Novemberrevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Novemberrevolusjonen
Bundesarchiv Bild 146-2004-0048, Revolution in Bayern, Gefangener.jpg
Soldater med en fanget revolusjonær
Dato3. november 1918 - 11. august 1919
StedTyskland
ResultatWeimarrepublikken slo ned opprøret
Stridende parter
Tyskland Weimarrepublikken
War Ensign of Germany (1921-1933).svg Reichswehr
Flag of the German Empire.svg Frikorps
War Ensign of Germany (1903-1918).svg Stahlhelm
Socialist red flag.svg Kommunistische Partei Deutschlands
Den bayerske sovjetrepublikken
Spartakusforbundet
Tyske anarkister
Lokale kommunistiske grupper

Novemberrevolusjonen (tysk: Novemberrevolution) eller den tyske revolusjon var et opprør i det tyske rike som oppstod i kjølvannet av første verdenskrig. Revolusjonen førte til at det tyske, føderale konstitusjonelle monarki ble erstattet av en demokratisk parlamentaristisk republikk som senere ble kjent som Weimarrepublikken. Revolusjonen startet den 3. november 1918 og varte frem til den 11. august 1919, da Weimarforfatningen trådte i kraft.

Opprøret ble utløst som følge av statsledelsens ønske om å fortsette første verdenskrig. En bakenforliggende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under fire år med krig. Det tyske rike hadde lidd et nederlag, og dette skapte en sosial spenning mellom den alminnelige befolkning og eliten av aristokrater og borgerskap som hadde makten og som hadde tapt krigen.

Opprøret ble utløst av uenigheter mellom den tyske hærens Oberste Heeresleitung og ledelsen for flåten. Sistnevnte insisterte på å utkjempe et slag mot den britiske Royal Navy, i henhold til en ordre av 24. oktober 1918. Slaget fant aldri sted. I stedet startet tyske matroser en oppstand i havnene til Wilhelmshaven den 29. oktober 1918, som ble etterfulgt av matrosopprøret i Kiel i de første dagene av november. Derifra bredte uroen seg til arbeidere over hele Tyskland og førte til slutt til proklameringen av en republikk den 9. november 1918. Like etterpå abdiserte keiser Wilhelm II og flyktet fra landet.

De revolusjonære, som var insipirerte av sosialistiske ideer, overleverte ikke makten til såkalte «sovjeter» (arbeiderråd), slik bolsjevikene hadde gjort det i det russiske keiserdømmet, fordi lederskapet i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) var motstandere av dem. SPD valgte i stedet en nasjonalforsamling som basis for et parlamentarisk system. I frykt for en altomfattende borgerkrig i Tyskland mellom militante arbeidere og reaksjonære konservative, planla ikke SPD å strippe den gamle tyske overklasse for all makt og alle deres privilegier. I stedet prøvde partiet å integrere dem inn i et nytt sosialdemokratisk system. For å oppnå dette, søkte venstresiden i SPD en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin med makt mellom 4. og 15. januar 1919. Den samme alliansen av politiske krefter slo ned opprør i andre deler av Tyskland, med det resultat at landet var fullstendig pasifisert i slutten av 1919.

Valg til den nye nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken ble holdt den 19. januar 1919. Revolusjonen ble avsluttet den 11. august 1919 sammen med adopsjonen av Weimarforfatningen.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Keiserriket og sosialdemokratiet[rediger | rediger kilde]

Den borgerlige marsrevolusjonen av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå nasjonal enighet og demokratisering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av borgerskapet å støtte en øvrighetstat, særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av den lilletyske løsning under ledelse av kongeriket Preussen.

Det nystiftede tyske riket var et konstitusjonelt monarki. For riksdagen gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Riksdagens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra Forbundsrådet og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte septennatet i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.[1]

Riksdagsbygningen før 1900.

Siden 1871 var sosialdemokratene representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SPAD) og Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV); i 1875 slo disse partiene seg sammen til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en republikansk statsform. Otto von Bismarck hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som forbundskansler i 1890. Grunnlaget for forfølgelsen var sosialistloven («Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet») av 19. oktober 1878.

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under riksdagsvalget i 1912 fikk de 34.8 prosent av stemmene, og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter. Partiet hadde omkring en million medlemmer, og partiavisen Vorwärts hadde 1.5 millioner abonnenter. Fagforeningene hadde 2.5 millioner medlemmer, og de fleste medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var det tallrike samvirker (boligsamvirker, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner som var forbundet med SPD og fagforeningene, eller som på annen måte støttet den sosialdemokratiske ideologi. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var Deutsche Zentrumspartei (91 seter), Deutschkonservative Partei (43 seter), Nationalliberale Partei (45 seter), Fortschrittliche Volkspartei (42 seter), det polske parti (18 seter), Freikonservative Partei (14 seter), Wirtschaftliche Vereinigung (10 seter) og Elsäss-Lothringen Partei (9 seter).

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av det tyske rike frem til første verdenskrig, økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I den såkalte «revisjonismestriden» som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet. I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den marxistiske majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden de sosialistiske lover ble avskaffet i 1890. Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «fedrelandsløse svenner», anså seg selv som tyske patrioter. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert – om enn opposisjonell – komponent i imperiet.[2]

SPDs samtykke til krigskreditter[rediger | rediger kilde]

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale arbeiderbevegelsen. På de paneuropeiske kongressene til den andre sosialistinternasjonalen hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd. På samme måte som andre sosialistiske partier i Europa, arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under julikrisen som oppstod i kjølvannet av skuddene i Sarajevo som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg. Deriblant tok Rosa Luxemburg, talskvinne for partiets venstreside, til orde for totalnekting og lydighet overfor SPD. Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. Friedrich Ebert, som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med Otto Braun til Zürich for å gjøre partifellene oppmerksomme på statenes sikkerhet.

August Bebel, Formann i SPD 1892–1913

Men da Tysklands krigserklæring mot det tsaristiske Russland fulgte den 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring («ånden fra 1914»), ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktsted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august anså redaktørene seg som å følge regelen fra 1913 som var blitt fulgt av den avdøde SPD-formannen August Bebel. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i Essen at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte»[3]

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra trippelententen, fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent pasifisme. Rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg truet i tillegg med et partiforbud i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Karl Liebknecht var det første medlem av SPD som nektet å stemme for krigskreditt

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig. Takket være Friedrich Ebert stemte 96 SPD-representanter for riksregjeringens krav om krigsobligasjoner. 14 parlamentarikere, under ledelse av nestformann Hugo Haase, var motstandere, men stemte likevel for gjennom partidisiplin. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene den 4. august. To dager tidligere hadde de frie fagforeninger forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»[4] Keiseren begrunnet den såkalte borgfreden i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)[5]

Karl Liebknecht, som senere ble en symbolfigur for de innbitte krigsmotstandere, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Noen dager senere ble han medlem av Gruppe Internationale, som Rosa Luxemburg hadde grunnlagt den 5. august 1914 sammen med seks andre personer på venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske Spartakusforbundet den 1. januar 1916. Den 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter. Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:

SitatDen nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en imperialistisk krig, en krig for kapitalistisk kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og å gi makt til industriell kapital og bankkapital.Sitat

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte «politiske brev» (Politische Briefe), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «Spartakusbrevene» (Spartakusbriefe). I desember 1916 ble de erstattet av journalen Spartakus, som utkom irregulært frem til november 1918.

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og i juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for høyforræderi. Mens Liebknecht var i fengsel, skrev Rosa Luxemburg de fleste av «Spartakusbrevene». Etter fengselstraffen til Liebknecht, ble også Rosa Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

Splittelse i SPD[rediger | rediger kilde]

Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «Borgfreden» fra 1914. Enda mindre var de villige til det fra 1916 da retningslinjene for tysk politikk ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De regjerte faktisk som militærdiktatorer, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene. De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske Februarrevolusjonen i 1917 kom det til de første organiserte streikene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300.000 rustningsarbeidere. Etter at USA gikk inn i krigen den 6. april ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «påskebudskap» den 7. april. Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i Preussen som på dette tidspunkt praktiserte treklassestemmeretten.

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte ikke bare spartakistene, men også såkalte revisjonister som Eduard Bernstein og de mer sentrumsorienterte som Karl Kautsky på den voksende misfornøyelsen i arbeiderklassen. Under en konferanse i Gotha fra 6. til 8. april 1917, som ble ledet av Hugo Haase, grunnla disse kreftene Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. SPD på sin side skiftet navn til Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD), for å skille seg fra USPD.

Seiersfred eller gjensidig fred?[rediger | rediger kilde]

Generalene Hindenburg og Ludendorff, som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk en gjensidig fred.

Siden USAs inntreden i krigen ble situasjonen på vestfronten stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet MSPD, det katolske Zentrumspartei og det liberale Fortschrittliche Volkspartei den såkalte Interfraktionellen Ausschuss, for å ta vinden ut av seilene til USPD. Sommeren 1917 vedtok de en fredsresolusjon i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten anneksjoner og kontribusjoner.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Revolusjonære soldater med rød fane ved Brandenburger Tor i Berlin i november 1918.
Den forhenværende keiser Wilhelm II (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk politisk asyl og levde i eksil til han døde i 1941.

Revolusjonen ble innledet med matrosopprøret i Kiel 3. november 1918. Matrosene gjorde opprør etter at flere ble arrestert etter å ha nektet å delta på et siste krigstokt mot den britiske marinen. De neste fem dagene ble det dannet soldat- og arbeiderråd i mange større tyske byer. Den første av de tyske fyrstene, kongen av Bayern, abdiserte 7. november, og sovjetrepublikken (Rådsrepublikken) Bayern ble offisielt opprettet, under ledelse av det marxistiske USPD, partiet som hadde stått i spissen for krigsmotstanden. To dager etter dette abdiserte også Keiser Wilhelm II og regjeringsmakten i Berlin ble overtatt av en koalisjon mellom det moderate sosialdemokratiske SPD, som til da hadde støttet krigsinnsatsen, og USPD. Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. 1. verdenskrig var dermed over.

USPD ønsket et kommunistisk styre basert på arbeider- og soldatrådene, mens det moderate og sentrumsorienterte SPD ønsket en parlamentarisk republikk. Koalisjonsregjeringen brøt sammen i desember, og SPD overtok regjeringsmakten alene. Det kommunistiske opprøret i Berlin, det såkalte spartakistopprøret i januar 1919, var en reaksjon på dette fra den ytterste venstrefløyen. Dette opprøret ble slått ned av høyreorienterte frikorps på vegne av den sosialdemokratiske regjeringen. USPD beholdt imidlertid makten i Bayern fram til også sovjetrepublikken Bayern ble slått ned av frikorpsene i mai 1919.

I etterkant av Spartakistopprøret ble det holdt valg til en ny grunnlovsgivende forsamling, hvor SPD ble klart største parti, foran USPD. SPD gikk sammen med de mindre borgerlige sentrumspartiene DDP, DVP og Zentrum om å etablere en ny parlamentarisk forfatning. På grunn av urolighetene i Berlin ble forhandlingene lagt til småbyen Weimar, og den nye statsdannelsen fikk derfor kallenavnet Weimarrepublikken. Det var de nye myndighetene i Weimar som også underskrev den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig, Versaillestraktaten. Weimarkonstitusjonen ble formelt signert i august 1919, og dette regnes av mange som den endelige avslutningen av Novemberrevolusjonen. Andre regner knusingen av Spartakistopprøret som avslutningen av Novemberrevolusjonen.

I propagandaen til nazistene og andre høyreorienterte tyskere, ble det hevdet at Tyskland kunne vunnet krigen om ikke Novemberrevolusjonen hadde kommet. Kommunistene, og dermed jødene, ettersom jøder hadde ledende roller i den kommunistiske bevegelsen, fikk dermed skylden for å ha dolket den tyske nasjonen i ryggen, den såkalte Dolkestøtslegenden. De fleste historikere i dag er imidlertid enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at Novemberrevolusjonen framskyndet avslutningen av krigen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volker Ullrich: Die nervöse Großmacht. Aufstieg und Untergang des deutschen Kaiserreichs, 1871–1918. Fischer, Frankfurt am Main 1997, S. 36.
  2. ^ Ullrich: Die nervöse Großmacht. 1997, S. 173–176.
  3. ^ Protokoll über die Verhandlungen des Parteitages der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Abgehalten zu Essen vom 15. bis 21. September 1907. Buchhandlung Vorwärts, Berlin 1907, S. 255.
  4. ^ Zit. nach Haffner: Der Verrat. 2002, S. 12.
  5. ^ Weiterführend Christoph Nübel: Die Mobilisierung der Kriegsgesellschaft. Propaganda und Alltag im Ersten Weltkrieg in Münster. Waxmann, Münster 2008, S. 32.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arbeiter-Verlag, Internationaler (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin, 1929. 
  • Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig 1927. 
  • Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921. 
  • Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926. 
  • Keil, Wilhelm (1947). Erlebnisse eines Sozialdemokraten. 2. Bd. DVA, Stuttgart 1947. 
  • Matthias, Erich (red) (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4. 
  • Müller, Richard (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974). 
  • Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]