amerikanske senatet 4. mars 1932 for å utrede årsakene til Wall Street krakket i 1929. Navnet Pecora kommer fra lederen i kommisjonen, Ferdinand Pecora. I den første tiden kommisjonen var virksom, gikk mye av tiden ut på å avhøre store aktører på Wall Street. Denne prosessen fikk mye publisitet da det kom flere avsløringer om skattesvik. Pecora kommisjonen skulle i tillegg til å utrede årsakene, også legge til rette for at noe lignende ikke skulle skje igjen. Glass-Steagall vedtaket ble Pecora kommisjonens største endring. Dette vedtaket ble laget for å skape et skille mellom investeringsbanker (verdipapirmeglere mm.) og kommersielle banker (innskudd og utlån).


Tiltak[rediger | rediger kilde]

Flere tiltak ble satt i gang for å korrigere nedgangen. Under selve krisen ble kortsiktige løsninger fra private aktører utprøvd, men det offentlige kom på banen senere under den store depresjonen for å dempe fallet.

Tiltak fra private aktører[rediger | rediger kilde]

Aksjemarkedet hadde tidligere opplevd relativt store svinginger på kort tid som følge av usikkerhet. Panikken i 1907 hadde vært et slikt tilfelle. Man opplevde da en tillitskrise i finansindustrien og mangelen på tilgangen til penger gjorde det vanskelig for bedrifter å holde seg levedyktige. Den kjente bankmannen J.P. Morgan var en stor aktør på denne tiden. Han gikk inn med mye kapital for å bedre soliditeten til bankene noe som sørget for at tilliten på lånemarkedet bedret seg. Lignende tiltak ble satt i gang ganske tidlig i 1929. 25. oktober 1929 samlet representanter fra flere banker seg for å finne en løsning på krisen. De som var på møtet var: Thomas W. Lamont (Morgan Bank), Albert Wiggin (Chase National Bank), Charles E. Mitchell (National City Bank). Disse samlet kapital for å gjennomføre et stort oppkjøp av såkalte bluechip selskaper, selskaper som regnes som veldig trygge. Dette skulle gjenopprette tillitten i aksjemarkedet.

Rockefeller familien og grunnleggeren av General Motors og Chevrolet, William C. Durant gjorde det samme tirsdag 28. oktober. Disse tiltakene hadde liten virkning utover noen timer disse dagene.

Herbert Hoover[rediger | rediger kilde]

Herbert Hoover var den sittende presidenten under krakket i 1929 til Franklin Delano Roosevelt overtok i 1933.

Hoover ble ansett som tiltaksløs i forhold til krisen. Han mente krisen ikke kunne knyttes til USA økonomi. To tiltak som ble satt i gang under hans presidentperiode var opprettelsen av Pecora kommisjonen og Smoot-Hawley Tariffvedtaket.

Målet med Smoot-Hawley vedtaket var redde amerikansk industri ved å øke avgiften på importvarer. På denne måten skulle man få amerikanere til å kjøpe amerikanske varer istedenfor utenlandske. Dette vedtaket var svært kontroversielt og Herbert Hoover ble oppfordret av både økonomer og nære handelspartnere i utlandet til å gå imot forslaget. Vedtaket førte til et mer anstrengt forhold mellom land i og med at alle land etterhvert fulgte samme linjen med en proteksjonistisk politikk. Smoot-Hawley er blitt omtalt som en mulig årsak til den store depresjonen.


Franklin Delano Roosevelt og New Deal[rediger | rediger kilde]

Franklin Delano Roosevelt (FDR) tok over som president etter Herbert Hoover 4. mars 1933. Roosevelt var svært populær, men hadde store utfordringer fremfor seg. Hans New Deal program skulle få økonomien på fote igjen. New Deal var en pakke bestående av vedtak og offentlige programmer laget for å få økonomien i gang igjen. New Deal ble satt i verk i 1933 når FDR tok over som president. New Deal brukte motkonjunkturpolitikk for å dempe fallet under depresjonen. Den britiske økonomen John Maynard Keynes var den som først snakket om dette politiske virkemiddelet. Man ønsker da å bruke finanspolitikk ved å enten øke de offentlige utgifter eller senke de offentlige inntektene (skatter). På denne måten ville man stabilisere økonomien. Dette var en drastisk måte å håndtere nedgangstider på. Dette førte til underskudd på handelsbalansen, noe som på den tiden var utenkelig. Politikken som hovedsakelig ble brukt før var proteksjonisme, et land ville da øke sine tollbarrierer ved f. eks. øke avgiftene på import. Problemet var at når et land begynte med dette så fulgte fort alle andre land etter og dette førte til en forverring av krisene. Herbert Hoovers Smoot Hawley vedtak var et typisk eksempel på proteksjonistisk politikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ New York Stock Exchange historikk (engelsk)
  2. ^ http://www.pbs.org/wgbh/amex/crash/timeline/timeline2.html PBS.org Timeline: A selected Wall Street chronology (engelsk)
  3. ^ http://www.nyse.com/about/history/timeline_1920_1939_index.html New York Stock Exchange historikk 1920-1929 (engelsk)
  4. ^ http://press.princeton.edu/chapters/s7922.html Irrational Exuberance av Robert J. Schiller (engelsk)