Borrehaugene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gravhauger i Borreparken i Horten kommune i Vestfold.

Koordinater: 59°22′56,906″N 10°27′34,160″Ø Borrehaugene, også kalt Borreparken og uoffisielt «Nasjonalparken», er en park i Horten kommune i Vestfold med en samling gravhauger og andre hauger fra omkring 600 til 900. Området ligger ved OslofjordenKirkebakken nedenfor Borre kirke. I 2000 ble Midgard historisk senter som er besøkssenter på stedet åpnet.

Omfang[rediger | rediger kilde]

Parken er ca. 182 000 m² stor. Den ligger der Raet dukker ned i Oslofjorden for å komme opp igjen på Østfoldsiden. Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.

Borrehaugene og Ynglingeætten[rediger | rediger kilde]

Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen. Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

Borrefunnet fra 1852[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Borrefunnet

Gravfeltet i parken Borrehaugene ligger like øst for Borre Kirke

Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard historisk senter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.

Arkeologiske undersøkelser på 1900- og 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Midgard historisk senter, et lite museum ved parken ble åpnet i 2000.
Rekonstruksjon av en gildehall fra vikingtid. Borre, Horten kommune.

Noen av de mindre røysene ble undersøkt i 1927. De inneholdt enkle branngraver.

I 1988 fikk Universitetets Oldsaksamling donert en større pengesum for å fastslå kronologi og den kulturelle, økonomiske og politiske bakgrunnen til Borrehaugene. Det ble åpnet et tverrfaglig forskningsprosjekt ledet av professor Bjørn Myhre. Undersøkelsene startet sensommeren samme år og ble avsluttet i 1992. Resultatene viser at to små gårdsgravfelt ble anlagt kanskje allerede så tidlig som i romertid. Rundt 600 e.Kr. ble de første storhaugene reist. Den yngste storhaugen ser ut til å være skipsgraven med Borrefunnet fra ca. 900. Undersøkelsene viste at det ble bygd én haug pr generasjon. På 900-tallet ble nye graver satt ned i de eksisterende.

I november 2007 ble det påvist spor av to store hallbygninger rett på vestsiden av gravfeltet, under dyrket mark utenfor steinmuren. Sporene etter hallene ble funnet ved hjelp av georadar.[1]

I 2013 ble ytterligere en stor hallbygging funnet i jorden mellom Borre prestegård og det store gravfeltet i Borreparken [2][3]. Bygningene må ha vært så store og monumentale at de uten tvil definerer Borre som et viktig nordisk sentralsted, på linje med Gamle Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark.

Kongssete[rediger | rediger kilde]

Borre var kongssete i vikingtid. Det viser gravmonumentene, høvdinghallene og restene av en storgård utenfor parken og store bryggefundamenter nede ved sjøen.

Sikring av området[rediger | rediger kilde]

Arkeologen A.W. Brøgger ble i 1915 utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Tiltredelsesforelesningen hans handlet om Borrehaugene og het Borrefundet og Vestfoldkongernes graver. Dette var i tiden etter unionsoppløsningen, det var tid for nasjonsoppbygging, man trengte henvisninger til en rik fortid og storhet. Borrehaugene egnet seg til dette. Brøgger var kjent som en dyktig forsker, men han hadde også gode forbindelser innenfor det politiske miljøet og innenfor næringslivet. Han begynte arbeidet med å få fredet 65 dekar for å sikre selve haugene.

På 1920-tallet kjøpte Sam Eyde gården Søndre Voll. Eyde ble dermed grunneier for nordre delen av gravfeltet på Borre. Brøgger gikk til ham med ideen om å lage Borrehaugene om til et nasjonalt monument. Eyde var med på det og festet bort sin del av feltet på betingelse av at Opplysningsvesenets fond ved Kirkedepartementet gjorde det samme med sin del. Til sammen ble det 180 dekar. I 1927 var avtalen gjort.

Parken ble offisielt åpnet av kong Haakon VII i et stort anlagt arrangement 19. juni 1932. Seks tusen tilhørere hadde møtt fram.

22. april 1937 fastslo Vestfold fylkesting at området skulle forvaltes av Vestfold fylke. Det ble bestemt at parken skulle få et tilsyn som bestod av tre medlemmer fra fylkestinget, en fra Riksantikvaren og en fra Universitetets Oldsaksamling.

Vestfold fylkeskommune har forvaltningsansvar for Borrehaugene nå. Vedtektene for området er under revurdering.

«Nasjonalparken»[rediger | rediger kilde]

A.W. Brøgger foreslo i forbindelse med åpningen av parken i 1932 at man skulle kalle området «Nasjonalparken». Formelt sett har området aldri hatt status som nasjonalpark. Det offisielle begrepet nasjonalpark ble innført først i 1970 i forbindelse med naturvernloven.

Nasjonal Samling og Borrehaugene[rediger | rediger kilde]

I 1933 stiftet Vidkun Quisling sitt eget nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Samling. Det var ett år etter at Borreparken ble åpnet. Partiet hentet mye av sitt verdigrunnlag fra en stolt fortid, og brukte det aktivt til sitt eget formål. Allerede i 1935 holdt NS sin første pinsesamling ved Borrehaugene. Tradisjonen ble holdt i hevd helt til 1944. Stedet ble hele tiden brukt for å skape og vedlikeholde myter om fortiden, myter som igjen ble brukt aktivt av nazistene for å legitimere Quislings visjoner om et nytt Norge.

Borrehaugene var stigmatisert i folks bevissthet. Nazistene hadde «overtatt» kulturminnene. Etter hvert ble det vanskelig å identifisere seg med den gode stemningen fra åpningen i 1932. Dette førte til at i den første etterkrigstiden, som var preget av knapphet på nær sagt alle ressurser, ble Borrehaugene nedprioritert. Kratt og busker vokste fritt, og parken grodde igjen. Bare stevneplassen og stiene ble holdt åpne og frie for vegetasjon. Likevel ble 17. mai-feiringen for Horten og Borre lagt til parken. Etter hvert ble det holdt flere arrangementer her, og det ble utgitt en offisiell informasjonsbrosjyre. I den ble Snorres og Brøggers versjon av historien brukt for det den var verd. Borrefeltet var fremdeles ynglingekongenes gravplass.

Søkes inn på UNESCOs verdensarvliste[rediger | rediger kilde]

Regjeringen ønsker å få Borrehaugene, Oseberghaugen, Gokstadhaugen og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn inn på UNESCOs verdensarvliste. Søknaden ble innsendt i januar 2014. Verdensarvkomiteen fatter sin avgjørelse sommeren 2015.[4]

Biologisk mangfold[rediger | rediger kilde]

Stein med navnet «Borreparken» 2010

Parken har stor betydning for biologisk mangfold. I de gamle store løvtrærne lever mange truede arter, og fuglelivet er rikt. Flere spettearter skaper hekkemuligheter for mange andre arter, herunder den ikke lenger vanlige skogdua.

Midgard historisk senter[rediger | rediger kilde]

Besøkssenteret Midgard historisk senter ligger like utenfor parken. Det ble åpnet 27. mai 2000 av dronning Sonja. Senteret er en del av Vestfoldmuseene. I tilknytning til senteret ligger Gildehallen som sto ferdig i 2013. [5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bjørn Myhre: Borregravfeltet som historisk arena. I Viking 46, Oslo 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Borreparken – bilder, video eller lyd