Ordenen det gylne skinn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det gylne skinns ordenskjede fra skattkammeret i Wien.

Ordenen det gylne skinn eller Det gylne vlies (fransk: Ordre de la Toison d'Or, spansk: Orden del Toisón de Oro, tysk: Orden vom Goldenen Vlies) er en ridderorden grunnlagt 10. januar 1430 i Burgund og som senere kom under Huset Habsburg og kongehuset i Spania. Den ble en av de mest prestisjefylte ridderordener i Europa. I dag er ordenen delt i en østerriksk gren og en spansk gren. I Spania er det landets fornemste orden med monarken som ordensherre. Den østerrikske grenen er en husorden for Huset Habsburg med Karl von Habsburg som ordensherre. Ordenen fikk sitt navn etter fortellingen i gresk mytologi om argonautene, en gruppe helter som reiste med Jason til Kolkhis på jakt etter Det gylne skinn.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Filip den gode, hertug av Burgund, med Det gylne skinns ordenskjede om halsen.

Det gylne skinns orden ble innstiftet i 1430 i Brugge i Flandern, som siden 1369 var forent med hertugdømmet Burgund gjennom hertugens ekteskap med Margarita, hertuginne av Flandern og Artois. Innstifteren var hertug Filip III den Gode av Burgund. Ordenen ble innstiftet i anledning hertugens ekteskap med Isabella av Portugal. I innstiftelsesåret sto hertug Filip nær høyden av sin makt og kunne til sin burgundiske hertugtittel føye titlene som suveren av Brabant, Lothringen og Limburg, greve av Flandern, Artois, Hainaut, Holland, Zeeland, Namur og Charolais, samt flere titler. Hertugen av Burgund var blant Europas rikeste og mektigste fyrster. Innstiftelsen av ridderordenen var et middel til å øke hertugenes makt og prestisje ytterligere ved å knytte ledende adelsmenn fra de mange territorier nærmere til fyrstehuset gjennom ordenssamfunnet. Samtidig hadde ordenen også jurisdiksjon over medlemmene, som skulle prøves og dømmes for sine handlinger gjennom ordenens organer.

Det gylne skinns orden ble innrettet som en eksklusiv ridderorden i en klasse med begrenset medlemskap. Hertugen var ordensherre. Utover ordensherren skulle ordenen være begrenset til 23 riddere. Etter hvert ble antallet utvidet, først til 31 riddere, deretter til 51 riddere.

Ordenen var viet til Sankt Andreas og dennes festdag ble den viktigste ordensdagen. Ordenstegnet bar likevel ingen referanse til helgenen, slik det i gjør i enkelte andre ridderordener. I stedet ble ordenens navn vist i ordenstegnet: En skinnfell i gull opphengt i et kjede der leddene besto av fyrstål. Fyrstålene minnet samtidig om bokstaven B, for Burgund. I løpet av 1500-tallet kom det til ordensbånd i rød farge.

Til Habsburg[rediger | rediger kilde]

Keiser Karl VI i ført stormesterdrakt.

Gjennom ekteskapet mellom Maria av Burgund og erkehertug Maximilian av Østerrike i 1477 gikk embetet som ordensherre over til habsburgerne. Ordenen eksisterte i kraft av å være knyttet til det nå titulære hertugdømmet Burgund. Under keiser Karl V ble Det gylne skinns orden den eneste ridderorden for et imperium sammensatt av et mangfold av land. Ved at Karl både var keiser av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon og samtidig konge av Spania ble kimen lagt til rivalisering om eierskap til ordenen.

I 1555 overlot Karl den spanske trone og herredømmet over De spanske Nederlandene til sin sønn Filip, som også overtok tittelen Hertug av Burgund. Karl overlot derigjennom også ordensherreverdigheten for Det gylne skinns orden til sin sønn Filip II av Spania. I år 1600 bereftet pave Klemens VIII at ordensherreembetet skulle gå i arv i den spansk-habsburgske linjen. Da dette dynastiet utsloknet i 1700 kom Huset Bourbon på tronen i Spania og fortsatte tildelingen av Det gylne skinns orden. Dette ledet til at de østerrikske habsburgerne krevde retten over Det gylne skinns orden og den ble gjeninnstiftet i Wien i 1713. Ordenens skattkammer, som opprinnelig befant seg i Brussel, ble overført til Wien, der det fortsatt finnes.

Etter splittelsen ble ordenen tildelt både i Spania og Østerrike. Ordensinsigniene var hovedsakelig like. I begge land forble ordenen en utmerkelse som bare ble høyadelige til del, og medlemskap i ordenen var etter reformasjonen utelukkende for katolikker.

Ved Habsburgmonarkiets sammenbrudd opphørte tildelingen av Det gylne skinn som offisiell, statlig østerriksk orden. Imidlertid fortsatte ordenen som en habsburgsk husorden. Overhodet for huset Habsburg tildeler fortsatt ordenen, som nå i denne linjen må betraktes som en husorden og et adelig brorskap. Ordensherre for den habsburgske gren av Det gylne skinn er siden 2000 Karl von Habsburg-Lothringen.

Spansk orden[rediger | rediger kilde]

Våpenet for kongen av Spania er omgitt av Det gylne skinns ordenskjede.
Ordensinsignier i spansk versjon utstilt i museet Grand Curtius i Liège

Siden 1700 har Spanias konge vært ordensherrer for den spanske gren av ordenen. Fra 1724 har ordenen vært knyttet til Spanias krone uavhengig av dynasti. Ordenen ble i Spania tildelt hyppigere enn den østerrikske og tildelingene var ofte influert av politiske forhold.

Ved inngangen til 1800-tallet ble ordenen gjenstand for rivalisering. Den franske tronpretendenten returnerte sine ordenstegn da keiser Napoleon og hans bror Joseph Bonaparte i 1806 ble tildelt ordenen. Joseph Bonaparte ble to år senere gjort til konge av Spania av sin bror keiseren og usurperte deretter også Det gylne skinns orden. Etter at Ferdinand VII ble gjeninnsatt som konge ble alle tildelinger gjort av Joseph Bonaparte kjent ugyldige. Kongen bekreftet derimot den tildeling som den spanske regjering på egen hånd hadde stått bak til Hertugen av Wellington. Denne ble den første ikke-katolske ridder av Det gylne skinn. Flere tildelinger til ikke-katolikker fulgte, men disse ble betraktet som ekstraordinære medlemmer av ordenen. Kong Ferdinand sammenkalte i 1817 det første ordenskapittel siden 1559 og ble der seremonielt innsatt som ordensherre.

Ved Ferdinands død i 1833 gikk tronen over til datteren Isabella, med moren, dronning Maria Christina som regent da Isabella var mindreårig. Kong Ferdinands bror Carlos bestred Isabellas krav på tronen, utropte seg til konge og gjorde krav på å være ordensherre for Det gylne skinn. Ordenen ble deretter gjenstand for rivaliserende tildeling, en tilstand som vedvarte til 1936.

Ordenen ble ved reformer i 1847 og 1851 gjort til en sivil orden, der utnevninger bare kunne skje med regjeringens samtykke. Under de liberale regjeringene ble utnevnelser preget av politiske hensyn. Tildeling av ordenen til fremmede lands statsoverhoder fortsatte og den ble også spanske adelige til del. Ordenen ble i økende grad også tildelt ikke-adelige, samtidig som tildelinger til andre enn katolikker fortsatte. Ordenen fikk i denne perioden mer karakter av en statsorden enn en personlig kongelig ridderorden.

Under Alfonso XIII, som kom på tronen i 1886, ble ordenen mer sparsomt tildelt. Antallet årlige utnevnelser var i gjennomsnitt to til tre i året under kong Alfonsos siste 25 år på tronen. Tildelingene opphørte da Alfonso ble avsatt som konge i 1931. Etter at kongen dro i eksil i Roma utnevnt han ikke flere riddere. Etter monarkiets fall i Spania fortsatte likevel Alfonso XIII av Spania som suveren ordensherre i embetet til sin død i 1941. Ved hans død gikk verdigheten som ordensherre over til kongenes tredje sønn Juan, greven av Barcelona. Denne ble også i praksis anerkjent som ordensherre av Francos regjering, som ikke gjorde forsøk på å overta ordenen. Greven av Barcelona unnlot å tildele ordenen på politisk grunnlag og utnevnte bare sjeldent nye riddere. Fra 1941 til 1975 ble ordenen utdelt ved bare fem anledninger. Ved alle anledninger var de utnevnte riddere kongelige. I 1941 ble prins Juan Carlos av Spania utnevnt til ridder. To øvrige utnevnelser skjedde i forbindelse med kongelige ekteskap.

Etter gjeninnføringen av monarkiet i Spania i 1975, med grevens sønn Juan Carlos som konge, beholdt greve Juan ordensherreposten. Først 14. mai 1977 gikk han av som overhode for den kongelige familie og overlot ordensherreverdigheten til sønnen, Spanias konge. Det gylne skinns ordenskjede omgir det spanske kongevåpenet.

Etter gjeninnføringen av monarkiet i Spania er utdeling av Det gylne skinns orden å regne som tildeling av offisiell spansk orden. Tildelinger under Juan Carlos skjedde sparsomt, etter kongens initiativ, men med regjeringens kjennskap. Ordenen ble i kong Juan Carlos' regjeringstid tildelt 23 personer.[1] Ordenen tildeles medlemmer av Spanias kongefamilie samt utenlandske kongelige statsoverhoder. Også kvinnelige regjerende monarker tildeles ordenen. Den er således blitt dronningene Beatrix, Margrethe II og Elisabeth II til del.[1] I 2004 ble Bulgarias statsminister og tidligere konge, Simeon av Sachsen-Coburg-Gotha, utnevnt til ridder av Det gylne skinn. Noen få ikke-kongelige spaniere er blitt utnevnt til riddere. I 2007 ble Adolfo Suarez, den første statsminister etter overgangen til demokrati i Spania, utnevnt til ridder av det gylne skinn. Blant andre ikke-kongelige riddere er Javier Solana, og Enrique V. Iglesias.[1]

Ordenen er administrert av det kongelige hushold. Den har ikke noen egen administrasjon. Ordenstegnenes utforming kan variere.

Norske innehavere[rediger | rediger kilde]

Et rytterportrett av Norges konge i heraldiske gevanter finnes malt i en våpenbok over riddere av Ordenen det gylne skinn. Våpenboken dateres til første del av 1400-tallet og har illustrasjoner for riddere utnevnt fra 1430 til 1440. Unionskongen Christian II ble ridder av Ordenen det gylne skinn i 1519. Også Frederik VI av Danmark-Norge var ridder av Det gylne skinn (utnevnt 1818). Både kong Haakon VII og kong Olav V var riddere av Ordenen det gylne skinn, utnevnt i henholdsvis 1910 og 1982 av den spanske ordensherre. Kong Harald V ble utnevnt til ridder i 1995.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Audiencia a D. Adolfo Suárez Illana», Spanias kongehus, 12. juni 2014.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Guy Stair Sainty: «The Most Illustrious Order of the Golden Fleece, The Spanish Order», i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo (red.): World Orders of Knighthood and Merit, første bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 265-282.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]