Novemberrevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Novemberrevolusjonen
Bundesarchiv Bild 146-2004-0048, Revolution in Bayern, Gefangener.jpg
Soldater med en fanget revolusjonær
Dato3. november 191811. august 1919
StedTyskland
ResultatWeimarrepublikken slo ned opprøret
Stridende parter
Tyskland Weimarrepublikken
War Ensign of Germany (1921-1933).svg Reichswehr
Flag of the German Empire.svg Frikorps
War Ensign of Germany (1903-1918).svg Stahlhelm
Socialist red flag.svg Kommunistische Partei Deutschlands
Den bayerske sovjetrepublikken
Spartakusforbundet
Tyske anarkister
Lokale kommunistiske grupper

Novemberrevolusjonen (tysk: Novemberrevolution) eller den tyske revolusjon var et opprør i det tyske rike som oppstod på tampen av og i kjølvannet av første verdenskrig. Revolusjonen førte til at det tyske, føderale konstitusjonelle monarki ble erstattet av en demokratisk parlamentaristisk republikk som senere ble kjent som Weimarrepublikken. Revolusjonen startet 3. november 1918 og varte frem til 11. august 1919, da Weimarforfatningen trådte i kraft.

Opprøret ble utløst som følge av statsledelsens ønske om å fortsette første verdenskrig. En bakenforliggende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under fire år med krig. Det tyske rike hadde lidd et nederlag, og dette skapte en sosial spenning mellom den alminnelige befolkning og eliten av aristokrater og borgerskap som hadde makten og som hadde tapt krigen.

Opprøret ble utløst av uenigheter mellom den tyske hærens Oberste Heeresleitung og ledelsen for flåten. Sistnevnte insisterte på å utkjempe et slag mot den britiske Royal Navy, i henhold til en ordre av 24. oktober 1918. Slaget fant aldri sted. I stedet startet tyske matroser en oppstand i havnene til Wilhelmshaven 29. oktober 1918, som ble etterfulgt av matrosopprøret i Kiel i de første dagene av november. Derifra bredte uroen seg til arbeidere over hele Tyskland og førte til slutt til proklameringen av en republikk 9. november 1918. Like etterpå abdiserte keiser Wilhelm II og flyktet fra landet.

De revolusjonære, som var inspirerte av sosialistiske ideer, overleverte ikke makten til såkalte «sovjeter» (arbeiderråd), slik bolsjevikene hadde gjort det i det russiske keiserdømmet, fordi lederskapet i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) var motstandere av dem. SPD valgte i stedet en nasjonalforsamling som basis for et parlamentarisk system. I frykt for en altomfattende borgerkrig i Tyskland mellom militante arbeidere og reaksjonære konservative, planla ikke SPD å strippe den gamle tyske overklasse for all makt og alle deres privilegier. I stedet prøvde partiet å integrere dem inn i et nytt sosialdemokratisk system. For å oppnå dette, søkte venstresiden i SPD en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin med makt mellom 4. og 15. januar 1919. Den samme alliansen av politiske krefter slo ned opprør i andre deler av Tyskland, med det resultat at landet var fullstendig pasifisert i slutten av 1919.

Valg til den nye nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken ble holdt 19. januar 1919. Revolusjonen ble avsluttet 11. august 1919 sammen med adopsjonen av Weimarforfatningen.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Keiserriket og sosialdemokratiet[rediger | rediger kilde]

Den borgerlige marsrevolusjonen av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå nasjonal enighet og demokratisering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av borgerskapet å støtte en øvrighetstat, særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av den lilletyske løsning under ledelse av kongeriket Preussen.

Det nystiftede tyske riket var et konstitusjonelt monarki. For riksdagen gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Riksdagens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra Forbundsrådet og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte septennatet i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.[1]

Riksdagsbygningen før 1900.

Siden 1871 var sosialdemokratene representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SPAD) og Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV); i 1875 slo disse partiene seg sammen til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en republikansk statsform. Otto von Bismarck hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som forbundskansler i 1890. Grunnlaget for forfølgelsen var sosialistloven («Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet») av 19. oktober 1878.

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under riksdagsvalget i 1912 fikk de 34,8 prosent av stemmene og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter. Partiet hadde omkring én million medlemmer, og partiavisen Vorwärts hadde 1,5 millioner abonnenter. Fagforeningene hadde 2,5 millioner medlemmer, og de fleste medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var det tallrike samvirker (boligsamvirker, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner som var forbundet med SPD og fagforeningene, eller som på annen måte støttet den sosialdemokratiske ideologi. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var Deutsche Zentrumspartei (91 seter), Deutschkonservative Partei (43 seter), Nationalliberale Partei (45 seter), Fortschrittliche Volkspartei (42 seter), det polske parti (18 seter), Freikonservative Partei (14 seter), Wirtschaftliche Vereinigung (10 seter) og Elsäss-Lothringen Partei (9 seter).

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av det tyske rike frem til første verdenskrig, økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I den såkalte revisjonismestriden som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet. I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den marxistiske majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden de sosialistiske lover ble avskaffet i 1890. Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «fedrelandsløse svenner», anså seg selv som tyske patrioter. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert – om enn opposisjonell – komponent i imperiet.[2]

SPDs samtykke til krigskreditter[rediger | rediger kilde]

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale arbeiderbevegelsen. På de paneuropeiske kongressene til den andre sosialistinternasjonalen hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd. På samme måte som andre sosialistiske partier i Europa, arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under julikrisen som oppstod i kjølvannet av skuddene i Sarajevo som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg. Deriblant tok Rosa Luxemburg, talskvinne for partiets venstreside, til orde for totalnekting og lydighet overfor SPD. Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. Friedrich Ebert, som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med Otto Braun til Zürich for å gjøre partifellene oppmerksomme på statenes sikkerhet.

August Bebel, Formann i SPD 1892–1913

Men da Tysklands krigserklæring mot det tsaristiske Russland fulgte 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring («ånden fra 1914»), ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktssted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august anså redaktørene seg som å følge regelen fra 1913 som var blitt fulgt av den avdøde SPD-formannen August Bebel. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i Essen at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte»[3]

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra trippelententen, fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent pasifisme. Rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg truet i tillegg med et partiforbud i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Karl Liebknecht var det første medlem av SPD som nektet å stemme for krigskreditt

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig. Takket være Friedrich Ebert stemte 96 SPD-representanter for riksregjeringens krav om krigsobligasjoner. 14 parlamentarikere, under ledelse av nestformann Hugo Haase, var motstandere, men stemte likevel for gjennom partidisiplin. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene 4. august. To dager tidligere hadde de frie fagforeninger forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»[4] Keiseren begrunnet den såkalte borgfreden i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)[5]

Karl Liebknecht, som senere ble en symbolfigur for de innbitte krigsmotstandere, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Noen dager senere ble han medlem av Gruppe Internationale, som Rosa Luxemburg hadde grunnlagt 5. august 1914 sammen med seks andre personer på venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske Spartakusforbundet 1. januar 1916. 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter. Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:

SitatDen nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en imperialistisk krig, en krig for kapitalistisk kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og å gi makt til industriell kapital og bankkapital.Sitat

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte «politiske brev» (Politische Briefe), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «Spartakusbrevene» (Spartakusbriefe). I desember 1916 ble de erstattet av journalen Spartakus, som utkom irregulært frem til november 1918.

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og i juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for høyforræderi. Mens Liebknecht var i fengsel, skrev Rosa Luxemburg de fleste av «Spartakusbrevene». Etter fengselsstraffen til Liebknecht, ble også Rosa Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

Splittelse i SPD[rediger | rediger kilde]

Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «Borgfreden» fra 1914. Enda mindre var de villige til det fra 1916 da retningslinjene for tysk politikk ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De regjerte faktisk som militærdiktatorer, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene. De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske februarrevolusjonen i 1917 kom det til de første organiserte streikene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300 000 rustningsarbeidere. Etter at USA gikk inn i krigen 6. april ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «påskebudskap» 7. april. Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i Preussen som på dette tidspunkt praktiserte treklassestemmeretten.

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte ikke bare spartakistene, men også såkalte revisjonister som Eduard Bernstein og de mer sentrumsorienterte som Karl Kautsky på den voksende misfornøyelsen i arbeiderklassen. Under en konferanse i Gotha fra 6. til 8. april 1917, som ble ledet av Hugo Haase, grunnla disse kreftene Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. SPD på sin side skiftet navn til Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD), for å skille seg fra USPD.

Seiersfred eller gjensidig fred?[rediger | rediger kilde]

Generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk en gjensidig fred.

Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på vestfronten stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet MSPD, det katolske Zentrumspartei og det liberale Fortschrittliche Volkspartei den såkalte Interfraktioneller Ausschuss, for å ta vinden ut av seilene til USPD. 19. juli 1917 vedtok de en fredsresolusjon i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten anneksjoner og kontribusjoner.

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918. De avviste også 14-punkts programmet til USAs president Woodrow Wilson av 8. januar 1918. Disse proklamerte «nasjonal selvråderett» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde på seieren over Russland (som i mellomtiden hadde blitt vunnet), for å oppnå en «seiersfred» med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.

Etterdønninger av oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I løpet av den russiske februarrevolusjonen, måtte Nikolaj II av Russland abdisere 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste Georgij Lvov, men som var sammensatt av kadettpartiet (konstitusjonelle demokrater) og mensjevikene. På tross av dette fortsatte de øvrige Ententemaktene krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, ble Lenin, lederen av de russiske bolsjevikene, sendt fra sitt eksil i Sveits til St. Petersburg for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en «plombert» jernbanevogn gjennom Tyskland, Sverige og Finland til det revolusjonære Russland.

Under oktoberrevolusjonen grep det marxist-leninistiske kaderpartiet til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.[6] Regjeringen til de moderate sosialistene og de borgerlige ble styrtet og det ble opprettet et kommunistisk styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt i 8. november 1917, og gjennom freden i Brest-Litovsk trakk Russland seg ut av første verdenskrig. Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.

Forbrødringsprosess: Russiske og tyske soldater feirer krigens slutt på østfronten

Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem Otto Braun tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet Vorwärts i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (Die Bolschewiki und wir):

SitatSosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.Sitat
[7]
Friedrich Ebert (formann i SPD fra 1913 til 1919) var en der autoritativformann av MSPDs borgfredspolitikk under første verdenskrig

I samme måned kom de såkalte januarstreikene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket. Denne bevegelse var organisert av revolusjonære tillitsvalgte under ledelse av Richard Müller fra USPD, som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle. Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til Lev Trotskij enige om å undertegne den fremforhandlede freden i Brest-Litovsk, som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som Versaillestraktaten senere påla det tyske rike.[8] Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper som en gang ble brukt i øst til vestfronten. De fleste tyskere trodde at de på denne måte ville være i stand til å vinne krigen i vest.

Millitært nederlag og forfatningsreform[rediger | rediger kilde]

Etter seieren i øst, ga generalstaben ordre om å en ny våroffensiv i vest, for å tvinge frem et avgjørende vendepunkt i krigen. Det viste seg imidlertid at de nye soldatene på vestfronten ikke klarte å veie opp mot Storbritannia og Frankrike, som hadde mottatt de nylig ankomne amerikanske troppene. Da de siste tyske reserver var brukt opp i juli, var Tysklands militære nederlag beseglet. 8. august 1918 brøt britiske Mark I stridsvogner seg gjennom vestfronten; i midten av september brøt de seg også gjennom fronten på Balkanhalvøya. 27. september kapitulerte Bulgaria, som var knyttet til sentralmaktene. Også Østerrike-Ungarn stod foran sammenbruddet.

Berlin, den 3. oktober 1918: Den nyutnevnte (frem til 9. november fungerende) rikskansler Max von Baden;(1), Visekansler Friedrich von Payer (2) og lederen av Rikskanselliet, Friherre Wilhelm von Radowitz (3) forlater Riksdagsbygningen.

29. september informerte generalstaben keiseren og rikskansler Georg von Hertling i belgiske byen Spa om den håpløse militære situasjonen. Ludendorff la til slutt frem et forslag om våpenhvile overfor Ententemaktene, da han ikke lenger kunne garantere for å holde fronten mer enn 24 timer. Han anbefalte også å imøtekomme et krav fra president Henry Wilson og innsette en Riksregjering på parlamentarisk grunnlag, for å begunstige fredsbetingelsene. Dermed førte han ansvaret for den forestående kapitulasjonen og dens følger over på de demokratiske partiene. Overfor offiserer i sin egen stab uttalte han 1. oktober: «Dere burde spise suppen, nå som de har gjort innbrudd» (Sie sollen die Suppe jetzt essen, die sie uns eingebrockt haben).[9] Dette var kimen til den senere dolkestøtlegenden.

Til tross for sjokket over Ludendorffs tilstandrapport, var flertallspartiene, fremfor alt SPD, forberedte på å overta regjeringsansvaret i siste øyeblikk. Ettersom monarkisten Hertling avviste parlamentariseringen, utnevnte keiser Wilhelm II den liberale prins Max von Baden til ny rikskansler. I dette kabinettet deltok også sosialdemokratene, deriblant Philipp Scheidemann som statssekretær uten virkningsområde. Neste dag tilbød de allierte våpenhvile overfor den nye regjeringen, i tråd med Ludendorff's krav.

Den tyske offentlighet fikk ikke vite om dette før 5. oktober. Under det generelle sjokket over det nå kunngjorte krigsnederlaget, fant forfatningsendringen sted nesten ubemerket. Dette ble avgjort formelt av riksdagen den 28. oktober. Inntil da var kansleren og riksministeren bundet av riksdagens flertall. Den øverste kommandoen over stridkreftene ble overført fra keiseren til riksregjeringen. Dermed hadde det tyske riket endret sin konstitusjon til et parlamentarisk monarki. Sett fra SPDs ståsted oppfylte oktoberreformene alle av partiets sentrale forfatningsmessige målsetninger. Friedrich Ebert betraktet 5. oktober som «fødselsdagen for det tyske demokratiet», og betraktet en revolusjon som overflødig etter at keiseren frivillig hatt gitt avkall på sin makt.

Følgene av forsøkene på våpenhvile[rediger | rediger kilde]

Den tyske forespørselen om en våpenhvile av 4. oktober ble besvart av USAs president Henry Wilson i de tre påfølgende uker med tre diplomatiske noter. Som forutsetning for forhandlinger krevde han Tysklands tilbaketrekning fra alle besatte territorier, innstilling av undervannsbåtkrigen og – når det var mulig i henhold til klausuler og forbehold – keiserens avgang, som ledd i å gjøre Tyskland til et demokrati.

Etter den tredje diplomatiske note av 23. oktober, erklærte Ludendorff de alliertes betingelser som uholdbare. Han forlangte å gjenoppta den krigen som han for en måned siden hadde erklært som tapt. Selve hans anmodning om våpenstillstand fra Ententemaktene hadde avslørt hele militærvesenets svakhet og hadde fratatt regjeringen sin forhandlingsmakt. De tyske troppene var mot slutten av krigen innstilte på å avslutte krigen, og hadde behov for å komme hjem. Deres kampvilje var knapt mulig å vekke opp igjen, og deserteringer begynte å inntreffe.

Derfor forble riksregjeringen på den vei som Ludendorff hadde slått inn på. De erstattet ham 26. oktober ved å utnevne 1. generalkvartermester Wilhelm Groener til general, og Ludendorff fløy med falsk pass til det nøytrale Sverige. Kravet i Henry Wilsons tredje diplomatiske note om at keiseren måtte abdisere for å oppnå fred, hadde støtte blant mange soldater, men også i størstedelen av sivilbefolkningen og hos lederne av flertallspartiene i riksdagen. 28. oktober krevde Philipp Scheidemann i et brev til rikskansler Max von Baden at Wilhelm II måtte frasi seg tronen. Keiseren forlot etter dette Berlin og bega seg på en reise fra sitt store hovedkvarter til den belgiske byen Spa. Under betingelsene til den tyske regjeringen besluttet de allierte å innlede våpenhvileforhandlinger 5. november.

Revolusjonens forløp[rediger | rediger kilde]

Matrosopprøret i Kiel[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Matrosopprøret i Kiel

Matroser på dekket til linjeskipet Prinzregent Luitpold med en tavle: „Soldatenråd på krigskipet Prinsregent Luitpold. Lenge leve den sosialistiske republikk“
De 14 punktene til Kiels soldatråd av 5. November, som ble overtatt av flere soldatenråd.
Minnetavle over det første arbeiter- og soldatenråd ved fagforeningshuset i Kiel i Legienstraße

Mens de krigstrette troppene og den overfor den keiserlige regjering desillusjonerte befolkning ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske Marineleitung under Admiral Franz von Hipper egenmektig, at den tyske Hochseeflotte skulle utkjempe et siste sjøslag mot britiske Grand Fleet i Royal Navy i den engelske kanal. Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 utløste deretter et mytteri blant de berørte matrosene, og deretter til et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket. Matrosene ønsket ikke å bli meningsløst ofret i den allerede tapte krigen. I tillegg var de overbevist om den nye regjeringens ånd, som gikk ut på å forhandle med Ententemaktene. Dersom flåten hadde gått til angrep, ville matrosene ha mistet sin troverdighet. Den tyske juristen og publisisten Sebastian Haffner så derfor ikke på sjømennene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik).[10]

Matrosopprøret begynte nær badestedet Schillig i Wilhelmshaven, hvor den tyske Hochseeflotte hadde forankret i påvente av det planlagte sjøslag. Om natten mellom 29. og 30. oktober 1918 kom de første ordrenektene fra enkelte av skipsbesetningen. På tre skip i III. skvadron nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, SMS Thüringen og SMS Helgoland gikk deler av besetningen til åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en torpedobåt 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset de omkring 200 mytteristene seg under dekk, og lot seg arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skvadronene tilbake til Kiel. Etter en øvelse i Helgolandbukta som var uten uro, sørget skvadronsleder og viseadmiral Hugo Kraft for å kjøre gjennom Kielkanalen, hvoretter 47 matroser i skipet SMS Markgraf, som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arresterte.

Matrosene og fyrbøterne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen Karl Artelt og verftsarbeideren Lothar Popp, som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte en løytnant ved navn Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.[11] Etter denne voldsbruken, trakk både demonstrantene så vel som patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen oppstand. 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store kaserneanlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første soldatråd, som snart ble etterfulgt av andre. Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral Wilhelm Souchon, som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden 4. november i hendene på omkring 40 000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant Gustav Noske til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchon's post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.

Utbredelse til hele riket[rediger | rediger kilde]

Folkesamling på Theresienwiese i München den 7. november 1918, som markerte begynnelsen på den bayerske rådsrepublikken.

Varamedlemmer fra de revolusjonære matrosene streifet siden 4. november omkring i alle større tyske byer. De møtte nesten ingen sivil eller militær motstand; bare i Lübeck og Hannover forsøkte to lokale kommandører å opprettholde militær disiplin med våpenmakt. I Lübeck var det den selvutnevnte kommandør av den 81. infanteribrigade Harry von Wright, i Hannover var det den stedfortredende kommanderende general for det X. armékorps Karl Heinrich von Hänisch.[12] Den 6. november var Wilhelmshaven i hendene på et arbeider- og soldatråd, og den 7. november gjaldt det alle større kystbyene så vel som Braunschweig, Frankfurt am Main, Hannover, Stuttgart og München. I kongeriket Bayern ble kong Ludwig III samme dag styrtet, som den første av de tyske fyrstene. Etter en større demonstrasjon fra soldater og arbeidere, flyktet han fra byen. Kurt Eisner fra USPD proklamerte Bayern som den første republikken i riket, og ble valgt som ministerpresident for Münchens arbeider- og soldatråd. Frem til 25. november ble de andre fyrstene tvunget til å abdisere. Den siste var Günther Victor, prins av Schwarzburg-Rudolstadt 25. november.

Novemberrevolusjonen i Braunschweig, 8. november 1918: Hertug Ernst August av Braunschweigs avgangserklæring.

Arbeider- og soldatrådene bestod for det meste av medlemmer av SPD og USPD. Deres politiske ideologi var demokratisk, pasifistisk og antimilitaristisk. Ved siden av å avskaffe fyrstenes makt, sørget de for at den tidligere allmektige militære generalkommandoen mistet makten. Alle sivile myndigheter og tjenestemenn i riket – politi, byforvaltning, rettsvesen, forble uberørte. Beslagleggelse av eiendom eller fjerning av priviligerte yrker, fant heller ikke sted, ettersom man ventet på at slikt ville skje under en ny riksregjering. For å gi revolusjonen en leder og en forpliktende regjering, hevdet deretter rådet bare en tilsynsrett over myndighetene, som tidligere hadde vært i hendene på overkommandoen.

Dette ga SPD en reell maktbasis på lokalt nivå. Mens rådene som trodde at de handlet i den nye ordningens interesse, anså likevel partiledelsen i SPD som forstyrrende elementer for en fredelig maktovertagelse som de ønsket å fremme. De borgerlige partiene krevde raske valg til en nasjonalforsamling, som skulle være den endelige statsform, og dette bragte dem i konflikt med størstedelen av de revolusjonære. Opprørernes krav ble fremfor alt fanget opp av USPD. Det var også en fordel at valgene til nasjonalforsamlingen ble gjennomført så sent som mulig, slik at man kunne innhente fakta om forventningene til største delen av arbeiderklassen.

Reaksjonen i Berlin[rediger | rediger kilde]

Ekstrautgave av «Vorwärts» av 9. november 1918

Friedrich Ebert var enig med Max von Baden i at en sosial revolusjon måtte forhindres og at den statlige ordning under alle omstendigheter måtte opprettholdes. Han ønsket å samarbeide med de borgerlige partiene, som allerede hadde samarbeidet med SPD i riksdagen siden 1917. Han ønsket også å vinne tilliten til den gamle eliten i Keiserriket for å unngå en fryktet radikalisering av revolusjonen etter russisk forbilde. Dessuten fryktet han at den allerede prekære forsyningssituasjonen ville kollapse, hvis uerfarne revolusjonære overtok. Han trodde at SPD uunngåelig ville utgjøre den parlamentariske majoritet i fremtiden, noe som ville gjøre dem i stand til å gjennomføre sine reformplaner. Av disse grunner handlet han så konsist som mulig i overenstemmelse med de gamle makthaverne.

For å imøtekomme sine tilhengere, men samtidig bevare monarkiet, krevde Friedrich Ebert 6. november at keiseren måtte abdisere. 7. november erklærte han ifølge nedtegnelsene til Max von Baden: Når keiseren ikke abdiserer, da er den sosiale revolusjon uunngåelig. Dette vil jeg ikke ha. Ja, jeg hater det som synden.[13] Men keiser Wilhelm II, som befant seg i hovedkvarteret i Oberste Heeresleitung i den belgiske byen Spa, spilte på tiden. Etter at Ententemaktene hadde lovet våpenstilstand 6. november, håpte han på at de snart frigjorte frontsoldatene i riket ville vende tilbake og knuse revolusjonen med makt. Max von Baden ønsket å reise til Spa, for å overbevise keiseren personlig om den nødvendige abdisering. Så langt kom han imidlertid ikke, da forholdene i Berlin raskt tilspisset seg.

9. november 1918: Slutten på monarkiet[rediger | rediger kilde]

Revolusjonære demonstranter den 9. november 1918 i Berlin, Unter den Linden
Proklamering av republikk den 9. november 1918: SPD-Politiker Philipp Scheidemann taler fra den vestlige balkongen til riksdagsbygningen.
Den forhenværende keiser Wilhelm II (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk politisk asyl og levde i eksil til han døde i 1941.
Karl Liebknecht under en tale i Tiergarten i Berlin, desember 1918

Om kvelden 8. november innkalte SPD til 26 forsamlingsmøter i Berlin, og kunngjorde en generalstreik og massedemonstrasjon neste dag. Friedrich Ebert hadde enda en gang fremmet et ultimatum om keiserens avgang og ønsket å kunngjøre denne beslutning på de kommende møter til SPD. For å motvirke mulig uro, hadde prins Max von Baden om kvelden forflyttet det 4. jegerregiment fra Naumburg an der Saale til Berlin.

Men soldatene i dette regimentet var ikke villige til å skyte mot demonstranter. Ettersom offiserene tidlig på søndagsmorgenen den 9. november hadde tildelt dem håndgranater, sendte soldatene en delegasjon til redaksjonen i det sosialdemokratiske partiorganet Vorwärts, for å få en forklaring på situasjonen. Der møtte de SPD-riksdagsrepresentanten Otto Wels. Han overtalte soldatene til å støtte ledelsen i SPD og deres politikk, og han overtalte regimentet til å støtte Friedrich Ebert.

Dermed var den militære kontrollen over hovedstaden kommet i hendene på sosialdemokratene. Friedrich Ebert fryktet imidlertid at situasjonen kunne endre seg, når USPD og spartakistene dukket opp på den kunngjorte demonstrasjonen. Om formiddagen flyttet hundretusenvis av mennesker seg i flere demonstrasjonstog i sentrum av Berlin. På deres plakater og bannere var slagord som «Enighet», «Rett og frihet» og «Broder, ikke skyt!».

Omtrent på samme tid hadde keiser Wilhelm II fått nyheten fra 39 kommandører om at heller ikke frontsoldatene var lenger klare for å følge ordrene fra sine befal. Natten før hadde et garderegiment nektet å følge ordre. I telegrammer fra Berlin ba riksregjeringen keiseren om å abdisere umiddelbart, slik at nyheten om dette kunne ha en beroligende effekt. Likevel nølte han og trakk seg som tysk keiser, men ikke som konge av Preussen.

På tross av dette handlet Max von Baden etter sin egen agenda i Berlin. Uten å vente på beskjeden fra Spa, kom han ved middagstider med følgende erklæring:

SitatKeiseren og kongen har besluttet å frasi seg tronen. Rikskansleren blir ikke så lenge i embedet, men inntil spørsmålene knyttet til keiserens abdisering, tronavgangen til kronprinsen i det tyske rike og Preussen og regentsrelaterte spørsmål er ordnet.Sitat
[14]

Da erklæringen ble kjent i Spa, flyktet Wilhelm II fra det besatte Belgia til et nederlandsk eksil i Slott Amerongen i bydelen Utrechtse Heuvelrug i Utrecht og til slutt til Huis Doorn i den samme bydel. Der bodde han frem til sin død 4. juni 1941. Flukten over grensen ble betraktet som en desertering, ettersom han ikke signerte avgangsbrevet før 28. november. Dette kostet ham sympatien blant sine soldater.

For å mestre situasjonen, krevde Friedrich Ebert ved middagstid 9. november å overta rikskanslerembedet, og ba Max von Baden om å overta riksforstanderembedet. Dermed trodde Ebert å ha funnet en overgangsordning for utnevnelsen av en ny statsleder.

Nyheten om keiserens abdisering kom for sent til å imponere delegatene. Ingen av dem hadde lest spesialutgaven av Vorwärts, verken i sine egne hjem eller i kasernene. I tillegg krevde demonstrantene avskaffelsen av monarkiet. Karl Liebknecht, som nylig var sluppet løs fra fengselet, reiste umiddelbart til Berlin og hadde grunnlagt spartakusforbundet på nytt. Nå planla han proklamasjonen av den sosialistiske republikk.

Under lunsjen i riksdagen fikk den fungerende SPD-formannen Philipp Scheidemann høre om dette. Han ville ikke overlate initiativet til spartakistene og satte kursen mot en balkong på riksdagsbygningen. Der erklærte han – mot Eberts erklærte vilje – innføringen av republikk foran en demonstrerende menneskemenge. Den nøyaktige ordlyden i proklamasjonen er omstridt.[15] To år senere gjenga Scheideman den på følgende måte:[16]

SitatKeiseren har takket for seg. Han og hans venner har forsvunnet, og han er blitt overvunnet over hele linjen av folket. Prins Max von Baden har overlatt sitt rikskanslerembede til den folkevalgte Ebert. Vår venn vil danne en arbeiderregjering. der alle sosialistiske partier er representerte. Den nye regjeringen må ikke forstyrres i sitt arbeid for fred av bekymringer for arbeid og brød. Arbeidere og soldater, vær bevisste på den historiske betydningen av denne dagen: Det uhørte har inntruffet. Et stort og umiskjennelig arbeid ligger foran oss. Alt for folket. Alt gjennom folket. Ingenting skal skje, som vil vanære arbeiderbevegelsen. Vær forenet, trofast og pliktoppfyllende. Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk.Sitat

Noen timer senere offentliggjorde Berliner Zeitung en tale som Liebknecht hadde holdt i Berliner Lustgarten – sannsynligvis samtidig, hvoretter han proklamerte den sosialistiske republikk. Den samme talen ble holdt kl 16 i hoffet til Berliner Stadtschloss foran en forsamlet folkemengde:[17]

SitatPartifeller, jeg proklamerer den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lengre, fordi enhver ærlig arbeid vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. [Strukturen til] kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen.Sitat

Liebknecht's målsetninger, som var i overenstemmelse med spartakusforbundets krav av 7. oktober, hadde inntil da knapt nok vært offentlig kjent. De omfattet fremfor alt en omforming av økonomien, det militære og rettsvesenet, deriblant opphevelse av dødsstraff. Den største uenigheten med SPD var kravet om sosialisering av enkelte sentrale sektorer i økonomien, som kom under direkte kontroll av arbeiderne, før valget til en forfatningsgivende nasjonalsamling. MSPD ville overlate Tysklands fremtidige økonomiske ordning til en fremtidig lovgivende forsamling.

For å ta ledelsen i den revolusjonære stemning og oppfylle demonstrantenes krav om enighet mellom Arbeiderpartiene, tilbød Ebert nå USPD innpass i regjeringen og erklærte seg beredt på å akseptere Liebknecht som mininister. Han krevde arbeiderrådenes kontroll over soldatene og gjorde sin regjeringsdeltagelse avhengig av dette. På grunn av debattene omkring dette, og fordi partileder Hugo Haase var i Kiel, klarte foreløpig ikke USPDs representanter å bli enige om tilbudet til Ebert.

Hva angår den for tidlige proklamering av den keiserlige oppsigelsen av tronen til Max von Baden, overføring av kanslerembedet til Ebert eller og proklameringen av republikk hadde ikke Ebert forfatningsmessig dekning. Alt dette var i grunnen revolusjonære handlinger fra aktører som ikke ønsket revolusjon, men som derigjennom skapte varige endringer. Senere samme kveld fant en bevist revolusjonær handling sted, som senere likevel viste seg å være ubrukelig.

Rundt klokken 20 ble riksdagen okkupert av en gruppe på 100 revolusjonære tillitsvalgte fra større bedrifter i Berlin. Disse tillitsvalgte var stort sett de samme som allerede hadde ledet januarstreikene. De hadde mistillit til ledelsen i SPD og hadde i en uke vært knyttet til venstresiden i USPD og spartakistene. De var overrasket over matrosoppstanden, og hadde opprinnelig planlagt revolusjonen 11. november. Men etter at gruppens militære ekspert, Ernst Däumig, hadde blitt arrestert, besluttet gruppen seg å handle raskt. [18] For å stanse Friedrich Ebert's initiativ initiativ, besluttet revolusjonsparlamentet å innkalle til valg neste dag: Hver bedrift i Berlin og hvert regiment skulle på denne søndag utnevne et arbeider- og soldatråd. Det skulle utgjøre en revolusjonsregjering, som skulle velges fra begge bestående arbeiderpartiene. Dette ble kalt Rat der Volksbeauftragten og skulle etter ønske fra de revolusjonære tillitsvalgte utføre revolusjonsparlamentets beslutninger og erstatte Friedrich Ebert's funksjon som rikskansler.[19] Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. Første verdenskrig var dermed over.

Avtalen mellom Hugo Stinnes og Carl Legien[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stinnes-Legien-avtalen

De revolusjonære hadde ulikt syn på statsformen, men også på det økonomiske reystemet. Men det var et utbredt krav i SPD, så vel som i USPD, å i det minste sette den krigsviktige tungindustrien under demokratisk kontroll. Venstrefløyen i begge partier, så vel som de revolusjonære tillitsvalgte, ville på denne måten etablere et direkte demokrati over produksjonsprosessene. De valgte delegater skulle også ha kontroll over den politiske makten. Å forhindre denne rådsrepublikken var ikke bare i SPDs interesse, men også i fagforeningenes interesse, fordi de truet med å bli overflødige av rådene.

Parallelt med de revolusjonære hendelsene, møttes den daværende formann av generalkommisjonen av fagforeningene i Tyskland, Carl Legien, fagforeningslederne og formennene for tungindustrien i Tyskland, Hugo Stinnes og Carl Friedrich von Siemens, i Berlin fra 9. til 12. november. Den 15. november undertegnet de den såkalte Stinnes-Legien-avtalen. Fagforeningene lovet å sørge for en ordnet produksjon, uten ville streiker, for å hindre rådenes innflytelse og hindre en sosialisering av produksjonsmidlene. Arbeidsgiverne garanterte på sin side innføringen av 8-timers arbeidsdag og anerkjente fagforeningenes representasjonsrett. Begge sider dannet et sentralarbeidsfellesskap med en felles sentralkomité i ledelsen. På fagforeningsnivå skulle forliksrådene, som også fikk likeverdig status, megle i lokale konflikter. Det ble også inngått en avtale om å danne arbeidskomitéer i hver fabrikk med mer enn 50 arbeidere. Sammen med bedriftens ledelse skulle de overvåke at kollektive avtaler ble holdt.

Dermed hadde fagforeningene oppnådd noe av det de i flere år hadde forglemt. Samtidig hadde de undegravet alle bestrebelser for å sosialisere produksjonsmidlene og eliminert rådene.

Overgangsregjering og rådsbevegelse[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Rat der Volksbeauftragten før USPD trakk seg tilbake. Fra venstre: Emil Barth (USPD), Otto Landsberg (MSPD), Friedrich Ebert (MSPD), Hugo Haase (USPD), Wilhelm Dittmann (USPD) og Philipp Scheidemann (MSPD)

Riksdagen hadde ikke vært samlet siden 9. november. Rat der Volksbeauftragten og det utøvende råd hadde erstattet den gamle regjeringen, og det forutgående administrative apparatet var forblitt nesten uendret. De tidligere keiserlige embeder var overtatt av representanter for SPD og USDP, men deres funksjoner var stort sett de samme og deres arbeid fortsatte stort sett uendret. 12. november presenterte rådet sitt demokratiske og sosiale regjeringsprogram. Dette programmet opphevet beleiringstilstanden og sensuren, avskaffet tjenesteordningen og innførte almen stemmerett for statsborgere over 20 år, herunder også for første gang for kvinner. Alle politiske fanger ble tildelt amnesti. Det ble utstedt bestemmelser om forenings-, forsamlings- og pressefrihet. På grunnlag av arbeidsfelleskapsavtalen ble åttetimers arbeidsdag obligatorisk, og utbetalinger ved arbeidsledighet, sosialforsikring og ulykkesforsikring ble forlenget.

Kunngjøringsplakat fra revolusjonsregjeringen av 12. november 1918

Etter påtrykk fra formennene i SPD, innsatte rådene en sosialiseringskommisjon 21. november. I denne satt blant annet Karl Kautsky, Rudolf Hilferding og Otto Hue. Kommisjonen skulle granske hvilke industriforetak som var «egnet for sosialisering», og forberede en nasjonalisering av gruvedriften. Kommisjonen satt frem til 7. april 1919 uten noe konkret resultat. Bare innenfor kullgruvedriften og i pottaskeindustrien, så vel som i stålindustrien, ble det innsatt «selvstyrende organer» som utviklet seg til de senere arbeiderråd. En sosialistisk ekspropriasjon ble ikke innledet.

Ledelsen i SPD foretrakk å jobbe med den eldre forvaltningen i stedet for de nye arbeider- og soldatrådene, fordi de ikke stolte på at disse ville sørge for noen organisert forsyning til befolkningen. Dette førte siden midten av november til en økende konflikt med folkerådet. Disse endret sin posisjon stadig, i henhold til de interessene de representerte. Som et resultat fratok Friedrich Ebert «her og der regjeringen til rådet i Tyskland» stadig mer av sin kompetanse. Sammen med ledelsen i SPD, overvåket han ikke bare rådsbevegelsens makt, men også makten til spartakusforbundet. Spartakistene kontrollerte imidlertid ikke rådsbevegelsen, slik de konservative og deler av SPD fryktet.

Tilbakevendende tropper er velkommen ved deres ankomst i Berlin, i begynnelsen av desember 1918

Arbeider og soldatrådene brøt opp byforvaltningene i blant annet Leipzig, Hamburg, Bremen, Chemnitz og Gotha, og satte dem under sin kontroll. I Braunschweig, Düsseldorf, Mülheim an der Ruhr og Zwickau ble dessuten alle tjenestemenn som hadde vært lojale mot keiseren arresterte. I Hamburg og Bremen ble «røde garder» dannet, for å beskytte revolusjonen. I Leunaverket i nærheten av Merseburg ble konsernledelsen avsatt av rådet. Ofte tok de nye rådene spontane avgjørelser og vilkårlige beslutninger, og manglet ledererfaring. Noen var korrupte og handlet i egeninteresse. De nyutnevnte rådene bestod overfor et flertall av moderate rådsmedlemmer som kom til enighet med den gamle administrasjonen, og sammen med den sørget de for at freden raskt ble gjenopprettet i bedrifter og byer. De overtok ansvaret for matforsyningen, politistyrken så vel som innkvartering og pleie av de returnerte frontsoldatene. Forvaltningen og rådene var avhengige av hverandre: Den ene part hadde kunnskap og erfaring, den andre hadde politisk innflytelse.

De fleste SPD-medlemmer som hadde blitt valgt til rådene, betraktet deres oppgaver som en midlertidig løsning. For dem, liksom for flertallet av befolkningen, var innføringen av en rådsrepublikk eller endog et bolsjevikisk rådsdiktatur i Tyskland aldri tiltenkt.[20] I stedet støttet et flertall av rådene det parlamentariske system og valget av en forfatningsgivende nasjonalforsamling, da en årelang praksis med riksdagsvalg, og SPDs parlamentariske arbeid var øyensynlig.[21]

Flere ville støtte den nye regjeringen og forventet at den skulle avskaffe militarismen og øvrighetstaten. Krigstretthet og motgang gjorde at de fleste mennesker håpet på en fredelig løsning, og at de i noen tilfeller overvurderte stabiliteten til den styreform de hadde oppnådd.

Riksrådskongressen[rediger | rediger kilde]

Rikskongressen for arbeider- og soldatrådene i det prøyssiske parlamentet i Berlin, 16.–20. desember 1918. På ministerbenken (fra venstre mot høyre) ser vi Barth, Ebert, Landsberg og Scheidemann.

Etter beslutning i representantskapet, sendte arbeider- og soldatrådene representanter fra hele riket til den første almene kongress til arbeider- og soldatrådene i Circus Busch i Berlin den 16. desember For å forhindre dette, planla Ebert og Groener å gjenvinne kontrollen over hovedstaden den 15. desember ved hjelp av frontlinjetropper som hadde blitt sendt til Berlin. Et av de utpekte regimene slo seg for tidlig løs den 6. desember og utropte Ebert til president.[22] I et forsøk på å arrestere rådenes ledelse, styrtet troppen inn i et demonstrasjonstog til den ubevæpnede «røde garde», spartakistenes soldatråd, og drepte 16 mennesker.

Her var voldspotensialet og kuppfaren fra ytterste høyre allerede synlig. På grunnlag av denne erfaringen, krevde Rosa Luxemburg at arbeiderklassen i Berlin skulle sørge for en fredelig avvæpning av de returnerte militære enhetene og videre at de skulle underordnes soldatrådene til revolusjonsparlamentet og gjennomgå en opplæring i det nye styrets ånd. Dette kravet ble fremmet 12. desember i Die Rote Fahne, dagsavisen til spartakistene.

Kunngjøring i Reichsgesetzblatt om innsetting av en kommisjon som skulle granske hendelsene fredag den 6. desember 1918

I forveien hadde Friedrich Ebert møtt ti hjemvendte divisjoner, i håp om at disse kunne brukes mot rådene. Det viste seg imidlertid at disse troppene ikke var villige til å kjempe videre. Krigen var avsluttet, julen stod for døren, og de fleste soldatene ville bare være hjemme sammen med sine familier. Derfor løp de fra hverandre etter deres inntog i Berlin. Det planlagte slaget mot riksrådskongressen fant ikke sted.

Det ville ha vært unødvendig uansett. Kongressen, som hadde begynt sitt arbeide i det prøyssiske parlamentet 16. desember, bestod av et flertall fra SPD. Ikke en gang Karl Liebknecht hadde klart å vinne et mandat der. Spartakistene hadde ingen innflytelse. 19. desember stemte rådene med 244 mot 98 stemmer mot innføringen av et rådssystem som grunnlag for en ny forfatning. I stedet understøttet de den regjeringsbeslutning å avholde valg til en forfatningsgivende nasjonalforsamling som ville avgjøre den endelige regjeringsformen.

Det eneste stridsspørsmålet mellom Ebert og kongressen bestod i spørsmålet om kontrollen over militæret. Kongressen forlangte blant annet medbestemmelsesrett for sitt nyvalgte «sentralråd for den tyske sosialistiske republikk» i ledelsen av de væpnede styrker, frie valg av offiserer og disiplinære myndigheter for soldatrådene. Men dette var i strid med den hemmelige avtalen mellom Ebert og Groener. Begge satte alt inn på å omgjøre denne beslutningen. Overkommandoen, som i mellomtiden hadde flyttet til Kassel, begynte å etablere lojale frikorps, som var ment å brukes mot den antatte bolsjevikiske trusselen. Disse troppene var monarkistiske offiserer og mannskap, som fryktet veien tilbake til det sivile liv og republikken.

Julekrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Juleopprøret i Berlin i 1918

Matroser som har begått mytteri under juleopprøret i pillarhallen til Berliner Stadtschloss
Maskingeværstillinger ved Berliner Stadtschloss i 1918
Minnetavle over Volksmarinedivision i DDR.

Etter 9. november hadde regjeringen beordret at den nyopprettede Volksmarinedivision skulle flyttes fra Kiel til Berlin for å sørge for sin beskyttelse. Den ble regnet som helt lojal og nektet å delta i kuppforsøket 6. desember. Matrosene avsatte endog selv sin kommandant, da de så at han var innblandet i saken. Etter at ulike kunstskatter var stjålet fra Berliner Stadtschloss, hvor troppene var stasjonerte, forlangte Rat der Volksbeauftragten at divisjonen skulle oppløses og forlate slottet. Otto Wels, som siden 9. november var bykommandant for Berlin, satte matrosene under press, ved å holde deres sold (soldatlønn) tilbake.

Tvisten eskalerte 23. desember i Juleopprøret i Berlin. Matrosene gjorde mytteri og okkuperte Rikskanselliet. De kappet telefonledningen, satte Rat der Volksbeauftragten under husarrest og tok Otto Wels som gissel i bygningen Neuer Marstall og mishandlet ham. I motsetning til hva om var forventet av spartakistene, utnyttet de ikke situasjonen til å avskaffe regjeringen til Ebert, men fortsatte de å kreve sin soldatlønn.

Friedrich Ebert, som hadde kontakt med overkommandoen via en hemmelig telefonlinje i Kassel, ga om morgenen 24. desember ordre om å angripe slottet med regjeringsvennlige tropper. Dette angrepet feilet, og 56 regjeringssoldater, 11 matroser og en sivilist mistet livet. Etter nye forhandlinger forlot matrosene slottet og satte Otto Wels fri. Til gjengjeld mistet denne sin stilling som bykommandant, Volksmarinedivision fikk sin soldatlønn og forble fortsatt en militær enhet. Hele affæren avslørte sårbarheten til regjeringen, som ikke hadde noen pålitelige og slagkraftige tropper. Krisen forsterket på denne måten alliansen mellom Ebert og Groener, som i følge historikeren Ulrich Kluge bare ble oppnådd i sann forstand gjennom juleopprøret.[23] De slagne regjeringstroppene ble nå oppløst og delvis integrert i de nyopprettede frikorpsene. For å kompensere for sine tap, okkuperte de midlertidig redaksjonsrommene til avisen Roten Fahne. Den militære makten var likevel nok en gang i hendene på Volksmarinedivision, og enda en gang utnyttet de det ikke.

Dette viste på den ene siden at matrosene ikke var spartakister, og på den andre siden at revolusjonen ikke hadde noen ledelse. Selv da Liebknecht var den revolusjonære lederen i Lenins ånd, slik legenden senere har gjort ham til, ble han ikke akseptert av verken matrosene eller rådet. På denne måten hadde julekrisen, som spartakistene betegnet som «Eberts blodige julenatt», som eneste resultat at de revolusjonært tillitsvalgte kalte inn til en demonstrasjon første juledag og at USPD trådte ut av regjeringen i protest 29. desember. Men dette ble bare riktig for formennene i SPD, som under presset mot de revolusjonære hendelser mot regjeringen bare hadde hentet støtte hos uavhengige. I løpet av noen få dager ble det militære nederlaget til regjeringen Ebert snudd til en politisk seier.

Grunnleggelsen av KPD og januaroppstanden[rediger | rediger kilde]

Regjeringen etter utgangen av USPD (fra venstre til høyre): Otto Landsberg, Philipp Scheidemann, Gustav Noske, Friedrich Ebert og Rudolf Wissell
Barrikadekamper under spartakistoppstanden i januar 1919.
Opprørere som er blitt henrettet av regjeringstropper i Berlin i mars 1919.

Etter juleopprørene trodde ikke spartakistenes ledere lenger at de kunne virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon sammen med SPD og USPD. For å fange opp misnøyen med revolusjonens forløp så langt, blant sine tilhengere og flere arbeidere, kalte de ved årskiftet inn til en rikskongress for grunnleggelsen av et nytt parti. Rosa Luxemburg presenterte der spartakusprogrammet som hun forfattet fra 10. til 31. desember. Det ble vedtatt som partiprogram og holdt fast ved det prinsipp at dette nye parti ikke ville overta regjeringsmakten uten et klart flertall blant folkeviljen. Den 1. januar 1919 grunnla de tilreisende spartakister sammen med andre venstresosialistiske grupper til høyre for seg det nye partiet Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Rosa Luxemburg krevde enda en gang å delta i det planlagte parlamentsvalget, men ble overstyrt. Flertallet håpet videre at makten kunne oppnås gjennom den fortsatte politiske agitasjon i bedriftene og trykket fra «gaten». De «revolusjonære tillitsvalgte» besluttet seg derimot, etter forhandlinger med spartakistene, å forbli i USPD.[24]

Det avgjørende nederlaget for venstresiden fulgte de første dagene i det nye året 1919. Liksom i november kom den andre revolusjonsbølgen nesten spontant, men denne gangen ble den undertrykt med vold. Opptøyene ble utløst den 4. januar da regjeringen utnevnte USPD-medlemmet Emil Eichhorn til politipresident i Berlin. Eichorn hadde under juleopprøret nektet å iverksette tiltak mot de demonstrerende arbeiderne. USPD, revolusjonært tillitsvalgte, så vel som KPD's leder Karl Liebknecht og Wilhelm Pieck tok avskjedigelsen som en mulighet for neste dag å iverksette en protestaksjon.

Det som var planlagt som en demonstrasjon, utviklet seg til en større parademarsj enn arrangørene selv hadde regnet med. Liksom tilfellet var den 9. november 1918 strømmet hundretusener inn i Berlin sentrum den 5. januar 1919, på en søndag. Om ettermiddagen okkuperte de Berlins jernbanestasjoner, så vel som aviskvartalet i Berlin med redaksjonsbygningene til den borgerlige presse og avisen Vorwärts. Noen av de berørte avisene hadde i dagene forut ikke bare tatt til orde for etablering av frikorps, men hadde stundom også tatt til orde for å drepe spartakistene. Demonstrantene var i det vesentlige de samme som to måneder tidligere. De krevde nå realiseringen av det de hadde kjempet for. Kravene kom fra arbeiderne selv og ble støttet av forskjellige grupperinger til venstre for SPD. Spartakistene ledet på ingen måte an. Det nå påfølgende spartakistopprøret gikk sin gang, mens KPD-tilhengere bare delvis var deltagere og endog var i mindretall.

I politiets hovedkvarter forsamlet initiativtagerne til demonstrasjonen seg og valgte en «provisorisk revolusjonskomité» med 53 medlemmer, som imidlertid ikke visste hva den skulle gjøre med sin makt eller hvilken retning revolusjonen skulle ta. Liebknecht, og de to andre formennene, Georg Ledebour og Paul Scholze, krevde regjeringens avgang og sluttet seg til flertallet i komitéen, som propaganderte for væpnet revolusjon. Rosa Luxemburg og et flertall av ledelsen i KPD, motsatte seg uttrykkelig dette, og hevdet at et opprør på dette tidspunktet ville føre til en katastrofe.

Den 4. januar hadde Ebert utnevnt Gustav Noske til folkekommissær for hæren og marinen. Den 6. januar overtok Noske kommandoen over disse styrkene med ordene: «Min vei må være blodhundens. Jeg er ikke den som skyr ansvaret.»[25] På samme mandag kalte revolusjonskomitéen inn til en massedemonstrasjon. Dette oppropet ble fulgt av enda flere mennesker. Enda en gang bar de plakater med skriften «Brødre, ikke skyt!» og forholdt seg avventende på en forsamlingsplass. Enkelte av de revolusjonært tillitsvalgte begynte å bevæpne seg og rope om regjeringen Eberts avgang. Men KPD-aktivistenes bestrebelser for å få troppene på sin side, var stort sett mislykket. Snarere viste det seg at selv enheter som Volksmarinedivision ikke var beredte til å støtte væpnet revolusjon. De erklærte seg som nøytrale. De øvrige regimenter som var stasjonere i Berlin støttet dessuten for en stor del regjeringen.

Mens flere tropper rykket frem på hans vegne mot Berlin, aksepterte Ebert et tilbud fra USPD om å være en formidler mellom hah og revolusjonskomitéen. Etter at troppebevegelsene og et SPD-flygeblad med tittelen «regnskapets time nærmer seg» ble kjent, avbrøt komitéen videre forhandlinger den 8. januar. Som resultat beordret Ebert de stasjonerte troppene å sette de i Berlin inn mot okkupantene. Den 9. januar slo de ned et improvisert opprørsforsøk. Den 12. januar ble også de anti-republikanske frikorpsene, som ble etablert i begynnelsen av januar, flyttet inn i byen. Etter å ha foretatt en brutal evakuering av flere bygninger og henrettet okkupantene, overga de seg raskt. Noen av dem ble også skutt og drept. Totalt 156 personer ble ofre for denne hendelsen i Berlin.

Drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg[rediger | rediger kilde]

«denne delen er på tysk» [Trenger oversettelse Norsk: Tysk]

Rosa Luxemburg i året 1915

De påståtte mesterhjernene bak januaroppstanden måtte gå under jorden, men nektet å forlate Berlin, på tross av mange anstrengelser fra deres tilhengere. Om kvelden den 19. januar 1919 ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arresterte i en bolig i Berlin-Wilmersdorf, og kaptein Waldemar Pabst, lederen av Garde-Kavallerie-Schützen-Division, sørget for at de overga seg i Hotell Eden i Nürnberger Straße. Han forhørte dem, mens hans offiserene planla å myrde dem. Etter midnatt ble begge suksessivt transportert i personbiler fra hotellet. Ved hotellutgangen slo soldaten Otto Wilhelm Runge de begge nesten bevisstløse. Underveis skjøt marineoffiseren Horst von Pflugk-Harttung Karl Liebknecht , mens løytnant Hermann Souchon skjøt Rosa Luxemburg. Kurt Vogel, som også var en offiser i rifledivisjonen, overlot Liebknechts kropp til en politistasjon og kastet Rosa Luxemburg i Landwehrkanalen, hvor hun ble funnet først 31. mars. Pabst presenterte ugjerningene i en pressemelding som en lynsjing som var blitt foretatt av ukjente gjerningsmenn.[26]

Paul Jorns, en militærdommer som var utnevnt av rifledivisjonen, satte i juni 1919 Horst von Pflugk-Harttung fri og idømte Runge to års fengsel og Vogel to og et halvt års fengsel.




Pabst und Souchon dagegen wurden weder verfolgt noch angeklagt. Noske ließ die Revisionsverfahren gegen Runge und Vogel einstellen. Nach 1933 entschädigten die Nationalsozialisten Runge für Haft und Strafverfolgung und überführten die Gardekavallerie in die SA. Souchons Beteiligung an dem Mord wurde erst 1968 bekannt und 1992 nachgewiesen. Der Neffe von Wilhelm Souchon, dem Gouverneur von Kiel während des Matrosenaufstands, hat die Tat stets geleugnet und wurde nie bestraft. Pabst gab nach dem Zweiten Weltkrieg an, Noske habe seinen Mordbefehl telefonisch gebilligt. In seinem später entdeckten Tagebuch hatte er 1969 notiert, die SPD-Führung habe ihn gedeckt und seine Strafverfolgung vereitelt.[27]

Die Freikorps wurden nach der Niederschlagung des Januaraufstands zu einem bleibenden Machtfaktor.[28] Schwerer wog auf lange Sicht, dass die Morde vom 15. Januar sowie deren mangelnde Aufklärung und Verfolgung den Bruch zwischen SPD auf der einen sowie USPD und KPD auf der anderen Seite verschärften.[29] SPD und KPD konnten sich in der Weimarer Republik nie mehr auf ein gemeinsames Handeln verständigen, zumal die KPD nach der Ermordung ihrer Gründer in Abhängigkeit von der Komintern und ihren ideologischen Vorgaben geriet. Die seit 1919 bestehende Spaltung der Linken trug wesentlich zum späteren Aufstieg des Nationalsozialismus bei.[30]

Nasjonalforsamling og ny forfatning[rediger | rediger kilde]

«tysk tekst» [Trenger oversettelse Norsk: Tysk]

Valgkamp-plakat for SPD fra 1919

Am 19. Januar 1919 fanden die Wahlen zur verfassunggebenden Nationalversammlung statt, die ersten in Deutschland, für die auch das Frauenwahlrecht galt. Neben SPD und USPD traten die katholische Zentrumspartei und mehrere bürgerliche Parteien an, die sich seit November neu gebildet hatten: die linksliberale Deutsche Demokratische Partei (DDP), die nationalliberale Deutsche Volkspartei (DVP) und die konservativ-nationalistische Deutschnationale Volkspartei (DNVP). Die KPD nahm entgegen Rosa Luxemburgs Empfehlung nicht an den Wahlen teil.

Die SPD wurde mit 37,4 Prozent der Stimmen stärkste Partei und stellte 165 von 423 Abgeordneten. Die USPD kam nur auf 7,6 Prozent und 22 Abgeordnete. Sie gewann nach dem Kapp-Lüttwitz-Putsch 1920 zwar vorübergehend noch einmal an Bedeutung, löste sich aber 1922 auf. Die Zentrumspartei zog mit 91 Abgeordneten als zweitstärkste Kraft in die Nationalversammlung ein. Die DDP errang 75, die DVP 19 und die DNVP 44 Mandate. Die SPD bildete die sogenannte Weimarer Koalition mit Zentrum und DDP.

Um den revolutionären Nachwirren in Berlin zu entgehen, trat die Nationalversammlung am 6. Februar in Weimar zusammen. Sie richtete eine vorläufige Verfassungsordnung ein und wählte am 11. Februar Friedrich Ebert zum Reichspräsidenten. Dieser ernannte am 13. Februar eine Regierung unter Philipp Scheidemann. Damit hatte Deutschland wieder eine legitime, nachrevolutionäre Regierung.

Die neue Weimarer Verfassung, die das Deutsche Reich zu einer demokratischen Republik machte, war mit den Stimmen von SPD, Zentrum und DDP verabschiedet worden und wurde am 11. August 1919 vom Reichspräsidenten unterzeichnet. Sie stand in der liberalen und demokratischen Tradition des 19. Jahrhunderts und übernahm Gedanken aus der Paulskirchenverfassung des Jahres 1849. Jedoch blieben zentrale Forderungen der Novemberrevolutionäre wegen der Mehrheitsverhältnisse in der Nationalversammlung unerfüllt: Die Sozialisierung der Montanindustrie und die Demokratisierung des Offizierskorps, die schon der Kieler Arbeiter- und Soldatenrat gefordert und der Reichsrätekongress eingeleitet hatte, blieben ebenso aus wie die Enteignung von Großbanken, Großindustrie und adeligem Großgrundbesitz. Anstellung und Rentenansprüche von kaiserlichen Beamten und Soldaten wurden ausdrücklich geschützt.

Die Weimarer Verfassung enthielt einerseits mehr Möglichkeiten direkter Demokratie als das Grundgesetz der Bundesrepublik Deutschland, z. B. Volksbegehren und Volksentscheid; andererseits räumte der Notverordnungs-Artikel 48 dem Reichspräsidenten weitreichende Vollmachten ein, auch gegen die Reichstagsmehrheit zu regieren und notfalls das Militär im Innern einzusetzen. Dieser Artikel erwies sich 1932/33 als ein entscheidendes Mittel zur Zerstörung der Demokratie.[31]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Revolusjonære soldater med rød fane ved Brandenburger Tor i Berlin i november 1918.

Det såkalte spartakistopprøret i januar 1919, ble slått ned av høyreorienterte frikorps på vegne av den sosialdemokratiske regjeringen. USPD beholdt imidlertid makten i Bayern fram til også sovjetrepublikken Bayern ble slått ned av frikorpsene i mai 1919.

I etterkant av Spartakistopprøret ble det holdt valg til en ny grunnlovsgivende forsamling, hvor SPD ble klart største parti, foran USPD. SPD gikk sammen med de mindre borgerlige sentrumspartiene DDP, DVP og Zentrum om å etablere en ny parlamentarisk forfatning. På grunn av urolighetene i Berlin ble forhandlingene lagt til småbyen Weimar, og den nye statsdannelsen fikk derfor kallenavnet Weimarrepublikken. Det var de nye myndighetene i Weimar som også underskrev den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig, Versaillestraktaten. Weimarkonstitusjonen ble formelt signert i august 1919, og dette regnes av mange som den endelige avslutningen av Novemberrevolusjonen. Andre regner knusingen av Spartakistopprøret som avslutningen av Novemberrevolusjonen.

I propagandaen til nazistene og andre høyreorienterte tyskere, ble det hevdet at Tyskland kunne vunnet krigen om ikke Novemberrevolusjonen hadde kommet. De fleste historikere i dag er imidlertid enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at Novemberrevolusjonen framskyndet avslutningen av krigen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volker Ullrich: Die nervöse Großmacht. Aufstieg und Untergang des deutschen Kaiserreichs, 1871–1918. Fischer, Frankfurt am Main 1997, S. 36.
  2. ^ Ullrich: Die nervöse Großmacht. 1997, S. 173–176.
  3. ^ Protokoll über die Verhandlungen des Parteitages der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Abgehalten zu Essen vom 15. bis 21. September 1907. Buchhandlung Vorwärts, Berlin 1907, S. 255.
  4. ^ Zit. nach Haffner: Der Verrat. 2002, S. 12.
  5. ^ Weiterführend Christoph Nübel: Die Mobilisierung der Kriegsgesellschaft. Propaganda und Alltag im Ersten Weltkrieg in Münster. Waxmann, Münster 2008, S. 32.
  6. ^ Gerd Koenen: Die Farbe Rot. Ursüprünge und Geschichte des Kommunismus, Verlag C.H. Beck, München 2017, S. 669.
  7. ^ Zit. nach Hagen Schulze: Weimar. Deutschland 1917–1933. Siedler, Berlin 1994, S. 158.
  8. ^ Hans-Ulrich Wehler: Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Band 4: Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949. C.H. Beck Verlag, München 2003, S. 152.
  9. ^ Zit. nach Haffner: Der Verrat. 2002, S. 32 f.
  10. ^ Haffner: Der Verrat. 2002, S. 43.
  11. ^ Dirk Dähnhardt: Revolution in Kiel. Der Übergang vom Kaiserreich zur Weimarer Republik 1918/19. Wachholtz, Neumünster 1978, S. 66.
  12. ^ siehe: Ernst-Heinrich Schmidt: Heimatheer und Revolution 1918. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-06060-6, S. 106.
  13. ^ Zit. nach v. Baden: Erinnerungen und Dokumente. S. 599 f.
  14. ^ Zit. nach Wolfgang Michalka, Gottfried Niedhart (Hrsg.): Deutsche Geschichte 1918–1933. Dokumente zur Innen- und Außenpolitik. Fischer, Frankfurt am Main 1992, S. 18.
  15. ^ Manfred Jessen-Klingenberg: Die Ausrufung der Republik durch Philipp Scheidemann am 9. November 1918, in: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht 19/1968, S. 649
  16. ^ Zit. nach Michalka, Niedhart (Hrsg.): Deutsche Geschichte 1918–1933. S. 20 f.
  17. ^ Zit. nach Michalka, Niedhart (Hrsg.): Deutsche Geschichte 1918–1933. S. 21.
  18. ^ Ralf Hoffrogge: Richard Müller – Der Mann hinter der Novemberrevolution. Berlin 2008, S. 63–70.
  19. ^ R. Hoffrogge: Richard Müller. 2008, S. 74 ff.
  20. ^ H. Schulze: Weimar. Deutschland 1917–1933. 1994, S. 169 f.
  21. ^ Andreas Biefang: Die Reichstagswahlen als demokratisches Zeremoniell. In: Andreas Biefang u. a. (Hrsg.): Das politische Zeremoniell im Deutschen Kaiserreich 1871–1918. Droste, Düsseldorf 2009, S. 233–270, hier 253.
  22. ^ Hermann Weber (Hrsg.): Die Gründung der KPD. Protokoll und Materialien des Gründungsparteitages der Kommunistischen Partei Deutschlands 1918/1919. Mit einer Einführung zur angeblichen Erstveröffentlichung durch die SED. Dietz-Verlag, Berlin, 1993, S. 58.
  23. ^ Ulrich Kluge: Soldatenräte und Revolution. Studien zur Militärpolitik in Deutschland 1918/19. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1975, S. 261–265.
  24. ^ Heinrich August Winkler: Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. 4., durchgesehene Auflage. Beck, München 2005, S. 55 f.
  25. ^ Heinrich August Winkler: Weimar. 2005, S. 58.
  26. ^ Klaus Gietinger: Eine Leiche im Landwehrkanal. Die Ermordung der Rosa L. Verlag 1900, Berlin 1995, ISBN 3-930278-02-2, S. 23–42.
  27. ^ Klaus Gietinger: Eine Leiche im Landwehrkanal. Die Ermordung der Rosa L. Berlin 1995, S. 55–59 und 95–116.
  28. ^ Andreas Dietz: Das Primat der Politik in kaiserlicher Armee, Reichswehr, Wehrmacht und Bundeswehr: Rechtliche Sicherungen der Entscheidungsgewalt über Krieg und Frieden zwischen Politik und Militär. Mohr Siebeck, Tübingen 2011, ISBN 978-3-16-150865-3, S. 177.
  29. ^ Volker Ullrich: Die Revolution von 1918/19. Beck, München 2009, S. 76.
  30. ^ Hans-Gerd Jaschke: Politischer Extremismus. Verlag für Sozialwissenschaften, 2006, ISBN 3-531-14747-1, S. 58.
  31. ^ Hermann Mosler: Die Verfassung des Deutschen Reichs vom 11. August 1919. Reclam, Stuttgart 1972, ISBN 3-15-006051-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arbeiter-Verlag, Internationaler (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin, 1929. 
  • Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig 1927. 
  • Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921. 
  • Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926. 
  • Keil, Wilhelm (1947). Erlebnisse eines Sozialdemokraten. 2. Bd. DVA, Stuttgart 1947. 
  • Matthias, Erich (red) (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4. 
  • Müller, Richard (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974). 
  • Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]