Sibirhøytrykket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sibirhøytrykket er en massiv og ofte svært kald og tørr luftmasse som oppstår over Eurasia store deler av året. Høytrykket (eller antisyklonen) er kraftigst om vinteren når lufttemperaturen nær senteret av høytrykket er lavere enn −40ºC. Trykket i havnivå er ofte høyere enn 1040 hPa.

Sibirhøytrykket er det kraftigste høytrykket på den nordlige halvkule og har blant annet ført til den laveste temperaturen som er målt på den nordlige halvkule med −67,8º C den 15. januar 1885 i Verkhojansk. Det høyeste lufttrykket som er målt på Jorden ble også målt i dette høytrykket. Det er på 1083,8 hPa målt i Agata 31. desember 1968.

Sibirhøytrykket påvirker værmønsteret på høyere bredder av den nordlige halvkule, og kan blokkere eller svekke lavtrykk eller sykloner, og føre til tørt vær over store deler av Eurasia og Canada.