Wilhelm Wundt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Wundt

Wilhelm Wundt (født 16. august 1832 i Neckarau i nærheten av Mannheim i Storhertugdømmet Baden, død 31. august 1920 i Großbothen i nærheten av Leipzig) var en tysk fysiolog, filosof og psykolog. Regnes gjerne for grunnleggeren av en ny vitenskapelig psykologi.

Wundt var Helmholtz assistent i Leipzig da han skrev sitt program for den nye psykologien. Den «nye» psykologien skulle i motsetning til den «gamle», være basert på en empirisk tilnærming.

Men han var ikke, som mange kanskje tror, den første som hevdet dette. En gjengående kritikk mot psykologien, som en egen naturvitenskapelig retning, gikk ut på den kun bygde seg på teorier og ”logisk” tenkning. Slik Popper sa kunne ikke en teori være vitenskapelig, så lenge den ikke var falsifiserbar.

Wundt var til gjengjeld den første som klarte å leve opp til sin tanke om empirisk forskning og regnes derfor som grunnleggeren av den «nye» psykologien. Etter hans mening skal eksperimentet gi målbare resultater. Han mente vi studrete den umiddelbare erfaringen ikke den indre. Tidligere «vitenskapelige» metoder for å finne ut mer om sjelen, som er det psykologi i sin første instans handlet om, hadde vært ved hjelp av introspeksjon.

Wundts psykologi[rediger | rediger kilde]

Wundt drev to former psykologi: eksperimentalpsykologi og folkepsykologi. Mest berømt var han for førstnevnte. Han grunnla sitt eget psykofysisk laboratorium i 1879, som var begynnelsen på resten av verdens interesse for eksperimentalpsykologien. Begynnende psykologer, fysiologer eller bare interesserte, tok seg gjerne en studiereise til Tyskland for å eksperimentere med Wundt. Navn som Hall, Cattell, Titchner, Lehman, Kraepelin, Kulpe, Munsterberg, Meumann, Lipps, bare for å nevne noen. Alle fikk utdelt hvert sitt forskningsprosjekt hvor de brukte både hverandre og Wundt som forsøkspersoner. Sansepsykologi og pskofysikk var det mest populære forskningstemaet.

Eksperimentene som ble gjort forandret Wundts egne syn radikalt. Det var derfor vanskelig for hans tilhengere å henge med. De fleste var med en stund, men bygde så videre på disse teoriene og startet sine egne retninger.

En samtidig kritiker og konkurent var William James.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]