Ordo Templi Orientis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ordo Templi Orientis (O.T.O) er en tempelridderorden, og navnet er latinsk for Østens tempelorden. Den er også kjent som den Orientalske Tempelridderordenen og navnet viser til den allegoriske tilknytningen mellom tempelridderordenen og renessansen. I middelalderen var den muslimske verden hovedsetet for vitenskapelig tenkning og filosofi, åndelig så vel som materiell. O.T.O. bruker myten om hvordan tempelridderne som dro til det hellige land ble påvirket av denne visdommen og brakte kunnskapen tilbake til Europa. Her forberedte de grunnlaget for renessansen ved å forene østens og vestens mysterier. Derfor ble Ordenen undertrykt og anklaget for blasfemi av kirken og kongen som ble ansett å være overtroens og tyranniets representanter.

Historie[rediger | rediger kilde]

O.T.O. var tidligere kjent under navnet Fraternitas Lucis Hermeticæ (Lysets Hermetiske Broderskap). Reuss skrev i jubileumsutgaven av Oriflamme at ordenen i 1902 ble reorganisert under navnet Ordo Templi Orientis av Ordenens Åndelige Far og grunnlegger Dr. Karl Kellner, Theodor Reuss, Dr. Frantz Hartman og Heincrich Klein.

Ordenen grunnlegges: 1895-1902[rediger | rediger kilde]

Reuss fortsetter med å fortelle at Kellner allerede 7 år tidligere, i 1895 e.v., hadde kontaktet ham for å se om det var mulighet til å danne et Academia Masonica, et frimurerakademi, med navnet «Orientalischer Templer Ordens». Akademiet skulle gi frimurere en mulighet til å studere doktrinene til Lysets Hermetiske Broderskap som Kellner mente han hadde mottatt da han i løpet av sine reiser møtte representanter for denne ordenen. Denne nøkkelen, påstod Kellner, åpnet døren til sannheten bak både religionenes og frimureriets mysterier. I Ordenens første konstitusjon blir denne hemmeligheten omtalt som det rene og ubesmittede Lysets hermetiske magi.

Det ble ikke noe av planene siden Reuss på den tiden var opptatt med å gjenopplive Ordo Illuminatorium sammen med Leopold Engel, som Kellner ikke hadde noe til overs for. Planene om et frimurerakedemi ble derfor lagt på is på ubestemt tid, noe Reuss tydelig ble skuffet over.

Da Reuss i 1902 brøt med Engel, bestemte han seg derfor for å ta kontakt med Kellner. De ble enige om å søke autorisasjon til å arbeide i frimurerritene til den Gamle og Primitive Memphis ritus, den Orientalske Mizraim ritus og den Swedenborgianske ritus. Dette ga dem et så komplett system av grader som det var mulig å skaffe til veie innen frimureriet og dette dannet Ordenens ytre sirkel. Denne måtte medlemmene gå gjennom før de kunne bli invitert til den indre sirkelen, hvor det ble undervist i nøkkelen til Kellner.

Ordenen vokser: 1902-1912[rediger | rediger kilde]

Reuss ble i 1902 Ordenens første overhode, mens Kellner posthumt ble utnevnt til æresmedlem av X° og dermed forhenværende Nasjonal Stormester General for Tyskland i 1912.

I tillegg startet i 1902 Reuss å utgi et ordenstidskrift han ga navnet Oriflamme. Her skisseres et ordenssystem hvor de ulike frimurerritene til den ytre sirkelen blir delt opp i syv seksjoner eller grader. Frem til publiseringen av konstitusjonen til Ordenen, går disse syv gradene gjennom flere forandringer.

I 1906 publiseres den første konstitusjonen til Ordenen, hvor det skisseres et tregradsystem: Den første graden, Prøvemedlem, var for de som kun var i brevkontakt med Ordenen. Den andre, lekmedlemmer, var den ytre sirkelen som bestod av de syv gradene som var beskrevet i de tidlige numrene til Oriflamme. Den siste graden, den indre sirkelen eller de innvidde, var der nøkkelen kunne studeres. Med andre ord ble det beskrevet et nigradsystem, delt inn i tre seksjoner, hvor Ordenens Stormestre hadde den tiende graden.

Under Reuss var det opp til den enkelte Nasjonale Stormester Generalen å utvikle den ytre sirkelen som man måtte gå gjennom før man kunne bli tatt opp i den indre sirkelen. Navnet på riten de utviklet for denne ytre sirkelen delte derfor sitt navn med den nasjonale seksjonen den ble arbeidet i. Reuss sitt system ble derfor kjent som Veritas Mystica Maxima, etter navnet på hans Nasjonale Storloge.

Samtidig som Ordenen grunnla flere loger i Tyskland, begynte Ordenen å spre seg til andre land og grunnla med dette flere Nasjonale Storloger. Den viktigste, rent betydningsmessig for O.T.O. sin utvikling, ble grunnlagt i Storbritannia i 1912 av Aleister Crowley, og fikk navnet Mysteria Mystica Maxima. Crowley fikk dessuten i oppgave av Reuss å revidere systemet til Ordenen, slik at det ble et enhetlig praktisk og filosofisk system, med sitt hovedfokus på Lovens Bok og dens thelemiske lære.

Ordenen reformeres: 1912-1922[rediger | rediger kilde]

I 1904 mottar Crowley Lovens bok, med dens budskap om en revolusjon i den menneskelige tanke og handling, grunnlagt på den thelemiske lov: Gjør hva du vil. Vi ser fra korrespondanse med Reuss og Oriflamme at han ivrig aksepterte denne loven som grunnlaget for O.T.O. Etter et mislykket forsøk på å etablere den Gnostiske Messen, som Crowley skrev for O.T.O., som offisielt sakramentalt rituale for medlemmer av Rose Croix frimureriet, på en frimurerkongress i 1920 ble Reuss isolert fra sine tidligere kollegaer. Det brøt også ut krangel mellom ham og Crowley, spesielt over den thelemiske læren som Reuss i henhold til Crowley anklaget for å være kommunistisk. Crowley insisterte likevel på at Reuss i et av sine siste brev utnevnte ham som overhode for Ordenen, men man finner ingen slike brev og Crowley selv hevdet han hadde mistet det. For en diskusjon vedrørende dette se nedenfor som omhandler susseksjonen innen ordenen.

Under Crowley utviklet Ordenen seg til et system på 12 grader og ved Reuss sin død i 1923, ble han innsatt som Ordenens Overhode med tittelen Frater Superior Phønix XII° O.H.O. Fra dette året ble Mysteria Mystica Maxima navnet på de første innledende gradene, den ytre sirkelen, snarere enn på den Nasjonale Storlogen i Storbritannia.

Ordenen under Crowley: 1923-1947[rediger | rediger kilde]

Samtidig, blant annet på grunn av første verdenskrig, mistet Crowley kontakten med de andre avdelingene av Ordenen. De eneste han hadde kontakt med var de som ble drevet av hans disipler i Sør-Afrika, Australia, Nord-Amerika, Storbritannia, Tyskland og Sør-Amerika. Til tross for iherdige forsøk fra Crowley sin side på å snu utviklingen, var det på slutten av hans liv, selv om det var spredt enkeltmedlemmer omkring i flere land, kun en aktiv loge, kun en loge tilbake, Agape Loge i California, USA.

Kalifatet: 1947-1985[rediger | rediger kilde]

Etter Crowleys død i 1947 ble «Kalifatet» grunnlagt for å sikre susseksjonen i Ordenen. Den første Kaliffen ble Karl Germer. Germer var en stille og tilbaketrukket mann som hadde overlevd de tyske konsentrasjonsleirene hvor han ble satt på grunn av sitt arbeide for Ordenen. Under ham ble Ordenens hovedfokus derfor rettet mot publisering av Crowleys verker. Samtidig stoppet han med få unntak innvielsen av nye medlemmer inn i Ordenen og etter noen få år i sitt virke som O.H.O. la han ned Agape Loge. I 1962 døde han dessuten uten å utnevne sin etterfølger, noe som førte til kaos.

Crowley hadde forutsett denne muligheten og hadde i hemmelighet gitt Grady L. McMurtry autorisasjon til å ta over som Frater Superior Kaliff Hymenæus Alpha XII° O.H.O. Med utgangspunkt i disse «Kalifatbrevene», gjenopplivet han med hjelp av de få gjenlevende medlemmene fra Agape Loge ordenen.

På grunn av fragmenteringen under Germer så eksisterte det en rekke rivaliserende fraksjoner. I 1985 vant O.T.O. en rettssak hvor de ble anerkjent som de rettmessige innehaverne av tittelen og suksesjonen til O.T.O. fra Crowley.

Siden hans død har Ordenen vært under ledelsen til Frater Superior Kaliff Hymenaeus B XII° O.H.O. som har fortsatt revideringen av systemet til det uttrykket vi kjenner O.T.O. under i dag.

Ordenen i dag[rediger | rediger kilde]

Ordenen er i dag en verdensomspennende, ideell organisasjon, med forgreninger i over 25 land og over 4000 medlemmer. Den består av et internasjonalt hovedkvarter under ledelse av Frater Superior, to storlosjer under ledelse av de Nasjonal Stormestergeneralene og en rekke nasjonale seksjoner under ledelse av Frater Superiors Representanter i de respektive landene.

Ordenens Ytre Overhoder[rediger | rediger kilde]

Ordenen har frem til i dag hatt fem Ytre Overhoder (O.H.O. som er engelsk for "Outer Head of the Order"). Opprinnelig var disse ikke tildelt noen grad. Mellom 1906 og 1912 utviklet Reuss et tigradssystem og tildelte Frater Superior den høyeste graden i systemet, nemlig tiendegrad. Crowley videreutviklet dette systemet til et tolvgradsystem, men det til tross ble ikke den tolvte graden som var gitt Frater Superior innført før 1996. Siden det i slike Ordener er vanlig å posthumt gi de forhenværende medlemmene tilsvarende grader i henhold til dagens system, og siden Reuss selv satte en presedens med dette med Karl Kellner som han beskrev som tiendegrad, til tross for at det med Kellner ikke eksisterte noen slik grad, har vi valgt å benevne innehaverne i henhold til dagens system på tolv grader. Av disse Storlosjene er det i dag kun England og USA som fremdeles har Storlosje:

  • Frater Superior Merlin XII° O.H.O. (Theodor Reuss): 1902-1922.
  • Frater Superior Phønix XII° O.H.O. (Aleister Crowley): 1922-1947.
  • Frater Superior og Kaliff Saturnus XII° O.H.O. (Karl Germer): 1947-1963.
  • Frater Superior og Kaliff Hymenæus A XII° O.H.O. (Grady Louis McMurtry): 1963-1985.
  • Frater Superior og Kaliff Hymenæus B XII° O.H.O.: Ordenens nåværende Frater Superior som tok over i 1985.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Ordenen har en hierarkisk struktur som ledes internasjonalt. Under denne finnes en rekke Storlosjer og nasjonale seksjoner. I tillegg til den Gnostisk Katolske Kirken så organiseres aktivitetene til Ordenen av en rekke avdelinger som er knyttet opp mot gradsystemet.

O.T.O. Norge har hatt aktiviteter siden begynnelsen av åttitallet og drives av Frater Evmaios VII° Frater Superiors Representant for Kongeriket Norge.

Ordenen består av en rekke ulike typer avdelinger, noen av dem av mer initiatorisk art, mens andre av mer administrativ art. Disse har forskjellige plikter og privilegier innen Ordenen og er nøye forbundet med Ordenens gradsystem.

Den Gnostisk Katolske Kirken[rediger | rediger kilde]

Den Gnostisk Katolske Kirken, eller Ecclesia Gnostica Catholica, er Ordenens kirkelige arm, og har som hovedfokus å administrere sakramenter som dåp, konfirmasjon, giftemål, begravelse, de hellige Ordener og Messens Mirakel.

Kirkens autoritet er delt opp i følgende Hellige Ordener: Patriark, som er Kirkens overhode. Primat, som Patriarkens nasjonale representant. Biskop. Prest og Prestinne. Diakon. Alle disse Ordener er nært knyttet opp mot Ordenens gradstruktur og deres innvielser informerer således deres virke som offiserer i E.G.C.

Innvielser[rediger | rediger kilde]

Ordenens fremste pedagogiske verktøy er dens rituelle innvielser inn i gradene. Ordenens forståelse av innvielse er at den assisterer hvert enkelt menneske med å trenge gjennom til sin egen stjernekjerne. Menneskets lys er formørket gjennom at denne kjernen er ikledd lag på lag som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielser fungerer således som at man avkler de ytre lagene som hindrer lyset å skinne gjennom. Innvielsen som sådan er således et individuelt prosjekt og som Ordenen kun kan gi en påbegynnelse, fokus og referanseramme for hvor og hvordan den kan oppstå i ens eget liv.

I hver grad blir man derfor presentert for symbolske og allegoriske verktøy, som det er meningen at du skal kunne benytte deg av for å kunne leve et mer harmonisk og suksessrikt liv.

Gradene er strukturert slik at de gjennom allegori og symbol kan instruere individet i sin ferd gjennom livet. Således symboliserer de første 6 gradene, Minerval til og med Perfekt Innvidd prosesser som kjennetegner ethvert liv: unnfangelse, fødsel, liv, død, opphøyelse og tilintetgjørelse. Gradene etter disse er en utvidet kommentar på II eller livet. Ordenen gir således instruksjon i de grunnleggende mysterier som livet tvinger en til å undres over og hver grad representerer dessuten ulike stadier hvor man gradvis tar på seg mer ansvar og mottar flere privilegier.

Hemmelighetsholdelse
Brødrene er kun bundet til hemmeligholdelse når det gjelder våre ritualers natur, og i forhold til våre ord, tegn, etc. Ordenens generelle prinsipper kan åpent forklares i den grad de forstås under VI°;; –Liber CL, Tolvte Hus, Punkt 42.

Det er kun det pedagogiske hjelpemiddelet, det vil si selve innvielsens form og gradenes grep, tegn, steg og ord, man avlegger en hemmelighetsed om i O.T.O.. Selve innholdet i gradene regnes som universelle sannheter og Ordenen påstår at hvis de skal ha noen verdi må de uttrykkes gjennom enkeltmedlemmets liv. Ordenens doktriner regnes således ikke som hemmelige i seg selv og ordenen publiserer mange bøker og tidsskrifter som uttrykker og illustrerer den thelemiske lære, som ordenens doktriner hviler på.

Ordenen mener også at det er dessuten flere aspekter ved hemmelighetsholdelsen enn bare å holde det pedagogiske hjelpemiddelet hemmelig: den mener at at en del av virkemidlene virker best ved at kandidaten ikke på forhånd er klar over dem og at diskresjon i seg selv er en dyd som den ønsker at dens medlemmer skal lære seg. Denne diskresjonen tenkes at skal muliggjøre en fortrolighet mellom medlemmene som man kun kan finne mellom de nærmeste venner og dermed er dette med på å legge en av de mange viktige grunnsteinene til det Universelle Brorskapet som Ordenen aspirer mot å manifestere.

Riter[rediger | rediger kilde]

Ordenen består av to riter, den første Mysteria Mystica Maxima består av gradene fra 0°-VII°. Dette er de såkalte forgradene til O.T.O. og tar navnet sitt fra den første Storlosjen i England hvor denne riten dannet de ytre gradene.

Den andre riten er Fraternitas Lucis Hermeticæ og består av gradene fra VIII°-XII°. Dette er det såkalte egentlige O.T.O. og der Ordenen åpent underviser i sine hemmeligheter.

Triader[rediger | rediger kilde]

I henhold til Lovens Bok er Ordenen også inndelt i tre Grader eller triader: Jordens Menneske som utgjør gradene fra 0°-P.I., Elskerne som utgjør gradene fra V°-VII° og Eremitten som utgjør gradene VIII°-XII°

Lære[rediger | rediger kilde]

Ordenen erklærer at alle som har valgt å undergå den heroiske bragd det er å inkarnere seg, blir før eller siden stilt overfor de samme spørsmålene: hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, og hvor går jeg? Antikkens filosofer søkte å gi svar på disse tre spørsmålene og over Akademiet i Athen sto det «Kjenn deg selv». Dette er det de hermetiske skriftene kalte Magnum Opus, det Store Verket og som Ordenen søker å assistere sine medlemmer med.

Med andre ord er det Store Verket til ethvert menneske å erkjenne sin egen sanne natur og forsøke å uttrykke denne gjennom sitt liv.

Hva dette innebærer vil gi forskjellige svar, avhengig av hvem og hvor man er i livet. Det Store Verket regnes således som et individuelt prosjekt og det ordenen mener den kan tilby er kun luft, næring og vann. Det er derfor i stor grad opp til medlemmene selv å tolke og uttrykke lærdommene i gradene.

Et av Ordenens høye formål har tradisjonelt vært å kjempe mot undertrykkelse og fremme individets frihet og dets fremgang i lys, visdom, forståelse, kunnskap og makt. Dette søkes oppnådd gjennom skjønnhet, mot og vidd, på grunnlaget til det universelle brorskap.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Informasjonsbrosjyre: Informasjon om O.T.O. Norge.
  • Manifestet til O.T.O.: Manifestet fra 1919.
  • Liber Oz: Ordenens menneskerettigheter.
  • Liber CI: Et åpent brev til de som søker medlemskap i Ordenen.
  • Liber CXCIV: En Medellelse med henvisning til Ordenens Konstitusjon.
  • Starr, Martin P., The Unknown God, Chicago:Teitan Press, 2004.
  • Reuss, Theodor (redaktør), Oriflamme I-XII, Berlin: O.T.O., 1902-1914.
  • Crowley, Aleister, The Confessions of Aleister Crowley [abridged edition], London: Penguin, 1979, 1989.
  • Traenker, Heinrich, Charles S. Jones et al, korrespondanse, 1923-1926.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]