Beitangkirken i Beijing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nordkirken i Beijing
En av løvene foran dagens kirke

Beitangkirken (kinesisk: 老北堂) i Beijing er en av de katolske kirker i Kinas hovedstad. Dens offisielle navn er Den hellige Frelsers kirke, men den har i flere hundre år vært kjent som Nordkirken (bei = nord). Den er Beijings største kirke og er bygd i nygotisk stil. Kirken har et høyt og bredt kirkeskip med sideskip, oktagonale tverrskip og gamle veggdekorasjoner. To paviljonger med glaserte teglstein står på hver sin side foran kirkefasaden, med steinsøyler og steinløver. Kirken er også kjent under andre navn; Xishiku og Canchikou.

Kirken ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner.

Den første Beitangkirken[rediger | rediger kilde]

Beitangkirken lå først ved Canchikousjøen, nesten diagonalt ovenfor det nåværende nasjonalbiblioteket. Tomten ble skjenket jesuittene av Qingkeiseren Kangxi som et uttrykk for hans takknemlighet overfor patrene Jean de Fontaney (1643–1710) og Claude de Visdelou (1665–1737) som ved vestlig medisin hadde kurert ham fra malaria. Misjonærene fullførte raskt byggingen av kirken, og keiseren gav dem et par seremonielle skriftbannere i anledning åpningen. Kalligrafien på bannerne var utført av keiseren personlig og det stod «Alle tings sanne opphav». (De finnes ikke lenger; de som nå er utstilt er ikke originalene.)

Kirken, som ble bygget i løpet av fire år, ble vigslet den 9. desember 1703, og gitt navnet Den hellige Frelsers kirke. I tillegg til kirken ble det som del av komplekset bygget to mindre bygninger, et astronomisk observatorium og et bibliotek.

Etter at jesuittordenen ble oppløst av paven i 1773 overtok prester fra lasaristenes orden kirken mot slutten av århundret.

I 1827 konfiskerte Daoguang-keiseren ved dekret Beitangkirken. Da var en kinesisk lasarist den ansvarlige prest for kirken. Kirken ble solgt til en hoffmandarin ved navn Yu, som lot den rive. Den hadde inntil da stått i 135 år.

Den andre Beitangkirken[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske regjering under Xianfeng-keiseren restituerte eiendommen til Den katolske kirke i 1860, og etter seks år var Beitangkirken gjenreist på samme sted, men bredere og høyere enn den opprinnelige. Den var 50 meter lang og 21,3 meter bred.

Beitang-kirken ble katedral, dvs bispesete, i 1860, da den overtok denne status etter Nantang-kirken (Sørkirken). Biskop Joseph Mouly var den første som residerte der.

Den tredje Beitangkirken[rediger | rediger kilde]

Da det keiserlige hushold i 1887 utvidet grensene for palassområdet, havnet Beitangkirken innenfor grensene til Den forbudte by. Derfor måtte den flyttes, og havnet da på sitt nåværende sted i Xishiku, litt lenger mot vest. Den nye kirken, en bispegård, et presteseminar og et hjem for småbarn ble reist samtidig samme år. Den ny kirken var enda større: 80 x 21 m., og 22 m. høy.

Det kvadratiske Beitang-anlegget lå innenfor en i alt 1400 meter lang mur. Sentralt innenfor murene var kirken, bak to store inngangsportaler. Ellers var det flere store gårdsplasser hvor inntil de øvrige bygningene lå.

I tillegg til de ovennevnte, var det også et stort bibliotek, et noe mindre kinesisk bibliotek, et museum og et apotek. Det var også et trykkeri og en rekke verksteder av forskjellig slag. Nonnene hadde sitt konvent og novisiat der, det var mange undervisningslokaler, boliger for ansatte og deres familier, sykestue og en enklere helsestasjon.

Beitang-kirken før bokseropprøret
Noen av Beitangkirkens forsvarere under bokseropprøret i 1900

Klokketårnet og kirkens ytre fasade generelt ble beskadiget av kanonsalver under de to månedene den ble beleiret under bokseropprøret i 1900, men ble reparert og kirken og tårnet utvidet til sine nåværende dimensjoner. Under beleiringen hadde over 3 000 katolikker tatt tilflukt der, under biskop Faviers beskyttelse. En minnestein om dette ble senere reist i kapellet nord for kirken.

Etter annen verdenskrig ble den residens for Thomas Tian Gengxin, den første kinesiske kardinal, som ble utnevnt til erkebiskop av Beijing i 1946. I 1959 ble bisperesidensen igjen flyttet til Nantang-kirken.

Den 12. februar 1985 meddelte den kinesiske regjeringen at kirken, som var blitt konfiskert under kulturrevolusjonen, skulle gis tilbake til katolikkene. Etter reparasjoner kunne Beitang-kirken gjenåpnes i desember 1985. Skolen som hadde benyttet bygningene ble flyttet til nytt sted. I 1989 ble Beijings katolske biskoppelige presteseminar flyttet fra Xibeiwang til Beitang-anlegget, men i september 1992 flyttet det til Pingfang; øst for Beijing.

Den kinesiske katolske mariafromhet gir seg utslag i kirkens kor, særlig i dekorasjonsbildet innenfor alteret.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore 2004, s. 44-46
  • William Devine: The Four Churches of Peking, London / Tientsin 1930

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Beskrivelser fra "China Daily"