Novemberrevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Novemberrevolusjonen
Bundesarchiv Bild 146-2004-0048, Revolution in Bayern, Gefangener.jpg
Soldater med en fanget revolusjonær
Dato3. november 1918 - 11. august 1919
StedTyskland
ResultatWeimarrepublikken slo ned opprøret
Stridende parter
Tyskland Weimarrepublikken
War Ensign of Germany (1921-1933).svg Reichswehr
Flag of the German Empire.svg Frikorps
War Ensign of Germany (1903-1918).svg Stahlhelm
Socialist red flag.svg Kommunistische Partei Deutschlands
Den bayerske sovjetrepublikken
Spartakusforbundet
Tyske anarkister
Lokale kommunistiske grupper

Novemberrevolusjonen (tysk: Novemberrevolution) eller den tyske revolusjon var et opprør i det tyske rike som oppstod i kjølvannet av første verdenskrig. Revolusjonen førte til at det tyske, føderale konstitusjonelle monarki ble erstattet av en demokratisk parlamentaristisk republikk som senere ble kjent som Weimarrepublikken. Revolusjonen startet den 3. november 1918 og varte frem til den 11. august 1919, da Weimarforfatningen trådte i kraft.

Opprøret ble utløst som følge av statsledelsens ønske om å fortsette første verdenskrig. En bakenforliggende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under fire år med krig. Det tyske rike hadde lidd et nederlag, og dette skapte en sosial spenning mellom den alminnelige befolkning og eliten av aristokrater og borgerskap som hadde makten og som hadde tapt krigen.

Opprøret ble utløst av uenigheter mellom den tyske hærens Oberste Heeresleitung og ledelsen for flåten. Sistnevnte insisterte på å utkjempe et slag mot den britiske Royal Navy, i henhold til en ordre av 24. oktober 1918. Slaget fant aldri sted. I stedet startet tyske matroser en oppstand i havnene til Wilhelmshaven den 29. oktober 1918, som ble etterfulgt av matrosopprøret i Kiel i de første dagene av november. Derifra bredte uroen seg til arbeidere over hele Tyskland og førte til slutt til proklameringen av en republikk den 9. november 1918. Like etterpå abdiserte keiser Wilhelm II og flyktet fra landet.

De revolusjonære, som var insipirerte av sosialistiske ideer, overleverte ikke makten til såkalte «sovjeter» (arbeiderråd), slik bolsjevikene hadde gjort det i det russiske keiserdømmet, fordi lederskapet i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) var motstandere av dem. SPD valgte i stedet en nasjonalforsamling som basis for et parlamentarisk system. I frykt for en altomfattende borgerkrig i Tyskland mellom militante arbeidere og reaksjonære konservative, planla ikke SPD å strippe den gamle tyske overklasse for all makt og alle deres privilegier. I stedet prøvde partiet å integrere dem inn i et nytt sosialdemokratisk system. For å oppnå dette, søkte venstresiden i SPD en allianse med den tyske overkommandoen. Dette gjorde det mulig for hæren og de nasjonalistiske militante frikorpsene å slå ned det kommunistiske spartakistopprøret i Berlin med makt mellom 4. og 15. januar 1919. Den samme alliansen av politiske krefter slo ned opprør i andre deler av Tyskland, med det resultat at landet var fullstendig pasifisert i slutten av 1919.

Valg til den nye nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken ble holdt den 19. januar 1919. Revolusjonen ble avsluttet den 11. august 1919 sammen med adopsjonen av Weimarforfatningen.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Keiserriket og sosialdemokratiet[rediger | rediger kilde]

Den borgerlige marsrevolusjonen av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå nasjonal enighet og demokratisering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av borgerskapet å støtte en øvrighetstat, særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av den lilletyske løsning under ledelse av kongeriket Preussen.

Det nystiftede tyske riket var et konstitusjonelt monarki. For riksdagen gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Riksdagens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra Forbundsrådet og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte septennatet i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.[1]

Riksdagsbygningen før 1900.

Siden 1871 var sosialdemokratene representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SPAD) og Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV); i 1875 slo disse partiene seg sammen til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en republikansk statsform. Otto von Bismarck hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som forbundskansler i 1890. Grunnlaget for forfølgelsen var sosialistloven («Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet») av 19. oktober 1878.

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under riksdagsvalget i 1912 fikk de 34.8 prosent av stemmene, og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter. Partiet hadde omkring en million medlemmer, og partiavisen Vorwärts hadde 1.5 millioner abonnenter. Fagforeningene hadde 2.5 millioner medlemmer, og de fleste medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var det tallrike samvirker (boligsamvirker, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner som var forbundet med SPD og fagforeningene, eller som på annen måte støttet den sosialdemokratiske ideologi. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var Deutsche Zentrumspartei (91 seter), Deutschkonservative Partei (43 seter), Nationalliberale Partei (45 seter), Fortschrittliche Volkspartei (42 seter), det polske parti (18 seter), Freikonservative Partei (14 seter), Wirtschaftliche Vereinigung (10 seter) og Elsäss-Lothringen Partei (9 seter).

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av det tyske rike frem til første verdenskrig, økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I den såkalte «revisjonismestriden» som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet. I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den marxistiske majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden de sosialistiske lover ble avskaffet i 1890. Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «fedrelandsløse svenner», anså seg selv som tyske patrioter. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert – om enn opposisjonell – komponent i imperiet.[2]

SPDs samtykke til krigskreditter[rediger | rediger kilde]

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale arbeiderbevegelsen. På de paneuropeiske kongressene til den andre sosialistinternasjonalen hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd. På samme måte som andre sosialistiske partier i Europa, arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under julikrisen som oppstod i kjølvannet av skuddene i Sarajevo som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg. Deriblant tok Rosa Luxemburg, talskvinne for partiets venstreside, til orde for totalnekting og lydighet overfor SPD. Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. Friedrich Ebert, som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med Otto Braun til Zürich for å gjøre partifellene oppmerksomme på statenes sikkerhet.

August Bebel, Formann i SPD 1892–1913

Men da Tysklands krigserklæring mot det tsaristiske Russland fulgte den 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring («ånden fra 1914»), ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktsted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august anså redaktørene seg som å følge regelen fra 1913 som var blitt fulgt av den avdøde SPD-formannen August Bebel. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i Essen at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte»[3]

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra trippelententen, fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent pasifisme. Rikskansler Theobald von Bethmann Hollweg truet i tillegg med et partiforbud i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Karl Liebknecht var det første medlem av SPD som nektet å stemme for krigskreditt

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig. Takket være Friedrich Ebert stemte 96 SPD-representanter for riksregjeringens krav om krigsobligasjoner. 14 parlamentarikere, under ledelse av nestformann Hugo Haase, var motstandere, men stemte likevel for gjennom partidisiplin. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene den 4. august. To dager tidligere hadde de frie fagforeninger forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»[4] Keiseren begrunnet den såkalte borgfreden i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)[5]

Karl Liebknecht, som senere ble en symbolfigur for de innbitte krigsmotstandere, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Noen dager senere ble han medlem av Gruppe Internationale, som Rosa Luxemburg hadde grunnlagt den 5. august 1914 sammen med seks andre personer på venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske Spartakusforbundet den 1. januar 1916. Den 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter. Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:

SitatDen nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en imperialistisk krig, en krig for kapitalistisk kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og å gi makt til industriell kapital og bankkapital.Sitat

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte «politiske brev» (Politische Briefe), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «Spartakusbrevene» (Spartakusbriefe). I desember 1916 ble de erstattet av journalen Spartakus, som utkom irregulært frem til november 1918.

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og i juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for høyforræderi. Mens Liebknecht var i fengsel, skrev Rosa Luxemburg de fleste av «Spartakusbrevene». Etter fengselstraffen til Liebknecht, ble også Rosa Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

Splittelse i SPD[rediger | rediger kilde]

Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «Borgfreden» fra 1914. Enda mindre var de villige til det fra 1916 da retningslinjene for tysk politikk ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De regjerte faktisk som militærdiktatorer, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene. De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske februarrevolusjonen i 1917 kom det til de første organiserte streikene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300 000 rustningsarbeidere. Etter at USA gikk inn i krigen den 6. april ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «påskebudskap» den 7. april. Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i Preussen som på dette tidspunkt praktiserte treklassestemmeretten.

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte ikke bare spartakistene, men også såkalte revisjonister som Eduard Bernstein og de mer sentrumsorienterte som Karl Kautsky på den voksende misfornøyelsen i arbeiderklassen. Under en konferanse i Gotha fra 6. til 8. april 1917, som ble ledet av Hugo Haase, grunnla disse kreftene Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD). Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. SPD på sin side skiftet navn til Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD), for å skille seg fra USPD.

Seiersfred eller gjensidig fred?[rediger | rediger kilde]

Generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk en gjensidig fred.

Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på vestfronten stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet MSPD, det katolske Zentrumspartei og det liberale Fortschrittliche Volkspartei den såkalte Interfraktioneller Ausschuss, for å ta vinden ut av seilene til USPD. Den 19. juli 1917 vedtok de en fredsresolusjon i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten anneksjoner og kontribusjoner.

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918. De avviste også 14-punkts programmet til USAs president Woodrow Wilson av 8. januar 1918. Disse proklamerte «nasjonal selvråderett» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde på seieren over Russland (som i mellomtiden hadde blitt vunnet), for å oppnå en «seiersfred» med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.

Etterdønninger av oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I løpet av den russiske februarrevolusjonen, måtte Nikolaj II av Russland abdisere den 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste Georgij Lvov, men som var sammensatt av kadettpartiet (konstitusjonelle demokrater) og mensjevikene. På tross av dette fortsatte de øvrige Ententemaktene krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, ble Lenin, lederen av de russiske bolsjevikene, sendt fra sitt eksil i Sveits til Sankt Petersburg for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en «plombert» jernbanevogn gjennom Tyskland, Sverige og Finland til det revolusjonære Russland.

Under oktoberrevolusjonen grep det marxist-leninistiske kaderpartiet til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.[6] Regjeringen til de moderate sosialistene og de borgerlige ble styrtet og det ble opprettet et kommunistisk styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt i 8. november 1917, og gjennom Freden i Brest-Litovsk trakk Russland seg ut av første verdenskrig. Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.

Forbrødringsprosess: Russiske og tyske soldater feirer krigens slutt på østfronten

Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlingemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem Otto Braun tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet Vorwärts i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (Die Bolschewiki und wir):

SitatSosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.Sitat
[7]
Friedrich Ebert (formann i SPD fra 1913 til 1919) var en der autoritativformann av MSPDs borgfredspolitikk under første verdenskrig

I samme måned kom de såkalte januarstreikene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket. Denne bevegelse var organisert av revolusjonære tillitsvalgte under ledelse av Richard Müller fra USPD, som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle. Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til Lev Trotskij enige om å undertegne den fremforhandlede Freden i Brest-Litovsk, som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som Versaillestraktaten senere påla det tyske rike.[8] Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper som en gang ble brukt i øst til vestfronten. De fleste tyskere trodde at de på denne måte ville være i stand til å vinne krigen i vest.

Millitært nederlag og forfatningsreform[rediger | rediger kilde]

Etter seieren i øst, ga generalstaben ordre om å en ny våroffensiv i vest, for å tvinge frem et avgjørende vendepunkt i krigen. Det viste seg imidlertid at de nye soldatene på vestfronten ikke klarte å veie opp mot Storbritannia og Frankrike, som hadde mottatt de nylig ankomne amerikanske troppene. Da de siste tyske reserver var brukt opp i juli, var Tysklands millitære nederlag beseglet. Den 8. august 1918 brøt britiske Mark I stridsvogner seg gjennom vestfronten; i midten av september brøt de seg også gjennom fronten på Balkanhalvøya. Den 27. september kapitulerte Bulgaria, som var knyttet til sentralmaktene. Også Østerrike-Ungarn stod foran sammenbruddet.

Berlin, den 3. oktober 1918: Den nyutnevnte (frem til 9. november fungerende) Rikskansler Max von Baden;(1), Visekansler Friedrich von Payer (2) og lederen av Rikskanseliet, Friherre Wilhelm von Radowitz (3) forlater Riksdagsbygningen.

Den 29. september informerte generalstaben keiseren og Rikskansler Georg von Hertling i belgiske byen Spa om den håpløse millitære situasjonen. Ludendorff la til slutt frem et forslag om våpenhvile overfor Ententemaktene, da han ikke lenger kunne garantere for å holde fronten mer enn 24 timer. Han anbefalte også å imøtekomme et krav fra president Henry Wilson og innsette en Riksregjering på parlamentarisk grunnlag, for å begunstige fredsbetingelsene. Dermed førte han ansvaret for den forestående kapitulasjonen og dens følger over på de demokratiske partiene. Overfor offiserer i sin egen stab uttalte han den 1. oktober: «Dere burde spise suppen, nå som de har gjort innbrudd» (Sie sollen die Suppe jetzt essen, die sie uns eingebrockt haben).[9] Dette var kimen til den senere dolkestøtlegenden.

Til tross for sjokket over Ludendorffs tilstandrapport, var flertallspartiene, fremfor alt SPD, forberedte på å overta regjeringsansvaret i siste øyeblikk. Ettersom monarkisten Hertling avviste parlamentariseringen, utnevnte keiser Wilhelm II den liberale prins Max von Baden til ny Rikskansler. I dette kabinettet deltok også sosialdemokratene, deriblant Philipp Scheidemann som statssekretær uten virkningsområde. Neste dag tilbød de allierte våpenhvile overfor den nye regjeringen, i tråd med Ludendorff's krav.

Den tyske offentlighet fikk ikke vite om dette før den 5. oktober. Under det generelle sjokket over det nå kunngjorte krigsnederlaget, fant forfatningsendringen sted nesten ubemerket. Dette ble avgjort formelt av riksdagen den 28. oktober. Inntil da var kansleren og riksministeren bundet av riksdagens flertall. Den øverste kommandoen over stridkreftene ble overført fra keiseren til riksregjeringen. Dermed hadde det tyske riket endret sin konstitusjon til et parlamentarisk monarki. Sett fra SPDs ståsted oppfylte oktoberreformene alle av partiets sentrale forfatningsmessige målsetninger. Friedrich Ebert betraktetden 5. oktober som «fødselsdagen for det tyske demokratiet», og betraktet en revolusjon som overflødig etter at keiseren frivillig hatt gitt avkall på sin makt.

Følgene av forsøkene på våpenhvile[rediger | rediger kilde]

Den tyske forespørselen om en våpenhvile av 4. oktober ble besvart av USA's president Henry Wilson i de tre påfølgende uker med tre diplomatiske noter. Som forutsetning for forhandlinger krevde han Tysklands tilbaketrekning fra alle besatte territorier, innstilling av undervannsbåtkrigen og – når det var mulig i henhold til klausuler og forbehold – keiserens avgang, som ledd i å gjøre Tyskland til et demokrati.

Etter den tredje diplomatiske note av 23. oktober, erklærte Ludendorff de alliertes betingelser som uholdbare. Han forlangte å gjenoppta den krigen som han for en måned siden hadde erklært som tapt. Selve hans anmodning om våpenstillstand fra Ententemaktene hadde avslørt hele millitærvesenets svakhet og hadde fratatt regjeringen sin forhandlingsmakt. De tyske troppene var mot slutten av krigen innstilte på å avslutte krigen, og hadde behov for å komme hjem. Deres kampvilje var knapt mulig å vekke opp igjen, og deserteringer begynte å inntreffe.

Derfor forble riksregjeringen på den vei som Ludendorff hadde slått inn på. De erstattet ham den 26. oktober ved å utnevne 1. generalkvartermester Wilhelm Groener til general, og Ludendorff fløy med falsk pass til det nøytrale Sverige. Kravet i Henry Wilsons tredje diplomatiske note om at keiseren måtte abdisere for å oppnå fred, hadde støtte blant mange soldater, men også i størstedelen av sivilbefolkningen og hos lederne av flertallspartiene i riksdagen. Den 28. oktober krevde Philipp Scheidemann i et brev til rikskansler Max von Baden at Wilhelm II måtte frasi seg tronen. Keiseren forlot etter dette Berlin og bega seg på en reise fra sitt store hovedkvarter til den belgiske byen Spa. Under betingelsene til den tyske regjeringen besluttet de allierte å innlede våpenhvileforhandlinger den 5. november.

Revolusjonens forløp[rediger | rediger kilde]

Matrosopprøret i Kiel[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Matrosopprøret i Kiel

Matroser på dekket til linjeskipet Prinzregent Luitpold med en tavle: „Soldatenråd Kriegsschiff Prinzregent Luitpold. Lenge leve densozialistiske republikk“
Minnetavle over det første arbeiter- og soldatenråd ved fagforeningshuset i Kiel i Legienstraße

Mens de krigsmette troppene og den overfor den keiserlige regjering desillusjonerte befolkning ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske Marineleitung under Admiral Franz von Hipper egenmektig, at flåten skulle utkjempe et siste sjøslag mot Royal Navy i den engelske kanal. Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 utløste deretter et mytteri blant de berørte matrosene, og deretter til et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket. Matrosene ønsket ikke å bli meningsløst ofret i den allerede tapte krigen. I tillegg var de overbevist om den nye regjeringens ånd, som gikk ut på å forhandle med Ententemaktene. Dersom flåten hadde gått til angrep, ville matrosene ha mistet sin troverdighet. Den tyske juristen og publisisten Sebastian Haffner så derfor ikke på sjømennene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik).[10]

Matrosopprøret begynte nær badestedet Schillig i Wilhelmshaven, hvor den tyske Hochseeflotte hadde forankret i påvente av det planlagte sjøslag. Om natten mellom den 29. og 30. oktober 1918 kom de første ordrenektene fra enkelte av skipsbesetningen. På tre skip i III. skvadron nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, SMS Thüringen og SMS Helgoland gikk deler av besetningen til åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en torpedobåt den 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset de omkring 200 mytteristene seg under dekk, og lot seg hjelpesløst arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skavdronene tilbake til Kiel. Etter en øvelse i Helgolandbukta som var uten uro, sørget skvadronsleder og viseadmiral Hugo Kraft for å kjøre gjennom Kielkanalen, hvoretter 47 matroser i skipet SMS Markgraf, som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arresterte.

Matrosene og fyrbøterne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden den 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset den 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen Karl Artelt og verftsarbeideren Lothar Popp, som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

De 14 punktene til Kiels soldatråd av 5. November, som ble overtatt av flere soldatenråd.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte en løytnant ved navn Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.[11] Etter denne voldsbruken, trakk både demonstrantene så vel som patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen oppstand. Den 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store kaserneanlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første soldatråd, som snart ble etterfulgt av andre. Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral Wilhelm Souchon, som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden den 4. november i hendene på omkring 40.000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant Gustav Noske til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchon's post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.

Utbredelse til hele riket[rediger | rediger kilde]

Kundgebung auf der Münchner Theresienwiese am 7. November 1918, die den Ausgangspunkt der Novemberrevolution in Bayern markiert
Novemberrevolution in Braunschweig, 8. November 1918: Abdankungserklärung Herzog Ernst Augusts von Braunschweig

Abordnungen der revolutionären Matrosen schwärmten seit dem 4. November in alle größeren deutschen Städte aus. Sie stießen bei der Übernahme der zivilen und militärischen Macht fast nirgendwo auf Widerstand; nur in Lübeck und Hannover versuchten zwei örtliche Kommandeure, die militärische Disziplin mit Waffengewalt aufrechtzuerhalten.[12] Am 6. November war Wilhelmshaven in der Hand eines Arbeiter- und Soldatenrats, am 7. November alle größeren Küstenstädte sowie Braunschweig, Frankfurt am Main, Hannover, Stuttgart und München. Dort wurde am selben Tag König Ludwig III. von Bayern gestürzt, als erster deutscher Bundesfürst. Nach einer Großdemonstration von Soldaten und Arbeitern floh er aus der Stadt. Kurt Eisner von der USPD rief in Bayern als erstem Land des Reiches die Republik aus und wurde vom Münchner Arbeiter- und Soldatenrat zum bayerischen Ministerpräsidenten gewählt. Bis zum 25. November sahen sich auch die übrigen deutschen Monarchen zur Abdankung gezwungen, als letzter Fürst Günther Victor von Schwarzburg Rudolstadt.

Die Arbeiter- und Soldatenräte bestanden zum weitaus größten Teil aus Anhängern von SPD und USPD. Ihre Stoßrichtung war demokratisch, pazifistisch und antimilitaristisch. Sie entmachteten neben den Fürsten nur die bis dahin allmächtigen militärischen Generalkommandos. Alle zivilen Behörden und Amtsträger des Kaiserreichs – Polizei, Stadtverwaltungen, Gerichte – blieben unangetastet. Auch Beschlagnahmungen von Eigentum oder Betriebsbesetzungen fanden kaum statt, da man solche Maßnahmen von einer neuen Reichsregierung erwartete. Um eine der Revolution und der künftigen Regierung verpflichtete Exekutive zu schaffen, beanspruchten die Räte zunächst nur die Oberaufsicht über die Behörden, die zuvor in den Händen der Generalkommandos gelegen hatte.

Die SPD erhielt dadurch eine reale Machtbasis auf lokaler Ebene. Doch während die Räte glaubten, damit im Interesse der neuen Ordnung zu handeln, sahen die Parteiführer der SPD in ihnen störende Elemente für einen friedlichen Machtwechsel, den sie schon vollzogen wähnten. Wie die bürgerlichen Parteien forderten sie möglichst rasche Wahlen zu einer Nationalversammlung, die über die endgültige Staatsform befinden sollte. Dies brachte sie bald darauf in einen Gegensatz zu einem großen Teil der Revolutionäre. Deren Forderungen versuchte vor allem die USPD aufzugreifen. Auch sie war für möglichst späte Wahlen zu einer Nationalversammlung, um schon vor deren Zusammentritt Fakten schaffen zu können, die den Erwartungen eines Großteils der Arbeiterschaft entsprachen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Revolusjonære soldater med rød fane ved Brandenburger Tor i Berlin i november 1918.
Den forhenværende keiser Wilhelm II (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk politisk asyl og levde i eksil til han døde i 1941.

Revolusjonen ble innledet med matrosopprøret i Kiel 3. november 1918. Matrosene gjorde opprør etter at flere ble arrestert etter å ha nektet å delta på et siste krigstokt mot den britiske marinen. De neste fem dagene ble det dannet soldat- og arbeiderråd i mange større tyske byer. Den første av de tyske fyrstene, kongen av Bayern, abdiserte 7. november, og sovjetrepublikken (Rådsrepublikken) Bayern ble offisielt opprettet, under ledelse av det marxistiske USPD, partiet som hadde stått i spissen for krigsmotstanden. To dager etter dette abdiserte også Keiser Wilhelm II og regjeringsmakten i Berlin ble overtatt av en koalisjon mellom det moderate sosialdemokratiske SPD, som til da hadde støttet krigsinnsatsen, og USPD. Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. 1. verdenskrig var dermed over.

USPD ønsket et kommunistisk styre basert på arbeider- og soldatrådene, mens det moderate og sentrumsorienterte SPD ønsket en parlamentarisk republikk. Koalisjonsregjeringen brøt sammen i desember, og SPD overtok regjeringsmakten alene. Det kommunistiske opprøret i Berlin, det såkalte spartakistopprøret i januar 1919, var en reaksjon på dette fra den ytterste venstrefløyen. Dette opprøret ble slått ned av høyreorienterte frikorps på vegne av den sosialdemokratiske regjeringen. USPD beholdt imidlertid makten i Bayern fram til også sovjetrepublikken Bayern ble slått ned av frikorpsene i mai 1919.

I etterkant av Spartakistopprøret ble det holdt valg til en ny grunnlovsgivende forsamling, hvor SPD ble klart største parti, foran USPD. SPD gikk sammen med de mindre borgerlige sentrumspartiene DDP, DVP og Zentrum om å etablere en ny parlamentarisk forfatning. På grunn av urolighetene i Berlin ble forhandlingene lagt til småbyen Weimar, og den nye statsdannelsen fikk derfor kallenavnet Weimarrepublikken. Det var de nye myndighetene i Weimar som også underskrev den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig, Versaillestraktaten. Weimarkonstitusjonen ble formelt signert i august 1919, og dette regnes av mange som den endelige avslutningen av Novemberrevolusjonen. Andre regner knusingen av Spartakistopprøret som avslutningen av Novemberrevolusjonen.

I propagandaen til nazistene og andre høyreorienterte tyskere, ble det hevdet at Tyskland kunne vunnet krigen om ikke Novemberrevolusjonen hadde kommet. Kommunistene, og dermed jødene, ettersom jøder hadde ledende roller i den kommunistiske bevegelsen, fikk dermed skylden for å ha dolket den tyske nasjonen i ryggen, den såkalte Dolkestøtslegenden. De fleste historikere i dag er imidlertid enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at Novemberrevolusjonen framskyndet avslutningen av krigen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volker Ullrich: Die nervöse Großmacht. Aufstieg und Untergang des deutschen Kaiserreichs, 1871–1918. Fischer, Frankfurt am Main 1997, S. 36.
  2. ^ Ullrich: Die nervöse Großmacht. 1997, S. 173–176.
  3. ^ Protokoll über die Verhandlungen des Parteitages der Sozialdemokratischen Partei Deutschlands. Abgehalten zu Essen vom 15. bis 21. September 1907. Buchhandlung Vorwärts, Berlin 1907, S. 255.
  4. ^ Zit. nach Haffner: Der Verrat. 2002, S. 12.
  5. ^ Weiterführend Christoph Nübel: Die Mobilisierung der Kriegsgesellschaft. Propaganda und Alltag im Ersten Weltkrieg in Münster. Waxmann, Münster 2008, S. 32.
  6. ^ Gerd Koenen: Die Farbe Rot. Ursüprünge und Geschichte des Kommunismus, Verlag C.H. Beck, München 2017, S. 669.
  7. ^ Zit. nach Hagen Schulze: Weimar. Deutschland 1917–1933. Siedler, Berlin 1994, S. 158.
  8. ^ Hans-Ulrich Wehler: Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Band 4: Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949. C.H. Beck Verlag, München 2003, S. 152.
  9. ^ Zit. nach Haffner: Der Verrat. 2002, S. 32 f.
  10. ^ Haffner: Der Verrat. 2002, S. 43.
  11. ^ Dirk Dähnhardt: Revolution in Kiel. Der Übergang vom Kaiserreich zur Weimarer Republik 1918/19. Wachholtz, Neumünster 1978, S. 66.
  12. ^ In Lübeck der stellvertretende Kommandeur der 81. Infanterie-Brigade v. Wright, in Hannover der stellvertretende Kommandierende General des X. Armee-Korps v. Hänisch; siehe: Ernst-Heinrich Schmidt: Heimatheer und Revolution 1918. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1981, ISBN 3-421-06060-6, S. 106.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arbeiter-Verlag, Internationaler (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin, 1929. 
  • Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig 1927. 
  • Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921. 
  • Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926. 
  • Keil, Wilhelm (1947). Erlebnisse eines Sozialdemokraten. 2. Bd. DVA, Stuttgart 1947. 
  • Matthias, Erich (red) (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4. 
  • Müller, Richard (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974). 
  • Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]