Johan Gunnar Andersson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johan Gunnar Andersson

Johan Gunnar Andersson eller An Desheng 安德生(født 3. juli 1874 i Knista i Närke i Sverige, død 29. oktober 1960) var en svensk arkeolog, paleontolog og geolog.

Andersson studerte ved Universitetet i Uppsala og deltok som 25-åring på en ekspedisjon til Spitsbergen. I 1898 ledet han sin egen ekspedisjon til samme område, og i 1902 deltok han på Otto Nordenskjölds reise til Antarktis.

Andersson i Kina, 1920.

I 1906 ble Andersson som professor leder for det svenske organ for geologiske undersøkelser. I 1914 ble han engasjert av den kinesiske regjering som geologisk rådgiver. Johan Gunnar Anderssons tjenestested var det nyopprettede nasjonale geologiske institutt (Dizhi kaochasuo) og han ble snart god venn med dets leder Ding Wenjiang. På denne tid hjalp Andersson med utdannelsen av kinesiske geologet og oppdaget enkelte jernmalmforekomster, noe som var til stor hjelp for den fremadstormende kinesiske industri.

Senere oppdaget Andersson sammen med sine kinesiske kolleger, som forskeren Yuan Fuli, så langt ukjente avlagringer fra yngre steinalder. Disse lå i provinsen Henan ved Guleelven. Epoken funnene stammet fra fikk navnet Yangshaokulturen, etter en landsby der man i 1921 hadde gjort de første funnene. Mellom 1923 og 1924 var Andersson med på arkeologiske utgravninger i provinsene Gansu og Qinghai. Mest anerkjennelse høstet han for dateringen av funnene i Zhoukoudian i nærheten av Beijing (Pekingmennesket), som han kunne legge til eldre steinalder.

I 1926 fikk Johan Gunnar Andersson i oppdrag av den svenske Riksdagen å grunnlegge et museum som skulle overta de arkeologiske gjenstander som Andersson hadde tatt med seg fra Kina. Allerede samme år oppstod så det som nå heter Östasiatiska museet i Stockholm, under ledelse av Johan Gunnar Andersson fra 1928. En større del av samlingen skulle så sendes tilbake til Kina som følge av en svensk-kinesisk avtale. Dette skjedde så med syv sendinger mellom 1927 og 1936. Denne delen av samlingen gikk snart etter tapt under den annen sino-japanske krig.

Under sitt siste besøk i Kina 1936-38, hadde han i Nanjing nært samarbeid med Fu Sinian, direktør ved Academia Sinica, Institutt for Historie og Filologi.

Johan Gunnar Andersson publiserte en rekke bøker og vitenskapelige rapporter. De siste ble for det meste publisert i museets egne årsskrifter. Ha er også kjent for boken Den gula jordens barn, som ble oversatt til mange språk.

I Sverige fikk han tilnavnet Kina-Gunnar.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johan Gunnar Andersson: Der Drache und die fremden Teufel F. A. Brockhaus Verlag, Leipzig 1927
  • Magnus Fiskesjö og Chen Xingcan. China before China: Johan Gunnar Andersson, Ding Wenjiang, and the Discovery of China's Prehistory. Stockholm: Museum of Far Eastern Antiquities [Östasiatiska museet], 2004. ISBN 91-970616-3-8.
  • Bernhard Karlgren: Johan Gunnar Andersson. In Memoriam, Östasiatiska Samlingarna, Stockholm, Bulletin No. 33, Stockholm 1961