Ugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ugler
Haukugle (Surnia ulula)
Haukugle (Surnia ulula)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Strigiformes
Wagler, 1830
Norsk(e) navn: ugler
Hører til: moderne fugler,
moderne nåtidsfugler,
nåtidsfugler
Antall arter: ca 220
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis
Delgrupper:

Ugler (Strigiformes) er en orden med moderne fugler som består av cirka 220 arter fordelt på de to familiene egentlige ugler (Strigidae), og slørugler (Tytonidae). Kun 10 arter hekker i Norge, men også tårnugle finnes her.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

De to ordenene rovfugler (Falconiformes) og ugler (Strigiformes) er trolig nært beslektet. Til sammen utgjør disse overordenen Falconimorphae.[1]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Flekkugle (Strix occidentalis caurina)

Ugler har store forovervendte øyne og ører, et haukelignende nebb og vanligvis en iøynefallende sirkel av fjær rundt hvert øye. Ugler har kikkertsyn, og deres store øyne sitter fast i skallen, slik at de må snu hele hodet for å se andre veier. Til gjengjeld kan de snu hodet 270 grader til begge sidene. Ugler er langsynt, og kan dermed ikke se noe som er noen centimeter foren øynene deres. I lite lys, er langsynet deres utrolig bra.

Mange ugler kan også jakte bare ved hjelp av hørselen i totalt mørke. Forskjellige uglearter lager forskjellige lyder, en av hver er godt gjenkjennbar, et utdratt «hoo». De store sirklene rundt øynene hjelper til å styre lyden som kommer langt borte fra, til ørene. På noen arter er faktisk ørene plassert usymmetrisk slik at den lettere skal kunne høre hvor lydene kommer fra.

Uglens kraftige klør og skarpe nebb gjør det mulig for dem å rive byttet i stykker før de spiser det. Det meste av det uglen spiser blir derimot slukt helt.

De myke vingene gjør dem nesten umulig å høre når de flyr.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Ugler er terrestriske fugler som finnes på mesteparten av verdens landmasser, bortsett fra i Antarktis, storparten av Grønland, og noen avsidesliggende øyer.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Høvdingugle (Strix varia) om vinteren i Ontario, Canada

De fleste uglene er nattaktive. De er, sammen med sine nærmeste slektninger nattravnene, de eneste fuglene som utnytter nattemørket til å jage. Ugler jakter hovedsakelig på små pattedyr, insekter, og andre fugler, men noen arter har spesialisert seg på å jakte på fisk.

Ugler er rovdyr. De fleste er mer eller mindre spesialiserte smågnagerjegere og jakter i all hovedsak nattestid, når småpattedyr er aktive. Populasjonsstørrelsen til flere uglearter samvarirer med antall smågnagere i området, såkalte smågnagersvingninger. Uglene bruker først og fremst hørselen til å oppdage og lokalisere byttet. Nattsynet tillater dem å fly i tett skog nattestid uten å kollidere med trær og greiner. Noen uglearter som jordugle og hornugle tar også mark og andre invertebrater. Både hubro og spurvugle tar en del fugler, som de jager og dreper nattestid mens de sover. Snøugle tar mye lemen.

Ugler har en meget rask fordøyelse, men fordøyer bare de lettfordøyelige delene av byttet, hvilket vil si kjøtt og hud. Uglene gulper opp de ufordøyelige delene av byttet (bein, skjell, pels etc.) som gulpeboller. På grunn av den raske fordøyelsen er skjelettene fra selv smådyr som Mus (slekt)mus og spissmus hele og kan brukes til å fastlså identiteten til byttedyret. Vitenskapsmenn som studerer dietten til uglene får god hjelp av at Disse «ugle-kulene» inneholder mye materiale man kan studere, og selges ofte til skoler slik at biologi- og økologistudentene kan dissekere og analysere dem i øvingsoppgaver.

Ugleegg er hvite og nesten helt kuleformede, antall egg i et rede varierer fra noen få til opp mot et dusin alt etter arten. Redene er røft bygget, og kan finnes i trær, huler eller i uthus. De fleste uglene er aktive om natten, men noen arter som for eksempel pygmeugla, er også aktiv når det er lysere og jakter for det meste ved morgengry og ved skumring. Enkelte ugler, som prærieugla og snøugla, er også aktive om dagen.

De minste uglene inkluderer pygmeuglene, som kan bli så små som 13 cm i lengden med 32 cm vingespenn, og veier bare 50 g. De største uglene er ørnuglene, f.eks. kan hubroen bli opp til 71 cm lang, med vingespenn på litt over 2 meter, og veier rundt 4 kg.

Ugler i kulturen[rediger | rediger kilde]

Brilleugle (Pulsatrix perspicillata)

I den vestlige verden, pleier ugler tradisjonelt å bli forbundet med visdom og kunnskap, og med den greske gudinnen Athene. Det er på grunn av at Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og viste seg ofte i skikkelsen av en ugle. Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter. Med disse forbindelsene, ble ugler også symbol for læring, institusjoner for læring, og er en del av mange universiteters våpenskjold. Bibliotekarer som driver med dyresamling, samler av denne grunn ofte på ugler.

I det gamle Egypt brukte man en «tegning» av en ugle som hieroglyfen for bokstaven «m», men de tegnet ofte denne hieroglyfen med brukkede ben for å holde fuglen vekk fra å våkne til liv og angripe. En annen gudinne som ugler også blir assosiert med er Akkadian Lilitu.

I japansk kultur er fuglen symbol for døden, og å se en ugle regnes som et ondt varsel. Det er også tilfelle i italiensk og romersk kultur, der den sørgmodige lyden av en ugle spår dødsfall i nabolaget. Noen ganger kan de regnes som en lykkefugl.

Romerne betraktet også uglene som begravelsesfugler pga. deres nattlige aktiviteter, og det at de har redene sine så langt utenfor rekkevidde. Derfor ble det å se en ugle regnet som et dårlig varsel. Vampyrfortellingene deres var delvis basert på uglene.

Ugler i Norge[rediger | rediger kilde]

Ti arter hekker i Norge og en oppholder seg her utenfor hekkesesongen.

Kattugle er den vanligste arten i Norge. Den trives i nærheten av dyrket mark og bebyggelse, og blir derfor ofte observert. Ugler ruger gjerne i fraflytta hakkespettreir, og trives derfor godt i fuglekasser som er riktig dimensjonert.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Ugler som hekker eller oppholder seg i Norge er merket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mayr, G., 2003: The phylogenetic affinities of the Shoebill (Balaeniceps rex). Journal of Ornithology: Vol. 144, pp. 157-177

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Strigiformes – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Strigiformes – detaljert artsinformasjon