Den midtatlantiske ryggen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den midtatlantiske ryggen er tydelig på denne framstillingen fra NASA.

Den midtatlantiske ryggen er en undersjøisk fjellkjede (midthavsrygg) som går midt gjennom hele Atlanterhavet, fra Nordishavet til Sørishavet. Den omfatter den vulkanske midtsonen i en riftdal som oppstod da Afrika og Sør-Amerika drev fra hverandre for 100–200 millioner år siden.

Ryggen ble til for rundt 55 millioner år siden og vokser fortsatt, slik at Amerika og Afrika/Europa fjerner seg fra hverandre. Vulkanaktivitet langs fjellkjeden har skapt Jan Mayen, Island, Asorene og Penedos de São Pedro e São Paulo nord for ekvator og Ascension, Tristan da Cunha, Gough Island og Bouvetøya sør for ekvator.

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Beliggenheten til den midtatlantiske ryggen

Furen under Atlanterhavet ble første gang dedusert av amerikaneren Matthew Fontaine Maury i 1850 og ble oppdaget i løpet av den vitenskapelige Challengerekspedisjonen i 1872.[1] En gruppe forskere ombord, ledet av Charles Wyville Thomson, oppdaget en stor forhøyning i midten av Atlanterhavet mens de undersøkte det framtidige området for en transatlantisk telegrafkabel.[2] Eksistensen av slik rygg ble bekreftet med sonar i 1925.[3]

I løpet av 1950-tallet ble bunnen av jordens hav kartlagt av Bruce Heezen, Maurice Ewing, Marie Tharp og andre som avslørte at den midtatlantiske ryggen hadde en merkelige batymetri av daler og høyder,[4] med dens sentrale dal som seismologisk aktiv og et episentrum av mange jordskjelv.[5][6] Ewing og Heezen avdekket at ryggen var en del av en 40 000 km lang i hovedsakelig kontinuerlig verdensomspennende fjellryggsystem, noe som førte til teorien om at havbunnen spredde seg og en generell aksept av Alfred Wegeners teori om kontinentaldrift.

Øyer som ligger langs den midtatlantiske rygg[rediger | rediger kilde]

Øyene, fra nord til sør, med sin høyeste topp og beliggenhet:

Nordlige halvkule (Nordatlantiske rygg):

  1. Jan Mayen (Beerenberg, 2277 m 71°06′N 08°12′V), i Atlanterhavet
  2. Island (Hvannadalshnúkur i Vatnajökull, 2109,6 m 64°01′N 16°41′V), som ryggen løper gjennom.
  3. Asorene (Ponta do Pico eller Pico Alto, på Pico Island, 2351 m, (på 38°28′0″N 28°24′0″V)
  4. Bermuda (Town Hill, på Main Island, 76 m (32°18′N 64°47′V) (Bermuda ble dannet på ryggen, men ligger nå vest for den)
  5. Saint Peter and Paul Rocks (Southwest Rock, 22,5 m, 00°55′08″N 29°20′35″V)

Sørlige halvkule (Søratlantiske rygg):

  1. Ascension (The Peak, Green Mountain, 859 m, 7°59′S 14°25′V)
  2. Tristan da Cunha (Queen Mary's Peak, 2062 m, 37°05′S 12°17′V)
  3. Gough Island (Edinburgh Peak, 909 m, 40°20′S 10°00′V)
  4. Bouvetøya (Olavtoppen, 780 m, 54°24′S 03°21′Ø)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hsü, Kenneth J. (1992): Challenger at Sea, Princeton, Princeton University Press, side 57
  2. ^ Redfern, R.; 2001: Origins, the Evolution of Continents, Oceans and Life, University of Oklahoma Press, ISBN 1841881929, side 26
  3. ^ Alexander Hellemans & Brian Bunch, 1989: Timeline of Science, Sidgwick and Jackson, London
  4. ^ Ewing, W.M.; Dorman, H.J.; Ericson, J.N. & Heezen, B.C.; 1953: «Exploration of the northwest Atlantic mid-ocean canyon», Bulletin of the Geological Society of America 64, sidene 865-868
  5. ^ Heezen, B. C. & Tharp, M.; 1954: «Physiographic diagram of the western North Atlantic», Bulletin of the Geological Society of America 65, side 1261
  6. ^ Hill, M.N. & Laughton, A.S.; 1954: «Seismic Observations in the Eastern Atlantic», 1952, Proceedings of the Royal Society of London, series A, mathematical & physical sciences 222(1150), sidene 348-356