Edikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fragment av keiser Diokletian sitt edikt om maksimalpriser frå 301

Edikt kommer av latinsk edictum som betyr offentlig kunngjøring. Edikt ble opprinnelig brukt om retten Romerske embedsmenn hadde til å offentliggjøre de retningslinjer og regler som de ønsket å legge til grunn for utøvelsen av sitt embede i det året de var valgt for.

Et edikt brukes i dag i historisk sammenheng om en offentlig kunngjøring av en beslutning som hadde lovs virkning. Et edikt var vedtatt av noen som hadde kompetanse til å gi lover. Edikt henviser vanligvis til romerretten eller til enkelte kunngjøringer som konger eller keisere tidligere har fattet[1].

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ble edikt brukt om den kunngjøring en romersk pretor ga når de tiltrådte sitt embete. Pretorene ble valgt for ett år og kunne først gjenvelges flere år senere. Ediktet inneholdt dels forgjengerens regler og dels de nye regler som pretoren ville følge i sin embetstid som dommere og administratorer[2].

Pretor hadde ikke bare myndighet til å gjøre bruk av gjeldende rett, men også til å hjelpe, supplere og korrigere denne. Ediktene ble kunngjort ved opplesning og oppslag. Pretorenes edikt hadde stor innflytelse på utviklingen av den romerske privatrett[3].

Pretorenes edikt ble samlet i en fast endelig form av Keiser Hadrian i ca. 130 e. Kr. i edictum perpetuum. Senere ble også visse keiserlige forordninger kalt edikt i Romerriket[4].

Etter romerrikets fall har også edikt blitt brukt om beslutninger som har lovs virking blitt brukt i andre land[5].

Pretorenes edikt[rediger | rediger kilde]

I egenskap av å være den høyeste magistrat, nest etter konsulene, fikk pretorembetet i løpet av andre halvdel av den romerske republikken ansvar for hele rettssystemet. Det første pretorembete ble opprettet i 367 f. Kr. Pretors viktigste oppgave var å styre de sivile domstolene. Pretorene ble valgt for ett år og kunne ikke gjenvelges før etter flere år. Alle magistrater utga et edikt for sitt embetsår og pretorenes edikt fikk stor praktisk betydning i Romerrikets rett. I ediktet skrev pretoren ned de retningslinjer som han ville følge i sitt embetsår. Dels skrev han ned forgjengernes aksjoner og dels de nye aksjonene han hadde kompetanse til å sette inn. Bypretorediktet ble modellen for de øvrige pretorenes edikt, og mot slutten av den romerske republikken ble pretorediktene nokså like. Pretorediktet ble også forbilde for ediktene til provinsguvernører og andre provinsmyndigheter[6].

Ediktet var ikke en systematisk kodifikasjon, men en løst sammensatt tekst med en viss orden. Rekkevidden av pretorenes edikt er i dag vanskelig å fastslå. I en lov fra 67 f. Kr. synes pretor å ha blitt forpliktet til å følge de aksjonene som han selv hadde satt inn i sitt edikt, men andre kilder tyder på at dette ikke alltid ble forstått bokstavlig[7].

Hvordan ediktene var utformet i detalj, er ikke lenger mulig å fastslå fordi de bare er kjent gjennom Digestene. Digestene er en del av keiser Justinians lov og består av mange tusen sitater fra de romerske juristenes skrifter som ble skrevet under den klassiske tiden (500 f. Kr. - 250 e. Kr.). På 500-tallet, samlet og tilpasset Justinians jurister denne veldige sitatmengden og fordelte den systematisk etter tema over 50 kapitler[8][9].

Pretorene fortsatte å lage ny rett gjennom sitt edikt langt inn i keisertiden. Først under keiser Hadrian (76-138) fikk juristen Julian i oppdrag å stille sammen det som skulle bli den endelige versjonen av ediktet, Det evige ediktet som da ble gjort til keiserlov (edictum perpetuum). Dette skjedde omkring eller etter år 125 e.Kr. I denne lovformen fortsatte ediktet å være en sentral rettskilde i romersk rett frem til Justinians lov. Pretors edikt var uttrykk for store deler av den romerske privatrett - retten mellom borgerne[10].

Pretorediktet ble også kommenter av generasjoner av jurister og gjennom senrepublikken og hele keisertiden ble det skrevet en svær litteratur om pretorediktet. Dette skapte samlet det som kalles den romerske pretorretten, eller ius honorarium; Den ære (honor) som tilkom pretor[11].

Romerske keiseres edikt[rediger | rediger kilde]

Den romerske keisermakten brukte også republikkens former for sine beslutninger, som edikter (allmenne bestemmelser, reskripter (svar på forespørsler som også kunne ha generell rekkevidde) og dekreter og mandater. Over tid fikk keiserbestemmelsene fellesnavn som constitutiones, konstitusjoner. Først langt senere fikk konstitusjoner dagens betydning av grunnlover[12].

De keiserlige edikter skiller seg fra Romerrepublikkens edikter ved at de ikke opphørte. Romerrepublikkens edikter opphørte med embetet. De keiserlige edikter og andre beslutninger gjaldt inntil de ble uttrykkelig opphevet[13].

Edikt utenfor Romerriket[rediger | rediger kilde]

Også etter Romerrikets fall ble edikt brukt om enkelte vedtak av konger eller keisere. Enkelte av disse ediktene har fått egne navn.

Det nantiske edikt er en forordning gitt av den franske konge Henrik 4 i Nantes 1598 til beskyttelse av hugenottenes rettigheter. Hugenottene fikk trosfrihet, rett til å holde gudstjenester visse steder og rett til å holde synoder[14]. Det nantiske edikt (1598) innrømmet reformerte (hugenotter) betydelig frihet til å praktisere sin religion, men ved opphevelsen av ediktet i 1685 flyktet mange av de franske reformerte til Preussen, som på den tiden hadde en mer liberal religionspolitikk enn Frankrike[15].

I januar 1562 fikk hugenottene rett til å holde gudstjenester, men bare utenfor byene (januar-ediktet). Med Henrik 4 av Navarra kom hugenottenes leder på Frankrikes trone. Selv om han av politiske grunner gikk over til den romersk-katolske kirken 1593, gav han hugenottene delvis religionsfrihet. Med det nantiske edikt (1598) ble de sikret en rekke viktige rettigheter, bl.a. rett til gudstjeneste overalt i Frankrike utenfor Paris, adgang til statens embeter og rett til å beholde en rekke befestede steder, som de imidlertid ble fratatt 1629. Under Ludvig 14 ble hugenottene utsatt nye angrep fra statens side, til dels terror, og 1685 ble det nantiske edikt opphevet. Flere hundre tusen hugenotter emigrerte på grunn av forfølgelsene, særlig til Sveits, England, Nederland, Tyskland og Nord-Amerika. [16]

I Japan i 1587 utstedte keiser Hideyoshi et edikt som forbød kristendommen[17].

Poitiers-ediktet 1577 avsluttet den 6. hugenottkrig[18].

I Tyrkia fra 1839 med Gülhane-ediktet begynte innflytelsen fra europeisk åndsliv å gjøre seg gjeldende, og romanen og novellen kom inn som nye kunstformer i tyrkisk litteratur[19].

Hollands beslutning august 1667 om å avskaffe stattholderverdigheten kalles Det evige edikt. Generalstatene godtok ediktet 1670 (Acte van Harmonie)[20].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka og Nynorskordboka på nett: http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=edikt&begge=+&ordbok=begge
  2. ^ edikt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/edikt
  3. ^ edikt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/edikt
  4. ^ edikt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/edikt
  5. ^ edikt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/edikt
  6. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Sidene 101-108
  7. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Sidene 101-108
  8. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Side 89
  9. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Sidene 101-108
  10. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Sidene 101-108
  11. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Sidene 101-108
  12. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Side 113
  13. ^ Dag Michalsen: Rett. En internasjonal historie. Pax 2011. ISBN 978 82 520 3453 9. Side 113
  14. ^ det nantiske edikt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/det_nantiske_edikt
  15. ^ Religion i Frankrike. (05.12.2012) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Religion_i_Frankrike
  16. ^ hugenotter. (05.12.2012) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/hugenotter
  17. ^ Japan – historie – 2. (05.09.2009) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Japan/historie_%E2%80%93_2
  18. ^ Poitiers. (06.04.2009) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Poitiers
  19. ^ Tyrkia – litteratur. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Tyrkia/litteratur
  20. ^ Evige edikt – Hollands avskaffelse av stattholderverdigheten.() I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/Evige_edikt/Hollands_avskaffelse_av_stattholderverdigheten