Ordo Templi Orientis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nøytralitet: Denne sidens fremstilling er bestridt. Nøytral fremstilling impliserer ofte at det er nødvendig å få større avstand til innholdet. Det har gått mer enn to uker siden siden ble merket. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.

Ordo Templi Orientis er latinsk for Østens Ordenstempel. Ordenen er også kjent som den Orientalske Tempelridderordenen og navnet søker å henspille på den allegoriske tilknytningen mellom tempelridderordenen og renessansen. I middelalderen var den muslimske verden hovedsetet for vitenskapelig tenkning og filosofi, åndelig så vel som materiell. O.T.O. bruker myten om hvordan tempelridderne som dro til det hellige land ble påvirket av denne visdommen og brakte kunnskapen tilbake til Europa. Her forberedte de grunnlaget for renessansen ved å forene Østens og Vestens Mysterier. Derfor ble Ordenen undertrykt og anklaget for blasfemi av kirken og kongen: overtroens og tyranniets representanter.

Innhold

Historie[rediger | rediger kilde]

O.T.O. var tidligere kjent under navnet Fraternitas Lucis Hermeticæ (Lysets Hermetiske Broderskap). Reuss skrev i jubileumsutgaven av Oriflamme at ordenen i 1902 ble reorganisert under navnet Ordo Templi Orientis (den Orientalske Tempelridder Orden) av Ordenens Åndelige Far og grunnlegger Dr. Karl Kellner, Theodor Reuss, Dr. Frantz Hartman og Heincrich Klein.

Ordenen grunnlegges: 1895-1902[rediger | rediger kilde]

Reuss fortsetter med å fortelle at Kellner allerede 7 år tidligere, i 1895 e.v., hadde kontaktet ham for å se om det var mulighet til å danne et Academia Masonica, et frimurerakademi, med navnet ”Orientalischer Templer Ordens”. Akademiet skulle gi frimurere en mulighet til å studere doktrinene til Lysets Hermetiske Broderskap som Kellner mente han hadde mottatt da han i løpet av sine reiser møtte representanter for denne ordenen. Denne nøkkelen, påstod Kellner, åpnet døren til sannheten bak både religionenes og frimureriets mysterier. I Ordenens første konstitusjon blir denne hemmeligheten omtalt som det rene og ubesmittede Lysets hermetiske magi.

Det ble ikke noe av planene siden Reuss på den tiden var opptatt med å gjenopplive Ordo Illuminatorium sammen med en viss Leopold Engel, som Kellner ikke hadde noe til overs for. Planene om et frimurerakedemi ble derfor lagt på is på ubestemt tid, noe Reuss tydelig ble skuffet over.

Da Reuss i 1902 e.v. brøt med Engel, bestemte han seg derfor for å ta kontakt med Kellner. De ble enige om å søke autorisasjon til å arbeide i frimurerritene til den Gamle og Primitive Memphis ritus, den Orientalske Mizraim ritus og den Swedenborgianske ritus. Dette ga dem et så komplett system av grader som det var mulig å skaffe til veie innen frimureriet og dette dannet Ordenens ytre sirkel. Denne måtte medlemmene gå gjennom før de kunne bli invitert til den indre sirkelen, hvor det ble undervist i nøkkelen til Kellner.

Ordenen vokser: 1902-1912[rediger | rediger kilde]

Reuss blir dermed i 1902 Ordenens første overhode, mens Kellner posthumt blir utnevnt til æresmedlem av X° og dermed forhenværende Nasjonal Stormester General for Tyskland i 1912.

I tillegg starter Reuss å utgi et ordenstidskrift dette året, som han kaller Oriflamme. Her skisseres et ordenssystem hvor de ulike frimurerritene til den ytre sirkelen blir delt opp i syv seksjoner eller grader. Frem til publiseringen av konstitusjonen til Ordenen, går disse syv gradene gjennom flere forandringer.

I 1906 publiseres den første konstitusjonen til Ordenen, hvor det skisseres et tregradsystem: Den første graden, Prøvemedlem, var for de som kun var i brevkontakt med Ordenen. Den andre, lekmedlemmer, var den ytre sirkelen som bestod av de syv gradene som var beskrevet i de tidlige numrene til Oriflamme. Den siste graden, den indre sirkelen eller de innvidde, var der nøkkelen kunne studeres. Med andre ord ble det beskrevet et nigradsystem, delt inn i tre seksjoner, hvor Ordenens Stormestre hadde den tiende graden.

Under Reuss var det opp til den enkelte Nasjonale Stormester Generalen å utvikle den ytre sirkelen som man måtte gå gjennom før man kunne bli tatt opp i den indre sirkelen. Navnet på riten de utviklet for denne ytre sirkelen delte derfor sitt navn med den nasjonale seksjonen den ble arbeidet i. Reuss sitt system ble derfor kjent som Veritas Mystica Maxima, etter navnet på hans Nasjonale Storloge.

Samtidig som Ordenen grunnla flere loger i Tyskland, begynte Ordenen å spre seg til andre land og grunnla med dette flere Nasjonale Storloger. Den viktigste, rent betydningsmessig for O.T.O. sin utvikling, ble grunnlagt i Storbritannia i 1912 av Aleister Crowley, og fikk navnet Mysteria Mystica Maxima. Crowley fikk dessuten i oppgave av Reuss å revidere systemet til Ordenen, slik at det ble et enhetlig praktisk og filosofisk system, med sitt hovedfokus på Lovens Bok og dens thelemiske lære.

Ordenen reformeres: 1912-1922[rediger | rediger kilde]

I 1904 mottar Crowley Lovens bok, med dens budskap om en revolusjon i den menneskelige tanke og handling, grunnlagt på den thelemiske lov: Gjør hva du vil. Vi ser fra korrespondanse med Reuss og Oriflamme at han ivrig aksepterte denne loven som grunnlaget for O.T.O. Etter et mislykket forsøk på å etablere den Gnostiske Messen, som Crowley skrev for O.T.O., som offisielt sakramentalt rituale for medlemmer av Rose Croix frimureriet, på en frimurerkongress i 1920 ble Reuss isolert fra sine tidligere kollegaer. Det brøt også ut krangel mellom ham og Crowley, spesielt over den thelemiske læren som Reuss i henhold til Crowley anklaget for å være kommunistisk. Crowley insisterte likevel på at Reuss i et av sine siste brev utnevnte ham som overhode for Ordenen, men man finner ingen slike brev og Crowley selv hevdet han hadde mistet det. For en diskusjon vedrørende dette se nedenfor som omhandler susseksjonen innen ordenen.

Under Crowley utviklet Ordenen seg til et system på 12 grader og ved Reuss sin død i 1923, ble han innsatt som Ordenens Overhode med tittelen Frater Superior Phønix XII° O.H.O. Fra dette året ble Mysteria Mystica Maxima navnet på de første innledende gradene, den ytre sirkelen, snarere enn på den Nasjonale Storlogen i Storbritannia.

Ordenen under Crowley: 1923-1947[rediger | rediger kilde]

Samtidig, blant annet på grunn av første verdenskrig, mistet Crowley kontakten med de andre avdelingene av Ordenen. De eneste han hadde kontakt med var de som ble drevet av hans disipler i Sør-Afrika, Australia, Nord-Amerika, Storbritannia, Tyskland og Sør-Amerika. Til tross for iherdige forsøk fra Crowley sin side på å snu utviklingen, var det på slutten av hans liv, selv om det var spredt enkeltmedlemmer omkring i flere land, kun en aktiv loge, kun en loge tilbake, Agape Loge i California, USA.

Kalifatet: 1947-1985[rediger | rediger kilde]

Etter Crowleys død i 1947 ble «Kalifatet» grunnlagt for å sikre susseksjonen i Ordenen. Den første Kaliffen ble Karl Germer. Germer var en stille og tilbaketrukket mann som hadde overlevd de tyske konsentrasjonsleirene hvor han ble satt på grunn av sitt arbeide for Ordenen. Under ham ble Ordenens hovedfokus derfor rettet mot publisering av Crowleys verker. Samtidig stoppet han med få unntak innvielsen av nye medlemmer inn i Ordenen og etter noen få år i sitt virke som O.H.O. la han ned Agape Loge. I 1962 døde han dessuten uten å utnevne sin etterfølger, noe som førte til kaos.

Crowley hadde forutsett denne muligheten og hadde i hemmelighet gitt Grady L. McMurtry autorisasjon til å ta over som Frater Superior Kaliff Hymenæus Alpha XII° O.H.O. Med utgangspunkt i disse «Kalifatbrevene», gjenopplivet han med hjelp av de få gjenlevende medlemmene fra Agape Loge ordenen.

På grunn av fragmenteringen under Germer så eksisterte det en rekke rivaliserende fraksjoner. I 1985 vant O.T.O. en rettssak hvor de ble anerkjent som de rettmessige innehaverne av tittelen og suksesjonen til O.T.O. fra Crowley.

Siden hans død har Ordenen vært under ledelsen til Frater Superior Kaliff Hymenaeus B XII° O.H.O. som har fortsatt revideringen av systemet til det uttrykket vi kjenner O.T.O. under i dag.

Ordenen i dag[rediger | rediger kilde]

Ordenen er i dag en verdensomspennende, ideell organisasjon, med forgreninger i over 25 land og over 4000 medlemmer. Den består av et internasjonalt hovedkvarter under ledelse av Frater Superior, to storlosjer under ledelse av de Nasjonal Stormestergeneralene og en rekke nasjonale seksjoner under ledelse av Frater Superiors Representanter i de respektive landene.

Ordenens Ytre Overhoder[rediger | rediger kilde]

Ordenen har frem til i dag hatt fem Ytre Overhoder (O.H.O. som er engelsk for "Outer Head of the Order"). Opprinnelig var disse ikke tildelt noen grad. Mellom 1906 og 1912 utviklet Reuss et tigradssystem og tildelte Frater Superior den høyeste graden i systemet, nemlig tiendegrad. Crowley videreutviklet dette systemet til et tolvgradsystem, men det til tross ble ikke den tolvte graden som var gitt Frater Superior innført før 1996. Siden det i slike Ordener er vanlig å posthumt gi de forhenværende medlemmene tilsvarende grader i henhold til dagens system, og siden Reuss selv satte en presedens med dette med Karl Kellner som han beskrev som tiendegrad, til tross for at det med Kellner ikke eksisterte noen slik grad, har vi valgt å benevne innehaverne i henhold til dagens system på tolv grader. Av disse Storlosjene er det i dag kun England og USA som fremdeles har Storlosje:

  • Frater Superior Merlin XII° O.H.O. (Theodor Reuss): 1902-1922.
  • Frater Superior Phønix XII° O.H.O. (Aleister Crowley): 1922-1947.
  • Frater Superior og Kaliff Saturnus XII° O.H.O. (Karl Germer): 1947-1963.
  • Frater Superior og Kaliff Hymenæus A XII° O.H.O. (Grady Louis McMurtry): 1963-1985.
  • Frater Superior og Kaliff Hymenæus B XII° O.H.O.: Ordenens nåværende Frater Superior som tok over i 1985.

Ordenens Nasjonale Overhoder[rediger | rediger kilde]

Ordenens manifestasjoner nasjonalt har vært inntil nylig av sporadisk art, med unntak av kjerneområdene hvor Theodor Reuss og Aleister Crowley og hans disipler bodde. Det er således en rekke hull i Storlosjenes eksistens og det er først de siste tyve årene at Ordenen har manifestert Nasjonale Storlosjer av mer stabil karakter.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

  • Forhenværende Nasjonal Generalstormester X° Rex Summus Sanctissimus (Karl Kellner): Ble innsatt som forhenværende Æres-Generalstormester for Tyskland som følge av sitt arbeide i grunnleggelsen av Ordenen.
  • Nasjonal Generalstormester Merlin X° Rex Summus Sanctissimus (Theodor Reuss): 1902-1907.
  • Nasjonal Generalstormester Recnartus X° Rex Summus Sanctissimus (Heinrich Traenker): 1921-1924.
  • Nasjonal Generalstormester Gryphos X° Rex Summus Sanctissimus (Heinrich Traenker): 1924-1926.
  • Nasjonal Generalstormester Saturnus X° Rex Summus Sanctissimus (Karl Germer): 1926-1963.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Papus X° Rex Summus Sanctissimus (Gerard Encausse): 1908-1916.
  • Nasjonal Generalstormester Teder X° Rex Summus Sanctissimus (Henri Détré): 1916-1918.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Baphomet X° Rex Summus Sanctissimus (Aleister Crowley): 1912-1947.
  • Nasjonal Generalstormester Hyperion X° Rex Summus Sanctissimus: Nåværende Generalstormester innsatt i 2005, 93 år etter Baphomets innsettelse i 1912.

USA[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Parzival X° Rex Summus Sanctissimus (Charles Stansfeld Jones): 1921-1924.
  • Nasjonal Generalstormester Tantalous Tantalus Leucocephalus X° Rex Summus Sanctissimus (Charles Stansfeld Jones): 1924-1935.
  • Nasjonal Generalstormester Ramaka X° Rex Summus Sanctissimus (Wilfred Talbot Smith): 1935-19??.
  • Nasjonal Generalstormester Hymenæus A X° Rex Summus Sanctissimus (Grady Louis McMurtry): 1968-1985.
  • Nasjonal Generalstormester Hymenæus B X° Rex Summus Sanctissimus: 1985-1995.
  • Nasjonal Generalstormester Sabazius X° Rex Summus Sanctissimus: Nåværende Generalstormester, innsatt i 1995 når den Internasjonale administrasjonen ble delt fra den nasjonale til USA.

Australiasia[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Maximus X° Visekonge (Ernest W. T. Dunn): 1915-1921.
  • Nasjonal Generalstormester Dionysus X° Rex Summus Sanctissimus (Frank Bennett): 1921-1930.

Sørafrika[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Mercurius X° Rex Summus Sanctissimus (James Thomas Windram): 1913-1939.

Danmark[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Kadosch X° Rex Summus Sanctissimus (Carl William Hansen): 1921-1936.
  • Nasjonal Generalstormester Grunddal Sjallung X° Rex Summus Sanctissimus: 1936-1947.

Sveits[rediger | rediger kilde]

De slaviske landene[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Punar Bhava X° Rex Summus Sanctissimus (Czeslaw Czynski): 1912-192?: Lite vites om denne mannen men man mistet kontakten med han under første verdenskrig.

Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonal Generalstormester Huiracocha X° Rex Summus Sanctissimus (Arnold Krumm-Heller): 1908-1949.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Ordenen har en hierarkisk struktur som ledes internasjonalt. Under denne finnes en rekke Storlosjer og nasjonale seksjoner. I tillegg til den Gnostisk Katolske Kirken så organiseres aktivitetene til Ordenen av en rekke avdelinger som er knyttet opp mot gradsystemet.

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Høyest i hierarkiet finner vi det Internasjonale Hovedkvarteret. Dette ledes av Ordenens Ytre Overhode sammen med Generalkassereren og Generalsekretæren. Disse danner Høyrådet som er Ordenens høyeste administrative avdeling og har ansvar for å drive Ordenen internasjonalt så vel som å overse utviklingen i de landene som ennå ikke har fått sin egen Storlosje.

Nasjonalt[rediger | rediger kilde]

Ordenen har gått vekk fra den opprinnelige politikken hvor man ofte grunnla Storlosjer uten å la de modnes til den størrelsen og erfaringen som kreves for å opprettholde en forsvarlig drift av Storlosjer. Når nok infrastruktur er opprettet til at dette er mulig opprettes derfor nasjonale seksjoner som ledes av Frater Superiors utvalgte representant for den regionen. Når disse har modnet nok vil de etterhvert kunne etablere en Nasjonal Storlosje.

Den Amerikanske Storlosjen[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske storlosjen ble først grunnlagt i 1919, men stoppet etterhvert å fungere. Det var fra gjenlevende medlemmer av denne Storlosjen at O.T.O. på mange måter gjenoppsto i 1969. Den ledes av Frater Sabazius X° som Nasjonal Stormestergeneral som ble innsatt i 1995.

Den Engelske Storlosjen[rediger | rediger kilde]

Den engelske Storlosjen ble gjenåpnet i 2005 med Frater Hyperion X° som Nasjonal Stormestergeneral 93 år etter grunnleggelsen av den første engelske Storlosjen i 1912.

Nasjonale Seksjoner[rediger | rediger kilde]

Ordenen har nasjonale seksjoner i en rekke land: Island, Finland, Sverige, Danmark, Norge, Russland, Tyskland, Israel, Østerrike, Belgia, Bulgaria, Kroatia, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Makedonia, Nederland, Skottland, Slovenia, Spania, Jugoslavia, Canada, Australia, Japan, New Zealand, Taiwan, Tyrkia, Brazil og Sørafrika. Disse ledes av Frater Superiors Representant som besørger for den daglige driften av landets medlemmer og avdelinger.

O.T.O. Norge har hatt aktiviteter siden begynnelsen av åttitallet og drives av Frater Evmaios VII° Frater Superiors Representant for Kongeriket Norge.

Den Gnostisk Katolske Kirken[rediger | rediger kilde]

Den Gnostisk Katolske Kirken, eller Ecclesia Gnostica Catholica, er Ordenens kirkelige arm, og har som hovedfokus å administrere sakramenter som dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelse, de hellige Ordener og Messens Mirakel.

Kirkens autoritet er delt opp i følgende Hellige Ordener: Patriark, som er Kirkens overhode. Primat, som Patriarkens nasjonale representant. Biskop. Prest og Prestinne. Diakon. Alle disse Ordener er nært knyttet opp mot Ordenens gradstruktur og deres innvielser informerer således deres virke som offiserer i E.G.C.

Avdelinger[rediger | rediger kilde]

Ordenen består av en rekke ulike typer avdelinger, noen av dem av mer initiatorisk art, mens andre av mer administrativ art. Disse har forskjellige plikter og privilegier innen Ordenen og er nøye forbundet med Ordenens gradsystem.

Leir[rediger | rediger kilde]

En Leir er benevnelsen for den seksjonen hvor innvielsen til Minervalgraden (0°) finner sted. Temaet for Minervalgraden i henhold til Crowley er Tiltrekning til et solsystem.

Den er en utpost til Mysterienes Oase og fungerer i stor grad som et kontaktpunkt for de som måtte være interesserte i O.T.O. Det er få plikter forbundet med å drive en leir og Leirmesteren må være minst medlem av I°.

Oase[rediger | rediger kilde]

Mysterienes Oase er den seksjonen hvor innvielsene inn i I°-III° finner sted. Temaet for disse gradene i henhold til Crowley er fødsel, liv og død.

En Oase drives av den Mest Mystiske Mester som er minst medlem av III° og to medlemmer som er minst medlem av I°. Den skal være i stand til å holde regelmessige innvielser uten hjelp utenfra opp til og med III°. Utover at det forventes at den arrangerer kurs, workshops og foredrag av diverse slag, forventes det dessuten at den arbeider mot å sette opp jevnlig den Gnostisk Katolske Messen.

Losje[rediger | rediger kilde]

Losjen har foruten pliktene forbundet med Oasen plikt til å regelmessig sette opp den Gnostisk Katolske Messen. I tillegg skal den sørge for å spre Thelemas Lov gjennom foredrag, kurs, publikasjoner etc. rettet mot offentligheten og være i stand til med hjelp fra Høyrådet å innvie inn i gradene IV°, P.I. og Ridder av Øst og Vest. Den drives av den Mest Mystiske Mester som er minst medlem av V° og to andre medlemmer som er medlemmer minst av III°.

Perfeksjonslosjen[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i IV° forekommer. Crowley benevnte temaet for denne graden som opphøyelse. Den regnes sammen med P.I. som en tilleggsgrad og utdyping av III°.

Jersualemskonsil[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i P.I. forekommer. Crowley benevnte temaet for denne graden som tilintetgjørelse. Dette er den siste graden i den ytre triaden og fullender således syklusen som startet i Minervalgraden. Den er således også den siste graden som alle mennesker som er frie, myndige og av godt ry har en ukrenkelig rett til.

Øst og Vest Losje[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i graden Ridder av Øst og Vest forekommer. I denne graden må de innvidde undertegne et nytt løfteformular hvor de sverger å spre Thelemas Lov. Dette er den første av gradene som man kun kan motta ved invitasjon og regnes som en bro mellom den ytre og den andre triaden.

Rose Croix Kapittel[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsene inn i V° forekommer. Denne graden søker å spre skjønnhet, harmoni og kjærlighet til resten av Ordenen og er ansvarlig for de sosiale aspektene til Ordenen. Kapittelet ledes av den Mest Vise Regent.

Senatet[rediger | rediger kilde]

Dette er den første av de styrende forsamlingene til Ordenen og er hvor innvielsen inn i graden Ridder av den Røde Ørn forekommer. I dette senatet eksisterer det en forsamling kalt for Valgkollegiet som består av 11 personer og som sitter på dette kollegiet i 11 år. Valgkollegiet styrer affærende til den ytre triaden og leirene, oasene og losjene. Valgkollegiet ledes av Presidenten.

Mystisk Tempel[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på seksjonen hvor innvielsene inn i VI° forekommer. Den er Ordenens utøvende eller militære forsamling og representerer den verdslige makten til den Øverste og Mest Hellige Konge i hvert land. Hvert medlem er underlagt militær disiplin. Egenhendig eller sammen med sine kamerater er hver Ridder edssvoren til å gjennomføre ledelsens bestemmelser.

Stortribunalet[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i graden Storinkvisitorkommandør forekommer. Dette er Ordenens dømmende forsamling, som avgjør alle tvister og klager som ikke har blitt avgjort av Rose Croix Kapittelet eller Losjemestrene. Dets kjennelser kan ikke ankes, såfremt et medlem av Valgkollegiet gir samtykke i å bringe saken frem for åttende grads Areopagus. Alle medlemmer av Ordenen, selv de av høyere grader, er underlagt Stortribunalet.

Konsistorium av den Kongelige Hemmelighet[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i graden Prins av den Kongelige Hemmelighet forekommer. Hvert medlem av denne graden vier seg til å fremme Loven på en meget spesiell måte; for denne graden er den første i hvilken begynnelsen til den innerste hemmelighet erklæres åpent.

Høyrådet[rediger | rediger kilde]

Dette er seksjonen hvor innvielsene inn i VII° forekommer, som er Generalstaben til sjettegradshæren og fra dens medlemmer utpeker den Øverste og Mest Hellige Konge det Høyrådet.

Høyrådet er pålagt å styre hele den andre triaden eller Elskerne. Alle medlemmer av syvende grad reiser som Ordenens Høyst Utmerkede Storgeneral Inspektører, og rapporterer på eget initiativ til den Øverste og Mest Hellige Konge når det gjelder tilstanden i alle Losjer og Kapitler; til det Høyrådet når det gjelder alle saker vedrørende den andre triaden; og til Valgkollegiet når det gjelder den tredje.

Dette er den høyeste nasjonale myndigheten. Høyrådet ledes av den Nasjonale Generalstormesteren i det enkelte landet.

Areopagoset[rediger | rediger kilde]

Dette er seksjonen hvor innvielsene inn i VIII° forekommer. Denne graden en filosofisk forsamling. Da dens medlemmer er fullt instruert i Ordenens prinsipper, bortsett fra på ett punkt, helliger de seg til forståelsen av hva de har lært i sin innvielse. De har makt til å omgjøre bestemmelsene til Stortribunalet, og til å løse alle konflikter mellom noen av de styrende forsamlinger. Og dette gjør de på grunnlag av de store filosofiske prinsipper. For det vil ofte hende at det er strid mellom to parter, hvor begge har rett fra sitt eget synspunkt.

Foran åsynet til Areopagus står et uavhengig Laugsparlament. Innen Ordenen, uavhengig av grad, danner medlemmer av de forskjellige håndverk, handeler, vitenskaper, eller yrker, forskjellige Laug, lager sine egne lover, og arbeider for sitt eget beste i alle saker som har med deres arbeid og leverbrød å gjøre. Hvert Laug velger det mest fremragende medlem til å representere det fremfor åttendegrads Areopagos; og alle tvistemål mellom de forskjellige Laugene drøftes foran denne forsamling, som vil avgjøre i overensstemmelse med Ordenens høye prinsipper. Dets bestemmelser går for bekreftelse til Den Hellige Kunnskaps Høyeste Sanktuarium, og derfra til Tronen.

Denne seksjonen er i tillegg Ordenens internasjonale styringsorgan og ledes av Frater Superior.

Den Hellige Kunnskaps Sanktuarium[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i IX° forekommer. Graden er syntetisk og den fremste plikten til dens medlemmer er å studere og praktisere gradens teurgi og taumaturgi, men i tillegg må de være forberedt på å handle som direkte representanter for den Øverste og Mest Hellige Konge, utstrålende hans lys på hele verden. Dog, som følge av deres innvielses natur, må de tilsløre sin stråleglans i en sky av mørke. De beveger seg usett og uten å bli gjenkjent blant de yngste av oss, mens de med listighet og høyverdighet leder oss inn mot de hellige uutsigelige mysterier til det Sanne Lys.

Tronen[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i X° forekommer. Den Øverste og Mest Hellige Konge utpekes av O.H.O. Han har det endelige ansvar for alt innen hans hellige kongerike.

Palasset[rediger | rediger kilde]

Dette er navnet på den seksjonen hvor innvielsen inn i XII° og XI° forekommer. Den ledes i likhet med tronen av Frater Superior.

Tronfølgen til det høye embedet O.H.O. avgjøres på en måte som ikke skal erklæres her og alle medlemmer av Ordenen er valgbare.

Gradssystem[rediger | rediger kilde]

Ordenen består av et gradert system som minner i struktur om andre initiatoriske broderskapsforeninger slik som Frimureriet. Det er tretten nummererte og tolv unummererte grader. Disse deles igjen inn i tre Grader eller "triader": Eremitten, Elskerne og Jordens Menneske i tråd med Lovens Bok.

  • 0°—Minerval
  • I°—Menneske
  • II°—Magiker
  • III°—Mester Magiker
  • IV°—Perfekt Magiker
    • Perfekt Innvidd
    • Ridder av Øst og Vest
  • V°—Suveren Prins av Rose Croix og Ridder av Pelikanen og Ørnen
    • Ridder av den Røde Ørn
  • VI°—Utmerkede (Tempel-)Ridder av Kadoschs Orden og ledsager av den Hellige Graal
    • Stor Inkvisitorkommandør
    • Prins av den Kongelige Hemmelighet
  • VII°—Høyst Utmerkede og Suverene Generalstorinspektør og Theoreticus
    • Lysets Magus
    • Lysets Stormester
  • VIII° Perfekt Pontiff av Illuminatiet
    • Epopt av Illuminatiet
  • IX°—Illuminatus Perfectus
  • X°—Rex Summus Sanctissimus
  • XI°—Innvidd av ellevte grad
  • XII°—Frater Superior

Innvielser[rediger | rediger kilde]

Ordenens fremste pedagogiske verktøy er dens rituelle innvielser inn i gradene. Ordenens forståelse av innvielse er at den assisterer hvert enkelt menneske med å trenge gjennom til sin egen stjernekjerne. Menneskets lys er formørket gjennom at denne kjernen er ikledd lag på lag som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielser fungerer således som at man avkler de ytre lagene som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielsen som sådan er således et individuelt prosjekt og som Ordenen kun kan gi en påbegynnelse, fokus og referanseramme for hvor og hvordan den kan oppstå i ens eget liv.

I hver grad blir man derfor presentert for symbolske og allegoriske verktøy, som det er meningen at du skal kunne benytte deg av for å kunne leve et mer harmonisk og suksessrikt liv.

Gradene er strukturert slik at de gjennom allegori og symbol kan instruere individet i sin ferd gjennom livet. Således symboliserer de første 6 gradene, Minerval til og med Perfekt Innvidd prosesser som kjennetegner ethvert liv: unnfangelse, fødsel, liv, død, opphøyelse og tilintetgjørelse. Gradene etter disse er en utvidet kommentar på II eller livet. Ordenen gir således instruksjon i de grunnleggende mysterier som livet tvinger en til å undres over og hver grad representerer dessuten ulike stadier hvor man gradvis tar på seg mer ansvar og mottar flere privilegier.

Hemmelighetsholdelse[rediger | rediger kilde]

"Brødrene er kun bundet til hemmeligholdelse når det gjelder våre ritualers natur, og i forhold til våre ord, tegn, etc. Ordenens generelle prinsipper kan åpent forklares i den grad de forstås under VI°;"–Liber CL, Tolvte Hus, Punkt 42.

Det er kun det pedagogiske hjelpemiddelet, det vil si selve innvielsens form og gradenes grep, tegn, steg og ord, man avlegger en hemmelighetsed om i O.T.O.. Selve innholdet i gradene regnes som universelle sannheter og Ordenen påstår at hvis de skal ha noen verdi må de uttrykkes gjennom enkeltmedlemmets liv. Ordenens doktriner regnes således ikke som hemmelige i seg selv og ordenen publiserer mange bøker og tidsskrifter som uttrykker og illustrerer den thelemiske lære, som ordenens doktriner hviler på.

Ordenen mener også at det er dessuten flere aspekter ved hemmelighetsholdelsen enn bare å holde det pedagogiske hjelpemiddelet hemmelig: den mener at at en del av virkemidlene virker best ved at kandidaten ikke på forhånd er klar over dem og at diskresjon i seg selv er en dyd som den ønsker at dens medlemmer skal lære seg. Denne diskresjonen tenkes at skal muliggjøre en fortrolighet mellom medlemmene som man kun kan finne mellom de nærmeste venner og dermed er dette med på å legge en av de mange viktige grunnsteinene til det Universelle Brorskapet som Ordenen aspirer mot å manifestere.

Riter[rediger | rediger kilde]

Ordenen består av to riter, den første Mysteria Mystica Maxima består av gradene fra 0°-VII°. Dette er de såkalte forgradene til O.T.O. og tar navnet sitt fra den første Storlosjen i England hvor denne riten dannet de ytre gradene.

Den andre riten er Fraternitas Lucis Hermeticæ og består av gradene fra VIII°-XII°. Dette er det såkalte egentlige O.T.O. og der Ordenen åpent underviser i sine hemmeligheter.

Triader[rediger | rediger kilde]

I henhold til Lovens Bok er Ordenen også inndelt i tre Grader eller triader: Jordens Menneske som utgjør gradene fra 0°-P.I., Elskerne som utgjør gradene fra V°-VII° og Eremitten som utgjør gradene VIII°-XII°

Lære[rediger | rediger kilde]

Ordenen erklærer at alle som har valgt å undergå den heroiske bragd det er å inkarnere seg, blir før eller siden stilt overfor de samme spørsmålene: hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, og hvor går jeg? Antikkens filosofer søkte å gi svar på disse tre spørsmålene og over Akademiet i Athen sto det «Kjenn deg selv». Dette er det de hermetiske skriftene kalte Magnum Opus, det Store Verket og som Ordenen søker å assistere sine medlemmer med.

Med andre ord er det Store Verket til ethvert menneske å erkjenne sin egen sanne natur og forsøke å uttrykke denne gjennom sitt liv.

Hva dette innebærer vil gi forskjellige svar, avhengig av hvem og hvor man er i livet. Det Store Verket regnes således som et individuelt prosjekt og det ordenen mener den kan tilby er kun luft, næring og vann. Det er derfor i stor grad opp til medlemmene selv å tolke og uttrykke lærdommene i gradene.

Et av Ordenens høye formål har tradisjonelt vært å kjempe mot undertrykkelse og fremme individets frihet og dets fremgang i lys, visdom, forståelse, kunnskap og makt. Dette søkes oppnådd gjennom skjønnhet, mot og vidd, på grunnlaget til det universelle brorskap.

Suksesjonen[rediger | rediger kilde]

Suksesjonen i O.T.O. har vært mye omdiskutert helt siden Theodor Reuss, ordenens første overhode, sin død i 1923. Det har også vært en del misforståelser på gang, spesielt bør det nevnes at mange feilaktig har trodd at Weidakonferansen i 1925 dreide seg rundt å velge Crowley som O.H.O.

Suksesjonen etter Reuss[rediger | rediger kilde]

På slutten av sitt liv var Reuss en isolert mann med få tilhengere. Han hadde i løpet av sin karriere som O.H.O. grunnlagt ti storlosjer eller nasjonale seksjoner, men nesten ingen av dem hadde blomstret:

1. Det franske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det franske O.T.O. ble stiftet i 1908 med innsettelsen av Gerard Encausse som Nasjonal Stormestergeneral for den franske Storlosjen. I praksis fungerte O.T.O. som en papirorden og Encausse drev hovedsakelig med sine egne sysler gruppert under Martinistordenen og Memphis og Mizraim ritene. Hemmeligheten til O.T.O. ble kun gitt til spesielt utvalgte om den ble gitt i det hele tatt. Det er lite trolig at andre enn Encausses næreste medarbeidere visste noe mye om O.T.O. Encausse døde under andre verdenskrig hvor han tjente som feltlege og ble etterfulgt Henri Détré, som i tillegg til hans autorisasjon i O.T.O. også tok over ledelsen av Martinistordenen og Memphis og Mizraim ritene. Beklageligvis døde Détré to år senere og hans arvtager Bricaud hadde ingen grunnleggende interesse i O.T.O. og tar ikke over som Nasjonal Stormestergeneral for den franske seksjonen. Mao. kollapser og dør ut den franske seksjonen av Ordenen i 1918.

2. Det slaviske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det slaviske O.T.O. ble ledet av Czeslaw Czynski. Reuss mister kontakten med ham under første verdenskrig og man hører aldri mer om denne seksjonen av Ordenen og den må derfor anses som utdødd.

3. Det tyske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Denne delen ble stiftet med Reuss som første Stormester, i 1921 innsatte han Heinrich Traenker som Nasjonal Stormestergeneral. Traenker innrømmer i et brev til Charles S. Jones datert 8. mars 1924, at han ikke har noe interesse i O.T.O. og at han aldri har gjort noe ut av autorisasjonene annet enn å sitte på dem og ta over Reuss sitt Ordensarkiv etter hans død i 1923. Endog videre kan han fortelle at selv om han har vært medlem fra begynnelsen var det ingen unntatt Reuss, Kellner og Hartman som visste om hans medlemskap og at Storlosjen under ham kun hadde to medlemmer, inkludert ham selv, den ene en overvintrende person fra Reuss sine dager. Traenker er langt mer opptatt av sin egen bevegelse Collegium Pansophicum. Faktisk visste ingen om Traenker før han kontakter Charles Stansfeld Jones og de ved en tilfeldighet forteller sin aktiviteter i ulike Ordener til hverandre i et brev, noe som blir opptakten til Weidakonferansen.

4. Det sveitsiske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det sveitsiske O.T.O. ble også stiftet av Reuss som første Stormester i 1916, men i 1917 gikk han av til fordel for Rudolf Laban de Laban-Varalya. Etter at Reuss forlot Ascona hvor Storlosjen hadde sitt tilholdssted i 1918 dalte også interessen blant medlemmene. Laban la formelt ned den sveitsiske Storlosjen i 1919 og den eneste avdelingen under hans styre søkte senere om og fikk regularisering inn hos den regulære Sveitsiske Storlosjen for frimureriet. Mao. kollapset også denne seksjonen av Ordenen.

5. Det amerikanske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det amerikanske O.T.O. ble først grunnlagt i 1921 med Charles Stansfeld Jones som første Stormester. Før dette fungerte Jones som såkalt Visekonge under autorisasjonen til Crowley. Dette var den mest suksessrike av Storlosjene og hadde flere aktive Losjer som alle aksepterte Thelema.

6. Det danske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det danske O.T.O. ble grunnlagt av Carl William Hansen som Stormester i 1921. Hansen opererte denne seksjonen omtrent som Encausse hadde operert det franske O.T.O., som et vedheng som kun utvalgte fikk ta del i og som få visste noe særlig om. Etter Reuss sin død visste ingen om denne nasjonale seksjonen og man fikk ikke kontakt med den før Hansens etterfølger Grunddal Sjallung den 9. september 1938 skrev til Crowley: "As I have stated we have lost connections with other branches of the Order, which may have developed very special lines not fully known to us. [...] I therefore should be very grateful you could give me all possible information also concerning your appointment as O.H.O. of the Order, that I may place them before my Danish Supreme Council." De to diskuterer hvordan det danske O.T.O. kan regulariseres inn under Crowley og det blir lagt planer for at de nyeste ritualene og instruksjonene skal bli kopiert og sendt til Hansen. Arbeidet med å regularisere det danske O.T.O. blir brått stoppet med at andre verdenskrig bryter ut.

7. Det australasiske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det australasiske O.T.O. ble grunnlagt allerede i 1916 av Ernest W. T. Dunn og Frank Bennett. Men i 1921 tar Bennett over etter Dunn som Stormester for seksjonen. Thelemitten Bennett leder Ordenen til en renessanse, men så blir ordenen i australia rammet av skandalisering fra tabloidpressen og blir erklært for å være en kjærlighetskult. Selv om den ikke blir formelt lagt ned så stopper alt aktivt arbeide og seksjonen dør ut med Bennett i 1930.

8. Det sørafrikanske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Ble grunnlagt av James Thomas Windram i 1913. Windram en thelemitt driver den sørafrikanske avdelingen i stillhet, etter at han får finansielle problemer går derimot også all aktiv drift av seksjonen dukken og den dør ut med ham i 1936. Windram forblir allikevel en intens støtte til Crowley frem til sin død.

9. Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Ble grunnlagt av Arnold Krumm-Heller i 1908. Krumm-Hellers i henhold til sin sønn og arvtager i alle hans ordener forteller senere at Krumm-Heller aldri grunnla eller arbeidet i noen losjer, eller innvidde noen med utgangspunkt i sin O.T.O. bevilling. Seksjonen som sådan var aldri i drift og Krumm-Heller gjorde et poeng ut å sende de i hans hovedgeskjeft Fraternitas Rosicruciana Antiqua som var interessert i O.T.O., først til Crowley for innvielse og etter hans død til Crowleys arvtager Karl Germer.

10. Det Britiske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Crowley ble innsatt som Stormester for den britiske Storlosjen i 1912. Han grunnla flere avdelinger og fikk raskt en del medlemmer som ivrig arbeidet i de reviderte ritualene han skrev for Ordenen. Under andre verdenskrig raider de britiske myndighetene Londonlosjen under unnskyldning av at et medlem som er en astrolog driver på med "fortunetelling." Etter dette er det ingen organisert aktivitet i England i løpet av Crowleys liv, selv om flere feilede forsøk blir gjort på å dra noe i gang.

Weidakonferansen og O.H.O.[rediger | rediger kilde]

Som vi ser så var etter Reuss sin død, av 11 nasjonale seksjoner, 3 utdøde (den franske, sveitsiske og slaviske), 1 hadde droppet utenfor radaren (det danske), 1 var praktisk sett aldri i funksjon men lojal mot Crowley (det søramerikanske), fire var thelemisk orienterte (det amerikanske, britiske, sørafrikanske og australasiske) og en kom ved tilfeldighet i kontakt med Jones og Crowley (det tyske).

I sitt brev fra mars 1924 med Jones foreslår Traenker som øverste og eneste representant for det Tyske O.T.O. Crowley som O.H.O. etter Reuss. Jones sier seg enig og støtter forslaget og skriver til Crowley om rapporterer om dette. Crowley skriver i sitt brev til Traenker 1. januar 1925: "I received from Frater Achad your nomination to the post of Frater Superior and O.H.O." men kommenterer "I may add that [Theodor Reuss] in the last letters that we exchanged definitely designated me to succeed him." Crowley hevder at han ikke lenger har brevet (noe som sett alene er troverdig da han på dette tidspunktet hadde mistet over 2/3 av sitt store arkiv, inkludert ritualene og instruksjonene til O.T.O. som han selv hadde skrevet og som han måtte be om å få nye kopier av fra sine amerikanske tilhengere).

I alle tilfelle så finnes det ikke noen andre dokumenter som utnevner noen andre som Reuss sin etterfølger og Crowley har som vi ser ovenfor støtten til samtlige av de ulike seksjonene implisitt gjennom at de senere fortsatte å behandle ham som O.H.O. og eksplisitt til de tyske og amerikanske seksjonene i det at de nominerte ham som O.H.O. Både Traenker og Jones blir innsatt under nye titler som Nasjonale Stormestergeneraler under Crowleys autoritet.

Traenker og Crowley planlegger så en konferanse hvor de skal lansere Crowley som et slags motstykke til J. Krishnamurtti som verdenslærer. Jones vil ikke ha noe med konferansen og foruten Crowleys egen delegasjon bestående av ham selv og et par disipler så deltar kun Traenker og noen få av hans nærmeste betrodde fra Collegium Pansophicum. Weidakonferansen er noget spesiell da man inntil nylig hadde lite informasjon og kunnskap om det. Det var faktisk først når korrespondansen mellom de involverte menneskene dukket opp på 1990-tallet at man fikk et visst innblikk i hva som foregikk.

Weidakonferansen kollapser på grunn av personlige konflikter mellom Crowley og Traenker (fasilitert i stor grad av at Traenker ikke snakket engelsk og Germer hele tiden måtte bistå som tolk) og deltagerne bryter opp i tre fraksjoner. Den største av disse består av Eugen Grosche som tar med seg størstedelen av Traenkers medlemmer i Collegium Pansophicum og danner Fraternitas Saturni, denne grupperingen aksepterer Thelema, men ønsker ikke å bli med i O.T.O. eller å ha Crowley som leder. Den nest største delen av konferansen bestod av Crowley og hans disipler. I tillegg fikk han med seg flere av Traenkers nøkkelspillere, deriblant Karl Germer, som var hovedfinanseren av Traenkers esoteriske bedrifter og Martha Kuentzel. Begge disse ble med i Crowleys Ordener O.T.O. og A.'.A.'. Den minste grupperingen bestod av Traenker, hans kone og et par lojale støttespillere. Etter konferansen sto Collegium Pansophicum tilbake med brukket rygg og all åpen organisatorisk aktivitet forsvant i løpet av få år etterpå og døde ut med Traenker på tredve-tallet. Han tok allikevel hevn på Crowley ved å hevde at han selv var O.H.O. til tross for at han selv hadde understreket at han ikke hadde noen interesse av det, at han nominerte Crowley som Reuss arvtager og aksepterte Crowleys historie om at Reuss hadde utnevnt han som O.H.O. Crowley på sin side avsetter i henhold til konstitusjonen til O.T.O. Traenker som Stormestergeneral og innsetter i stedet Karl Germer.

Utenfor Crowley og hans tilhengere er det med andre ord ikke noe O.T.O. å snakke om og han hadde støtte av samtlige av de nasjonale seksjonene, inkludert de som ikke deltok på Weidakonferansen, med unntak av den danske seksjonen som man ikke var klar over eksisterte. Denne seksjonen tok alliekvel kontakt på slutten av Crowleys liv for å regularisere seg selv.

Suksesjonen etter Crowley[rediger | rediger kilde]

Crowley passet på at suksesjonen etter ham ikke skulle falle i like stor villfarelse som etter Reuss og utnevnte Germer i et brev datert 14.3 1942 som sin etterfølger som O.H.O. Han mistenkte allikevel, som vi skal se under diskusjonen av Kalifatet, at Germer kom til å feile i sin oppgave å utnevne sin etterfølger og ga ham vide fullmakter til å gjøre seg klar til å ta over i tilfelle Germer feilet.

Ganske riktig, som Crowley forutså, klarte ikke Germer å utnevne sin etterfølger, og det som fulgte har vært preget av en lengre diskusjon om hvem som er hans rettmessige etterfølger. Til tross for dette har det allikevel eksistert kun fire seriøse konkurrenter om suksesjonen.

S.O.T.O.[rediger | rediger kilde]

S.O.T.O. ble grunnlagt av Marcello R. Motta som var et A.'.A.'. medlem under Karl Germer. Han skrev nye ritualer og instruksjoner til O.T.O. som reflekterte hans egne interesser og ideer om O.T.O. I 1985 tapte han rettssaken mot Kalifatet og ble beordret om å stoppe å utgi seg for å være O.T.O. Interessant innrømmet han under rettssaken at han ikke var medlem av O.T.O. og at han aldri hadde blitt innvidd i O.T.O.

T.O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Det såkalte tyfonske O.T.O. ble grunnlagt av Kenneth Grant. Grants rolle i O.T.O. er en kompleks affære, ikke minst fordi han selv har endret fortellingen om sitt involvement og autorisasjon flere ganger. Grant startet som Crowleys personlige sekretær og Crowley skriver i sitt memorandum i 1945 dagboken: "(2) value of Grant. If I die or go to USA, there must be a trained man to take care of the English OTO."

Men Grant forsvinner gradvis ut av Crowleys liv og nevnes sjeldnere og sjeldnere i dagboken, før han forsvinner helt i 1947 dagboken. Hverken dagbøkene til Crowley eller hans korrespondanse med Kenneth Grant nevner noen innvielse inn i O.T.O. eller formell utnevnelse innen ordenen. Således ser vi at Germer skriver til Grant den 8. juni 1955: "You are not a full member of the O.T.O. at all. (You have knowledge of the IX, but that does not make you more than jus this! You have not accepted its Constitution, in fact you have been putting yourself repeatedly on record of being hostile to some of its provisions."[trenger referanse]

Germer henviser her til det faktumet at Grant ikke var tatt opp i O.T.O. under Crowley, men først ble regularisert som IX' av Germer etter Crowleys død. Grants eneste bevis på sin status innen O.T.O. er hans signerte niendegradsed og bevilling til å drive en leir, begge utstedt av Germer i hans funksjon som O.H.O.

Kritikken til Germer sentrerer seg rundt Grants New Isis Lodge manifesto som endelig hadde nådd Germer, hvor Grant ikke bare erklærer at han har endret systemet til O.T.O. uten Germers godkjennelse, men også misrepresenterer bevillingen til en Leir til å gjelde en Losje. Samme år, den 20. juli, kaster derfor Germer Grant ut fra Ordenen: "You are notified that the very small and limited authority I gave you at one time to establish a Camp of O.T.O. in the valley of London is withdrawn, and I formally expel you from membership in the Ordo Templi Orientis."

Grants forklaring på hva som skjedde og hva som gjør ham til Ordenens leder har endret seg for hver tiår som har gått.

I et brev til John Symonds fra mars 1966[trenger referanse] bekrefter han at han ikke ble gjort til medlem av O.T.O. under Crowley:

":I obtained formal admission to the Sovereign Sanctuary IX' OTO on the 5th October 1948, and for the following three years instructed individual candidates, initiating three of them into the Sovereign Sanctuary: one into the IX', two into the VII'.
On the 5th March 1951, I obtained a Charter from the Outer Head of the Order (Frater Saturnus/Karl J. Germer) to found a Lodge in London. This I did, calling it NEW ISIS LODGE which I worked in collaboration with the three other members of the Sovereign Sanctuary mentioned above. A Manifesto was issued and circulated very widely. The Lodge was advertised in certain periodicals concerned with the Occult. The Rules and Regulations of the Lodge were printed together with an Enrolment Form and General Pledge Form for prospective candidates.
During the period of the Lodge's activity (i.e. from 1951-1956) more than thirty candidates were admitted for instruction.
I wrote entirely new Rituals for each degree vased on occult knowledge derived from The Book of the Law and the writings of Aleister Crowley.
As you may see from the accompanying documents from Karl Germer, I am the only person to have operated OTO degrees in Great Britain since A.C. died. And on the strength of the establishment of a Lodge of the OTO on the charter issued by Frater Saturnus in 1951, I claim to be the sole official Head of the Order in Great Britain."

Her ser man at han anerkjenner Germer som O.H.O. (han anerkjenner også Germer som verdensoverhode for O.T.O. i New Isis Lodge Manifesto) og bruker sin forbindelse med denne til å styrke sin autoritet i O.T.O. Han velger helt tydelig bevisst å ikke nevne at Germer hastet ham ut fra Ordenen og misrepresenterer fremdeles leirstatusen som losje. I tillegg fremstiller han det som om han drev losjen frem til 1956 under Germers autoritet, det vil si et år etter at Germer kastet ham ut.

På 1970 tallet i et brev til en elev har historien endret seg noget. Det er tydelig at det faktumet at han var blitt kastet ut hadde nådd folks ører og han nå trengte å endre på historien. Her vektlegger han at selv om Germer var O.H.O. så hjalp ikke dette da han drev New Isis Lodge ut i fra helt andre prinsipper og fikk en magisk autorisasjon. Han argumenterer her med andre ord for en slags åndelig suksesjon som ikke er gyldig i rettsalene.

Endelig på 1980 tallet ser vi begynnelsen på det som blir Grants endelige standpunkt om sin rolle i O.T.O. Her skriver han i et brev til Peter-R. Koenig i august 1987(og som er reprodusert i hans bok Materialen Zum der OTO på side 227:

"Herr Grosche published the OTO Manifesto at the time I was establishing New Isis Lodge. Herr Germer, who had a long-standing feud with Grosche – of which I then knew nothing – took violent exception to my referring to Grosche in the Manifesto of New Isis Lodge. In a volumnious correspondence which I had with Germer he disclaimed several times – the office of OHO, so he was in no position to 'expel' anyone."

Med andre ord er argumentasjonen nå at Germer aldri var O.H.O. og som sådan ikke hadde rett til å kaste ham ut. Han endrer også historien sin om hvordan han ble med i O.T.O. og nå forteller han at Crowley autoriserte et annet niendegradsmedlem fra den tiden David Curwen til å innvie ham i O.T.O.

Som vi allerede har sett så aksepterte Grant Germer som O.H.O. helt til han innså at hans egen autoritet innen O.T.O. også falt med dette. Men uten Germer som O.H.O. har han heller ingen status eller bevis på sitt medlemskap i O.T.O.

Det Sveitsiske O.T.O.[rediger | rediger kilde]

Herman Metzger dannet det såkalte sveitsiske O.T.O. på 1950-tallet med utgangspunkt i de påståtte rettighetene til en F.L. Pinkus. Det er meget usikkert hvor regulært disse rettighetene kan sies å ha vært da de synes å ha vært grunnlagt i at en forhenværende sekretær til Reuss og medlem av den den nå nedlagte Sveitsiske Storlosjen ga ham ordensmaterialer og foreslo at de skulle starte opp virksomhet. Metzger kom etterhvert i kontakt med Germer og anerkjente ham som O.H.O. Germer på sin side satte som betingelse for anerkjennelse av dem at de skulle regulariseres inn i O.T.O. Det vil si at de måtte begynne å bruke ritualene Crowley hadde skrevet for Ordenen. Et niendegradsmedlem Friedrich Mellinger ble satt til å overse denne utviklingen.

Etter Germers død holdt Metzger valg hvor kun hans egne niendegradere var inviterte og han ble valgt som O.H.O. for sitt eget O.T.O. Etterhvert distanserte han seg fra O.T.O. og systemet undergikk stadig nye revideringer.

Det sveitsiske O.T.O. opererer i dag etter helt andre linjer enn de til O.T.O. og under tittelen Ordo Illuminatorium. De hevder ikke å være O.T.O. men bevarer de historiske anene fra O.T.O. i sine ritualer og instruksjoner. De er også vennligsinnete mot Kalifatet og har formell autorisasjon som forskningslosje fra Kalifatet.

Kalifatet[rediger | rediger kilde]

Som tidligere nevnt var Crowley bekymret for at Germer ikke skulle utnevne sin etterfølger og derfor skrev han i et brev til Grady L. McMurtry datert den 21. november 1944:

"The Caliphate." You must realize that no matter how closely we see eye-to-eye on any objective subject, I have to think on totally different premises where the Order is concerned. One of the (startling few) commands given to me was this: 'Trust not a stranger: fail not of an heir.' This has been the very devil for me. [Karl Germer] is, of course, the natural Caliph; but there are many details concerning the actual policy or working which hit his blind spots. In any case, he can only be a stopgap, because of his age; I have to look for his successor. It has been Hell; so many have come up with amazing promise, only to go on the rocks. [...] But—now here is where you have missed my point altogether—I do not think of you as lying on a grassy hillside with a lot of dear sweet lovely woolly lambs, capering to your flute! On the contrary. Your actual life, or 'blooding,' is the sort of initiation which I regard as the first essential for a Caliph. For—say 20 years hence the Outer Head of the Order must, among other things, have had the experience of war as it is in actual fact to-day."

Germer benevnes som den naturlige kaliffen (som bokstavelig betyr etterfølger) og tittelen selv knyttes direkte opp mot O.H.O. tittelen i siste setning av det siterte avsnittet.

Dette i tillegg til en rekke andre vide fullmakter autoriserte McMurtry til i tilfelle nødstilfelle å ta over Ordenen. I 1968 seks år etter Germers død samler McMurtry restene av Agape Losjen, den eneste aktive Losjen ved Crowleys død og sammen med dem starter han O.T.O. opp på nytt.

Denne grupperingen er den eneste som suksessfult har forsvart retten til å kalle seg O.T.O. i en rettsal, noe den har gjort flere ganger. Den er også den som innehar rettighetene til navnet, tittelen etc. til O.T.O. i samtlige vestlige land, hvor organisasjonen er registrert.

Allikevel så er det flere thelemitter og okkultister som bestrider Kalifatets rettmessighet til å erklære O.H.O. tittelen og suksesjonen vil nok fortsette å være omstridt.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Informasjonsbrosjyre: Informasjon om O.T.O. Norge.
  • Manifestet til O.T.O.: Manifestet fra 1919.
  • Liber Oz: Ordenens menneskerettigheter.
  • Liber CI: Et åpent brev til de som søker medlemskap i Ordenen.
  • Liber CXCIV: En Medellelse med henvisning til Ordenens Konstitusjon.
  • Starr, Martin P., The Unknown God, Chicago:Teitan Press, 2004.
  • Reuss, Theodor (redaktør), Oriflamme I-XII, Berlin: O.T.O., 1902-1914.
  • Crowley, Aleister, The Confessions of Aleister Crowley [abridged edition], London: Penguin, 1979, 1989.
  • Traenker, Heinrich, Charles S. Jones et al, korrespondanse, 1923-1926.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]