Jiang Qing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jiang Qing, i Yan'an, iført Sun Yat-sen-drakt.

Jiang Qing (kinesisk: 江青, pinyin: Jiāng Qīng, Wade-Giles: Chiang Ch'ing, født Lǐ Shúméng, tidligere kjent under kunstnernavnet Lan Ping og navnene Lǐ Jìn og Lǐ Yúnhè; født 19. mars[trenger referanse] 1914 i Zhucheng i Shandong i Kina, død 14. mai 1991), var Mao Zedongs fjerde hustru. Som politisk leder i Folkerepublikken Kina gjorde hun seg mest bemerket som del av den såkalte «Firerbanden».

Levnet[rediger | rediger kilde]

Presentasjonsfoto fra 1930-årene
Jiang Qing på en filmplakat, 1934

Hun sluttet seg til Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1933 og arbeidet som skuespiller i Shanghai fra 1933 til 1937. I 1939 introduserte Kang Sheng henne for Mao Zedong i Yan'an, og hun og Mao ble senere gift. Ekteskapet var kontroversielt for noen; hun fortrengte nemlig en hustru som ble betraktet som en revolusjonshelt. Hun fikk som råd eller pålegg av kadre som var sentrale i den kommunistiske bevegelse, å holde seg borte fra politikken i 25 til 30 år. Etter 1949 arbeidet hun i kulturministeriet, men ikke i en stilling der politikk ble utformet.

Under sine dager som skuespiller hadde hennes yndlingsrolle vært Nora i Henrik Ibsens «Et dukkehjem». Dette var et drama om en kvinne som bryter opp og frigjør seg fra sin kvelende og konvensjonelle rolle som husfrue. I motsetning til Nora kunne ikke Jiang Qing bryte med Mao, som ikke lenger var særlig tiltrukket av henne og var begynt å omgi seg med pene unge damer. Det var nemlig gjennom ekteskapet med Mao at veien til politisk innflytelse lå, men hun var lik Nora i at hun ikke ville la noe klamt partibyråkrati stå i sin vei.

I 1965 bad Mao henne om å reise i hemmelig oppdrag til Shanghai, der hun skulle forberede et angrep på et skuespill av Beijing-politikeren og historikeren Wu Han. Den oppgaven klarte hun med glans, og hun kom med dette inn i de kretser som skulle få størst innflytelse over viktige faser av kulturrevolusjonen.

Jiang Qing ble medlem av Politbyrået i KKP i 1969. Hun var blitt nestleder for en komité på fem som tilrettela for kulturrevolusjonen i 1966, og den gikk over til å bli den gruppen som senere, på grunn av et medlems dødsfall, fikk økenavnet Firerbanden. De andre tre var mennene Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen. Fra da av var hun en av de mektigste skikkelser i Kina i Maos siste leveår.

Jiang ansporet radikale ungdommer som ble organisert som rødegardister og satt inn mot andre ledende politiske skikkelser. Blant ofrene for rødegardistenes oppmerksomhet var president Liu Shaoqi og visestatsminister Deng Xiaoping.

Rødegardistene hadde ytterfløyer til høyre og venstre for Jiāng Qīng og Mao, og ikke alle av dem var vennlig innstilt mot Jiāng Qīng.

Jiang fremmet også revolusjonære operaproduksjoner og balletter. Mens all vestlig litteratur ble fordømt av rødegardistene, ble Greven av Monte Cristo populær fordi Jiang hadde uttalt seg fordelaktig om boken.[1]

Jiang samarbeidet en stund med Kinas nestkommanderende Lin Biao, men etter Lins død i et flystyrt i 1971, vendte hun seg mot ham i anti-Lin, anti-Konfucius-kampanjen, der den egentlige, men uuttalte, skyteskiven var statsminister Zhou Enlai.

Etter Maos død i 1976 ble hun arrestert. Ved rettssaken mot «firerbanden» i 1981 var hun den eneste av de fire som brydde seg med å ta til motmæle mot påtalemyndigheten. Hun ble dømt til døden, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Hun sonte i Qincheng-fengselet nordvest for Beijing.

Hun ble løslatt av helbredsgrunner i 1991 og døde ti dager etter. Senere skulle regjeringen hevde at hun begikk selvmord.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Qiu Xiaolong: Mandarinkjolen (s. 305), forlaget Press, Oslo 2009, ISBN 978-82-7547-345-3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Jiang Qing – bilder, video eller lyd