Illuminatus-ordenen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Illuminati ordenen har en historie som det ikke er skrevet noe om her.Illuminatus er Latin. Ordenen het Illuminati.
Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.
Illuminatus-ordenen eller Illuminati var et tysk hemmelig selskap som ble dannet av Adam Weishaupt i Ingolstadt i Bayern i 1776. Selskapet var en radikal forening som var preget av opplysningsfilosofien, og ville kjempe for fornuft og ytringsfrihet og mot autoriteter og fordommer.[1] Selskapet oppnådde sansynligvis et medlemstall på rundt 2000 medlemmer på det meste.[2] Det ble forbudt av myndighetene i Bayern, først i 1784 da det ble innført et generelt forbud mot hemmelige organisasjoner, og så i 1785 da Illuminati eksplisitt ble forbudt. Bayerske myndigheter gjorde da store beslag av organisasjonens dokumenter. Disse ble senere utgitt i bokform for å virke avskrekkende. Dette gjør at man i dag har god kjennskap til organisasjonen. Da organisasjonen ble forbudt i Bayern flyktet Weishaupt fra landet, og gav stort sett opp arbeidet. Organisasjonen ble overtatt av Johann Christoph Bode. Han døde i 1793, og med ham døde også organisasjonen ut.
Organisasjonen er kanskje den viktigste aktøren i konspirasjonsteorier, noe den har vært siden den franske jesuitten Augustin Barruel gav ut bokverket Mémoires pour servir à l'historie du Jacobinisme (Memoarer til belysning av jakobinismens historie) i 1797 og 1798 og den skotske professoren John Robinson gav ut boken Proofs of a Conspiracy i 1797. Begge bøkene hevdet at Illuminati stod bak den franske revolusjonen, og at dette bare var en del i en større plan for å endre hele verden. Senere har ordenen blitt beskyldt for å stå bak blant annet begge verdenskrigene, kommunismen, nazismen, sionismen, AIDS, FN, Vietnamkrigen 11. september-angrepene, drapet på John F. Kennedy og svært mange andre kriger, organisasjoner, sykdomer og lignende. Ordenen figurerer også ofte i populærkultur, for eksempel i Dan Browns Engler og demoner.
Innhold |
[rediger] Historie
Illuminatus-ordenen ble stiftet 1. mai 1776 av Adam Weishaupt. Han var oppvokt i det strengt katolske Bayern, i byen Ingolstadt, som var et ideologisk hovedkvarter for jesuittene. Weishaupt var sønn av en professor i jus, men han døde da gutten var sju år, og han vokste opp hos sin gudfar, baron Ickstadt. Dette var en mann med et stort bibliotek med mye radikal litteratur, noe Weishaupt nok leste.
Wesihaupt gikk på skole hos jesuittene, og han gikk videre til det jesuittdominerte universitetet i byen, der han ble uteksaminert med doktorgrad i 1768 og fikk jobb som professor i kirkerett i 1773. Det at Weishaupt, som ikke var geistlig, fikk denne stillingen ble ikke tatt vennlig i mot blant jesuittene, og han møtte mye motstand.
Weishaupt blir beskrevet som en kranglevoren og ambisjonsrik mann. Han hadde store forestillinger om seg selv, og anså seg som lederen i kampen mot kirken og jesuittene, og i kampen for fornuft og ytringsfrihet og mot autoriteter og fordommer. Han anså ikke folk flest som modne for dette, og for å jobbe for å nå dette målet anså han at et hemmelig selskap derfor var det beste.
På stiftelsemøte for ordenen møtte fire studenter fra universitetet opp. Weishaupt var den ubestridte lederen, og det var han som la alle de ideologiske føringene. I tillegg til radikale opplysningsideer, var han inspirert av diverse esoteriske retninger inspirert av antikken.
Organisasjonen var de første årene en svært beskjeden organisasjon som ikke gjorde noe særlig ut av seg. Rundt 1780 hadde den omtrent 60 medlemmer. Den var på dette tidspunket en ren Bayern-organisasjon.
Weishaupt organiserte ordenen svært hierarkisk, og det var en utstrakt symbolbruk. Ledelsen tok navnet areopagitter, og disse var utpekt av Weishaupt. Det var bare disse som skulle vite hvem som var lederen for organisasjonen, og også bare disse som skulle være fult ut orientert om organisasjonens fulle mål. For å opprettholde hemligholdet tok areopagittene dekknavn som de hentet fra antikkens Hellas og Roma, men også fra andre deler av verden som Egypt og Kina. Weishaupt selv tok dekknavnet «Spartacus».
Weishaupt var i utgangspunktet kritisk til frimureri, og betraktet dette som en klubb med lite gjennomtenkte ritualer. i tillegg lå medlemmene ofte langt fra ham politisk. Etter hvert endret synet hans på frimureriet seg, da han fant ut at frimurerlosjene var gode arenaer for å rekrutere medlemmer til Illuminati. I 1777 ble han derfro medlem i losjen «Theodor zum guten Rath» i München. Dette var en losje i den såkalte «Strikte Observans» som var den dominerende retningen i det tyske frimureriet på tiden.
I 1779 ble baron Adolf Franz von Knigge med i ordenen, noe som skulle vise seg å bety mye for medlemstallet. Knigge var en forfatter som var godt kjent i tysk åndsliv, og han var veldig interessert i hemmelige selskaper, okkultisme og esoteriske tradisjoner. Disse interessene hadde gjort ham til medlem i mange frimurerlosjer og andre hemmelige selskap før han ble med i Illuminatus-ordenen. Ordenen fikk dermed et stort kontaktnett i frimurerlosjer og intelektuelle miljøer over hele Tyskland da Knigge ble medlem. Han var også svært god på organisering, noe som gjorde at Weishaupt innviet ham i ledelsen av ordenen, der han satte igang en stor rekrutering og dreide ordenen i en mer frimureraktig retning.
Ordenen fikk nå raskt medlemmer blant frimurere, aristokrater og intellektuelle i hele Tyskland, og særlig i protestantiske områder i nord og nord-øst. illuminati spredte seg og utenfor Tyskland og fikk medlemmer og celler i Sveits, Russland, Frankrike, Italia og Danmark-Norge. Cellene ble organisert i flere mellomledd. Knigge og Weishaupt siktet seg særlig inn på frimurerlosjer, og satset på å overta dem og gjøre dem til Illuminati-avdelinger. Dette var så åpenbart i frimurermiljøene at det kom til åpen konfrontasjon mellom frimurere og Knigge på en frimurerkonvent i Wilhelmsbad i 1782. Knigge fikk da vervet flere medlemmer til sin orden.
Illiminati-ordenen hadde sitt høyeste medlemstall i 1784. Det nøyaktige medlemstallet er usikkert, men anslagene varierer mellom 2000 og 4000.[3] Disse var i hovedsak intellektuelle, aristokrater og næringsdrivende, og de var i stor grad rekrutert blant frimurerne. Blant medlemmene fant man personer som dikteren Johann Wolfgang von Goethe, filosofen Johann Gottfried Herder, pedagogen Johann Heinrich Pestalozzi, hertug Ferdinand av Braunscweig, hertug Ernst Ludwig av Sachsen-Gotha og hertug Karl August av Sachsen-Weimar.[4] Ordenen hadde altså et godt nettverk i 1784.
[rediger] Problemmene kommer
Helt siden Knigge kom inn i organisasjonen i 1780 hadde det vært en rivalisering mellom han og Weishaupt. Weishaupt så på Knigge som en undersott, mens Knigge mente det var han som hadde gjort organisasjonen til en organisasjon av en viss størelse, og derfor burde være sjef. Samtidig var det en ideologisk konflikt mellom dem. Knigge var mest interessert i okkultisme og ritualer, mens Weishaupt var interessert i opplysningsfilosofi. Siden Knigge kom inn i organisasjonen hadde den blitt dreid i en frimureraktig retning, noe Weishaupt ikke var fornøyd med. Konflikten mellom disse, førte til at Knigge gikk ut av organisasjonen i 1784.
På dette tidspunktet hadde organisasjonenvokst seg så stor at den ikke var mulig å overse for myndighetene i Bayern. Helt siden 1780 hadde mange trykket på kurfyrste Karl Theodor for å få ham til å gjøre noe med illuminatene. Han var nølende til dette, men fikk etter hvert et påskudd da en avhopper fra ordenen beskyldte Illuminati for å stå i ledetog med Østerrike, som var en fiende av Bayern, og ønsket å ta livet av kurfyrsten.
[rediger] Referanser
- ^ Øystein Sørensen, Den store sammensvergelsen: Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Aschehoug, Oslo, 2007. ISBN 978-82-03-23382-1, side 61.
- ^ Øystein Sørensen, Den store sammensvergelsen: Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Aschehoug, Oslo, 2007. ISBN 978-82-03-23382-1, side 64.
- ^ Asbjørn Dyrendal, «Denne verdens herskere» i Arnfinn Pettersen og Terje Emberland (Red.), Konspiranoia. Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, Humanist forlag, Oslo, 2003, ISBN 82-90425-69-4. Side 21.
- ^ Øystein Sørensen, Den store sammensvergelsen: Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Aschehoug, Oslo, 2007. ISBN 978-82-03-23382-1, side 66.
[rediger] Eksterne lenker
- Den egentlige makten bak makten artikkel fra forskning.no.
- Den største sammensvergelsen artikkel fra skepsis.no.
