Johann Simon Mayr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johann Simon Mayr
Født14. juni 1763[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mendorf[5][4]
Død2. des. 1845[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Bergamo[6][4]
BeskjeftigelseKomponist Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversität Ingolstadt
NasjonalitetKongeriket Bayern
GravlagtSanta Maria Maggiore
Musikalsk karriere
SjangerOpera, klassisk musikk, kirkemusikk, oratorium
Notable verk
Ginevra di Scozia, La Lodoiska, Medea in Corinto, Fedra, Demetrio
Johann Simon Mayr på Commons

Johann(es) Simon Mayr (1763–1845) var en tysk komponist og musikkpedagog som i dag framfor alt huskes for sine mange italienske operaer.

Mayr virket hovedsakelig i Italia, der han gikk under navnet Giovanni Simone Mayr.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Mayr fikk den første musikkundervisningen av faren som var landsbyens skolelærer og organist. Fra 1769 fikk Mayr undervisning ved benediktinerklosteret i Weltenburg og fra 1774 ved jesuittkollegiet i Ingolstadt, der han hadde friplass på grunn av sin usedvanlige musikkbegavelse. Han studerte teologi, filosofi, medisin, jus og kanonisk rett ved Universitetet i Ingolstadt fra 1777. Samtidig fungerte han som organist. Mayr var kraftig påvirket av opplysningstidens ideer og var i studietiden medlem av Adam Weishaupts Illuminati.

Den første komposisjonen kom i 1786. I 1787 ble Mayr musikklærer ved Thomas de Bassus' gods Schloss Sandersdorf i Oberbayern. Etter at de bayerske myndighetene gjennomsøkte Sandersdorf på jakt etter Illuminati, reiste Bassus med Mayr til Graubünden der Mayr var lærer i to år. I 1789 reiste Mayr videre til Bergamo for å få musikkundervisning hos Carlo Lenzi som var kapellmester ved byens store Mariakirke (Santa Maria Maggiore). Lenzis undervisning levde ikke opp til Mayrs forventninger, så han var i ferd med å returnere til hjemlandet da kanniken grev Pesenti grep inn og sponset ham med midler til å reise til Venezia for å få undervisning hos Ferdinando Bertoni.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Mayr skrev først noen kirkemusikalske verk, men etter at mesenen Pesenti brått døde, ble han stående uten understøttelse og måtte slå seg fram på egen hånd. Operakomponisten Niccolò Piccinni var i Venezia på samme tid, og han oppfordret Mayr til å forsøke seg på operasjangeren. Den første operaen, Saffo ossia i riti d’Apollo Leucadio (1794), ble en overveldende suksess. Mayr ble straks en svært etterspurt operakomponist og de neste tretti årene skrev han en mengde operaer som ble oppført over hele Europa.

I 1802 ble Mayr utnevnt til Carlo Lenzis etterfølger som kapellmester ved Santa Maria Maggiore i Bergamo, en post han tross flere smigrende tilbud beholdt resten av livet. Eksempelvis tilbød Napoleon ham stillingen som direktør ved operaen i Paris.

Mayrs mest betydningfulle elev var operakomponisten Gaetano Donizetti.

Mayr regnes som «den italienske operas far», og da han døde i 1845 viste Giuseppe Verdi og Gioacchino Rossini ham den siste ære.

Johann Simon Mayr var en av de viktigste komponister av italienske operaer fra det tidlige 1800-tallet. Han skrev ca. 60 operaer og 600 kirke- og kammermusikalske verk som etter mange års glemsel er i ferd med å oppleve en liten renessanse.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Operaer
  • Saffo (1794)
  • La Lodoiska (1796)
  • Un pazzo ne fa cento (1796)
  • Telemaco nell'isola di Calipso (1797)
  • L'intrigo della lettera (1797)
  • Il segreto (1797)
  • Avviso ai maritati (1798)
  • Lauso e Lidia (1798)
  • Adriano in Siria (1798)
  • Che originali (1798)
  • Amor ingegnoso (1798)
  • L'ubbidienza per astuzia (1798)
  • Adelaide di Guesclino (1799)
  • L'accademia di musica (1799)
  • Labino e Carlotta (1799)
  • L'avaro (1799)
  • La locandiera (1800)
  • Il caretto del venditore d'aceto (1800)
  • L'inconvenienze teatrali (1800)
  • L'equivoco, ovvero Le bizzarie dell'amore (1800)
  • Gli sciti (1800)
  • Ginevra di Scozia (1801)
  • Le due giornate (1801)
  • I virtuosi (1801)
  • Argene (1801)
  • I misteri eleusini (1802)
  • Ercole in Lidia (1803)
  • Le finte rivali (1803)
  • Alonso e Cora (1803)
  • Amor non ha ritegno (1804)
  • Elisa (ossia Il monte San Bernardo) (1804)
  • Zamori, ossia L'eroe dell'Indie (1804)
  • Eraldo ed Emma (1805)
  • Di locanda in locanda e sempre in sala (1805)
  • L'amor coniugale (1805)
  • La roccia di Frauenstein (1805)
  • Gli americani (1805)
  • Palmira, ossia Il trionfo della virtù e dell'amore (1806)
  • Il piccolo compositore di musica (1806)
  • Adelasia e Aleramo (1806)
  • Ne l'un, ne l'altro (1807)
  • Belle ciarle e tristi fatti (1807)
  • I cherusci (1808)
  • Il vero originale (1808)
  • Il matrimonio per concorso (1809)
  • Il ritorno di Ulisse (1809)
  • Amore non soffre opposizione (1810)
  • Raul di Crequi (1810)
  • Il sacrifizio d'Ifigenia (1811)
  • L'amor filiale (1811)
  • Tamerlano (1812)
  • La rosa bianca e la rosa rossa (1813)
  • Medea in Corinto (1813)
  • Elena (1814)
  • Atar, ossia Il serraglio d'Ormus (1814)
  • Le due duchesse (ossia La caccia dei lupi) (1814)
  • Cora (1815)
  • Mennone e Zemira (1817)
  • Amor avvocato (1817)
  • Alfredo il grande, re degli Anglo Sassoni (1819)
  • Le danaide (1819)
  • Fedra (1820)
  • Demetrio (1824)
Annet
  • Klavierbüchlein, München, G. Ricordi, c 2006,
  • 12 bagatelle a 3 für, por, for flauto, clarinetto e fagotto. Adliswil; Lottstetten, Edition Albert J. Kunzelmann, 2001

Litteratur om Mayr[rediger | rediger kilde]

  • Heinrich Bauer: Simon Mayr: 1763-1845, Meister der italienischen Oper aus der bayerischen Oberpfalz. München, Bayer. Vereinsbank, 1983
  • Mayr-Studien (mehrbändig) im Musikverlag Katzbichler, München, Salzburg
    • 1 – Franz Hauk, Iris Winkler (Herausgebende, 1995): Werk und Leben Johann Simon Mayrs im Spiegel der Zeit
    • 2 – Franz Hauk, Iris Winkler (Herausgebende, 1999): Johann Simon Mayr und Venedig. ISBN 3-87397-153-4
    • 3 – Uta Schaumburg (2 Bände): Die opere serie Giovanni Simone Mayrs. ISBN 3-87397-154-2
    • 4 – Iris Winkler: Giovanni Simone Mayr in Venedig. ISBN 3-87397-163-1
    • 5 – Symposionsband (2007) ISBN 3-87397-173-9
    • 6 – Anja Morgenstern: Die Oratorien von Johann Simon Mayr (1763–1845). Studien zu Biographik, Quellen und Rezeption.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Mayr: Ginevra di Scozia – Elisabeth Vidal (soprano); Daniela Barcellona (mezzo-soprano); Antonio Siragusa (tenor); Luca Grassi (bariton); Giuseppina Piunti (sopran); Marco Lazzara (kontratenor); Orchestra del Teatro Verdi di Trieste; Tiziano Severini (dirigen). Label: Opera Rara ORC23; Fedra (Chiaudani, Nelsen, Zagorski, Lee; Schaller) OEHMS Classics 920; Medea in Corinto (Eaglen, Kenny, Ford, Miles; Parry) Opera Rara ORC11; La Rosa Bianca e la Rosa Rossa (Antonaccu, Anselmi, Serraicocca, Canonici, Facini; Briccetti) Fonit Cetra RFCD 2007; Verter (Herrmann, Gemmabella, Cicchetti, Salsi, Zarelli; Terracini) Bongiovanni GB 2343-4.
  • Konzertmitschnitte von Werken von Johann Simon Mayr. Wilhelm Schmailzl, Karlskron [1996]
  • Samuele. Fono-Schallplattengesellschaft, Laer [1997]

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Martin Pfeil: Der vergessene Musiker: Johann Simon Mayer (1763–1845). INTV Media Ingolstadt, 1995 (VHS, 30 Min.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Simon Mayr, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Simon-Mayr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3108, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118732374, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johann_Simon_Mayr&oldid=22996097»