Montanisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Montanismen var en kristen retning som oppsto i Oldkirken i det 2. århundre. Bevegelsen ble dannet rundt frygieren Montanus, som døde omkring 170.

Montanus og de to kvinnene Prisca og Maximilla hevdet å få åpenbaringer mens de var i en slags ekstase. Disse åpenbaringene ble avvist av andre kristne, særlig ettersom de var direkte tale og ikke talt i tredjeperson som i Det gamle testamente. Montanistene sa at Jesus snart skulle komme tilbake og at man skulle forberede seg på det. De vektla (mot gnostikerne) kroppens oppstandelse og Jesu snarlige gjenkomst. De forkynte at det skulle bli opprettet et nytt Jerusalem i nærheten av Pepuza i Lilleasia, ikke langt fra det nåværende Ankara. De skal ha lagt sterk vekt på moral og skal ha sagt at martyrdommen er den høyeste dyd.

Montanistene vant mange tilhengere i Lilleasia. Til tross for at de møtte motstand fortsatte de å eksistere en lang stund etterpå og nevnes helt frem til 500-tallet. En av de mest kjente montanistene var teologen Tertullian. En av de varige effektene av montanistene var at de var med på å etablere tanken om at åpenbaringen var avsluttet med den apostoliske tidsalder (og Ireneus ble sett på som den siste i denne tradisjonen).

Se også[rediger | rediger kilde]