Illuminatus-ordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adam Weishaupt grunnla Illuminatus-ordenen i 1776.

Illuminatus-ordenen eller Illuminati (flertall av Latin illuminatus, «opplyst») var et tysk hemmelig selskap grunnlagt 1. mai 1776 av Adam Weishaupt i Ingolstadt i Bayern. Det radikale selskapet var preget av opplysningsfilosofien og kjempet for fornuft og ytringsfrihet mot autoriteter og fordommer.[1] Hovedmålet var å gjøre menneskers herredømme over andre mennesker overflødig gjennom opplysning og moralsk forbedring. På sitt meste hadde selskapet sannsynligvis omkring 2 000 medlemmer.[2]

Illuminatus-ordenen ble forbudt av myndighetene i Bayern, først i 1784 da det ble innført et generelt forbud mot hemmelige organisasjoner, deretter i 1785 da Illuminati eksplisitt ble forbudt. Bayerske myndigheter gjorde store beslag av organisasjonens dokumenter, og utga dem senere til skrekk og advarsel i bokform, noe som gjør at man har god kjennskap til organisasjonen. Da Illuminati ble forbudt i Bayern flyktet Weishaupt fra landet, og gav stort sett opp arbeidet. Organisasjonen ble overtatt av Johann Christoph Bode. Han døde i 1793, og med ham døde også organisasjonen ut.

Muligens var Mozarts opera Tryllefløyten en satire, som gjennom et symbolsk handlingsforløp oppsummerte de bayerske myndighetenes forfølgelser av Illuminatus-ordenen gjennom frimurerlosjenes ritualer i Wien.

Etter at den franske jesuitten Augustin Barruel utga Mémoires pour servir à l’histoire du Jacobinisme (Memoarer til belysning av jakobinismens historie) i 1797 og 1798, og den skotske professoren John Robison utga Proofs of a Conspiracy i 1797, ble den nedlagte organisasjonen gjenstand for en rekke konspirasjonsteorier. Begge bøkene hevdet at Illuminati eksisterte som undergrunnsorganisasjon, og stod bak den franske revolusjonen som et ledd i en større plan om å endre hele verden. Senere har ordenen blitt beskyldt for å stå bak blant annet begge verdenskrigene, kapitalismen, kommunismen, nasjonalsosialismen, sionismen, AIDS, FN, Vietnamkrigen, 11. september-angrepene, attentatet mot John F. Kennedy og svært mange andre kriger, organisasjoner, sykdommer og lignende. Ordenen figurerer også ofte i populærkultur som spiller på konspirasjonsteorier, som for eksempel i Dan Browns Engler og demoner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det katolske Bayern[rediger | rediger kilde]

Parti av Universitetet i Ingolstadt

Illuminatus-ordenens stifter Adam Weishaupt ble født og oppvokst i den bayerske byen Ingolstadt, som var et ideologisk hovedkvarter for jesuittene. Jesuittordenen ble nedlagt i 1773[3], men deres ideologi var fortsatt levende i den katolske bastionen Bayern.

Universitetet i Ingolstadt var blitt grunnlagt i 1472. I 1549 ble fakultetene innenfor filosofi og teologi styrt av jesuittkollegiet i Ingolstadt, og denne situasjonen skulle vedvare i mer enn 200 år.[4] Etter 1773 fortsatte jesuittene å utøve makt både på universitetet og i resten av skoleverket i Bayern.[5][6][7] De fleste høyskolene ble grunnlagt og kontrollert av deres representanter. Litteratur med protestantiske idéer og naturvitenskapelig litteratur som var påvirket av opplysningstiden ble sensurert som forbudt lesning. På midten av 1700-tallet hadde sensuren ført til universitetets forfall, ved å kvele alt som kolliderte med geistlige dogmer.[8][9]

Studenter kom i kontakt med samtidens rasjonalistiske og naturvitenskapelige idéer gjennom tilreisende, og gjennom slike kontakter vokste det frem i Bayern en følelse av mindreverd. I møtet med studerende av tidens idéer andre steder, følte de seg ydmyket av den kirkelige sensuren. Resultatet var en generell følelse av å tilhøre et mindreverdig geografisk område innenfor europeisk åndsliv.[10]

En samtidig tilreisende hevdet at det var 28 000 kirker og kapeller i fyrstedømmet på denne tiden.[11] Dette er en overdrivelse, selv om jesuittene hadde stor innflytelse. Det er blitt hevdet at Uruguay var det eneste stedet hvor jesuittene hadde større samfunnsinnflytelse enn i Bayern.[12]

På universitetet i Ingolstadt betraktet en gruppe akademikere med forakt det som de oppfattet som vulgær-kristendom: «Mirakuløse» statuer ble ført i parader gjennom gatene. Relikvier av katolske helgener – virkelige eller fiktive, ble eksponert overfor troende i forsamlinger. De ønsket ikke å utrydde kristendommen, men mente at den enkle tankegangen og det enkle leveviset til den bayerske befolkning, gjorde dem til et lett bytte for hensynsløse bedragere og svindlere. Videre mente de at jesuittenes undervisning ga bedragere fritt spillerom.[13] Jesuittenes undervisning gikk ut på å pugge en enkel katekisme, og – i mer avanserte tilfeller, å godta blindt de dogmene som klerikale pedagoger presenterte i fyrstedømmets skoler.

I 1745 ble Maximilian Joseph ny rektor. Som kurator utnevnte han Baron Johann Adam Ickstatt, som reorganiserte universitetet med en mer liberal undervisning.[14] Ickstatt opphevet straks enhver bannlysing og sensur av protestantisk og naturvitenskapelig litteratur, og opprettet nye fakulteter for jus og politisk økonomi. Blant studentene var George Weishaupt, som ble jusprofessor ved universitetet.

Ickstatt liberaliserte undervisningen, avskaffet kirkens sensur og hadde en visjon om å gjøre universitetet til en prestisjeskole og et fyrtårn i Europa for studier av jus, politikk og økonomi. Resultatene lot ikke vente på seg, og universitets renommé førte til at studenter fra andre universiteter søkte seg over til fakultetene i Bayern.

Som en anerkjennelse av opplysningstiden, ble Vitenskapsakademiet i München grunnlagt i 1759. Maximilian Joseph var likevel ikke innstilt på å bryte med sin katolske tro, og ved hans død i 1777 ble de klerikale maktstrukturer innenfor skoleverket gjeninnført.

Adam Weishaupt[rediger | rediger kilde]

Adam Weishaupt var sønn av jusprofessoren George Weishaupt, men faren døde da gutten var sju år. Adam vokste opp hos sin gudfar, baron Ickstatt. Dette var en mann med et stort bibliotek med mye radikal litteratur, som Weishaupt nok leste. Han gikk på skole hos jesuittene, og han gikk videre til det jesuittdominerte universitetet i byen, der han ble uteksaminert med doktorgrad i 1768, og fikk jobb som professor i kirkerett i 1773. Det at Weishaupt, som ikke var geistlig, fikk denne stillingen ble ikke tatt vennlig i mot blant jesuittene, og han møtte mye motstand.

Weishaupt blir beskrevet som en kranglevoren og ambisjonsrik mann. Han hadde store forestillinger om seg selv, og anså seg som en lederskikkelse i kampen mot kirken og jesuittene, og i kampen for fornuft og ytringsfrihet, og mot autoriteter og fordommer. Han anså ikke folk flest som modne for dette, og for å jobbe for å nå dette målet grunnla han et hemmelig selskap.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Illuminatus-ordenens ideologi ble i hovedsak utformet av Weishaupt. Ideologien er dokumentert i skriftene han skrev etter at ordenen ble forbudt, og i de interne dokumentene som ble offentliggjort av myndighetene i Bayern. Dokumentene bærer preg av at ordenen stadig utviklet seg, og er heller ikke en systematisk oversikt over ordenens ideologi.[15]

En oversikt over Weishaupts ideologi finnes i en tale han holdt i 1782 til nyopptatte medlemmer i en høyere grad av ordenen. Grunnidéen er at menneskeheten på dette tidspunktet var «åndelig mindreårig». Med dette mente han at folk ikke var i stand til å styre seg selv, men ble styrt av sine herskere. Man måtte derfor oppdra menneskene til å bli frie og selvstendige. Denne forståelsen av mennesket og samfunnet var samkjørt med en historieforståelse der han så historien som tre epoker. Den første epoken var naturtilstanden der familien var grunnenheten og menneskene hadde nok med å fylle sine primærbehov. Denne epoken var preget av likhet og rettferdighet. Den andre epoken var fremveksten av kultursamfunnene. Dette førte til at likheten og rettferdigheten forsvant, og det var også i denne perioden man fikk nasjonalstatene, et konsept Weishaupt var svært kritisk til, privat eiendomsrett og despotiske styringssystemer. Den tredje epoken var menneskeheten enda ikke kommet til. Weishapt kalte denne for «Reich der Vernunft», fornuftens rike. Her skulle friheten og likheten vende tilbake på et høyere nivå.

For å komme til den tredje epoken, anså Weishaupt det som nødvendig at menneskeheten ble moden og voksen i åndelig forstand. Nådde man denne modenheten ville despotiet falle, men for å nå dette målet måtte menneskeheten opplyses, og dette anså han som Illuminatus-ordenens oppgave. Men fordi despotiet stod så sterkt, kunne man ikke opplyse folk i åpenhet, og derfor måtte selskapet være hemmelig. En annen viktig grunn til hemmelighold var at siden menneskeheten som helhet var åndelig mindreårig, var ikke folk klare til å høre det Illuminatus hadde å fortelle dem. Dette måtte skje gradvis og med forsiktighet.

Sitat For å gjøre veien til opplysning allmenn, går det ikke an å begynne med hele verden på én gang. Begynn med deg selv, og henvend deg deretter til en annen, og så kan dere begge to opplyse en tredje og en fjerde person. Sitat
– Fra passasje i Weishaupts tale til ordensmedlemmene.[16]

Weishaupt hadde to historiske forbilder for sitt opplysningsarbeid. Det første var Jesus, som Weishaupt mente hadde forsøkt å lære menneskene hvordan de skulle få sin naturlige frihet tilbake. Det andre forbildet var det opprinnelige frimureriet. Han mente at både frimureriet og kristendommen ikke lenger formidlet det de skulle.

Weishaupts egalitære og klasseløse idealsamfunn, Fornuftens rike, var uten konger og andre herskere, uten nasjoner og grenser, uten kirken og uten privateiendom. Dette samfunnet var det Illuminatus jobbet for å opprette.

Ordenens historie[rediger | rediger kilde]

Ordenens symbol: Minervas ugle

Stiftelsen og de første årene[rediger | rediger kilde]

På stiftelsemøtet den 1. mai 1776, hvor fire studenter møtte opp, ble ordenen døpt Bund der Perfektibilisten (av latin perfectibilis: forbedring, perfeksjon). Ved grunnleggelsen hadde ordenen tre kjente grader: Novise (I º), Minerval (II º) og Illuminert Minerval (III º).[17][18]

Som symbol på III º valgte de Minervas (den romerske guden for visdom) ugle, og den latinske forkortelsen P.M.C.V. (per me caeci vident): «Gjennom meg kan de blinde se».[19]

Innvielses-ritualet til Illuminatus Major (V º) forklarte Minervas ugle slik:

Sitat Søk etter trofaste medarbeidere, men søk dem ikke i tumulter og stormer. De er skjult i mørket. Beskyttet av skyggene i natten, ensomme og tause, eller gjenforente i et lite antall, streber de lærevillige barn etter å fullføre arbeidet under ledelse av deres overordnede. De roper høyt til verdens barn, som går forbi, forgiftet av sine lidenskaper. Hvilket fåtall er det som lytter på dem ! Bare den som har øynene til fuglen Minerva, som har lagt sitt arbeide under beskyttelsen av stjernene i natten, er sikre på å kunne finne dem.[20] Sitat

Minervas ugle kan også symbolisere ordenens spionasje på sine egne medlemmer. I mytologien som omgir ordenen i form av konspirasjonsteorier, er uglens øyne blitt satt i sammenheng med «det altséende øye» på dollar-seddelen.

Idag er det bevart tre hånd-graverte medaljonger med Minervas ugle, som ble båret av medlemmer av tredje grad. To av dem er i private samlinger i henholdsvis Tyskland og USA, mens den tredje er oppbevart i Wiens historiske museum.[21]

Weishaupt var ubestridt leder og la alle ideologiske føringer. I tillegg til radikale opplysningsideer, var han påvirket av esoteriske retninger inspirert av antikken, deriblant Isis-mysteriene, de eleusinske mysterier og pythagoreerne.

Weishaupts beveggrunner var å beskytte sine studenter mot jesuittiske intriger og sikre dem tilgang til kirkekritisk litteratur. I starten var organisasjonen en antiklerikal lesesirkel med høyst 20 medlemmer, og gjorde lite av seg. Rundt 1780 hadde den omtrent 60 medlemmer, fordelt på fem sentre i Bayern: Ingolstadt, München, Regensburg, Freising og Fuchsstadt.[22]

Weishaupt organiserte ordenen hierarkisk, med en utstrakt symbolbruk. Ledelsen ble kalt areopagitter og var utpekt av Weishaupt.[23] Det var bare disse som visste hvem som var lederen for organisasjonen, og som var orientert om organisasjonens fulle mål. Areopagittenes dekknavn ble hentet fra antikkens Hellas og Roma, Egypt og Kina. Weishaupt hadde dekknavnet «Spartacus». Med unntak av embedsmannen Franz Xavier Zwack («Donaus») var det i 1780 ingen medlemmer fra høyere samfunnslag.[23]

Illuminati benyttet frimurerlosjene til å rekruttere medlemmer.

Weishaupt var i utgangspunktet kritisk til frimureriet, og betraktet dette som en klubb med lite gjennomtenkte ritualer. I tillegg lå medlemmene ofte langt fra ham politisk. Etter hvert endret han syn under påvirkning av Franz Xavier Zwack, som foreslo en allianse mellom Illuminatus-ordenen og frimureriet.[24] Zwack overbeviste han om at frimurerlosjene var gode arenaer for å rekruttere medlemmer, ved å omdanne Illuminatus-ordenen til et høygradsystem.[24]

I 1777 ble Weishaupt medlem av losjen «Theodor zum guten Rath» i München. Dette var en losje i den såkalte «Strikte Observans» som var den dominerende retningen i det tyske frimureriet på denne tiden. Losjen var blitt grunnlagt av Marquis von Constanza i 1773. I et udatert brev til «Ajax» (Massenhausen), skrevet før 12. februar 1777, skrev Weishaupt: «Jeg reiser til Műnchen før karnevalet, for å innvies i den berømte frimurerordenen (Ordenen av F.˙. M.˙.). Ne timeas. Vår sak er på god vei fremover. Vi vil lære å kjenne et nytt nexus (hemmelighet) og vil bli reliquis fortiores (sterkere enn de andre).»[25] I midten av 1779 var losjen såpass dominert av Illuminatus-ordenens medlemmer, at den i praksis var blitt en del av Illuminati.[23]

Lav rekruttering før 1780 skyldtes blant annet at de øvrige areopagittene anklaget Weishaupt for å styre eneveldig og despotisk.[26][27]

I juli 1780 ble baron Adolf Franz von Knigge, en velkjent forfatter i tysk åndsliv, medlem av ordenen.[28] Hans interesse i hemmelige selskaper, okkultisme og esoteriske tradisjoner hadde gjort ham til medlem i mange frimurerlosjer og andre hemmelige selskap før han ble med i Illuminatus-ordenen. Ordenen fikk dermed et stort kontaktnett i frimurerlosjer og intellektuelle miljøer over hele Tyskland. Han var også en dyktig organisator, og ble av Weishaupt innviet i ordenens ledelse. Der satte han igang en stor rekruttering og omdannet ordenen til et høygradssystem innenfor frimureriet.

Knigge dempet de interne konfliktene ved å modifisere organisasjonens struktur. Weishaupt var ikke lenger enehersker, og ledelsen ble fordelt blant areopagittene under deres nye tittel provinsialer.[29][30]

Aktivitet og organisering[rediger | rediger kilde]

Adolph Knigge var en av dem som formet ordenens organisasjon.

Tross ordenens visjoner og senere konspirasjonsteorier, er det lite som tyder på at den var noe mer enn et radikalt diskusjonsforum. Medlemmer måtte være 18 år. Kvinner, jøder, hedninger, munker og medlemmer av andre hemmelige ordener var utelukket.[31]

Medlemmene og byer fikk dekknavn, som ofte var hentet fra gresk og romersk mytologi. München hadde for eksempel kodenavnet «Athen». Knigge utarbeidet et kart over hele organisasjonen, der han kalte Tyskland «Assyria» og delte landet inn i tre inspeksjoner; «Achaia», «Etiopia» og «Abessinia». Disse var igjen delt inn i provinser, prefekturer og direktorier, alt med kodenavn.

For å opplyse medlemmene satte man opp leselister for de ulike gradene i ordenen. I 1778 stod Seneca, Epiktet, Plutark, Christoph Martin Wieland og Claude Adrien Helvétius på leselisten. Det var ellers moralfilosofer og annen filosofisk litteratur som skulle leses.

Det var et strengt hierarki i ordenen. Bare ledelsen visste hvem som var medlemmer og om ordenens egentlige mål. For utenforstående og medlemmer av lavere grader fremstod ordenen som en politisk moderat organisasjon som la vekt på personlig vekst og opplysning. Medlemmene måtte rapportere om hverandre til medlemmer høyere oppe i systemet.

Det var sterke innslag av ordensmystikk i organisasjonen. Dette var et trekk som ble sterkere etter at Knigge kom inn, men også Weishaupt var sterkt influert av esoterisk og okkult tankegods, særlig tanken om at noen mennesker innehar en skjult kunnskap.

Knigge organiserte ordenen i tre klasser, hvor den første bestod av de tre gradene Novise, Minerval og Illuminert Minerval.[32][33][34] Den tredje klassen bestod av de mindre mysterier i gradene Prest (VII º) og Fyrste (VIII º), og de høyeste mysterier i gradene Magus (IX º) og Konge (X º).[35]

Første klasse
I º Novise
II º Minerval
III º Illuminert Minerval
Andre klasse
Den blå losje av St. Johannes
IV º Illuminatus Minor I º Lærling
II º Svenn
III º Mester
Den Skotske St. Andreasloge
V º Illuminatus Major
VI º Illuminatus Dirigens eller Skotsk Mester
Tredje klasse
Kapittelet
De mindre mysterier
VII º Prest eller Regent
VIII º Fyrste
De høyere mysterier
IX º Magus
X º Konge eller Rex

I starten ble bare unge mennesker opptatt som Novise. Det ble lagt vekt på det siviliserte samfunns fortrinn fremfor naturtilstanden, fordelene med hemmelige selskaper blant likesinnede menn og betydningen av enighet blant de styrende.[36] I Knigges revisjon fikk det nye medlemmet også et dokument som fremhevet at Illuminati var overlegen alle samtidens former for frimureri, at det var det eneste som ikke kunne forfalle, og det eneste som alene kunne føre frimureriet tilbake til dets opprinnelige renhet.[37] Novisen ble fortalt av sin mentor at ordenens formål var å utvikle hans egen moralske karakter og humanistiske prinsipper, og å hjelpe mennesker til å finne deres egnede plass i samfunnet og verden. Samtidig ble identiteten til ordenens overordnede skjult for novisen.[38] Novisen avla en ed om taushetsplikt om ordenens anliggender, og ordenens interesser måtte gå foran hans egne personlige interesser. Han måtte også gi en detaljert beskrivelse av sin familie og hans yrke, hvilke bøker han leste, navnene på personlige fiender og årsakene til uenighetene, hans egne gode og dårlige karaktertrekk, navnene på foreldrene og deres omgangskrets, og foreldrenes interesser.[39] Novisen avla månedlige rapporter om sitt utbytte av ordenen, og hvilke bøker han hadde hatt mest utbytte av.[40] Avansement til høyere grader var avhengig av at han rekrutterte nye medlemmer.[41] Overfor disse ble han utnevnt til mentor, og kunne forfremmes til neste grad etter to år som Novise.[42]

I den andre graden, Minerval, kom man for første gang i kontakt med andre av ordenens medlemmer.[43] Innvielsesritualet var utformet slik at det fjernet enhver mistanke om at ordenen hadde til hensikt å styrte regjeringens eller kirkens makt.[43] Det ble avlagt en ed om å tjene menneskeheten, om evig taushet om ordenens eksistens, og en gjentatt forsikring om å ofre personlige interesser overfor ordenens ledelse.[43] Som Minerval ble man tildelt ordenens statutter, med ytterligere forpliktelser og utvidede og høyst spesialiserte studier.[43] Medlemmene lovet å hjelpe hverandre innenfor samme distrikt, deriblant med å få godkjent søknader om studiereiser, ved å hjelpe hverandres bokutgivelser, ved å motarbeide bokhandlere som forsinket deres utgivelser, og ved å gi hverandre offentlig anerkjennelse.[43] I følge et privat brev til Zwack, hadde Weishaupt planer om et fritt universitet, med et ordensbibliotek inneholdende litterære og vitenskapelige verker.[44][43] I denne graden studerte man humanisme og de klassiske forfatterne, men også revolusjonære idéer.[45]

I den tredje graden, Illuminert Minerval, ble det gjennom en høytidelig innvielse lagt vekt på at personlighetens utvikling var forventet av den som skulle avansere videre. Det var også underforstått at medlemmer av den tredje graden var egnet til å lede andre mennesker og at ordenens ledelse, som var ukjent for medlemmene, hadde oppnådd den høyeste fullkommenhet i foredlingen av sin karakter.[46] I tredje grad ble man satt til å lede mellom to og fire medlemmer av andre grad,[47] gjennom et komplekst regelverk.[48]

Et element i ordenen var å spionere på ens egne medlemmer. I følge pamfletten Endliche Weishaupt hentet Weishaupt prinsippet om innbyrdes spionasje fra Jesuittordenen, som i denne forbindelse var hans organisatoriske forbilde.[49][50] Weishaupt var totalt blind overfor det faktum at et angiversystem med gjensidig spionasje gradvis ødela medlemmenes gjensidige tillit. Det førte til interne konflikter, og ble til slutt en viktig årsak til organisasjonens ødeleggelse, der avhoppere samarbeidet med myndighetene etter personlige konflikter med andre medlemmer.

Medlemmer av tredje grad deltok i møtene til andre grad, og møttes også selv en gang i måneden for å høre rapporter om deres underordnede i andre grad, diskutere de beste metoder for å gjøre fremskritt og å løse problemer. Referatene fra disse møtene ble overlevert til deres overordnede.[48]

De tre første gradene i den andre klassen, var samlet i én enkelt grad som tilsvarte gradene Lærling, Svenn og Mester i den «blå losjen» eller St. Johanneslogen innenfor frimureriet. Den spesifikke avart av ritualene som ble praktisert i disse gradene er ikke bevart. Gjennom disse gradene inngikk ordenen en allianse med frimureriet, og åpnet veien for en større rekruttering. De to gradene Illuminatus Major og Illuminatus Dirigens, tilsvarte den «røde losjen» eller St. Andreaslosjen. Det var ikke påkrevet å være frimurer for å bli opptatt i Illuminatus-ordenen, ettersom graden Illuminatus Minor dupliserte de tre første gradene i frimureriet.

Kandidater til graden Illuminatus Major, gjennomgikk grundige undersøkelser av deres forbindelser til andre lukkede organisasjoner og deres motiver for å avansere. Innvielsesritualet var sterkt farget av frimureriet, og innebar fire forpliktelser. Den innviede måtte gi en detaljert beskrivelse av sine karaktertrekk, hjelpe til med å rekruttere nye medlemmer, utnytte sin sosiale posisjon til ordenens fordel, og samarbeide med andre medlemmer i samme grad i deres ledelse av møtene i tredje grad.[51][52]

I den sjette graden, kalt henholdsvis Illuminatus Dirigens og Skotsk Ridder, forpliktet man seg til gjennom en skriftlig ed å ta avstand fra et hvert annet system innenfor frimureriet, og aldri tilhøre noen annen lukket orden. Innvielsesritualet ble avsluttet med en bankett utformet etter den kristne nattverden, der brød og vin ble gitt til medlemmene.[53] Ordenen var inndelt i territorier («prefekturer»), og hvert medlem av sjette grad var den overordnede leder av losjene innenfor et territorium. Gradens medlemmer utgjorde det «Hellige Hemmelige Kapittel av Skotske Riddere», ledet av en Prefekt, og delte ut patenter til opprettelsen av nye losjer. Kapittelet sørget for at det aldri var mer enn 30 St. Johanneslosjer tilknyttet Illuminatus-ordenen innenfor et distrikt, og videre at de var plassert på strategiske, geografiske sentre. I tillegg arbeidet kapittelet aktivt med å infiltrere losjer tilhørende andre frimurersystemer, for å omdanne dem til Illuminati-avdelinger. Dersom dette mislyktes, arbeidet kapittelet aktivt med å ødelegge frimurerlosjene innenfra.[54]

Den tredje klassen utgjorde ordenens kapittelgrader. Medlemmene ble som regel kalt epopter, og deres overordnede hierofanter.[55]

Innvielsesritualet til graden Prest la vekt på manglene ved samtidens politiske systemer og religiøse retninger. Den innviedes plikt var å tjene ordenen i dens arbeide med å lede menneskeheten vekk fra den blindvei som opprettelsen av staten og religiøse dogmer hadde medført, og som var årsaken til menneskelig lidelse. Konger og andre herskere skulle avskaffes, og et nytt samfunn skulle skapes uten klasser, uten nasjoner og uten landegrenser.[56] I denne graden studerte man fysikk, medisin, matematikk, naturhistorie, statsvitenskap, kunst, håndverk og okkulte vitenskaper. Innviede i denne graden var direkte underlagt ordenens øverste ledelse. De deltok i møtene i lavere grader, men i deres rituelle kostymer bare i graden Skotsk Ridder. For medlemmer av de lavere grader var deres identitet ukjent.[57]

Statuttene tillot et svært lite antall medlemmer adgang til den neste graden, Fyrste. Prefekturene var underlagt tolv provinser, som i likhet med prefekturene og deres hovedsteder hadde dekknavn.[58] Ordenens høyere embedsmenn bestod av medlemmer med graden Fyrste: Nasjonale inspektører, provinsialer (også kalt regenter, én for hver provins), prefekter og prestenes overordnede. Over disse igjen regjerte aeropagittene som ordenens øverste ledelse.

Kort storhetstid[rediger | rediger kilde]

Blant medlemmene var dikteren Johann Wolfgang von Goethe («Abaris»),[59] komponisten Johann Simon Mayr,[60] filosofen Johann Gottfried Herder («Damasus pontifex»), pedagogen Johann Heinrich Pestalozzi,[61] hertug Ferdinand av Braunschweig, hertug Ernst Ludwig av Sachsen-Gotha-Altenburg, hertug Karl August av Sachsen-Weimar,[62] prins Karl av Hessen, baron Karl Theodor Anton Maria von Dalberg («Baco v. Verulam» og «Crescens»),[63][64] greve Johann Ludwig Carl von Cobenzl («Arrian»), greve Franz Georg Karl von Metternich («Ximenez») som var ambassadør i Koblenz og også ridder av Ordenen det gylne skinn,[65] greve Joseph Brigido (d. 1817) som var guvernør i kongedømmet av Galicia og Lodomeria fra 1780 til 1794,[65] greve Leopold von Kolowrat-Krakowskij (1727-1809), som var visekansler av Østerrike og Böhmen,[65] baron Kressel, som var visekansler i Böhmen,[65] greve Poelffy, som var kansler i Ungarn,[65] greve Banffy som var guvernør i Transilvania,[65] baron Friedrich Lothar Joseph von Stadion (1761-1811), alias «Romulus», greve Johann Philipp Karl Joseph Stadion («Remus»),[65] og utdanningsministeren Baron Gottfried van Swieten[65] som omgikk komponistene Wolfgang Amadeus Mozart, Joseph Haydn, Ludwig van Beethoven og Fredrik II av Preussen.[66]

Blant kongelige rådgivere kan nevnes Karl Bleibtreu («Businus») og Leopold Bleibtreu («Alberoni») i Neuwied, Theodor Mändl («Colbert») i München,[67] og Karl von Eckartshausen («Atilius Regulus») som var en av de nærmeste rådgiverne til kurfyrste Karl Theodor av Bayern.

Av professorer kan nevnes filosofiprofessoren Jacob Friedrich von Abel («Pythagoras Abderites») i Stuttgart som var Generalsuperintendent i Urach og Reutlingen og en bekjent av Friedrich Schiller,[68], Ferdinand M. Baader (1747–1797), med kodenavnet «Celsius», som var professor i München og kurfyrstinnens lege,[69] Josef Anton Dorsch (1758–1819), alias «Ptolemäus Lathurus», som var professor i teologi i Mainz, og professor i moralsk teologi i Strasbourg,[70] Johann Georg Heinrich Feder («Marcus Aurelius») som var professor i filosofi i Göttingen,[71] Ludwig Fronhofer (1746–1800), med kodenavnet «Raimundus Lullus», i München[72] teologiprofessoren Johann Benjamin Koppe (1750–1791), med kodenavnet «Accasius», i München og Hannover,[73] fysiokraten Jakob Mauvillon i Kassel («Agesilaus» og «Arcesilas») som også var stormester av Storlosjen i Preussen,[74] Kaspar Ruef (1748–1805), alias «Fabius», som var professor i Freiburg, Anton Will (1756–1827), alias «Agrippa»,[75] som var professor i Ingolstadt, og Karl Kasimir Wundt (1744–1784), alias «Raphael»,[76] som var professor ved universitetet i Heidelberg og pastor i Wieblingen, og bestefar til psykologen Wilhelm Maximilliam Wundt.

Av geistlige kan nevnes Friedrich Christian Carl Henrich Münter, en dansk biskop, kirkehistoriker og arkeolog, som var utdannet i teologi i København,[77] Kasimir Freiherr von Haeffelin (1737–1827), med kodenavnet «Philo av Byblos [Biblicus]», som var visepresident i det kirkelige rådet i München, og biskop In Partibus Infidelium,[78], Jakob Anton Hertel, med kodenavnet «Marius», som var kannik i München,[79] Ludwig Röntgen, med kodenavnet «Averroes», som var en luthersk pastor i Neuwied,[80] og Karl Joseph Hieronymus Freiherr von Kolborn (1744–1816), alias «Chrysippus», som var prest og senere biskop og baron Dalbergs sekretær. Nevnes kan også Franz Xaver Bronner («Aristoteles»), en tidligere munk i et benediktinerkloster som ble lærer, poet og bibliotekar i Sveits.[81]

Johann Wolfgang von Goethe var blant Illuminatis mest kjente medlemmer.

Etter Knigges inntreden fikk ordenen raskt medlemmer blant frimurere, aristokrater og intellektuelle i hele Tyskland, og særlig i protestantiske områder i nord og nord-øst. Illuminati spredte seg også utenfor Tyskland og fikk medlemmer og celler i Sveits, Russland, Frankrike, Italia og Danmark-Norge. Cellene ble organisert i flere mellomledd. Knigge og Weishaupt siktet seg særlig inn på frimurerlosjer, og satset på å overta dem og gjøre dem til Illuminati-avdelinger. Dette var så åpenbart i frimurermiljøene at det kom til åpen konfrontasjon mellom frimurere og Knigge under frimurerkonventet i Wilhelmsbad fra den 16. juli til den 29. august 1782.

På konventet vervet Knigge flere medlemmer, blant dem hertug Ferdinand av Braunschweig (stormester innenfor «Den Strikte Observans») og prins Karl av Hessen («Aaron»), to prominente skikkelser i europeisk frimureri.[82][83] Karl av Hessen var stormester for «de asiatiske brødre», som var blitt grunnlagt av medlemmer av Ordenen av Gull- og Rosenkorset.

Også Martinist-ordenen var representert, deriblant Jean-Baptiste Willermoz,[84] opphavsmannen til det rektifiserte system som ble praktisert av St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard i Norge mellom 1782 og 1818. En annen martinist var Johann Friedrich Kleucker (1749–1827), alias «Terentius Varro», som var filosof, teolog og rektor i Osnabrück.

Illuminati-ordenen hadde sitt høyeste medlemstall i 1784. Det nøyaktige medlemstallet er usikkert, men anslagene varierer mellom 2 000 og 4 000.[85][86] Disse var i hovedsak intellektuelle, aristokrater og næringsdrivende, og ble i stor grad rekruttert blant frimurerne.

Rene Le Forestier, som publiserte sin historie om ordenen under tittelen Les Illumines de Baviere et la Franc-Maçonnerie Allemande i 1915, oppsummerte situasjonen i 1784 slik:

Sitat Situasjonen for ordenen på dette tidspunktet, kunne derfor synes å være mér enn vellykket. Rotfestet i Bayern, strakk den seg over hele Sentral-Europa, fra Rhinen til Wisła, og fra Alpene til Nordsjøen og Østersjøen. Den inkluderte blant sine medlemmer unge mennesker som senere anvendte de prinsippene han [Weishaupt] hadde innpodet i dem, tjenestemenn av alle slag som benyttet sin innflytelse i tjenesten, medlemmer av presteskapet som han lærte toleranse, fyrstene som han kunne påberope seg beskyttelse hos, og som han håpet å lede. Det kunne virke som om Universets Store Arkitekt [et navn på Gud i frimureriet] hadde våket spesifikt over han.[87] Sitat
Gottfried van Swieten, patronatsherren til Mozart, Beethoven og Hayden.

Indre uenigheter[rediger | rediger kilde]

Fra Knigge ble medlem i 1780 hadde det vært rivalisering mellom han og Weishaupt. Weishaupt betraktet Knigge som en undersått, mens Knigge hadde gjort organisasjonen til en organisasjon av en viss størrelse, og derfor burde være leder.

Knigge reformerte ordenens struktur, som han oppfattet som despotisk.[88] Aeropagittene tok Knigges parti, og på kongressen i München i oktober 1780 ble ordenens territorium inndelt i tolv provinser, der Provinsialene regjerte hver sin provins uavhengig av Weishaupt.[89][30] Knigges fordeling av makten innenfor ordenen trådte i kraft den 9. juli 1781.[90] Allerede i november 1780 hadde Knigge rekruttert innflytelsesrike medlemmer, og frembragt en entusiasme blant det tidligere lederskapet.[91] Etter denne reformen fremstod Knigge som vinneren, og Weishaupt som taperen i ordenens ledelse.

Weishaupt og Knigge var også uenige om VII º Prest. Weishaupt følte at Knigge hadde innført religiøse elementer i ritualet, som kunne skade ordenen.[92][93][94]

Samtidig var det en ideologisk konflikt mellom dem. Knigge opphevet prinsippet om at ordenen bare skulle oppta unge medlemmer, slik at den raskt fikk nye medlemmer med erfaring og innflytelse. Han endret også statuttene fra å gjelde bekjempelsen av spesielle politiske og religiøse systemer av mer regional betydning i Bayern (jesuittene) til å omfatte en generell kamp om toleranse og opplysning mot overtro, despoter og tyranner.

Knigge var mest interessert i okkultisme og ritualer, mens Weishaupt var interessert i opplysningsfilosofi. Siden Knigge kom inn i organisasjonen var den blitt dreid i en frimureraktig retning, noe Weishaupt ikke var fornøyd med.

Konfliktene mellom Provincialene (de tidligere Aeropagittene) og Weishaupt blusset opp igjen, og krangelen mellom Weishaupt og Knigge førte til at Knigge forlot Illuminati den 20. april 1784.

Krise og forbud[rediger | rediger kilde]

Kurfyrste Karl Theodor gjorde alt han kunne for å knuse Illuminatus-ordenen.

Siden 1780 hadde motstandere av opplysningstidens idéer forsøkt å overtale kurfyrste Karl Theodor til å forby illuminatene. Kurfyrsten var nølende til dette. Som kurfyrste av Pfalz og senere hertug i hertugdømmet Jülich og regionen Berg fra 1742, var han en liberal regent, og som kurfyrste i Bayern fra 1777 var hans styre preget av toleranse overfor opplysningstidens forsvarere. Samtidig ble han presset av reaksjonære til å gjeninnføre den geistlige sensuren av opplysningstidens idéer. Presset kom bl.a. fra en tidligere jesuitt ved navn Frank, montanisten Baron Lippert og hertuginnen Maria Anna av Bayern, som til slutt overtalte kurfyrsten til å reversere reformene og støtte klerikalismens sak.[95]

Den jesuittiske presten Frank og skriftemåls-presten Dantzer, som var skoledirektør i Bayern, anklaget ordenen for å diktere undervisningen i Bayerns skolesystem med opplysningstidens propaganda, og å bevisst undergrave kirken.[96] Enkelte medlemmer kom også med uforsiktige bemerkninger om ordenens politiske idealer, om kirken som degenerert kristendom, og sin stolthet over ordenens samfunnsinnflytelse, på en tid da medlemsmassen vokste under Knigges kontaktnett, og fremtidsutsiktene lot til å være rosenrøde. Blendet av fremtidsoptimismen om et klasseløst samfunn uten nasjonale grenser og religioner, ble forfølgelser undervurdert med en naiv likegyldighet.[96]

Myndighetenes reaksjoner ble utløst av professor Joseph von Utzschneider (1763–1840), med kodenavnet «Hellanicus Lesbius». Han var en renommért nasjonaløkonom og amts-leder, og senere stedfortredende borgermester (zweiter Bürgermeister) i München fra 1818 til 1821. Skuffet over sitt langsomme avansement i Illuminatus-ordenens grader, og frustrert over at det ble sådd tvil om hans lojalitet, trakk han seg ut av ordenen i august 1783. Det samme gjorde matematikk-professoren Georg Grünberger (1749–1820), som satt i amtets forvaltning, og Sulpitius von Cosandey, som var lærer i Ingolstadt i perioden 1780–1788. Begge var arbeidskollegaer av Joseph von Utzschneider ved akademiet Santa Maria i Marianen.

Tidlig i oktober 1783 mottok hertuginnen Maria Anna av Bayern et dokument med en rekke beskyldninger mot ordenen.[97][98] Det har vært hevdet at Utzschneider var forfatteren,[99] men dette er også blitt avvist.[100] Dokumentet avslørte ritualene i noen av ordenens høyere grader,[98] og beskyldte ordenen for å forkaste fornuft og opplysningstidens idéer til fordel for å følge ens lidenskaper, for å rettferdiggjøre selvmord og giftmord, for å forkaste religion som overtro og for å latterliggjøre nasjonalisme og patriotisme som barnsligheter.[97]

Den alvorligste anklagen var at Illuminatus-ordenen stod i ledtog med Bayerns fiende, Østerrike, og ønsket å ta livet av kurfyrsten.[97] Maria Anna av Bayern leverte dokumentet til kurfyrsten, som hittil hadde forholdt seg likegyldig overfor mistankene og anklagene mot ordenen. Frykten for at kurfyrstens liv var i fare og for at tronen skulle styrtes, førte til at myndighetene i Bayern ikke lenger kunne overse organisasjonen.

Den 23. juni 1784 utstedte Karl Theodor et edikt som forbød hemmelige selskaper i Bayern, uten å nevne Illuminatus-ordenenen.[101][102] Dette førte til utmeldelser, og tidligere medlemmer hjalp myndighetene, eller trykte opp anti-Illuminatus-litteratur, ofte både fantasifull og overdreven.[103] Avhopperne Cosandey og den geistlige Vitus Renner ga myndighetene medlemsregistre,[104] deriblant navn på offiserer og soldater i de væpnede styrkene.[105] Deres erklæringer ble myndighetenes viktigste informasjonskilde.[106][104]

Etter dette første ediktet forstod ikke Illuminatus-ordenens ledelse alvoret i situasjonen. Utad respekterte de ediktet og distribuerte kopier til medlemmene med beskjed om å nedlegge ordenens virksomhet. Innad var holdningen at stormen kom til å legge seg, og ved å ligge lavt noen måneder kunne ordenen igjen trygt fortsette sin virksomhet.[101]

I juli 1784 tok medlemmer av ordenen til motmæle mot anklagene i den lokale avisen Erlanger Realzeitung. De anklaget jesuittene for å ha ført kurfyrsten bak lyset gjennom renkespill. Innlegget ble møtt med motinnlegg. Snart blusset det opp en verbal krig i artikler og pamfletter. Ordenens selvforsvar førte til enda mer paranoia om dens angivelige planer om å drepe kurfyrsten.[107][108] Maria Anna av Bayern helte mer bensin på bålet til denne mistanken.[109]

Den 2. mars 1785 kom neste edikt fra kurfyrsten, der han eksplisitt forbød Illuminatus-ordenen.[110][111] I februar 1785 ble en skriftlig henvendelse fra medlemmer av ordenen om retten til å forsvare seg mot anklager avvist.[112][113] Sammen med forbudet kom det en aksjon fra myndighetene, med straffeforfølgelse av sentrale medlemmer, på grunn av ordenens «degenererende karakter» som det het i ediktet. Medlemmer ble fratatt alle deres eiendeler.[114] Offentlig ansatte mistet jobben uten videre.[115] Professorer ved universiteter og lærere i grunnskolene led samme skjebne.[115] Universitetsstudenter som var adepter mistet retten til å studere, og ble i mange tilfeller landsforvist.[116] Soldater og offiserer i hæren fikk immunitet om de hjalp myndighetene.[117] Det samme gjaldt konsuler.[115]

Mange av ordenens dokumenter ble brent eller skjult etter dette andre ediktet.[118] Noen ble oppsporet av politiet med hjelp fra tidligere medlemmer.[119][120]

På dette tidspunktet hadde Weishaupt flyktet fra Bayern. Han forlot universitetet i februar, to uker før politi-razziaene startet i hjembyen Ingolstadt, angivelig fordi universitetets bibliotekar nektet å kjøpe to bøker som Weishaupt trengte i undervisningen.[116] Han dro da til den frie riksstaden Regensburg, hvor myndighetene i Bayern ikke hadde myndighet. Regensburg lå midt inne i Bayern, og bayerske myndigheter ville ha ham utlevert. Han dro derfor fra Regensburg til Gotha hvor hertugen Ernst Ludwig gav ham beskyttelse. I denne perioden skrev Weishaupt mange forsvarsskrifter for ordenen. I disse skriftene presenterte han ordenens ideologi, og forsvarte seg mot angrep fra tidligere medlemmer.

Vi kjenner i dag Illuminatus-ordenen fra disse skriftene, og fra dokumentene som bayersk politi beslagla hos embedsmannen Franz Xavier Zwack. Hans navn stod oppført på medlemslisten som Vitus Renner ga myndighetene. Før politirazziaen hadde han blitt avsatt fra sin stilling grunnet sitt medlemskap.[104].[121]

Hans hjem i Landshut ble ransaket 11. oktober 1786, og man fant da mer enn 200 brev mellom Weishaupt og Areopagittene, og interne dokumenter fra ordenen med tabeller over symboler, ordenens interne kalender, dens geografiske dekknavn, emblemer, statutter, og innvielses-seremonier. Myndighetene publiserte deler av dokumentene i 1787 under navnet Einige Originalschriften des Illuminatenordens (Noen av Illuminatus-ordenens originalskrifter).[122][123] Under tittelen Geschichte des Illuminaten-Ordens von Fr. X. Zwack ble medlemslister offentliggjort i 1787, og senere gjengitt i bokform i 1975 under tittelen det hemmelige forbundet Illuminati.[124]

Myndighetene fant også et kortfattet skriv forfattet av Zwack med tittelen Gedanken über den Selbstmord (tanker om selvmord),[125], og resepter for å fremstille giftig parfyme, som tydet på at medlemmene beskyttet ordenen med selvmord. De fant beskrivelser av en maskin for å destruere hemmelige papirer, resepter på å fremstille hemmelig blekk, metoder for å forfalske segl, en euologi som forsvarte ateisme, og planer om en egen avdeling for kvinner innenfor ordenen.[126]

Blant dokumentene hos Zwack var metoder for å tilveiebringe abort.[126] Da Weishaupt bodde i Ingolstadt, døde hans første kone den 8. februar 1780. Hennes søster arbeidet hos ham som hushjelp, og Weishaupt ventet på en skriftlig tillatelse til å gifte seg med henne, da han oppdaget at hun var gravid. Desperat over at vielsen muligens aldri ble innvilget – det tok tre år før svarbrevet kom, hadde han vurdert abort. I august 1783 innrømmet han forholdene i et privat brev til Hertel, som var et av ordenens prominente medlemmer. Brevet kom i myndighetenes hender, og ble publisert i Nachtrag von weiteren Originalschriften[127] for å stigmatisere ordenen med en privat skandale omkring dens overhode. Weishaupt forsvarte seg på en klønete måte mot dette i pamfletten Kurze Rechtfertigung meiner Absichten.[128]

Senere gjorde myndighetene andre beslag hos Baron Thomas Maria de Bassus (1742-1815), alias «Hannibal»,[129] som ble mistenkt å være medlem grunnet sitt nære vennskap med Zwack. Bassus var primus motor for den første utgivelsen av Goethes roman Den unge Werthers lidelser på italiensk i 1782. Politirazziaen avslørte intet nytt, bortsett fra at ordenen ikke adlød det første ediktet. Beslagene hos Baron Bassus ble publisert under navnet Nachtrag von weiteren Originalschriften (Supplement til originalskriftene).[123]

Den 16. august 1787 kom kurfyrstens tredje edikt: Alle som fortsatte ordenens arbeid skulle rettsforfølges, og lignende organisasjoner ble strengt forbudt. De som rekrutterte nye medlemmer kunne straffes med dødsstraff.[130][131] Nye medlemmer skulle fratas all eiendom og landsforvises.[132]

De siste krampetrekningene[rediger | rediger kilde]

Hertug Fredrik Christian sendte både pengestøtte og oppfordringer om å starte Illuminatus-ordenen igjen til Weishaupt.
Minnetavlen i Ingolstadt

Etter det siste ediktet fra kurfyrsten var organisasjonen død i Bayern. Weishaupt skrev forsvarsartikler fra Gotha, uten å etablere Illuminatus igjen, selv ikke etter oppfordringer fra den dansk-norske hertugen Fredrik Christian av Augustenborg.[133]

Derimot prøvde Johann Christoph Bode å stable ordenen på beina igjen. Han var en intellektuell embedsmann og frimurer med sans for opplysningsfilosofi. Han deltok på frimurerkonventet i Willhelmsbad der Knigge skapte konfrontasjon mellom frimurere og illuminater, og ble rekruttert til Illuminatus-ordenen av Knigge på konventet. Fra 1778 holdt han til i Weimar. Da Knigge forlot ordenen og Weishaupt hadde flyktet, var Bode i praksis lederen.

Han ble hemmet av at stadig flere av de tyske statene innførte lignende forbud som i Bayern, men forsøkte å bygge organisasjonen på nytt, særlig knyttet opp mot frimureriet. I 1787 stiftet han «Forbundet av tyske frimurere» for å utbre Illuminatus-ordenen i nye former. Denne organisasjonen ble fort utvannet til et radikalt frimureri.

Særlig en episode i Bodes liv ble grobunn for mange av konspirasjonsteoriene omkring Illuminatus-ordenen. I 1787 besøkte han og et annet ordensmedlem ved navn Baron William von dem Busche[134] radikale franske frimurere i losjen «Philaletene» (Loge des Philalèthes) i Paris. Losjen var påvirket av Ordenen av Gull- og Rosenkorset, som Bode betraktet som en mektig rival innenfor frimureriet. Man vet lite om møtets samtaleemner,[135] men i teoriene om at ordenen stod bak den franske revolusjonen er dette et kjernepunkt.[135] Bode døde i 1793, og med ham døde Illuminatus-ordenen ut.[136]

Det eneste minnet etter ordenen i dagens Ingolstadt er en minnetavle på bygningen hvor forsamlingssalen befant seg. Bygningen ligger i Theresienstraße 23 (tidligere Am Weinmarkt 298[137]) i dagens fotgjengersone.

Konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Selv om ordenen var død, var myndighetene i Bayern ute av stand til å innse det. De hadde mistanke om at den hadde forutsett reaksjonene fra myndighetene, og nøye planla sin eksistens under andre former. Da den franske revolusjonen var et faktum, trykte de opp publikasjonen Die neuesten Arbeiten des Spartacus und Philo in dem Illuminaten Orden og Illuminatus Dirigens oder Schottischer Ritter, der ordenen ble mistenkt som revolusjonens drivkraft.

Den 15. november 1790, under påvirkning av jesuitten Frank, innledet kurfyrsten Karl Theodor av Bayern en ny offensiv mot en antatt orden. I 1791 offentliggjorde politiet i München en liste over 91 angivelige medlemmer,[138] og rettsforfulgte virkelige eller fiktive medlemmer.[139][138] Ingen var trygge, og en rekke personer ble ofre for kurfyrstens paranoia. Forfølgelsene av innbilte fiender opphørte ikke før kurfyrstens bortgang i 1799.

Augustin Barruel knyttet Illuminatus-ordenen til store konspirasjoner.

I Wien var Leopold Hoffmann, redaktøren av Wiener Zeitschrift, som selv hadde vært medlem av Illuminati i Wien,[140] overbevist om at Illuminati infiltrerte frimureriet som han selv tilhørte, og sa opp jobben ved Universitetet i Wien i 1792 for å bekjempe ordenen. Sammen med legen Dr. Zimmermann fra Hannover skrev de artikler om at den franske revolusjon ble iscenesatt av ordenen. Etter at tidsskriftet ble nedlagt i 1793, ble det spredt 14 pamfletter i Wien med de samme påstandene.[141]

I 1797 dukket det opp teorier om Illuminatus som en kraft som stod bak mye av det man så på som negativt i verden. Den franske jesuitten Augustin Barruel gav da ut første bind av firebindsverket Mémoires pour servir à l’histoire du Jacobinisme (Memoarer til belysning av jakobinismens historie). De tre neste bindene kom dette året og året etter, og en engelsk oversettelse ble utgitt omtrent samtidig.[142] Boken ble utgitt på nytt så sent som i 1995.[143] I 1797 utga også den skotske professoren John Robison Proofs of a Conspiracy (Bevis på en konspirasjon). Begge bøkene hevdet at det stod en hemmelig organisasjon bak den franske revolusjonen, og at det som så ut som kaos og tilfeldige hendelser i virkeligheten var styrt av denne organisasjonen.

Mémoires pour servir à l’histoire du Jacobinisme[rediger | rediger kilde]

Barruel hevder i første bind at opplysningsfilosofene planla å angripe kirken og det bestående samfunn. I bind to sier han at frimureriet, og da i særdeleshet den franske frimurerordenen Grand Orient gjennomgående var preget av opplysningsideer. Han hevdet at Grand Orient hadde forberedt revolusjonen, og at ledelsen i 1776 ga sine medlemmer beskjed om å forberede et opprør. I bind tre går han løs på Illuminatus-ordenen, og bygger i stor grad på dokumentene som ble offentliggjort av de bayerske myndighetene i tillegg til pamfletter og andre utgivelser fra tidligere medlemmer som ville kritisere organisasjonen etter at den var blitt forbudt.

Barruel omtaler Weishaupt som et «ondt geni»,[144] og forteller at det var han, og organisasjonen hans, som stod bak hele den store konspirasjonen. I det fjerde bindet forklarer han nærmere hvordan Weishaupt og Illuminatus-ordenen utløste den franske revolusjonen i fire faser. Den første var oppbyggingen av ordenen som en hemmelig, hierarkisk organisasjon. Den andre fasen var at ordenen infiltrerte og etter hvert tok over frimurerordenen, og på den måten fikk tusenvis av lydige medlemmer. Den tredje fasen kom etter at Illuminatus var forbudt i Bayern. Man gikk da under jorden og drev konspiratorisk virksomhet, særlig rettet mot Frankrike. Man rekrutterte mektige menn, og fikk etter hvert kontroll over det franske frimureriet. Da var veien kort til fjerde fase, som var igangsettingen av den franske revolusjonen. Barruel understreker at Frankrike bare var starten, og at Illuminatus mål var å ta over hele verden.

Proofs of a Conspiracy[rediger | rediger kilde]

John Robisons bok Proofs of a Conspiracy forteller i grove trekk den samme fortellingen som Barruel. Boken vakte stor oppsikt, og kom i stadig nye utgaver både i Europa og USA.[145] Forkortede utgaver utkom også på en rekke språk.[146] Også han delte boken inn i fire hoveddeler, der han tok for seg frimureriet, Weishaupt og Illuminatus fram til 1785, Illuminatus' underjordiske aktivitet etter 1785 og til slutt hvordan dette resulterte i den franske revolusjonen.

Robison oppgav som motivasjon for å skrive boken at han selv hadde vært frimurer. På reise i Europa hadde han besøkt ulike frimurerlosjer og hadde blitt forbløffet og skremt over holdninger han møtte der. Han satte seg da fore å avsløre en skjult agenda om å knuse alle regjeringer og all religion. Videre fremstilling av konspirasjonen bygget han på dokumentene fra myndighetene i Bayern. Han så det som sin plikt å avsløre denne organisasjonen for resten av verden, og som Barruel ser han Adam Weishaupt som lederen for konspirasjonen som har som mål å styre hele verden. Sammenlignet med Barruel var Robisons fremstilling mer preget av paranoide og konspiratoriske tanker, samtidig som boken hans var mer lettlest enn Barruels massive verk.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Barruel og Robison fortalte i hovedsak det samme, var klar over hverandres bøker, og kommenterte dem. Sammen skapte de fundamentet for storslåtte konspirasjonsteorier, med Adam Weishaupt og Illuminatus-ordenen som en styrende kraft bak store samfunnsomveltninger. Siden kraften var skjult, kunne man se alt som en del av denne konspirasjonen. Dette er et trekk senere konspirasjonsteoretikere har utviklet videre. Selv krefter som jobber mot hverandre, som nazisme og kommunisme, kan bli sett på som redskaper for den skjulte lederen som styrer konspirasjonen.

I 1798 hadde teoriene spredt seg til USA. Pastoren Jedidiah Morse, faren til Samuel Morse, holdt en preken i Boston som var sterkt inspirert av Robisons bok. Morse fortalte tilhørerne om hvordan den hemmelige Illuminatus-ordenen stod bak den franske revolusjonen, og nå var etablert i USA og var klare til å ta over også dette landet. Morse fulgte opp med en trykt versjon av prekenen, og ganske snart ble flere og flere overbevist om at dette var realiteter. Det roet seg igjen i 1799, men i 1802 utkom boken Proofs of the Real Existence, and Dangerous Tendency, of Illuminism av presten og politikeren Seth Payson.[147] Boken oppsummerer påstandene fra Barruel, Robison og Morse, og etablerte Illuminatuskonspirasjonene i USA. Den ble utgitt i nytt opplag i 2003.[148] Paysons bok ble også brukt på den politiske arena av Anti-Masonic Party i USA. Partiet ble grunnlagt av Thurlow Weed i 1828, var fiendtlig innstilt mot frimureren Andrew Jackson, og stilte med kandidater under presidentvalgene i 1828 og 1832. Det fikk også innvalgt en rekke kandidater ved lokale valg. Partiet ble oppløst på nasjonal basis i 1835, men eksisterte i Pennsylvania frem til 1838.

Den tyske konservative teologen Johann August von Starck hadde hatt kontakt med Barruel og hjulpet ham med kildemateriell. Skuffet over resultatet Barruel kom med, laget han sin egen utgave av teorien. I 1803 gav han ut tobindsverket Der Triumph der Philosophie im Achtzehnten Jahrhundert (Filosofiens triumf i det 18. århundre). Boken fortalte stort sett den samme historien som Baruell og Robison, men det at den var på tysk gjorde at tankene nådde nye grupper mennesker.

I Frankrike ble påstandene gjentatt i en rekke publikasjoner på 1800-tallet.[149][150][151][152][153] De dannet igjen grunnlaget for en artikkel i Edinburgh Review i juli 1906 av Una Birch, publisert i 1911 under tittelen Hemmelige selskaper og den franske revolusjon.[154] Det finnes, som nevnt, ingen beviser for at Bode diskuterte den franske revolusjon med den franske frimurerlosjen «Philaletene» i 1787. Tesen om at Illuminatene stod bak den franske revolusjonen mangler ethvert grunnlag. Likevel er dette et av kjernepunktene i denne litteraturen.

Disse første teoriene har blitt tatt opp av stadig nye personer og grupperinger. Gjennom årene har Illuminatus-ordenen blitt anklaget for å stå bak den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen, for å styre den britiske kongefamilien, for å ha opprettet og ha kontrollen med FN, EU, WHO, WTO og mange andre internasjonale organisasjoner, for å spre ateisme og for å være i en allianse med utenomjordiske for å ta over jorden.[155] Teoriene om ordenen har vist seg svært elastiske, og dukker opp i svært ulike miljøer og sammenhenger.

Barruels og Robisons konspirasjonsteorier er fortsatt en kilde til fascinasjon for mange høyreekstreme grupper.[156] Eksempler er Nesta Webster, en kjent engelsk fascist og konspirasjonsteoretiker fra 1920-tallet, den ekstremt konservative amerikanske politiske organisasjonen John Birch Society og den amerikanske kristenkonservative fjernsynspredikanten Pat Robertson. Antisemittiske konspirasjonsteoretikere som Des Griffin og Jan Udo Holey (opptrer ofte under pseudonymet «Jan van Helsing»), drømmer stadig opp nye spor av ordenen, og knytter høyreradikalisme til anti-illuminatisk paranoia.

De seiglivede konspirasjonsteoriene fikk blant annet næring ved at enkelte okkulte og teosofiske grupper framstilte seg som den nyoppdukkede Illuminatus-ordenen etter angivelig å ha eksistert under jorden i årtier: I 1896 grunnla for eksempel historikeren Leopold Engel Weltbund der Illuminaten, og gjorde krav på at forbundet var etterfølgeren til Weishaupts orden. De eksisterte ikke lenge, allerede i 1929 var de strøket fra Berlins foreningsregister. Også ritualmagikerne Ordo Templi Orientis (grunnlagt i 1912) og kaosmagikerne Illuminates of Thanateros (grunnlagt i 1978) forsøkte å plassere seg selv i de bayerske illuminatenes tradisjonslinje, men de har ingenting med Weishaupts, Bodes og Knigges rasjonalistiske opplysningstids-inspirerte bevegelse å gjøre. En nyere omtale finnes i Per-Aslak Ertresvåg: Makten bak makten (Oslo 2006), s. 23–27, som viser til Reinhart Koselleck: Kritik und Krise. Pathogenese der Bürgerlichen Welt, Frankfurt am Main 1973, basert på Kosellecks doktoravhandling med samme titel, forsvart i Heidelberg i 1954, og som fikk akademisk anerkjennelse.

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Siden konspirasjonsteoriene omkring Illuminatus-ordenen har blomstret siden begynnelsen av 1800-tallet, dukker de naturlig nok ofte opp i bøker, film, musikk og lignende. Den følgende oversikten er ikke komplett, men peker på noen eksempler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sørensen, 2007, side 61.
  2. ^ Sørensen, 2007, side 64.
  3. ^ Gjenopprettet i 1814
  4. ^ Le Forestier 1915, side 19
  5. ^ Le Forestier 1915, side 100 og 109
  6. ^ B. Duhr: Geschichte der Jesuiten in den Ländern deutscher Zunge im 16, Jahrhundert, Freiburg, 1907
  7. ^ F. J. Lipowsky: Geschichte der Jesuiten in Baiern, München, 1816
  8. ^ Le Forestier, 1915, side 18.
  9. ^ Engel 1906, side 19, 28-29
  10. ^ Le Forestier 1915, side 105
  11. ^ Le Forestier, 1915, side 103.
  12. ^ Le Forestier 1915, side 108
  13. ^ Engel 1906, side 29
  14. ^ Le Forestier 1915, side 107
  15. ^ Ideologien er delvis oppsummert i Le Forestier, 1915, side 311-316
  16. ^ Sørensen, 2007. Side 75
  17. ^ Engel 1906, side 90
  18. ^ Le Forestier, 1915, side 46
  19. ^ Minervas ugle ble gjengitt på tittelbladet til Das verbesserte System der Illuminaten, 1788
  20. ^ Gjengitt i 1995-utgaven av Augustin Barruels bok, side 458
  21. ^ Historisches Museum der Stadt Wien: Freimaurer, Solange Die Welt Besteht, 18. september 1992, side 314, ISBN 3-85202-103-0, ISBN 978-3-85202-103-4
  22. ^ Le Forestier 1915, side 30
  23. ^ a b c Le Forestier 1915, side 232
  24. ^ a b Le Forestier 1915, side 200
  25. ^ Couston 1979, side 37-38
  26. ^ Le Forestier 1915, side 112
  27. ^ Le Forestier 1915, side 231
  28. ^ Engel 1906, side 114
  29. ^ Le Forestier 1915, side 231-234
  30. ^ a b Le Forestier 1915, side 244
  31. ^ Engel 1906, side 56
  32. ^ Nachtrag von weiteren Originalschriften, bind i, side 108
  33. ^ Engel 1906, side 117
  34. ^ Le Forestier 1915, side 250
  35. ^ Le Forestier 1915, side 251-294
  36. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 49-50 og 56
  37. ^ Der ächte Illuminat, sidene 14, 17-37
  38. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 26
  39. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 61-65
  40. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 62-63 og 65
  41. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 31
  42. ^ Le Forestier, 1915, side 61
  43. ^ a b c d e f Le Forestier, 1915, side 66
  44. ^ Der ächte Illuminat, side 46
  45. ^ Einige Originalschriften des Illuminaten Ordens, side 216
  46. ^ Der ächte Illuminat, side 94
  47. ^ Le Forestier, 1915, side 70
  48. ^ a b Le Forestier, 1915, side 71
  49. ^ Le Forestier, 1915, side 97-99
  50. ^ Der ächte Illuminat, side 102
  51. ^ Der ächte Illuminat, side 139-212
  52. ^ Le Forestier, 1915, side 272
  53. ^ Le Forestier, 1915, side 278
  54. ^ Le Forestier, 1915, side 279-281
  55. ^ Le Forestier, 1915, side 281 og 287
  56. ^ Le Forestier, 1915, side 283-286
  57. ^ Le Forestier, 1915, side 188
  58. ^ Le Forestier, 1915, side 295
  59. ^ Engel 1906, side 355, Le Forestier, 1915, side 396
  60. ^ Ellic Howe i Man, Myth & Magic, No. 50, side 1404, BPC Publishing Ltd., London, 1970
  61. ^ Le Forestier, 1915, side 149
  62. ^ Sørensen, 2007, side 66.
  63. ^ Engel 1906, side 354
  64. ^ Dülmen 1975, side 61, 73, 306
  65. ^ a b c d e f g h Le Forestier 1915, side 400
  66. ^ Michelle Rasmussen: Bach, Mozart, and the 'Musical Midwife', The New Federalist, 6. august 2001
  67. ^ Dülmen 1975, side 92
  68. ^ Dülmen 1975, side 63
  69. ^ Dülmen 1975, side 31, 33, 37, 41, 46, 48, 54, 56, 84, 90, 165, 226, 242, 246, 252, 256, 260, 262, 274, 276, 278, 318, 332, 335, 338, 370, 400, 406, 408
  70. ^ Dülmen 1975, side 61, 92
  71. ^ Dülmen 1975, side 57, 63, 107, 262, 304
  72. ^ Dülmen 1975, side 40, 51, 56, 91, 100, 246, 262, 277, 307, 400
  73. ^ Dülmen 1975, side 63
  74. ^ Dülmen 1975, side 63, 73, 243
  75. ^ Dülmen 1975, side 218
  76. ^ Dülmen 1975, side 269
  77. ^ Dülmen 1975, side 72
  78. ^ Dülmen 1975, side 56 og 74
  79. ^ Dülmen 1975, side 32, 38, 40, 46, 48, 54, 142
  80. ^ Dülmen 1975, side 60
  81. ^ Dülmen 1975, side 53, 72, 97
  82. ^ Catholic Encyclopedia
  83. ^ Ellic Howe (1910–1991): Man, Myth & Magic, No. 50, side 1404, BPC Publishing Ltd., London, 1970
  84. ^ Dülmen 1975, side 56, 277
  85. ^ Le Forestier, 1915, side 399
  86. ^ Dyrendal, 2003, side 21.
  87. ^ Le Forestier 1915, side 401
  88. ^ Engel 1906, side 123
  89. ^ Le Forestier, 1915, side 231-234
  90. ^ Le Forestier, 1915, side 240
  91. ^ Le Forestier, 1915, side 343
  92. ^ Engel 1906, side 133
  93. ^ Le Forestier 1915, side 298-304
  94. ^ Le Forestier 1915, side 415
  95. ^ Engel 1906, side 4
  96. ^ a b Le Forestier 1915, s. 430-438
  97. ^ a b c Engel 1906, s. 183-187
  98. ^ a b Le Forestier 1915, s. 440-452
  99. ^ Le Forestier 1915, s. 444
  100. ^ Engel 1906, side 187
  101. ^ a b Engel 1906, side 161
  102. ^ Le Forestier 1915, s. 453
  103. ^ Sørensen, 2007, side 67.
  104. ^ a b c Engel 1906, side 303
  105. ^ Le Forestier 1915, side 481
  106. ^ Engel 1906, side 291-304
  107. ^ Engel 1906, side 240
  108. ^ Le Forestier 1915, side 454
  109. ^ Le Forestier 1915, side 467
  110. ^ Engel 1906, side 161-164
  111. ^ Le Forestier 1915, side 468-469
  112. ^ Engel 1906, side 283-290
  113. ^ Le Forestier, 1915, side 465
  114. ^ Engel 1906, side 164
  115. ^ a b c Le Forestier 1915, side 478
  116. ^ a b Le Forestier 1915, side 475
  117. ^ Engel 1906, side 305
  118. ^ Le Forestier 1915, side 469
  119. ^ Engel 1906, side 259
  120. ^ Engel 1906, side 276
  121. ^ Le Forestier 1915, side 480 og 498
  122. ^ Einige Originalschriften des Illuminatenordens, welche des dem gewesenen Regierungsrath Zwack durch vorgenommene Hausvisitation zu Landshut den 11. und 12. Oktob.2.c. 1786 vorgefunden worden, Auf höchsten Befehl Seiner Churfürlichen Durchlaucht zum Drück befördert, München, ben Johann Baptist Strobl, 1787
  123. ^ a b Heckethorn 1897, side 310
  124. ^ Se Richard van Dülmen i litteraturlisten
  125. ^ Engel 1906, side 262
  126. ^ a b Le Forestier 1915, side 499
  127. ^ Nachtrag von weiteren Originalschriften, bind 1, side 14
  128. ^ Kurze Rechtfertigung meiner Absichten, side 1 og 3
  129. ^ Dülmen 1975, side 31, 40, 68, 72, 91, 97, 142, 165, 225, 227, 257, 286, 294, 332, 366, 400, 404
  130. ^ Engel 1906, side 371
  131. ^ Le Forestier 1915, side 614
  132. ^ Engel 1906, side 280
  133. ^ Sørensen, 2007, side 83-84.
  134. ^ Jean Joseph Mounier skrev i De l'influence attribuée aux philosophes, aux francmaçons et aux illuminés, sur la révolution de France (s. 212) at William von dem Busche tjenestegjorde for Land-greven av det tidligere Landgrevskapet Hessen-Darmstadt (1567–1806). I Der Triumph der Philosophie im 18. Jahrhundert, bind 2, side 276, utgitt i 1803 av Johann August von Starck, er han omtalt som medlem av ordenen. Hans alias innen ordenen var «Bayard».
  135. ^ a b Bode advarte losjen mot dens interesse for alkymi, kabbala, teosofi, teurgi og mesmerisme. Ingen dokumenter i Det kongelige arkiv i Dresden (idag Sächsische Landesbibliothek) beviser at den franske revolusjon var samtaleemne. (Mounier 1801, side 212, Engel 1906, sidene 409-415)
  136. ^ Sørensen, 2007, side 70.
  137. ^ Leopold Engel: Geschichte des Illuminatenordens. Ein Beitrag zur Geschichte Bayerns. Vorgeschichte, Gründung (1776), Beziehung zur Freimaurerei, Verfolgung durch die Jesuiten, Fortentwicklung bis zur Jetztzeit. Bermühler, Berlin 1906; Reprint: Faksimile-Verlag, Bremen 1985
  138. ^ a b Le Forestier 1915, side 615
  139. ^ Engel 1906, side 371
  140. ^ Le Forestier 1915, side 646
  141. ^ Le Forestier 1915, side 649-658
  142. ^ Verket utkom i London i 4 bind i årene 17971798. Et nytrykk i 5 bind ble utgitt i Hamburg, Augsburg og Braunschweig. En revidert utgave utkom i Lyon i 1818. En engelsk oversettelse, trykt av Hartford Connection, New York, utkom i 1799. Verket ble også utgitt på nederlandsk, spansk (3 utgaver), portugisisk, italiensk (3 utgaver) og polsk.
  143. ^ Augustin Barruel: Memoirs Illustrating the History of Jacobinism, Real-View-Books, 1995, ISBN 0964115050, ISBN 978-0964115057
  144. ^ Sørensen, 2007. s. 30
  145. ^ Boken ble trykt av George Forman for Cornelious David, og utkom i Edinburgh, Skottand i 1797. Dens fulle tittel var Proofs of a Conspiracy against All the Religions and Governments of Europe, carried on in the Secret Meetings of the Free Masons, Illuminati, and Reading Societies. Andre utgave utkom i London samme år, tredje utgave utkom i London i 1798, fjerde utgave i London og New York – også i 1798. En fransk oversettelse ble utgitt i to bind i London i årene 1798-1799. En tysk oversettelse ble utgitt i Königslutter og Hamburg i 1800. En oversettelse til nederlandsk ble utgitt i Dordrecht.
  146. ^ Blant disse kan nevnes: Robert Hon Clifford: Applications of Barruel’s Memoirs of Jacobinism to the Secret Societies of Ireland and Great Britain, E. Booker, London, 1798, og Applications of Barruel’s Memoirs of Jacobinism to the Secret Societies of Ireland and Great Britain, London, 1798; The Anti-Christian and Antisocial Conspiracy. An extract from the French of Barruel, to which is prefixed Jachin and Boaz, or, An Authentic Key to the Door of Free-Masonry, Ancient and Modern, Joseph Ehrenfried, Lancaster, USA, 1812.
  147. ^ Seth Payson, A.M.: Proofs of the real existence, and dangerous tendency, of Illuminism, containing an abstract of what Dr. Robison and the Abbé Barruel have published on this subject ; with collateral proofs and general observations, utgitt av Samuel Etheridge, Charlestown, 1802
  148. ^ Seth Payson (nyutgivelse med forord av Benedict J. Williamson): Proof of the Illuminati, Invisible College Press, LLC, 1. januar 2003, ISBN 1931468141, ISBN 978-1931468145
  149. ^ M. L' Abbé Proyard: Louis XVI et ses vertus aux prises avec la perversité du siècle, 4 bind, Chez Les Libraires Associes, Paris, 1808
  150. ^ Chevalier de Malet: Recherches politiques et historiques qui prouvent l'existence d'une secte révolutionnaire, son antique origine, ses moyens, ainsi que son but, et dévoilent entièrement l'unique cause de la Révolution Française, Gide fils, Paris, 1817
  151. ^ Vincent Lombard de Langres: Des Sociétés Secrètes en Allemagne et dans d'autres contrées, de la Secte des Illuminés, du Tribunal Secret, de l'assassinat de Kotzebue, Librairie de Gide, Fils, Paris, 1819
  152. ^ Le Couteulx: Les Sectes et Sociétés politiques et religieuços, Paris, 1863
  153. ^ Nicolas Deschamps: Les Sociétés Secrètes et la Société, 3 bind, Avignon, 18741876, 2. utgave 1880, 4. utgave 1881
  154. ^ Una Pope-Hennesy Birch: Secret Societies and the French Revolution, John Lane Company, London og New York, 1911, side 247-250
  155. ^ Joel Levy, Konspirasjonsteorier, Orion forlag, Oslo, 2006, ISBN 82-458-0765-6 s. 77-78
  156. ^ Daniel Pipes, Verschwörung. Faszination und Macht des Geheimen, Gerling Akademie Verlag, München 1998, s. 247ff

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Publikasjoner av myndighetene i Bayern[rediger | rediger kilde]

  • Cosandey, Renner, Grünberger: Drey merkwürdige Aussagen die innere Einrichtung des Illuminatenordens in Baiern betreffend, Lentes, München, 1786
  • Cosandey, Renner, Grünberger, Utzschneider: Grosse Absichten des Ordens der Illuminaten mit Nachtrag, bind I-III, Lentes, München, 1786
  • Nachtrag von weiteren Originalschriften, welche die Illuminatensekte überhaupt, sonderbar aber den Stifter derselben Adam Weishaupt ... betreffen, und bey der auf dem Baron Baffusischen Schloss zu Sandersdorf, einem bekannten Illuminaten-Neste, vorgenommenen Visitation entdeckt, sofort auf Churfürstlich höchsten Befehl gedruckt, München, ben Johann Baptist Strobl, 1787
  • Einige Originalschriften des Illuminatenordens, welche des dem gewesenen Regierungsrath Zwack durch vorgenommene Hausvisitation zu Landshut den 11. und 12. Oktob.2.c. 1786 vorgefunden worden, Auf höchsten Befehl Seiner Churfürlichen Durchlaucht zum Drück befördert, München, ben Johann Baptist Strobl, 1787
  • Johann Heinrich Faber: Der ächte Illuminat oder die wahren, unverbesserten Rituale der Illuminaten : Enth. Ohne Zusaz und ohne Hinweglassung, Edessa, 1788
  • Ludwig Adolf Christian von Grolmann: Die neuesten Arbeiten des Spartacus [Weishaupt] und Philo [Knigge] in dem Illuminaten-Orden, München, 1793; nyutgivelse Bohmeier Verlag, 2007, ISBN 3-89094-531-7, ISBN 978-3-89094-531-6
  • Illuminatus Dirigens oder Schottischer Ritter. Ein Pendant zu der nicht unwichtigen Schrift: Die neuesten Arbeiten, München, 1794

Publikasjoner av Adam von Weishaupt[rediger | rediger kilde]

  • Nachtrag zur Rechtfertigung meiner Absichten, s.n., Frankfurt og Leipzig, 1787
  • Ueber Materialismus und Idealismus, von Adam Weishaupt, Herzoglich Sachsen Goth. Hofrath. Zweyte ganz umgearbeitete Auflage, Grattenauer, Nürnberg, Sulzbach, Würzburg, 1788
  • Das verbesserte System der Illuminaten mit allen seinen Graden Einrichtungen, Herausgeben von Adam Weishaupt, Herzoglich Sach. Goth. Hofrath, Neue und vermehrte Auflage, in der Grattenauerifchen Buchhandlung, Frankfurt og Leipzig, 1788
  • Apologie des Mißvergnügens und Uebels, von Adam Weishaupt, Herzogl. Sachsen-Gothaischen Hofrath. Zweyte, vermehrte und ganz umgearbeitete Auflage. Erster Theil, s.n., Frankfurt, Leipzig, 1790
  • Über Wahrheit und sittliche Vollkommenheit, Teil 2: Über die Lehre von den Gründen und Ursachen aller Dinge, Teil 3: Über die Zwecke oder Finalursachen, Montag & Weiß, Regensburg, 17931797
  • Die Leuchte des Diogenes oder Prüfung unserer heutigen Moralität und Aufklärung, Montag & Weiß, Regensburg, 1804

Andre publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]