Borrehaugene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gravhauger i Borreparken i Horten kommune i Vestfold.

Koordinater: 59°22′56,906″N 10°27′34,160″Ø Borrehaugene, også kalt Borreparken og uoffisielt «Nasjonalparken», er en park i Horten kommune i Vestfold med en samling gravhauger og andre hauger fra omkring år 600 til 900. Området ligger ved OslofjordenKirkebakken nedenfor Borre Kirke. I 2000 ble det opprettet et historisk senter ved Borrehaugene, Midgard historisk senter.

Bakgrunn og omfang[rediger | rediger kilde]

Parken er ca. 182 000 m² stor og samlingen av gravhauger innenfor dens grenser er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre røyser innenfor området. Noen av de mindre røysene ble undersøkt i 1925 og viste seg å inneholde enkle branngraver.

Noen av gravhaugene er inntil 45 m i diameter og inntil 6 m høye. I 2007 ble det funnet to store kongshaller fra 700- eller 800-tallet ved hjelp av georadar like ved gravhaugene.[1]

Borrefunnet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borrefunnet

Gravfeltet i parken Borrehaugene ligger like øst for Borre Kirke

Den første storhaugen som ble gravet ut lå utenfor selve parken, der det nå er dyrket mark vest for muren og nedenfor Midgardsenteret. Denne rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, som ble undersøkt av Nicolay Nicolaysen, og som senere er kjent som Borrefunnet.

Gravfeltet[rediger | rediger kilde]

Borrefeltet ligger der Raet dukker ned i Oslofjorden for å komme opp igjen på Østfoldsiden. Nicolaysen var klar over at dette stedet kanskje kunne identifiseres med det som Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen. Han gjorde derfor like godt en utgravning av haug nr.4, den som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Men istedenfor Øystein Fret fant han bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Dette hindret ikke Nicolaysen i å konkludere: «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Bare tre måneder etter at Nicolaysen avsluttet sine undersøkelser ved Borre utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Dermed var det fastslått en gang for alle (trodde man) at saken var klar. Tre store autoriteter var sikre i sin sak. Snorres Heimskringla, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderer likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass.

Denne konklusjonen skulle bli stående uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

Nasjonalparken[rediger | rediger kilde]

Det skyldes ikke minst innsatsen til arkeologen A.W. Brøgger I 1915 ble han utnevnt til professor ved Universitetet. Hans tiltredelsesforelesning Hadde titelen Borrefundet og Vestfoldkongernes graver, og handlet nettopp om Borrefeltet. Her slutter han seg til Nicolaysens og Munchs oppfatning. Brøggers konklusjon vakte vid interesse. Dette var i tiden etter unionsoppløsningen, det var tid for nasjonsoppbygging, man trengte henvisninger til en rik fortid og storhet. Det skulle vise seg at Borrefeltet passet perfekt. Brøgger var kjent som en dyktig forsker, men han hadde også gode forbindelser innenfor det politiske miljøet og innenfor næringslivet. Han begynte med å få fredet 65 dekar for å sikre selve haugene, men han hadde større mål.

På 1920-tallet kjøpte Sam Eyde gården Søndre Voll, nabogård til Borre prestegård, og han ble dermed grunneier for nordre delen av gravfeltet på Borre. Det var han Brøgger gikk til med ideen om å lage Borrefeltet om til et nasjonalt monument. Eyde var med på det, og festet bort sin del av feltet på betingelse av at Opplysningsvesenets fond ved Kirkedepartementet gjorde det samme med sin del. Til sammen ble det 180 dekar. I 1927 var avtalen gjort, og Nasjonalparken var et faktum. Den ble offisielt åpnet av kong Haakon i et stort anlagt arrangement i den 19. juni 1932. Seks tusen tilhørere hadde møtt fram. Ved den anledning holdt Brøgger en tale der han gikk langt utover det arkeologiske og historiske kilder skulle tilsi.

22. april 1937 fastslo Vestfold fylkesting at nasjonalparken i Borre forvaltes Vestfold fylke og det ble bestemt at parken skulle få et tilsyn som bestod av tre medlemmer fra fylkestinget, en fra Riksantikvaren og en fra Universitetets Oldsaksamling.

I sin åpningstale hadde Brøgger brukt uttrykket rikshage om parken. Det var gangbart i 1932, men det skulle snart bli mindre stuerent.

«Nasjonal Samling» og Borrehaugene[rediger | rediger kilde]

Året etter at nasjonalparken ble åpnet stiftet Vidkun Quisling sitt eget nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Samling. Partiet hentet mye av sitt verdigrunnlag fra en stolt fortid, og brukte det aktivt til sitt eget formål. Allerede i 1935 holdt NS sin første pinsesamling ved Borrehaugene, og den tradisjonen ble holdt i hevd helt til 1944. Stedet ble hele tiden brukt for å skape og vedlikeholde myter om fortiden, myter som igjen ble brukt aktivt av nazistene for å legitimere Quislings visjoner om et nytt Norge.

Dessverre kom dette til å stigmatisere Borrehaugene i folks bevissthet. Nazistene hadde på en måte «overtatt» disse kulturminnene, og det ble etter hvert vanskelig å identifisere seg med den gode stemningen fra åpningen i 1932.

Etterkrigstid og nye undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Midgard historisk senter, et lite museum ved parken ble åpnet 2000.
Rekonstruksjon av en gildehall fra vikingtid. Borre, Horten kommune.

Dette førte til at i den første etterkrigstiden, som var preget av knapphet på nær sagt alle ressurser, ble nasjonalparken på Borre nedprioritert. Kratt og busker vokste fritt, og parken grodde igjen. Bare stevneplassen og stiene ble holdt åpne og frie for vegetasjon. Likevel ble 17. mai-feiringen for Horten og Borre lagt til parken. Etter hvert ble det holdt flere arrangementer her, og det ble utgitt en offisiell informasjonsbrosjyre. I den ble Snorres og Brøggers versjon av historien brukt for det den var verd. Borrefeltet var fremdeles ynglingekongenes gravplass.

Likevel, utover på 1960- og 70-tallet var det arkeologer og historikere som satte forsiktige spørsmålstegn ved denne versjonen av historien. I 1988 fikk Universitetets Oldsaksamling donert en større pengesum for å utforske Borrefeltet med tanke på dets kronologi, og dets kulturelle, økonomiske og politiske bakgrunn. Det ble åpnet et tverrfaglig forskningsprosjekt under ledelse av professor Bjørn Myhre. Det første feltarbeidet kom i gang allerede på sensommeren samme år, og gikk fram til 1992. Myhres forskning viser at hvordan Borrefeltet utviklet seg over tid: To små gårdsgravfelt ble anlagt kanskje allerede så tidlig som i romertid. Rundt 600 e.Kr. dukket de første storhaugene opp. Den yngste storhaugen ser ut til å være skipsgraven med Borrefunnet, fra ca. 900.

Midgard historisk senter, et lite museum og forskningssenter like utenfor parken, ble åpnet 27. mai 2000 av dronning Sonja. Senteret er en del av Vestfoldmuseene. I tilknytning til senteret ligger den Gildehallen som sto ferdig i 2013. [2]

I november 2007 ble det påvist spor av to store hallbygninger rett på vestsiden av gravfeltet, under dyrket mark utenfor steinmuren. Sporene etter hallene ble funnet ved hjelp av georadar. I 2013 ble ytterligere en stor hallbygging funnet jordet mellom Borre prestegård og det store gravfeltet i Borreparken [3][4]. Bygningene må ha vært så store og monumentale at de uten tvil definerer Borre som et viktig nordisk sentralsted, på linje med Gamle Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark.

Navnet på parken[rediger | rediger kilde]

Stein med navnet «Borreparken» 2010

Borreparken har tradisjonelt blitt kalt «Nasjonalparken». Navnet ble foreslått av professor Brøgger til åpningen av parken i 1932. Selv om det ble aldri gjort noe offisielt vedtak om at parken skulle ha dette navnet, ble dette et mye brukt navn på parken. Det offisielle begrepet nasjonalpark ble innført først i 1970 i forbindelse med naturvernloven. Siden Borrehaugene er et fredet kulturminne og ikke et vernet på grunn av naturverdier, kan betegnelsen nasjonalpark ikke lenge benyttes i offisiell sammenheng. Parken har likevel stor betydning for biologisk mangfold. I de gamle store løvtrærne lever mange truede arter, og fuglelivet er rikt. Flere spettearter skaper hekkemuligheter for mange andre arter, herunder den ikke lenger vanlige skogdua.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bjørn Myhre: Borregravfeltet som historisk arena. I Viking 46, Oslo 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Borreparken – bilder, video eller lyd