Sykkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Illustrasjonsfoto: En typisk europeisk bysykkel
Illustrasjonsfoto: En rundbanesykkel for terrengsykling og konkurranse

En sykkel (fra gresk: kyklos, «hjul»), også kalt tråsykkel, er et fremkomstmiddel vanligvis bestående av ett eller fler hjul festet i en sykkelramme, som føreren plasserer seg selv på og kan holde i bevegelse ved muskelkraft. Personen som opererer sykkelen kalles en syklist og aktiviteten kalles sykling. Sykler finnes i mange forskjellige utgaver, både med ett, to, tre og fire hjul, som regel for én men i enkelte tilfeller også for fler brukere. Tohjulssykkelen for én bruker, der hjulene er montert i sykkelrammen en foran den andre, er desidert mest vanlig.

Sykler ble funnet opp på 1800-tallet og popularisert på 1900-tallet, og det finnes nå over en milliard sykler over hele verden, dobbelt så mange som antall biler. De er den mest brukte transportmiddel i store deler av verden. De er populære som rekreasjonsmidler, og har blitt tilpasset for bruk som leketøy for barn, treningsverktøy for ungdom og voksne, forsvars- og politibruk, transporttjenester, miljøvennlig transportmiddel og konkurranseidrett.

De grunnleggende trekkene til sykkelen har ikke endret seg nevneverdig siden de første kjededrevne versjonene ble introdusert rundt 1885. Mange detaljer har blitt forbedret, særlig med fremveksten av moderne materialer og data-verktøy for konstruksjon og produktutvikling. Dette har muliggjort en bred spredning av forskjellige spesialdesign for særskilte former for sykling.

Sykkelen har hatt sterk påvikning på samfunnet, både med tanke på kultur og på å fremme moderne avansert produksjons og industri-prosesser. Mange komponenter som senere spilte en viktig rolle i utviklingen av bilen ble opprinnelig funnet opp for sykkelen, for eksempel kulelagre, luftholdige dekk, kjede-drevne tannhjul, eike-hjul mm.

Innhold

[rediger] Historie

Utviklingslinje for sykler
Modell av Karl von Drais' «løpemaskin» fra 1817.
Foto: Andreas Praefcke
Velocioped. Foto: Jarvin

Sykkelen som oppfinnelse kan ikke krediteres til én bestemt person. Det foregikk en utvikling hvor pedaler, kjedetrekk, gir ble tilføyd sparkesykkelen, som var den første konstruksjonen som lignet nåtidens sykler.

Det er heller ikke sikkert hvem som oppfant sparkesykkelen. Det finnes angivelig tegninger laga av Leonardo da Vinci-eleven Giacomo Caprotti som forestiller en sykkel, men det er omstridt hvorvidt det er en forfalskning, og om konstruksjonen faktisk kunne fungere som en sykkel. Andre kilder angir greven av Sivac som oppfinneren, da han i 1791 skal ha konstruert en sparkesykkel, men teorien er omstridt.

Langt mer pålitelige er beretningene om tyske Karl von Drais, som i 1817 fant opp det som skulle bli kalt «dresinen». Her var det snakk om en tohjulet sparkesykkel hvor syklisten satt overskrevs og sparka seg frem ved å sette beina i bakken. Denne sykkeltypen ble angivelig produsert i flere tusen eksemplarer.

Den første pedaldrevne sykkelen ble konstruert av skotten Kirkpatrick Macmillan i 1839. Pedalene dro i bakhjulet ved hjelp av strenger, og hadde ikke noe kjede. Denne typen ble plagiert av mange, men slo ikke bredt igjennom.

Rundt 1860 satte en franskmann pedaler rett på forhjulet. For å kunne kjøre raskere, økte man størrelsen på forhjulet, og dermed ble den karakteristiske «veltepetteren» (velocipeden) utvikla. Denne sykkeltypen ble svært utbredt.

Sykkelen med kjedetrekk til bakhjulet ble funnet opp i 1879, men ble først utvikla i en populær utgave i 1885. Denne typen var langt lettere å stige på og av enn velocipeden, og ble derfor kjent som «trygghetssykkelen». Ved å bruke forskjellig størrelse på kjedets tannhjul var det fortsatt mulig å holde en høy hastighet. Det er grunnkonstruksjonen i denne sykkeltypen som stort sett tilsvarer dagens sykler.

Engelskmannen Joseph Lucas konstruerte i 1879 en oljelykt som kunne monteres på akslingen. Den ble kalt en navlykt og var den første egentlige sykkellykta. Mange forskjellige løsninger dukket etterhvert opp, og både stearin- og karbidlykter ble brukt før den første elektriske lykten så dagens lys i USA i 1898.

[rediger] Konstruksjon og virkemåte

[rediger] Rammen

Hovedartikkel: Sykkelramme

Diamantrammen er den mest stabile rammekonstruksjonen. Imidlertid passer den ikke for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Den såkalte stanga, altså det øvre horisontale røret, ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer betegnes som damesykler. Damesykler er gjerne noe tyngre enn herresyklene (med diamantramme) for tilsvarende styrke.

Diamantrammen er den mest stabile rammekonstruksjonen. Imidlertid passer den ikke for damers lange kjoler og skjørt, slik at en egen type ramme ble utviklet for å tillate bruk av slike klær. Den såkalte stanga, altså det øvre horisontale røret, ble fjernet og den kraftbærende konstruksjonen lagt ned mot pedalene. Sykler med slike rammer betegnes som damesykler. Damesykler er gjerne noe tyngre enn herresyklene (med diamantramme) for tilsvarende styrke.

[rediger] Sykkelhjulet

Sykkelhjulet ser enkelt ut, men er egentlig en meget gjennomtenkt konstruksjon.

Hjulenes kombinasjon av lett vekt og stor styrke oppnås i sideretningen ved at eikene er satt i en V-form sett bakfra i nedre halvdel av hjulet. Eikene strammes til ved hjelp av innstillbare muttere som vanligvis er plassert i felgen. Felgen blir slik utsatt for store statiske krefter som søker å gjøre den mindre. At felgen motsetter seg dette fører til store strekkrefter i eikene, og derved stor styrke i hjulet.

Styrken i kjøreretningen, som er nødvendig på hjul som driver og på hjul med navbrems, oppnås på tilsvarende vis ved at eikene også er fordelt mellom begge sider av navet sett fra siden. Av den grunn krysser eikene hverandre.

Ujevnhetene i bakken ville være plagsomme for rytteren hvis ikke to mekanismer sørget for å redusere dem. Den ene er de luftfylte dekkene som demper rystninger for både sykkel og rytter, og samtidig reduserer slagkrefter til hjulene. Lavt trykk git bedre demping og derfor mer komfort, men også mer rullemotstand og dårligere sporing. Høyere lufttrykk git mindre friksjon og bedre retningskontroll. Landeveissykler har av disse grunner ganske tynne dekk med meget høyt lufttrykk; her spiller komfort mindre rolle.

[rediger] Kraftoverføring og girsystem

De fleste moderne sykler settes igang ved kraftoverføring fra pedaler via drev til bakhjul. I bakhjulet er det som regel et frinav som gjør at padalene kan holdes i ro selv om hjulene triller. Dette åpnet også muligheten for å bruke pedalbremser som trer i funksjon ved å trø pedalene i bakoverretning. På sykler med utenpåliggende gir er frinav en nødvendighet.

Enkelte sykler, for eksempel banesykler, har fastnav.

Lette sportssykler har ofte fast kopling mellom skoene og pedalene. Slik kan den passive foten trekke i pedalen for å øke drivkraften. Koplingen mellom sko og pedal kan selvfølgelig oppheves for sikkerhetens skyld ved spesielle bevegelser av foten, ofte skråstilling.

[rediger] Styrings- og sadelsystem

Setet

Den andre demperen ligger i fjærene til setet; de demper større, langsommere rystninger, men bare for rytteren.

[rediger] Bremser

Det finnes mange forskjellige typer bremser for bruk på sykkel. Følgende er et utvalg:

  • Trommelbrems
  • Felgbrems
  • U-brems
  • Cantileverbrems
  • Saksbrems
  • V-brems
  • Hydraulisk felgbrems (lineær)
  • Skivebrems
  • Hydraulisk
  • Vaier-dragning

[rediger] Demping

Terrengsykler har i tillegg oftest fjærende støtdempere foran, bak eller på begge hjul.

[rediger] Påbudt utstyr

Følgende utstyr er påbudt på sykler i Norge[1]:

  • minst to bremser som virker uavhengig av hverandre, den ene på forhjulet og den andre på bakhjulet
  • rød refleks bak («kattøye»)
  • hvit eller gul refleks på pedalene
  • ringeklokke
  • lykt både foran og bak (ved sykling i mørke/dårlig sikt)
  • i følge forskrift om krav til kjøretøy er det også påbud om et unikt rammenummer for hver enkelt sykkel

Forhandlere har i dag ikke et pålagt ansvar for at sykkelen er forskriftmessig ved salg, og mange sykler selges derfor uten det nødvendige forskriftmessige utstyret.

[rediger] Sykkeltyper

  • Terrengsykkel er først og fremst tiltenkt sykling i terrenget, men blir også mye brukt i andre sammenhenger. Syklene kjennetegnes ved kraftige dekk, sterke bremser, mange gir med stort spenn i utvekslingen og små rammer. Det er også vanlig med dempere.
  • Landeveissykkel eller racersykkel er sykler for å sykle raskt på asfaltveier. Thor Hushovd og de andre gutta i Tour de France bruker slike sykler. De veier minimalt og dekkene er smale og pumpes harde. Sykkelen er kompromissløs, alle detaljer på sykkelen skal bidra til at farten blir så høy som mulig.
  • Hybridsykkel er en blanding mellom terrengsykkel og landeveissykkel, og er en lettrillende sykkel som er beregnet på å komme seg raskest mulig fra A til B. Hjulene er på 28", og dekkene er vanligvis smalere enn de som sitter på terrengsyklene. Dekkene har heller ikke så grove knaster, dette for å få mindre friksjon og bedre trilleevne. Det er heller ikke så mange gir på denne typen sykler som på en terrengsykkel.
  • Utfor/frikjøringssykkel brukes til å kjøre freeride-konkurranser og droppe ned dropp (hoppe ned et lite «stup» eller ned fra spesiallagd stilas («North-Shore»). Den originale terrengsykkelen er utgangspunkt for disse syklene. Rammen er forsterket, sykkelen har større vandring i gaffelen, og som oftest en bakdemper med stor vandring. Syklene har gjerne også hydrauliske skivebremser.
  • Liggesykkel er en type sykkel der man sitter bakoverlent eller ligger i stedet for å sitte rett opp og lene seg forover. De finnes både som to-, tre- og firehjulssykler. Liggesykler kan også være overbygde for å redusere luftmotstanden, da kalles de velomobiler.
  • Etthjulssykkel Etthjulssykkel er en sykkel med ett hjul, hjulet drives med pedaler. Om pedalene ikke er montert på senter av hjulet kalles fartøyet «Ultimate Wheel» forkortet til UW. Ultimate Wheel er uten noen norsk oversettelse. Høye etthjulssykler bruker kjede. Utbredelsen i Norge er minimal, men økende. Trubaduren Arnie Norse er en av dem som er kjent for å bruke etthjulssykkel, han spilte gitar og sang mens han syklet. Læringskurven for å klare å sykle på etthjulssykkel er svært bratt. En god start er å sykle langs et gjerde på et jevnt horisontalt underlag. Et anslag på treningstid som trengs for gjennomsnittlig tohjulssyklist er 3 timer. Etter frigjøring fra gjerde er læringskurven betydelig lavere.
  • Tandemsykkel er en spesiell vri av den originale tohjulssykkelen. Man sitter to eller flere på den, og begge kan være med på å tråkke sykkelen fremover.
  • «Veltepetter», opprinnelig kalt «velociped» var forløperen til dagens sykkel med pedaler.
  • Løpesykkelen, den opprinnelige sykkelen, som bare holdt seg selv i gang i nedforbakker.

[rediger] Se også

[rediger] Organisasjoner

[rediger] Sykkelproduksjon

[rediger] Sykkelrelatert litteratur

[rediger] Generelt

  • Heino Døygaard. Den store sykkelboken : utstyr, reparasjon, turopplevelser. Spektrum, 2000
  • Gustav Nielsen. Glade hjul : sykkelen i tekst og bilder. Pax, 1981. ISBN 82-530-1136-9
  • Litteratur om cykler, cykling og cykeltrafik : en bibliografi over dansk litteratur 1886-1976, norsk og svensk litteratur 1965-1976 og et udvalg af tysk, engelsk og amerikansk litteratur 1965-1976 / udarbejdet af Erling Truelsen. København, 1977. ISBN 87-980557-0-4

[rediger] Tursykling

  • Heino Døygaard. BMX sykling. Schibsted, 1984. ISBN 82-516-0984-4
  • Knut Bjoraa. Sykkelopplevelser : turforslag fra hele Norge. Aschehoug, 1993. ISBN 82-03-17307-1
  • Øyvind Wold. Beintråkk : 28 norske terrengsykkelturer. Friluftsforlaget, 1999
  • Trine Andersen. Sykkelferie i Norge - 24 turer. Syklistenes Landsforening www.slf.no 2005 nettside
  • Yngve Carlson og Sissel Jenseth. Sykkelturer i Buskerud 25 turer". Syklistenes Landsforening nettside
  • Sissel Jenseth. 40 sykkelturer i Oppland og Hedmark". Syklistenes Landsforening nettside

[rediger] Konkurransesykling

  • Georg Apenes. Hjulrytterne kommer. Cappelen, 1993, ISBN 82-02-14100-1
  • Pierre Chany. Regnbuens saga : Chicago 1893-Oslo 1993 : sykkel-VM gjennom 100 år. Oslo, 1993. ISBN 82-516-1503-8
  • Per Jorsett. Norsk sykkelsports historie : Norges cykleforbund 1910-2000. Forbundet, 2000

[rediger] Kilder

  1. ^ Forskrift om krav til sykkel

[rediger] Eksterne lenker

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bicycles – bilder, video eller lyd
  • tekniskmuseum.no sykkelens tekniske utvikling i tekst og bilder
  • En sidelengs sykkel
  • velo.info er en informasjonskanal som formidler utdrag av rapporter om sykling, hovedsakelig om samferdsel som er billig, miljøvennlig, miljøskapende og helsebringende.
  • Velo Mondial koordinerer internasjonale sykkelkonferanser med global deltakelse. Nært knyttet til Velo City-konferansene.
  • SyklingensVerden.com Norske og internasjonale sykkelnyheter samt et omfattende fotoarkriv.
  • Sykkel fra PaxLeksikon
  • Sykkelferie i Norge er et nettsted med ruteforslag og annen turinformasjon fra Stiftelsen sykkelturisme i Norge
  • Enhjulingsida er et nettsted for etthjulssykkel, her kan du få hjelp, tips og triks, samt se filmer av enhjuling og spille enhjulingspill. Inkludert forum hvor man kan utveksle erfaringer.
  • Terrengsykkel er et populært nettsted for terrengsykling med artikler, bilder og et aktivt nettforum.