Kinesisk te

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tastingtea.jpg

Kinesisk te refererer til teblader som har blitt produsert ved metoder fra Kina.

I følge populære legender ble te oppdaget av den kinesiske erobreren Shennong i 2737 f.Kr. da et blad fra et Camilla sinensis-tre falt ned i vannet erobreren kokte. Selv om mange er skeptiske til denne historien, er det enighet om at te er en viktig del av Kinas historie og kultur. Drikken er ansets som en av de syv nødvendighetene i kinesisk liv, sammen brensel, ris, olje, salt, saus og eddik.

Enkelte forfattere klassifiserer te i fire kategorier: grønn, hvit, svart og oolong. Andre legger til kategorier for rød, te med lukt og komprimerte teer. Samtlige av disse kommer fra varianter av Camilla sinensis-planten. Kinesisk blomsterte (花茶), er populær, men ikke ekte te. Mesteparten av det som produseres av kinesisk te blir brukt opp i Kina, og derfor ikke eksportert. Grønn te er den mest populære typen te i Kina.

Innen de største kategoriene av te er det mange forskjellige varianter og individuelle drikker. Enkelte forskere har talt 700 typer, mens andre mener det er over 1000. Enkelte av variantene kommer av forskjeller i Camilla-planten. Den populære Tie Guan Yin (鐵觀音), for eksempel, kommer fra en enkel planteoppdagelse i Anxi (安溪), i provinsen Fujian. Andre tetyper får sine karakteristikker fra lokale planter. Den største faktoren i den store variasjoner ommer av forskjeller i prosesser etter at tebladene har blitt høstet. Hvit og grønn te blir kokt snart etter at de har blitt plukket for å bevare oksideringen, ofte kalt fermertaringen, på grunn av de naturlige enzymene i bladene. Svart og rød te blir ofte fullt oksidert. Andre foskjeller kommer av ulike rekkefølge å behandle teen i.

Se også[rediger | rediger kilde]