Pierre Teilhard de Chardin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pierre Teilhard de Chardin.

Pierre Teilhard de Chardin (født 1. mai 1881 i Orcines på slottet Sarcenat i Puy-de-Dôme i Frankrike, død 10. april 1955 i New York City i USA) var fransk aristokrat, katolsk prest tilhørende jesuittordenen, naturfilosof, paleontolog og teolog. Han var en fjern slektning av Voltaire.

Studier og prestvigsel[rediger | rediger kilde]

I 1899 ble Teilhard de Chardin novise hos jesuittene i Aix-en-Provence. Under sin studietid leste han blant annet Henri Bergsons verk L'évolution créatrice, som gjorde et dypt inntrykk på ham.

Ved jesuittenes kolleg i Kairo underviste han i fysikk og kjemi fra 1905 til 1908, og foretok geologiske ekskursjoner. Fra 1908 til 1912 studerte han blant annet i Ore Place ved Hastings (Sussex). Han ble presteviet 24. august 1911, da han var så godt som ferdig med sine teologistudier, på Jersey i Den engelske kanal (det foregikk på britisk jord ettersom den franske stat i samband med sin laïcitépolitikk hadde konfiskert alle kirkelige bygninger og institusjoner i 1905, under innflytese av en sterk antiklerikal bevegelse).

Teilhard de Chardin hadde utdannet seg til paleontolog, et relativt nytt emne på den tiden, og begynte året etter sin prestevielse å arbeide for det naturhistoriske museum i Paris. Der samarbeidet han med Marcellin Boule, som var den første som hadde undersøkt et fullstendig skjelett av en neandertaler.

Ved Instituttet for menneskelig paleontologi ble han kjent med Henri Breuil, og var sammen med ham i 1913 på en ekskursjon til de prehistoriske hulemaleriene i det nordvestlige Spania (Castillogrotten).

Krig og første skisser av hans tenkning[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig brøt ut ble den unge presten mobilisert i et kompani som ellers bestod utelukkende av marokkanske muslimer. Han utmerket seg ved mot og beredvillighet og ble tildelt både Médaille militaire og Æreslegionen. Det var også under krigen at han fikk noen av sine grunnleggende intuisjoner og skrev tekster som skulle gjenspeiles i hele hans etterfølgende verk. Han førte en dagbok og hadde en intensiv korrespondanse med sin kusine Marguerite Teilhard-Chambon, der man kan se de første trekk av hans syntetiske tenkning.

Første Kinareise[rediger | rediger kilde]

I 1916 publiserte Teilhard de Chardin sitt første essay, La Vie Cosmique, og tre år etter Puissance Spirituelle de la Matière. Innimellom fortsatte han sine studier. Mellom 1922 og 1926 ble han lisensiat i naturvitenskap tre ganger – i geologi, botanikk og zoologi – og forsvarte sin doktoravhandling (Mammifères de l'Eocènes inférieur français et leurs gisements).

Det naturhistoriske museum i Paris sendte ham til Kina i 1923, etter at hans kollega pater Emile Licent, som hadde drevet paleontologiske undersøkelser i nærgheten av Beijing, hadde invitert ham i brev fra 1919. Det var i Ordosørkenen at han skrev Messen for verden, en av hans mest berømte tekster, der han befinner seg uten brød og vin og uten menighet (alle de andre medlemmene i ekspedisjonen var buddhister) og derfor utvikler en lang meditasjon om Guds nærvær i materien.

Mistenksomhet fra Vatikanets side[rediger | rediger kilde]

Da han kom tilbake til Paris begynte han å undervise på Institut Catholique de Paris. En tekst han hadde skrevet, der han reflekterte rundt arvesynden, skapte imidlertid problemer for ham. Teksten var blitt sendt til andre teologer som han var i dialog med, blant annet til en kjenning som i sin tur (uten forfatterens viten) sendte den til Roma, der den vakte mishag innen noen teologiske kretser. Man kunne ikke se hvordan den hypotesen han dvelte mest ved kunne la seg forene med tanker kirken hadde holdt seg til siden den hellige Augustin behandlet denne teologiske saksområde.

Som følge av dette bad jesuittordenen ham om å slutte i lærertjenesten og vende tilbake til den geologiske forskningen i Kina. Det var tydelig underforstått at Vatikanet foretrakk at han forble i Asia.

Vitenskapelig karriere og reiser[rediger | rediger kilde]

Teilhard de Chardin kom til å tilbringe en stor del av sitt meget aktive liv utenfor Europa. I Kina var han med og oppdaget og utforsket levningene etter homo sinanthropus (Pekingmennesket) i hulene i Zhoukoudian nær Beijing i 1926. Han dro rundt i hele Kina, ofte under primitive eller eventyrlige omstendigheter. Fram til 1951, da han bosatte seg i New York, hadde Teilhard de Chardin en bemerkelsesverdig vitenskapelig karriere. Han foretok mange forskningsreiser, til Etiopia 1928, USA 1930, India 1935, Java 1936, Burma 1937 og Sørafrika 1951 og 1953.

I 1950 ble han innvalgt i Det franske vitenskapsakademiet.

Sine siste år tilbragte han som «Research Associate» ved Wenner Gren Foundation for Anthropological Research i New York i USA.

Publiseringsforbud og litterær virksomhet[rediger | rediger kilde]

Under den da rådende kirkelige ordning kunne ikke en katolikk, og særlig ikke en ordensprest, publisere noe som berørte tro eller moral uten kirkens offentlige tillatelse. Dette var vanligvis en formalitet som ble ordnet av en biskop. På grunn av myndighetenes mistenksomhet mot Teilhard de Chardins fremstilling av den kristne tro ble imidlertid ikke et eneste av hans verker utgitt under hans livstid. Hans tenkning ble kjent fremst gjennom foredrag og stensilerte tekster som ble spredt blant hans venner og beundrere.

Teilhard de Chardin holdt seg til jesuittordenens prinsipp om å være lydig «som et kadaver», men forsøkte gang på gang å mildne Vatikanets innstilling og omskrev ofte tekster og bøker flere ganger. Forbudet ble aldri opphevet, men han ble ikke hindret i det øvrige i sin virksomhet.

Etter hans død egnet Jeanne Mortier (hans litterære «arving») seg til å utgi hans verk (med unntak av de rent vitenskapelige tekstene). Tilsammen utgjør de tretten bind.

  • I – Le Phénomène Humain (1955) (norsk: Fenomenet menneske)
  • II – L'Apparition de l'Homme (1956)
  • III – La Vision du Passé (1957)
  • IV – Le Milieu Divin, (1957)
  • V – L'Avenir de l'Homme (1959)
  • VI – L'Énergie Humaine (1962)
  • VII – L'Activation de l'Énergie (1963)
  • VIII – La Place de l'Homme dans la Nature (1965)
  • IX – Science et Christ (1965)
  • X – Comment je crois (1969)
  • XI – Les Directions de l'Avenir (1973)
  • XII – Écrits du Temps de la Guerre (1975)
  • XIII – Le Cœur de la Matière (1976)

Kristen utviklingslære[rediger | rediger kilde]

Teilhard de Chardins bestående betydning ligger innen den åndelige og metafysiske refleksjon av svært originalt slag som han utviklet med hensyn til utviklingslæren og materiens relasjon til ånden. Charles Darwins utviklingslære, Vernadskijs geologi og den kristne teodicé ble forent av ham i en holistisk visjon av «fenomenet menneske». Dette oppfatter han som en utviklingsetappe som leder til «noossfæren» (fra det greske «noos», bevissthet eller sans). Denne «sfære» forbereder i sin tur ankomsten av en gestalt som han kaller «den kosmiske Kristus». Den ytterste spiss for all evolusjon er «omegapunktet».

Den kosmiske Kristus vil fremtre i en tid da all bevissthet samles i følge prinsippet om «midtpunktenes sammenvoksning». Hvert midtpunkt, hver personlig bevissthet, ledes nemlig til et stadig mer intensivt samarbied med de andre bevisshetssentre som står i kommunikasjon med hverandre. Det er dette som gir opphav til noossfæren. Når det enkelte stadig mer blir ett med alt, utan å for den skyld å tape sin individualitet, tiltar bevisstheten. Her fungerer «Omega» som en slags attraksjonskraft, både på individuelt og kollektivt nivå. Mangfoldet av sentra som gjenspeiler helheten av harmoniserte sentra bidrar til den åndelige oppstandelse eller den kosmiske Kristi åpenbaring.

Teilhard de Chardin forestilte seg noossfæren som et «bevissthetslag»[1] som omgir jorden. Mange[hvem?] har senere bemerket den forbløffende likhet mellom denne visjon og internettet, som kom til førti år etter den franske tenkerens død. Selv globaliseringen kan sies å ha vært innebygget i Teilhard de Chardins fremtidsvisjon.

Moralsk utvikling[rediger | rediger kilde]

Teilhard de Chardin fremsatte også hypotesen at en moralsk utvikling følger den biologiske utvikling. Man finner ingen omsorg overfor avkommet blant reptilene, men derimot blant pattedyrene, som kom senere. Selv om menneskeligheten stadig kjenner utbrudd av vold og grusomhet, anstrenger den seg for å opprette forskjellige former av solidaritet (Det røde kors og lignende institusjoner). Den fysiske evolusjon som fører til menneskelighet («hominisasjon») kan altså sies å følge av en annen og mindre kjent evolusjon som leder til menneskeliggjøring («humanisasjon»). I følge Teilhard de Chardin er det den stadig større kompleksiteten i nervestrukturene som gir opphav till dette – pattedyr har mer kompliserte hjerner enn reptiler og så videre.

Åndens kraft[rediger | rediger kilde]

I den visjon han utvikler finnes det en slags kraft som leder fra ett nivå til det neste. Hvordan kommer det seg for eksempel at livet en gang oppstod på jorden? Hva var det som tillot dette sprang fra materie til liv? Den stora kraften ble forflyttet ved dette fra materien til alle livsformer – jorden skulle ikke kunne «omgjøre» dette enorme sprang dersom livet ble utryddet fra jordens overflate. I mylderet av alt levende samlet kraften seg langsomt i det som utviklet seg til mennesket. Det er altså mennesket som utgjør utviklingens spydspiss nå. Det er også i mennesket at alt forberedes for et nytt, avgjørende sprang som leder til en høyere bevissthet.

Det ytterste møte[rediger | rediger kilde]

Teilhard de Chardins tenkning oppviser en overflatisk likhet med Friedrich Nietzsche, en illusjon som imidlertid raskt forsvinner ved en noe mer inngående granskning. Teilhard de Chardin anså at Nietzsches tanker om overmennesket hadde sin opprinnelse i et forenklet syn på fortiden. Som paleontolog var Teilhard de Chardin seg vel bevisst om fortidens kompleksitet. Ankomsten til punktet Omega er snarere en utenomhistorisk, mystisk visjon, der skapelsen åpenbarer seg som Guds fysiske ytre gestalt i møtet med Gud, opphavet, det opphavelige Ordet med jordens samlede og harmoniserte bevissthet.

Resepsjon og betydning i vitenskap og teologi[rediger | rediger kilde]

Teilhard de Chardin var en betydelig vitenskapsmann på sin tid, men det meste av det han skrev og fremstilte innen det rent vitenskapelige område er nå (2008) uten større relevanse. Allerede i hans levetid forekom det en kontrovers angående det såkalte Piltdownmennesket, som var blitt funnet under en ekspedisjon i England som Teilhard de Chardin hadde deltatt på. Det viste seg senere være lurendreieri, og har aldri blitt forklart på tilfredsstillende vis. Teilhard de Chardins rolle under ekspedisjonen hadde imidlertid vært ubetydelig og anklagene mot ham, drevet frem særlig av Stephen Jay Gould, anses nå[av hvem?] for å være ganske utilbørlige.

Teilhard de Chardins bemerkelsesverdige syntese mellom utviklingslære og den kristne tro fikk stort gjennomslag i visse kretser innen særlig den katolske kirke etter Annet Vatikankonsil. Ikke lenge etter sin død var han blitt i en viss utstrekning rehabilitert av pave Johannes XXIII.

Teilhards tanker ble også lagt merke til innen anglikanismen og også i skandinaviske kretser. Den vitenskapelige verden har for det meste tatt imot hans teorier med kjølighet. Vatikanet rehabiliterte ham ytterligere i 1990-årene, men har ikke i særlig grad villet stille seg bak visse av hans konklusjoner. At han har hatt en stor indirekte innflytelse innen moderne kristen tenkning er likevel ikke å fornekte. Man har også fremhevet likheten mellom hans tankemåter og tidlig, førchalkedonsk kristen teologi.

Hans tanker har også funnet gjenklang i New Age-miljøer; «mange av New Age-bevegelsens fremste representanter bekjenner sin gjeld til hans spiritualistiske filosofi».[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mary and Ellen Lukas: Teilhard, Doubleday, 1977
  • Robert Speaight: The Life of Teilhard de Chardin, Harper and Row, 1967
  • Dietrich von Hildebrand: Teilhard de Chardin: A False Prophet, Franciscan Herald Press 1970.
  • Dietrich von Hildebrand: Trojan Horse in the City of God
  • Dietrich von Hildebrand: Devastated Vineyard
  • David H. Lane: The Phenomenon of Teilhard: Prophet for a New Age, Mercer University Press
  • Henri de Lubac, SJ: The Religion of Teilhard de Chardin, Image Books, 1968
  • Henri de Lubac, SJ: The Faith of Teilhard de Chardin, Burnes and Oates, 1965
  • Henri de Lubac, SJ: The Eternal Feminine: A Study of the Text of Teilhard de Chardin, Collins, 1971
  • Henri de Lubac, SJ: Teilhard Explained, Paulist Press, 1968
  • Christopher Mooney, SJ: Teilhard de Chardin and the Mystery of Christ, Image Books, 1968
  • Robert Faricy, SJ: Teilhard de Chardin's Theology of Christian in the World, Sheed and Ward, 1968
  • George A. Maloney: SJ, The Cosmic Christ: From Paul to Teilhard, Sheed and Ward, 1968
  • Robert Faricy, SJ: Teilhard de Chardin's Theology of Christian in the World, Sheed and Ward, 1968
  • Robert Faricy, SJ: The Spirituality of Teilhard de Chardin, Collins 1981, Harper & Row, 1981
  • Robert Faricy, SJ og Lucy Rooney SND: Praying with Teilhard de Chardin, Queenship, 1996
  • Ursula King: The Spirit of Fire: The Life and Vision of Teilhard de Chardin, Orbis Books, 1996
  • Robert J. O'Connell, SJ: Teilhard's Vision of the Past: The Making of a Method, Fordham University Press, 1982
  • Amir Aczel: The Jesuit and the Skull: Teilhard de Chardin, Evolution and the Search for Peking Man, Riverhead Hardcover, 2007
  • Claude Cuenot: Science and Faith in Teilhard de Chardin, Garstone Press, 1967
  • Andre Dupleix: 15 Days of Prayer with Teilhard de Chardin, New City Press, 2008
  • Noel Keith Roberts: From Piltdown Man to Point Omega: the evolutionary theory of Teilhard de Chardin, New York: Peter Lang, 2000

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sitat fra er Mehren & Skys innledning i antologien New Age, 2007. Et utdrag fra Fenomenet menneske inngår i denne antologien.