Konspirasjonsteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tilhengerne av konspirasjonsteorier rundt månelandingene mener at dokumentasjonen av USAs måneferder fra 1969 er forfalsket og at filmene stammer fra et treningssenter der astronautene angivelig forbredte seg. Over ti prosent av amerikanerne skal tvile på om landingene var ekte.

En konspirasjonsteori forsøker å forklare en politisk, sosial eller historisk hendelses bakenforliggende årsak som en hemmelig og ofte avledende sammensvergelse, iscenesatt av en hemmelig allianse mellom mektige personer (noen ganger omtalt som «en usett maktelite») og ikke som åpne aktiviteter eller som naturlige hendelser.

Historien har vist at forbrytelser begått av en gruppe mennesker (en «konspirasjon», «sammensvergelse» eller et «komplott») ikke er uvanlige. Begrepet «konspirasjonsteori» blir vanligvis brukt av akademikere og i populærkulturen til å identifisere en type folklore i slekt med vandrehistorier, som har visse typiske kjennemerker, da særlig en forklarende fortelling som er konstruert med bestemte naive metodologiske feil. Begrepet brukes også i nedsettende betydning til å avfeie påstått misoppfattede, paranoide eller ville rykter.

De fleste mennesker som har opplevd å få sin teori eller spekulasjon stemplet som en «konspirasjonsteori» avviser betegnelsen som forutinntatt. Den som er enig i en konspirasjonsteori, er gjerne også enig i en annen tilsvarende teori, selv om teoriene kan motsi hverandre. Konspirasjonsteoretikere har en måte å se verden på som stikker dypere enn logikk. Deres store mistro overfor etablerte sannheter eller kunnskap overgår hensynet til at ens egne overbevisninger bør henge logisk sammen. Eksempelvis kan man tro at Osama bin Laden var død allerede før amerikanere fikk fatt i ham, og samtidig at han lever fremdeles.[1][2]

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Begrepet «konspirasjonsteori» kan være en nøytral betegnelse på en påstand om en konspirasjon. Vektlegging av teori indikerer imidlertid en narrativ sjanger som inkluderer et bredt utvalg av (ikke nødvendigvis relaterte) argumenter for tilstedeværelsen av globale konspirasjoner, som hver i sær kan ha vidtfavnende sosiale og politiske implikasjoner dersom de medfører riktighet.

Mange konspirasjonsteorier er gale eller mangler tilstrekkelige verifiserbare beviser. Dette reiser spørsmålet om hvilke mekanismer som kan tenkes å eksistere i populærkulturen som fører til deres opprinnelse og påfølgende utbredelse. I en oppfølging av dette spørsmålet har konspirasjonsteori vært et tema som har opptatt sosiologer, psykologer og folkeminneforskere i hvert fall siden 60-tallet, da attentatet på USAs president John F. Kennedy framprovoserte et tidligere uant omfang av spekulasjoner.

Når konspirasjonsteorier kombinerer tankefeil med mangel på bevis, blir resultatet et verdenssyn kjent som konspirasjonisme. Konspirasjonisme ser historiske begivenheter og tendenser som resultatet av hemmelige sammensvergelser. Akademisk interesse for konspirasjonsteorier og konspirasjonisme har identifisert en mengde velkjente strukturelle kjennetegn som kan fastslå tilhørighet til sjangeren, og har presentert et spekter av hypoteser på basis av studiet av sjangeren. Blant de ledende vitere om konspirasjonisme er Hofstadter, Popper, Barkun, Goldberg, Pipes, Fenster, Mintz, Sagan, Johnson og Posner. Den følgende listen er en syntese av disses arbeider.

Hvorvidt en gitt påstand om konspirasjon på et balansert eller nøytralt grunnlag kan stemples som en konspirasjonsteori eller ei er omstridt. Dersom man kan tillate legitim anvendelse av betegnelsen, vil den fungere ved å identifisere strukturelle kjennemerker i den aktuelle fortellingen, som samsvarer med de kjennetegnene som er opplistet nedenfor.

Se også Sammensvergelse i rettslig betydning.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Beskyldninger som innehar flere av de følgende kjennetegn er kandidater for klassifisering som konspirasjonsteorier. Tillit til en slik klassifisering stiger jo flere kjennetegn som stemmer overens:

  1. Innledet med bakgrunn i begrensede eller stykkevise beviser eller indisier;
    Uttenkt som en reaksjon på beretninger og bilder i massemediene, i motsetning til, for eksempel, gjennom grundig kjennskap til relevante rettstekniske beviser.
  2. Omhandler en begivenhet eller prosess som har bred historisk og emosjonell appell;
    Søker å tolke et fenomen som har mer eller mindre universell interesse og emosjonell betydning, en historie som derfor vil fatte stor interesse hos et bredt publikum.
  3. Reduserer moralsk sammensatte sosiale fenomener til enkle, umoralske handlinger;
    Upersonlige, institusjonelle prosesser, særlig feil og forglemmelser, tolket som ondsinnede, bevisst villede og utformet av umoralske individer.
  4. Personifiserer komplekse sosiale fenomener som mektige, individuelle konspiratører;
    Relatert til (3) men adskilt fra det, utleder eksistensen av mektige individuelle konspiratører fra den ‘umulighet’ at en hendelseskjede ikke ble styrt av en person.
  5. Tilordner konspiratørene overmenneskelige evner eller ressurser;
    Kan kreve at konspiratørene innehar unik disiplin, usvikelig viljestyrke, avansert eller ukjent teknologi, ukjente psykologiske innsikter, historisk framsynthet, ubegrensede ressurser, etcetera.
  6. Nøkkelelementer i argumentet baserer seg på induktiv og ikke deduktiv resonnering;
    Induktive trinn gis feilaktig like stor vekt som deduktive.
  7. Appellerer til ‘sunn fornuft’;
    Ledd i resonnementet baserer seg på sunn fornuft i stedet for de mer tungtveiende, akademisk respektable metodologier som finnes for undersøkelse av sosiologiske og vitenskapelige fenomener.
  8. Utviser velkjente logiske og metodologiske tankefeil;
    Formelle og uformelle tankefeil er lett gjenkjennelige blant nøkkelleddene i argumentet.
  9. Blir produsert og sirkulert av ‘utenforstående’, ofte anonyme og som regel i mangel av fagfellevurdering;
    Historien har sin opprinnelse hos en person som mangler enhver kontakt med berørte parter eller førstehånds kjennskap og som har popularitet blant folk som mangler nødvendig (særlig teknisk) kunnskap.
  10. Blir holdt i hevd av personer med beviselig feilaktige oppfatninger av relevant vitenskap;
    I hvert fall en del av dem som tror på beretningen gjør det på grunnlag av misoppfatninger av elementære vitenskapelige fakta.
  11. Har null støtte blant eksperter;
    Akademikere og fagfolk har en tendens til å ignorere historien, de behandler den som for spekulativ til at de vil gi av sin tid og risikere sin personlige autoritet for å motbevise.
  12. Tilbakevisninger fra eksperter blir oversett eller innarbeidet gjennom omstendelige nye sidespor i historien;
    Når eksperter endelig reagerer på fortellingen med kritiske nye beviser blir konspirasjonen utdypet (enkelte ganger i oppsiktsvekkende grad) for å kunne forklare det nye beviset, og ofte blir tilbakevisningen gjort til en del av konspirasjonen.
  13. Det hevdes av konspirasjonen involverer stort sett alle;
    Konspirasjonsfortellinger vokser mens de blir fortalt og kan ese til verdensomspennende proporsjoner. I takt med at tilhengerne sliter for å forklare motargumenter, vokser konspirasjonen ytterligere (se forrige punkt). Konspirasjonsteorier som har vært i omløp et par tiår omfavner typisk sett hele verden og store deler av samfunnshistorien.
  14. Konspirasjonen sentrerer seg om de «vanlige mistenkte»;
    Klassiske konspirasjonsteorier handler om mennesker, grupper eller organisasjoner som blir utsatt for diskriminering i den kulturen hvor historien blir fortalt. Jøder, politiske avvikere og utlendinger er vanlige målskiver. På samme vis er organisasjoner med dårlig eller fargerikt omdømme sentrale aktører, slik som tempelridderne, nazistene og ellers det som måtte være av hemmelige tjenester.

Konspirasjonisme[rediger | rediger kilde]

«Konspirasjonisme» er en betegnelse som anvendes av sosiologer og akademikere for å referere til tilhengere av konspirasjonsteorier og deres karakteristiske perspektiv på historien og verden som omgir dem. Termen ble popularisert av akademikeren Frank P. Mintz på 80-tallet.

Ifølge Mintz angir konspirasjonisme: «Troen på konspirasjoners overordnede rolle i historiens utfoldelse»[3]:

«Konspirasjonisme oppfyller behovene til ulike politiske og sosiale grupper i Amerika og andre steder. Den identifiserer eliter, pålegger dem skylden for økonomiske og sosiale katastrofer og antar at ting vil være bedre så snart folkelig innsats kan fjerne dem fra maktposisjoner. I den rolle er ikke konspirasjonsteorier typiske for noen enkelt epoke eller ideologi».[4]

Opp gjennom historien er det utvilsomt at politiske og økonomiske ledere har vært årsak til enorme mengder død og elendighet, og de har noen ganger involvert seg i konspirasjoner mens de andre ganger har spredd konspirasjonsteorier om andre de har utpekt til målskiver. Hitler og Stalin er de mest fremtredende eksemplene blant tallrike andre.[5] I noen tilfeller har det vært påstander som har blitt avvist som konspirasjonsteorier som siden har vist seg å ha et visst grunnlag i fakta.[6][7] Men ideen om at historien er kontrollert av storslagne eller langvarige konspirasjoner er tvilsom. Historikeren Brian Cumings uttrykker det slik:

«Men dersom konspirasjoner eksisterer er det sjelden at det er de som får historien til å skje. De spiller en rolle i marginene fra tid til annen men med de uforutsette konsekvensene av en logikk utenfor sine skaperes kontroll, og det er dette som er galt med ‘konspirasjonsteori’. Det er de store kreftene og menneskeskelige kollektivers store strukturer som får historien til å bevege seg.»[8]

Termen konspirasjonisme har også blitt anvendt av andre forfattere inkludert Michael Kelly, Chip Berlet og Matthew N. Lyons, blant andre.

Berlet og Lyons skriver, «Konspirasjonisme er en spesiell fortellende form for syndebukkskaping som utpeker demoniserte fiender som del av et enormt ondsinnet komplott mot det allmenne gode mens det gir den som utpeker syndebukken økt verdi som en helt for å ha slått alarm»[9]

Et begrep som «konspiranoia» gjenspeiler et syn hos mange om at slik oppfatninger er grunnløse, bisarre eller irrasjonelle eller at de ellers ikke er verdige til seriøs overveielse. Ordet ble kjent gjennom boka Konspiranoia. Konspirasjons teorier fra 666 til WTC fra 2003, redigert av Terje Emberland og Arnfinn Pettersen, og har siden fått en utbredelse i media.

Konspirasjonsteorienes utspring[rediger | rediger kilde]

Nazistisk, antisemittisk propagandaplakat fra rundt 1942 som «avslører» sammenhengene bak «Det jødiske komplott», den fantasifulle og angstfylte konspirasjonsteorien om et hemmelig «jødisk verdensherredømme», ved å liste opp jødiske representanter i utenlandsk politikk.

Mennesket reagerer naturlig på hendelser og situasjoner som har hatt en følelsesmessig innvirkning på det ved å forsøke å forstå disse hendelsene, typisk i åndelige, moralske, politiske eller vitenskapelige termer.

Hendelser som synes å unndra seg slik fortolkning – for eksempel fordi de faktisk er uforklarlige – kan framprovosere en impuls til å gå hardere inn for å finne en mening, inntil en blir funnet som er i stand til å gi den søkende den nødsagede tilfredshet. Den sosiologiske historikeren Holger Herwig fant dette da han studerte tyske forklaringer på hvorfor den 2. verdenskrig hadde funnet sted:

De hendelser som er viktigst er de som er vanskeligst å begripe fordi de tiltrekker seg den største oppmerksomhet fra mytemakere og sjarlataner.

Denne normale prosessen kunne la seg avspore gjennom en rekke påvirkninger. På individnivå kan presserende psykologiske behov innvirke på prosessen, og visse av våre tankeverktøy kan påføre oss epistemiske blindsoner. På gruppe- eller det sosiologiske nivå kan historiske faktorer gjøre prosessen med å tilordne tilfredsstillende forklaringer mer eller mindre problematisk.

Psykologisk utspring[rediger | rediger kilde]

En person som tror på én konspirasjonsteori, vil ofte være en som tror på andre konspirasjonsteorier.[10]

Psykologer tror at søket etter meningsgivende særtrekk er et viktig element i konspirasjonisme og i utviklingen av konspirasjonsteorier. Den driften alene kan være sterk nok til å lede til den første formuleringen av selve ideen. Når tanken først er tenkt vil bekreftelsestendensen og unngåelse av kognitiv dissonans kunne forsterke troen. I en sammenheng hvor en konspirasjonsteori har blitt populær blant en sosial gruppe kan gruppeforsterkning spille en tilsvarende stor rolle.

Evolusjonspsykologi kan også spille en betydningsfull rolle. Paranoide tendenser er forbundet med et dyrs evne til å gjenkjenne farer. Høyerestående dyr prøver å konstruere tankemodeller for såvel rivaler som rovdyr for å bli i stand til å lese deres skjulte hensikter og forutse dere fremtidige adferd. En slik evne er ekstremt verdifull til å registrere og unngå farer i et dyresamfunn. Dersom denne fareoppfattelsesevnen skulle begynne å gi falske utslag, eller utløses av ufarlige hendelser, eller på andre måter bli patologisk, blir resultatet paranoide vrangforestillinger. En konspirasjonsteoretiker ser farer over alt, og kan ganske enkelt være offer for en feil oppstått i en verdifull og evolusjonsmessig gammel naturlig evne.

Erkjennelsesteoretisk bias?[rediger | rediger kilde]

Det er mulig at enkelte grunnleggende menneskelige epistemiske tilbøyeligheter blir projisert på det materialet som granskes. Ifølge en undersøkelse anvender mennesker en «tommelfingerregel» der vi forventer at en betydelig hendelse skal ha en betydelig årsak.[11] Undersøkelsen bød subjektene fire versjoner av hendelser, der en utenlandsk president (a) var blitt drept i et vellykket attentat, (b) hadde blitt skadet men hadde overlevd, (c) hadde overlevd med skader men døde av hjerteinfarkt på et senere tidspunkt, og (d) var uskadd. Subjekter var betydelig mer tilbøyelige til å anta at en konspirasjon forelå i de «største hendelsene» – der hvor presidenten døde – enn i de andre tilfellene, til tross for at all annen informasjon som ble gitt dem var den samme.

En annen epistemisk «tommelfingerregel» som kan feilanvendes på et mysterium som handler om andre mennesker er cui bono? (hvem tjener på det.) Denne nysgjerrigheten etter skjulte motiver hos andre mennesker kan enten være en evolusjonær tilegnelse eller et kultivert særtrekk for den menneskelige bevissthet, men uansett hvilket synes dette å være en universell egenskap. Dersom den søkende mangler tilgang til sakens relevante fakta, eller dersom det er strukturelle interesser involvert istedenfor personlige motiver, vil denne måten å søke svar på fort gi falske konspiratoriske forklaringer på en upersonlig hendelse. Det direkte korollaret til denne epistemiske tilbøyeligheten blant før-vitenskapelige kulturer er tendensen til å forestille seg verden i animistiske termer. Livløse objekter eller substanser av viktighet for mennesker er fetisjer som antas å inneha godartede eller ondartede ånder.

Klinisk psykologi[rediger | rediger kilde]

Hos relativt sjeldne individer kan en tvangspreget trang til å tro, bevise eller gjenfortelle en konspirasjonsteori indikere en eller flere av en rekke vel forståtte psykologiske tilstander, samt andre hypotetiske: paranoia, benekting, schizofreni, ond verdensyndrom.[12]

Sosiopolitisk utspring[rediger | rediger kilde]

Christopher Hitchens lar konspirasjonsteoriene representere «demokratiets eksos», eller det uunngåelige resultatet av å la store mengder informasjon sirkulere blant en stor mengde mennesker. Andre sosiale kommentatorer og sosiologer framholder at konspirasjonsteorier blir laget i henhold til variabler som kan endres innenfor et demokratisk (eller annen type) samfunn.

Konspiratoriske årsaker kan være følelsesmessig tilfredsstillende når de stiller hendelser i en moralsk sammenheng som er enkel å begripe. Den som bekjenner seg til teorien er i stand til å tildele moralsk ansvar for en emosjonelt vanskelig hendelse eller situasjon til en klart fattet gruppe av individer. Og det viktigste er at den gruppen inkluderer ikke den troende. Den troende kan så føle seg unnskyldt for ethvert moralsk eller politisk ansvar for å bøte på en hvilken som helst institusjonell eller samfunnsmessig mangel som kunne være den reelle kilden til dissonansen.

Der ansvarsfull adferd forhindres av sosiale forhold, eller ganske enkelt befinner seg utenfor et individs rekkevidde, kan konspirasjonsteorien frambringe den emosjonelle avspenning eller avslutning slike følelsemessige utfordringer (etter Erving Goffman) behøver. I likhet med moralpanikk forekommer konspirasjonsteorier oftere innenfor samfunn som opplever sosial isolasjon eller politisk maktesløshet.

Mark Fenster fremholder at «bare fordi altomfavnende konspirasjonsteorier er gale betyr ikke det at de ikke har et frø av sannhet i seg. Særlig fokuserer de ideologisk på strukturelle ulikheter, og utgjør et tilsvar til et samfunn i forvitring og til konsentrasjonen av eierskapet over produksjonsmidlene, som til sammen etterlater det politiske subjektet uten evnen til å bli gjenkjent eller til å kunne gjøre seg gjeldende på den offentlige arena» (1999: 67).

Den moderne varianten av anti-semittisme blir i Britannica 1911 beskrevet som en konspirasjonsteori som tjener selvforståelsen til det europeiske aristokratiet, hvis sosiale maktposisjon svant hen i det borgerskapets stilling vokste.[13]

Desillusjon[rediger | rediger kilde]

Sent i det 20. århundre opplevde vestens samfunn i stigende grad en prosess der befolkningen som et hele mistet interesse, affeksjon og forventninger til de tradisjonelle politiske institusjonene. Dalende valgdeltakelse og nedgang i andre nøkkelindikatorer for sosialt engasjement ble bemerket av flere observatører. For et eksempel i særklasse, se Robert D. Putnams bowling alene-tese. De som mest ble påvirket av denne perioden, den såkalte «generasjon X», blir kjennetegnet ved sin kynisme rettet mot tradisjonelle institusjoner og autoriteter, og utgjør et skoleeksempel på sammenhengen for den politiske maktesløsheten som beskrives over.

I den sammenheng vil et gjennomsnittsindivid være tilbøyelig til å være mer isolert fra de typer av nettverk av likesinnede som gir tilgang til vidtfavnende informasjonskilder, og kan instinktivt komme til å mistro enhver uttalelse eller påstand som kommer fra bestemte mennesker, media eller andre autoritetsbærende institusjoner. For enkelte individer kan konsekvensen bli en tendens til å tilordne ansvar for alt dårlig som skjer til den mistrodde autoriteten. For eksempel tilregner en del mennesker angrepene den 11. september 2001 til en sammensvergelse som involverer den amerikanske regjeringen (eller mislikte politikere) istedenfor islamsk terrorisme knyttet til Al-Qaeda (se Alternative teorier om 11. september.)

Medietroper[rediger | rediger kilde]

Mediekommentatorer bemerker med jevne mellomrom en tendens i nyhetsmedier og i videre kultur til å se hendelser gjennom prismet som utgjøres av enkeltindivider framfor gjennom mer sammensatte strukturelle eller institusjonelle forklaringer.[14] Dersom denne observasjonen viser seg å være dekkende kan det forventes at det publikum som både krever og konsumerer denne vektleggingen selv er mer mottakelig for personlige, dramatiske beretninger om sosiale fenomener.

En annen, kanskje beslektet, medietrope er bestrebelsene for å tildele individuelt ansvar for negative hendelser. Media har en tendens til å starte søket etter gjerningspersoner dersom en hendelse skjer som er av så stor viktighet at den holder seg i nyhetsbildet i flere dager. Det har blitt sagt om denne trenden at forestillingen om en hendelig ulykke ikke lenger tillates i en nyhetsmelding.[15] På samme vis, dersom dette er en dekkende situasjonsbeskrivelse kan den gjenspeile en virkelig endring i måten medieforbrukeren oppfatter negative hendelser.

Et særlig politisk individ eller en gruppe kan reagere skeptisk eller kynisk på en hendelse eller prosess som ikke passer inn i vedkommendes eksisterende verdensbilde. En nynazistisk eller en anti-israelsk organisasjon slik som Hizbollah kan spre utsagn om jødisk innblanding i 11. september for å innlemme den hendelsen i sin egen politiske virkelighetsfortelling på en måte som samsvarer med dens egne målsettinger.

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Ser man bort fra kontroverser som handler om riktigheten av bestemte konspirasjonspåstander og de ulike akademiske oppfatningene (over), så er selve kategorien konspirasjonsteorier i seg selv gjenstand for en del uenigheter.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Termen «konspirasjonsteori» anses av forskjellige observatører å være en nøytral beskrivelse av en påstand om en sammensvergelse, en nedsettende betegnelse brukt for å avfeie slike påstander, og et begrep som kan bli positivt omfavnet av tilhengere av slike påstander. Begrepet kan brukes av enkelte om argumenter som de ikke helt og fullt tror på men ser på som radikale og spennende. Den mest aksepterte betydningen av begrepet er det som populærkulturen og akademikerne deler, hvilket utvilsomt har negative følger for en beretnings sannsynlige sannhetsgehalt.

Gitt denne populære forståelsen av begrepet er det mulig å forestille seg at det kan bli misbrukt enten bevisst eller ved feilaktig bruk, som en måte å avfeie beskyldninger som i virkeligheten både har substans og som det foreligger gode beviser for. Legitimiteten ved enhver slik bruk vil derfor bli gjort til gjenstand for uenighet. Uengasjerte observatører vil sammenlikne en beskyldnings kjennetegn med dem som finnes i lista ovenfor for å bli i stand til å avgjøre hvorvidt en bestemt anvendelse er legitim eller forutinntatt.

Enkelte talspersoner for konspirasjonspåstander og deres tilhengere fremholder at begrepet i sin helhet mangler legitimitet og bør betraktes som like politisk manipulerende som den sovjetiske praksisen med å behandle politiske dissidenter som klinisk sinnssyke. Professor i teologi og religionsfilosofi David Ray Griffin har skrevet[16]: «Vi kan si at vi godtar alle konspirasjonsteorier som vi mener er sanne, mens vi avviser alle de vi mener er usanne.» Begrepet konspirasjonsteori er i seg selv gjenstand for en slags konspirasjonsteori som hevder at de som benytter seg av begrepet manipulerer sine tilhørere til å se bort fra emnet som diskuteres, enten i et overlagt forsøk på å skjule sannheten, eller som «nyttige idioter» for mer beregnende konspiratører.

Når konspirasjonsteorier tilbys som offisielle påstander (det vil si har sine utspring i statshierarkiet, slik som et etterretningsbyrå), blir de vanligvis ikke sett på som konspirasjonsteorier. Et eksempel fra USA er enkelte aktiviteter hos kongressens komité for uamerikanske aktiviteter som var i virksomhet mellom 1938 og 1975, og som kan anses å ha vært et offisielt forsøk på å framføre en konspirasjonsteori, selv om dens påstander sjelden omtales i slike vendinger.

En konspirasjonsteoris sannferdighet[rediger | rediger kilde]

Det kanskje mest ømtålige aspektet ved konspirasjonsteorier er problemet med å avgjøre en gitt teoris sannferdighet til såvel tilhengeres som motstanderes tilfredshet. De enkelte beskyldninger om sammensvergelse varierer betydelig i troverdighet, men en del gjennomgående standarder for evalueringen av deres sannsynlige sannhetsgehalt kan gjøres gjeldende i hvert tilfelle:

  • Occams barberblad – er den alternative historien mer eller mindre sannsynlig enn den etablerte versjonen av fortellingen? Tommelfingerregler her inkluderer multiplikasjon av entiteter-prøven.
  • Psykologi – Tilfredsstiller konspirasjonsteorien et identifiserbart psykologisk behov hos sine tilhengere?
  • Falsifiserbarhet – er de «beviser» som gis for argumentet godt oppbygd, det vil si benytter de solid metodologi?
  • Whistleblowere – hvor mange mennesker – og av hvilke slag – må være lojale konspiratører?

Virkelige konspirasjoner[rediger | rediger kilde]

Ved enkelte tilfeller viser bestemte beskyldninger om sammensvergelser seg å være reelle, slik som i den franske regjerings forsøk på å tildekke sannheten etter Émile Zolas beskyldninger i Dreyfussaken, eller i bestrebelsene til tsarens hemmelige politi for å oppvigle til anti-semittisme ved å presentere Sions vises protokoller som en autentisk tekst.[17] Der slik suksess skyldes solid etterforskningsmetodologi er det på det rene at den ikke ville ha mange av de karakteristiske kjennetegn på konspirasjonsteori, og dermed heller ikke blant befolkningen anses å være en «konspirasjonsteori». I tilfellet fra 1971 der avsløringene av FBIs COINTELPRO-program der kontraspionasjeressurser ble satt inn mot innenlandske politiske aktivister, er det uklart i hvilken utstrekning en «konspirasjonsteori» som involverte føderale agenter enten ble foreslått eller avvist forut for den faktiske avsløringen av programmet.

Enkelte hevder at realiteten i slike sammensvergelser burde tjene til advarsel mot lettvint avvisning av konspirasjonsteori. Mange forfattere som skriver om konspirasjonsteorier, slik som Robert Anton Wilson og Disinfo, og forlag som gir ut slike bøker benytter seg av dokumenterte konspirasjoner til å bevise hva et hemmelig komplott kan avstedkomme. Og idet de gjør det forsøker de å imøtegå antakelsen om at konspirasjoner ikke eksisterer, eller at enhver «konspirasjonsteori» nødvendigvis er uriktig. En rekke virkelige eller mulig virkelige konspirasjoner refereres når denne indisiekjeden bygges opp: mafiaen, sammensvergelsen mot Franklin D. Roosevelt, MKULTRA, ulike CIA-innblandinger i oversjøiske statskupp, Operasjon Northwoods, Tuskegee-undersøkelsen av ubehandlet syfilis blant mannlige negre, General Motors' trikke-konspirasjon (der trikkelinjer ble kjøpt opp over hele USA for så å bli lagt ned og erstattet av busser/biltrafikk) og debatten om forhåndskjennskap til angrepet på Pearl Harbor, blant andre.

Falsifiserbarhet[rediger | rediger kilde]

Karl Popper har hevdet at vitenskap er nedfelt som en mengde falsifiserbare hypoteser. Metafysiske eller uvitenskapelige teorier og påstander er de som ikke er åpne for falsifisering. Kritikere av konspirasjonsteorier fremholder av og til at mange av dem ikke er falsifiserbare og derfor ikke kan regnes som vitenskapelige. Denne beskyldningen er ofte korrekt, og er en nødvendig konsekvens av den logiske strukturen ved visse typer av konspirasjonsteorier. Disse ter seg som grenseløse eksistensielle påstander som hevder eksistens av en handling eller objekt uten å angi tid eller sted der dette kan observeres. Manglende suksess med å observere fenomenet kan da alltid anføres til at man har sett på galt sted eller på galt tidspunkt – altså, man har blitt lurt av konspirasjonen. Dette gjør det umulig å påvise at konspirasjonen ikke eksisterer.

I sitt to binds sterke arbeid The Open Society & Its Enemies, 1938–1943 benyttet Popper begrepet «konspirasjonsteori» for å kritisere ideologiene som gir energi til fascisme, nazisme såvel som kommunisme. Popper hevdet at totalitære styreformer var basert på «konspirasjonsteorier» som trakk veksler på fantasiforestillinger drevet fram av paranoide tenkte scenarier med utgangspunkt i tribalisme, rasisme eller klassisme. Popper argumenterte ikke mot forekomsten av dagligdagse sammensvergelser (slik mye av den senere litteratur feilaktig har fremholdt). Popper bruker til og med begrepet «konspirasjon» til å beskrive normal politisk aktivitet i antikkens HellasPlatons tid (Platon var hans fremste skyteskive i The Open Society & Its Enemies).

Falsifiserbarhet har i vide akademiske kretser møtt motbør for ikke å ta inn over seg hvordan prosessen gjennom hvilken vitenskapelige oppdagelser skjer fungerer. I særlig grad har kritikken kommet fra de betydelige paradigme-teoretikerne og Poppers tidligere studenter Thomas Kuhn, Paul Feyerabend og Imre Lakatos. I erkjennelsesteoretiske kretser blir falsifiserbarhet nå ikke sett på som et holdbart kriterium for å kunne gi noe vitenskapelig status, men det er fortsatt et populært begrep.

Norske konspirasjonsteorier[rediger | rediger kilde]

Den tidligere Venstre-politikeren og journalisten Per-Aslak Ertresvåg hevdet i sin bok Makten bak makten (2006) at finanseliten, Bilderberg-gruppen og Council on Foreign Relations konspirerte om å opprette en ny, totalitær verdensorden hvor nasjonenes egen selvbestemmelse blir svekket til fordel for en globalistisk agenda.[18]

Hans Henrik Ramm leverte i sin bok De var Furre var en kritisk analyse om hvordan og hvorfor SV-politikeren Berge Furre ble innsatt i Lund-kommisjonen. Det blir også hevdet at det finnes en hemmelig gruppe som styrer Norge i skjul, og iscenesetter hendelser som f.eks. Lillehammer-saken

Anders Behring Breivik var opptatt av Eurabia-konspirasjonen og den skal ha vært viktig i hans tankeunivers.

Vedtakene rundt etableringen av ny hovedflyplass på 1990-tallet var kontroversiell og konspirasjonsteorier har blitt utledet av denne prosessen. Det pekes her særlig på det rasjonelle i valget av Gardermoen kontra Hurum, involvering av militære interesser osv.

Konspirasjonsteorier som underholdning[rediger | rediger kilde]

Konspirasjoner er et kjært tema innenfor en rekke sjangre innen underholdning. Særlig blant thrillere og science fiction, først og fremst på grunn av det dramatiske potensialet: omskape sammensatte eller meningsløse historiske hendelser til enkle moralistiske stykker hvor slemme mennesker forårsaker onde begivenheter, og der gode mennesker møtes av den relativt enkle oppgaven å skulle identifisere og bekjempe dem. Sammenliknet med nyansene og kompleksiteten i mer dyptgående sosiologiske eller historiske beretninger om begivenheter, danner konspirasjonsteori grunnlag for en ukomplisert og intuitiv fortelling. Det er derfor kanskje ingen tilfeldighet at det engelske ordet for handlingen i et stykke, plot, betegner såvel handlingen som konspiratørenes «komplott».

Filmen Conspiracy Theory fra 1997 er en thriller om en taxisjåfør (spilt av Mel Gibson) som publiserer et nyhetsbrev hvor han drøfter det han mener er konspirasjoner hvor den føderale regjeringen er medvirkende.

X-Files var en populær TV-serie på 1990-tallet som fulgte de to uredde FBI-etterforskerne Mulder og Scully. Mange av episodene handlet om konspirasjoner av mange ulike varianter, det mest betydningsfulle et komplott som omhandlet invasjon fra verdensrommet hvor representanter fra den amerikanske regjeringen anført av et uutgrunnelig individ bare kjent som sigarettmannen. Seriens berømte slagord, «The Truth Is Out There», kan tolkes som en referanse til sjangerens generelle leting etter meninger slik det drøftes over.

I tegnefilmserien King of the Hill representerer skikkelsen Dale Gribble stereotypen på en oppslukt amerikansk tilhenger av konspirasjonsteorier. Dale tror på nær sagt alle tenkelige konspirasjonsteorier, fra utenomjordiske til den avskyelige snømann til attentatet mot John F. Kennedy til forfalskede månelandinger. Hans adferd, språk og gestikuleringer utgjør alle kjente klisjéer på hvordan mange mennesker anser tilhengerne av konspirasjonsteorier for å være, nemlig asosiale, litt trege, aggressive og egoistiske.

En nydannet romansjanger er konspirasjonsromanen. Et eksempel er Thomas Pynchons samlede produksjon.

I Umberto Ecos roman Foucaults pendel, prøver personene hans å konstruere en altomfavnende konspirasjonsteori basert på komplott med tempelridderordenen i sentrum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ledstrup, Martin: «Konspirasjonsteoretikere motsier seg selv», NRK 10. februar 2012
  2. ^ Wood, Michael J.; Douglas, Karen M. & Sutton, Robbie M.: «Dead and Alive: Beliefs in Contradictory Conspiracy Theories» (PDF) i: Social Psychological and Personality Science, publisert online 25. januar 2012, DOI: 10.1177/1948550611434786. Kopi her
  3. ^ Frank P. Mintz (1985). The Liberty Lobby and the American Right: Race, Conspiracy, and Culture, s. 4. Greenwood, Westport, CT. ISBN 0-313-24393-X.
  4. ^ Frank P. Mintz (1985). The Liberty Lobby and the American Right: Race, Conspiracy, and Culture, s. 199. Greenwood, Westport, CT. ISBN 0-313-24393-X.
  5. ^ Hannah Arendt (1951). The Origins of Totalitarianism. Harcourt Brace Jovanovich, New York [utg. 1973].
  6. ^ Mark Fenster (1999). Conspiracy Theories: Secrecy and Power in American Culture. University of Minnesota Press, Minneapolis.
  7. ^ Jodi Dean (1998). Aliens in America: Conspiracy Cultures from Outerspace to Cyberspace. Cornell University Press, Ithaca, NY.
  8. ^ Bruce Cumings (1990). The Origins of the Korean War, bind 2, The Roaring of the Cataract, 1947-1950. Princeton University Press, Princeton, NJ.
  9. ^ Chip Berlet og Matthew N. Lyons (2000). Right-Wing Populism in America: Too Close for Comfort, s. s. 9. Guilford Press, New York.
  10. ^ Ingrid Spilde: «Hvem tror på konspirasjonsteorier?», forskning.no, 24. april 2012: «Mennesker som er tilhengere av én konspirasjonsteori har en større tendens til å også tro på andre teorier, selv om det ikke er noen logisk eller tematisk sammenheng mellom dem.»
  11. ^ «Who shot the president?,» The British Psychological Society , 18. mars 2003 (aksessert 7. juni 2005).
  12. ^ «Top 5 New Diseases: Media Induced Posttraumatic Stress Disorder (MIPTSD)The New Disease: A Journal of Narrative Pathology 2 (2004), (aksessert 7. juni 2005).
  13. ^ «Anti-Semitism,» 1911 Online Encyclopedia, (aksessert 7. juni 2005).
  14. ^ Ivan Emke, «Agents and Structures: Journalists and the Constraints on AIDS CoverageCanadian Journal of Communication 25, nr. 3 (2000), (aksessert 7. juni 2005).
  15. ^ BBC News (6. september 2005). The blame game. Besøkt 20. mai 2006.
  16. ^ Analyzing «Conspiracy Theory»
  17. ^ Hoover Institution, Stanford University (2004). Jews and Politics in the Twentieth Century: From the Bund to the Rise of the Nazis. Besøkt 28. april 2006. Judaica in the Collections of the Hoover Institution Archives
  18. ^ Makten bak Makten – KulturDagbladet.no

Kildelitteratur[rediger | rediger kilde]

Ytterligere lesning[rediger | rediger kilde]

  • Arnfinn Pettersen og Terje Emberland (red.) (2003). Konspiranoia : konspirasjonsteorier fra 666 til WTC. Humanist forl.. ISBN 82-90425-69-4.
  • Aaronovitch, David (2009): «Voodoo Histories»: The role of the conspiracy theory in shaping modern history, London, Jonathan Cape. ISBN 9780224074704
  • Wilson, Robert Anton (2002): TSOG: The Thing That Ate the Constitution, Tempe, AZ: New Falcon Publications. ISBN 1-56184-169-2
  • York, Byron (2005): The Vast Left Wing Conspiracy: The Untold Story of How Democratic Operatives, Eccentric Billionaires, Liberal Activists, and Assorted Celebrities Tried to Bring Down a President – and Why They'll Try Even Harder Next Time, New York, Crown Forum. ISBN 1-4000-8238-2

Konspirasjonslitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bryan, Gerald B.; Paolini, Talita; Paolini, Kenneth (2000). Psychic Dictatorship in America. Paolini International LLC. ISBN 0-9666213-1-X [opprinnelig utgitt 1940].
  • Pelley, William Dudley (1950). Star Guests:Design for Mortality. Soulcraft Press, Noblesville, Indiana.
  • Robertson, Pat (1992). The New World Order. W Publishing Group. ISBN 0-8499-3394-3.
  • Marrs, Texe (1996). Project L.U.C.I.D.: The Beast 666 Universal Human Control System. Living Truth Publishers. ISBN 1-884302-02-5.
  • Cooper, Milton William (1991). Behold a Pale Horse. Light Technology Publications. ISBN 0-929385-22-5.
  • Icke, David (2004). And the Truth Shall Set You Free: The 21st Century Edition. Bridge of Love. ISBN 0-9538810-5-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Lenker kritiske til konspirasjonisme[rediger | rediger kilde]