Selje kloster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 62°3′3,9960″N 5°17′48,728″Ø

Klosteret på Selja i dag

Selje kloster er ruinene av et benediktinerkloster på øya Selja i Selje kommune i Sogn og Fjordane fylke. Klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Øya Selja ligger 15 minutter med båt fra fastlands-Selje. Øya er 1,56 km² og består av lyng, myr og noe skog. Høyeste punktet er Varden, 201 moh.

Sunniva-legenden[rediger | rediger kilde]

St. Sunniva. Fra alterskap i Austevoll kirke. 1500-tallet. Nå i Bergen museum

Etableringen av bispesete på Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster blir sett i sammenheng med Sunniva-legenden. Denne fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer.”Det var en hel flokk , menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer...Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke... Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.[1] Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya.

Den hedenske Håkon jarl (jarl 970995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem, heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri.[2] Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: ”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”[3] I følge Olav Tryggvasons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvason fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.

Klosteret blir bygd[rediger | rediger kilde]

Noen sikker datering for når klosteret ble bygd er ikke mulig å legge frem. Det fins i det hele tatt svært lite skriftlig materiale knyttet til klosteret. I gammel tid var et kloster ofte bygd av makthaverne. Det er derfor ting som tyder på at det var Olav Kyrre (konge 10671093) eller hans sønn Magnus Berrføtt. (1093 – 1103) som startet byggingen av klosteret. Det kan og ha vært Magnus-sønnene Sigurd Jorsalfare og Øystein. Selja var allerede fra Olav Tryggvasons dager etablert som et hellig sted med funnet av Sunnivas uskadde legeme og hennes og Seljemennenes skrinlegging. All den tid at bispesetet alt kom i 1068, er det naturlig å tenke seg at også biskopen var en av pådriverne til at klosteret ble bygd på Selja. De fleste antagelser går derfor ut på at klosteret ble påbegynt rundt år 1100. Dermed er Selje kloster et av de første klostrene her til lands om ikke det aller første. Mye tyder på at det var anglikanere som bygde klosteret og at det også var benediktinermunker (svartmunker) fra England som inntok klosteret. Det faktum at klosteret og kirken i tilknytning til klosteret ble viet til den relativt ukjente engelske helgenen Albanus støtter dette synspunkt. På slutten av 1200-tallet ble det satt igang en storstilt utviding av anlegget. Albanus-kirken ble forlenget på den tiden. Framfor Sunniva-kirken ble det bygd en terrasse i stein som soga beskriver slik: "Dette er det største mannverk av dette slaget som er bygd"[4] Dette var også storhetstiden til klosteret. Utifra størrelsen antas det at 10 – 15 prestevigde munker hadde tilhold i klosteret. I tillegg hadde like mange lekbrødre sitt arbeid der. De var håndtverkere, drev med stell av syke og dyrket jorda. Foruten det bønne og gudstjensteliv som utspant seg, var klosteret også et lærested som utdannet prester for tjeneste i kirken. Munkene på den tiden var dessuten sysselsatt med avskrift av bøker og oversettelser. I 1305 brant store deler av klosteret ned. Vestfløyen som var bygd av tre, ble etter brannen bygd opp igjen i stein. Klosteret var ferdigbygd i første halvdel av 1300-tallet. Svartedauden i 1349 innebar en knekk for klosteret. Avgiftene fra klostergodset gikk kraftig ned etter Svartedauen. Fra 1424 hører vi at en munk på Selja ble halshugget og en annen brent uten at vi kjenner til hva de ble dømt for. Nedgangstider førte til at klosteret ble nedlagt allerede før reformasjonen i 1537. Det siste vi hører om Selja er at klosteret i 1522 mottok to sekker fint mel fra Bergen. Selje kloster var en stor jordeier. Tilsammen 175 gårder lå inn under klosteret, derav 2/3 av alle gårdene i Selje og Vågsøy. I 1545 ble alt klostergodset overdratt til St. Jørgens Hospital i Bergen. Hospitalet arbeidde for spedalske. Etter hvert som bøndene fikk innløst gårdene sine, brukte St. Jørgen endel av denne formuen til å bygge et sanatorium for tuberkuløse på Harastølen i Luster (tatt i bruk i 1902).[5] Selje kloster er en av Opplysningsvesenets fonds kulturhistoriske eiendommer.[6] All gneis som er brukt som bygningsstein er påvist i nærområdet. Olivin derimot, som bl.a. er brukt i tårnet, er ifølge geokjemiske undersøkelser hentet fra Deknepollen, noen timers seilas sør for Selja.[7] Etter at klosteret ble nedlagt, ble det plyndret for alt av verdigjenstander, også stein. Den danske astronomen Tycho Brahe(1546 -1601) fikk Nordfjord i len av danskekongen Frederik 2. Foruten å ta inn skatt fra lenet, hentet han også ut stein fra klosteret. Denne steinen brukte han til å bygge observatoriet Stjerneborg og slottet Uranienborg på øya Hven i Øresund.[8] I 1643 ble det sendt et skip fra Bergen til København med 518 "tilhugne klæberstene" fra Selje og Lyse kloster. Filosofen Arild Haaland forærte i 1993 en kirkeklokke (støpt hos Olsen-Nauen klokkestøperi i Tønsberg) til klosteret. Klokken henger i dag i kirketårnet.

Biskopene til Selja[rediger | rediger kilde]

Det var Olav Kyrre som opprettet de første bispesetene her til lands: Oslo, Nidaros og Selja. Dette skjedde i 1068 blir det antatt. Den første biskopen var

Bjarnvard den saksiske Han var blitt vigslet av ingen ringere av paven i 1047. Etter sin vigsling kom han i en lojalitetskonflikt mellom erkebiskopen i Hamburg Bremen og kongen. Han dro derfor til Island. Der ble han den sjette misjonsbiskopen på øya og sagaen forteller: ”Han vigslet mangt det går gjetord om: kirker og klokker, broer og brønner, vad og vann, bjeller og andre nyttige ting. Og dette økte hans heder og og den aktelse folk følte for ham.”[9] Bjarnvard ble på Island i 20 år, så lenge Harald Hardråde styrte. Siden dro han tilbake til Norge og ble biskop på Selja. ”Sidan for han til Bjørgvin og der døde han, og alle er enige om at han hadde vært en bemerkelsesverdig mann[10] Den neste biskopen het

Magne Han nevnes i 1115 og 1128. Ved en anledning, gjengitt i Morkinskinna irettesatte han kong Sigurd Jorsalfare. Kongen ville skille seg fra dronningen og gifte seg med en kvinne som het Cecilie. ”Og det synes du at du kan gjøre i mitt bispedømme – å føre skam over Guds lov og den hellige kirke og dens bispeembete?[11] Kongen ble rasende, dro fra Bjørgvin i all hast og giftet seg i Oslo.

Svein Det eneste vi vet om den neste biskopen er at han het Svein. Han er nevnt i en islandsk bispeliste, men utelatt i en norsk. Deretter kom

Ottar Islending Han var biskop i Selja i 1130. I følge et svensk brev deltok han på et bispemøte i Lund i 1135. Norge hørte inn under Lund erkebispesete fra 1104. Neste biskop i rekken er

Sigurd Han deltok ved en synode i Lund i 1139. Sigurd fikk oppleve at Norge fikk egen erkebispestol i 1152. Han må ha vært tilstede i Nidaros ved den anledning. Dit kom også den engelske kardinalen Nicholas Breakspear som like etterpå (1154) ble valgt til pave. Biskop Sigurd døde i 1156 eller -57. Etter at Sigurd var død, ble ikke kongebrødrene Inge og Øystein enige om hvem som skulle bli biskop i Selja. Øystein valgte sin kapellan Pål til biskop mens Inge jagde Pål bort og valgte i stedet

Nikolas Petersson fra Sogn i stedet. Det er det eneste vi vet om ham for det neste vi hører er at

Pål i 1170, han må da ha blitt gjeninnsatt, flytter skrinet med Sunnivas levninger fra Selja til Bergen og den nyoppførte domkirken der. Det er alminnelig oppfatning at biskopene opphørte å ha tilholdssted på Selja etter flyttingen av Sunniva-skrinet i 1170. Imidlertid er det også dem som mener at biskopene aldri har bodd på Selja, idet minste at de oppholdt seg i lange perioder i Bergen. Til fordel for det synspunkt at biskopen bodde på Selja fram til 1170 taler det faktum at helt frem til 1152 ble de i kildene kalt biskop ”i Seliu”.[12]

Siden 1930 har Den katolske kirke hatt Selja som titulærbispedømme med en egen titulærbiskop. Den nåværende titulærbiskopen til Selja er biskop Pero Sudar i Sarajevo (siden 1993) Hans forgjenger var biskop Eurico dos Santos Veloso fra Brasil.

Klosterets abbeder[rediger | rediger kilde]

Til tross for at klosterets virksomhet strakk seg over 400 år, kjenner vi kun navnet på sju abbeder. Så lenge biskopene hadde tilhold på Selja, er det nærliggende å tro at de hadde det øverste åndelige ansvar for klosteret. Det blir også antatt at de første abbedene var engelske, men at nordmenn tok over etterhvert.

Sigurd Detmarsson er den første abbeden vi kjenner navnet på. I 1238 dro han til Island og ble biskop på Skálholt og var det frem til 1268. Vi kjenner ikke til hvor lenge han forut var abbed i Selje kloster.

Einar nevnes som abbed i 1305, året da klosteret brant. 15. mai samme år for han til Bergen for å bli abbed i Munkeliv kloster, noe som ble regnet som en forfremmelse.

Heming var abbed i årene 1305 – 1326, utpekt av biskop Arne. Heming ble innsatt ved en seremoni i Bergen domkirke 20. februar 1306. I 1326 ble han valgt til ny abbed i Munkeliv. Heming var ifølge biskop Audfinn en ”forsiktig, kyndig og rettskaffen mann både i åndelige og verdslige saker.”

Erling fulgte etter Heming som abbed fra 1326. Han hadde tidligere vært munk i Munkeliv.

Jon Eindridsson var abbed i 1338, trolig fra Munkeliv. Munken Erlend Josteinsson hadde det året sendt en klage til biskop Håkon i Bergen om dårlig styring av klosteret. Både Erlend, Jon og presten i Selje, Aslak, måtte møte i bispegården og forklare seg. Vi kjenner ikke til utfallet av møtet, men Jon blir året etter utnevnt til biskop på Skålholt. Han fikk virke der kun i kort tid ettersom han døde 16. mars 1341.

Orm ble vigslet til abbed for Selje kloster 11. november 1339. Ettersom munkene ikke greide å velge abbed på rette måten (ved å følge de kanoniske reglene) ble han valgt av biskop Håkon. Munkene Erlend Josteinsson og Arnbjørn var utsendinger fra Selja ved vigslingen.

Håkon er den siste abbed i Selje kloster vi kjenner navnet på. Han nevnes i 1451. Den siste abbeden i Selje kloster ble trolig drevet ut av biskop Finnboge Niklasson mellom 1461 og 1474.[13]

Kongelige på Selja[rediger | rediger kilde]

Olav Tryggvason har en sentral plass i Seljas historie. Han steg i land på øya i 996, fant levningene etter Seljumennene (sagaen sier ikke entydig at Olav fant levningene etter Sunniva) skrinla dem og ga påbud om bygging av en kirke. Denne kirken var nok ikke Mikaelskirken, men utvilsomt Sunnivakirken, all den tid Flateyebok spesielt nevner at Olav anla kirken "utenfor helleren". Det er Olav Tryggvason vi har å takke for at Selja ble et helgensted etter 996 og det viktigste religiøse senteret på Vestlandet. Året etter, i 997, samlet Olav bøndene fra fire fylker, Sogn, Fjordane, Sunnmøre og Romsdal til ting på Dragseidet på Stadlandet. Her ga han dem valget "enten skulle de ta imot kristendommen og la seg døpe eller så skulle de holde slag med han. Men da bøndene så at det ikke var råd for dem å sloss med kongen, ble det avgjort at alt folket skulle la seg kristne."[14]

Olav den hellige I 1015 vender Olav hjem til Norge fra vikingferd og vil gjøre krav på kronen. Ingen norsk konge fra middelalderen har fått en slik posisjon som ham. Han lander på Selja. Sagaen forteller: ”De kom fra havet inn til Stad og landet på en liten øy som heter Sæla. Da sa kongen at de hadde kommet til lands på en lykkedag. Han sa de var kommet ”på Sælo” (av sæla for lykke) Så gled kongen i leire med den ene foten og støttet seg med det andre benet på kne. Han sa: ”Nå falt jeg”. Rane (kongens fosterfar) svarte: ”Du falt ikke herre. Men du fikk fast fot i Norge”. Kongen lo og sa: ”Slik kan det gå om Gud vil”.[15]

Sverre er den neste av Norges konger som besøkte Selja. Det skjedde i 1176. Året før han ble konge. Han hadde kommet over fra Færøyene og nå var han på vei nordover langs kysten på vei til Nidaros: ”Han stanset en tid på Selja for der hadde han kjenninger. En prest der fortalte ham nøyaktig det han ville vite; av dette skjønte Sverre hvilken stor motstander erkebiskopen hadde vært av hans brødre. Han mente han hadde lite håp om hjelp fra den kanten hvor brødrene hans var blitt brakt til fall. Og så dro han sørover igjen og ut av landet.”[16]

Olav V Den 11. august 1968 steg kong Olav V i land på Selja for å overvære feiringen av 900 årsjubileet for opprettelsen av Selja bispedømme i 1068. Med på feiringen var Bjørgvinbispen og kirkeministeren samt 10 000 av bygdefolket.

Harald Daværende kronprins Harald, i dag Norges konge, var med på 900-årsfeiringen. Harald V ble konge den 17. januar 1991. Kongen deltok også på Dragseidet i 1997, da tusenårsjubileet for kristningen av fire fylker ble feiret.

Sonja Med på feiringen i 1968 var også Sonja Haraldsen. Som kronprins Haralds forlovede hadde hun ved den anledning en av sine første offisielle plikter. Bare noen dager etter besøket på Selja skulle hun bli landets kronprinsesse da hun den 29. august giftet seg med kronprins Harald.

Kirkene[rediger | rediger kilde]

Det kan uten videre slås fast at det fins levninger etter fire kirker på Selja selv om Odd Munk skriver (1190) i Soga om Olav Tryggvason: ”På Selja er det fem kirker. Det er fylkeskirken og Kristkirken og Mariakirken og Mikaelskirken, Albanuskirken og Sunnivakirken”. Han skriver altså at det er fem kirker, men så navngir han seks. Forklaringen er sannsynligvis at Albanuskirken blir omtalt med flere navn, også Kristkirken og Mariakirken.

Mikaelskirken

Mikaelskirken

Det er liten tvil om at Mikaelskirken er den eldste av kirkene på Selja. Det er en hulekirke med et alter innerst og en mur på sørveggen. Hulen ligger 40-50 m høyere (59 moh.) enn selve klosterområdet. Det fins mange eksempler på at hulekirker er viet til erkeengelen Mikael. I Norge fins det enda en (Norsjø i Telemark) og flere på kontinentet. Om Seljumennene og Sunniva er å anse som historiske personer, ville de ha vært i behov av en kirke. Da ville hulen være et naturlig valg. Mikaelsdyrkingen er et av de eldste tegn på kristen påvirkning her i landet. På veggene i kirken fins det rester etter maling. Tidligere er det også observert merker etter kroker til opphenging av lamper.[17] Det overhengende fjellet i og foran hulen blir kalt helleren. Hulen blir også kalt Salen som er et svært gammelt navn for "bolig". Arkeologiske utgravinger foran helleren viser at det har vært bosetting der i perioden 200 – 570 e.Kr.[18]

Sunnivakirken

Sunnivakirken

ligger oppe på helgenstaden utenfor helleren som Flateyboken (1389) nevner: ”Olav (Tryggvason) fikk reist en kirke foran helleren der den ærefulle jomfruens legeme var blitt funnet.” Dette skjedde i år 996. Det er enighet om at Olavs kirke var bygd i tre og at Sunnivakirken i mur vi idag ser ruinene av kom til på et senere tidspunkt, sannsynligvis på slutten av 1000-tallet. Under restaureringsarbeider på 1930-tallet, ble det funnet et brannlag nord for Sunnivakirken, noe som kan tyde på at den første kirken brant ned.[19] Kirken vi i dag ser ruinene av er ikke stor, 14m lang og 6,5m bred. Den hadde ikke tårn.

Albanuskirken

Albanuskirken

Nede på sletta ble bispekirken bygd. En domkirke er alltid viet til Kristus (jfr. Nidarosdomen). Derfor er det Flateyarboken nevner Kristkirken som sannsynligvis er navnet på den første kirken nede i klosterområdet. Den var domkirke i 100 år frem til 1170. Byggingen av den første kirken antas å blitt påbegynt i forbindelse med opprettelsen av bispesetet i 1068. Denne kirken ble utvidet på slutten av 1200-tallet. Ved den siste utvidelsen fikk kirken tårnet som står der i dag. Det er gjort funn som viser at både kirken og tårnet i sin tid var hvitkalket. Tårnet er 14 m høyt. Nederst i taket i tårntrappa er det murt inn en stein med runer med innskriften: "Her er Tores hvilested". I Odense fins det en kirke fra samme tid som er viet både til Maria og Albanus noe som Odd Munk antyder også kan være tilfelle på Selja.

Fylkeskirken må være sognekirken som var en trekirke fra 1100-tallet. Den lå på Bø på østsiden av øya. Tuftene er fortsatt synlige. Sognepresten bodde i middelalderen på Selja men ikke i klosteret, derimot på Bø. Kirken ble revet i 1654 og oppført som sognekirke på fastlandet.

Selja som pilegrimsmål[rediger | rediger kilde]

Straks etter at Sunniva og Seljemennene ble skrinlagt i 996 ble Selja et pilegrimsmål. I middelalderen hadde Norge tre store pilegrimsmål. Det var Sunniva på Selja, St. Olav i Nidaros og krusifikset i Røldal stavkirke. Blant disse var Selja det første. Selja var et knutepunkt langs kysten. Det lå halvveis mellom Bergen og Nidaros. og var et naturlig stoppested for reisende. Vikinger som skulle til Island, seilte først til Stad, derfra la de kursen rett vest og etter sju dagers seilas var de fremme. Selja hadde alt som trengtes for å være det perfekte pilegrimsmål: en martyr, opphøyd til helgen, en hellig hule og en kirke med skrinlagte relikvier. Dessuten en helbredende kilde som er nevnt allerede i Flateyaboken: I den helleren der man fant kroppen til Sunniva, sprang det frem en kilde av berget og derfra rant det en liten bekk. Mange syke mennesker som drikker av bekken blir friske av den. Senere fant bekken et annet leie under bakken og i dag dukker den frem i et oppkomme nede ved klosteret som kalles "Sunnivakilden". Det er funnet fem pilegrimsmerker i klosteret, fra sør-Tyskland, Nederland og Italia. Merkene ble funnet samlet, i en grav på klosterets kirkegård. Merkene forteller oss at avdøde på sine pilegrimsferder hadde besøkt flere av Europas store pilegrimsmål. Seljumannamesse 8. juli er tatt med på primstaver alt tidlig på tusentallet og messedagen er likedan nevnt i alle landskapslovene fra midten av tusentallet. Dagen er tatt med i den kristenrett som kong Olav Haraldsson fikk vedtatt på Moster i 1024. Det at Olav Kyrre la et bispesete til Selja taler sitt tydelige språk om stedets betydning som helgensted. Det forhold at Albanus-kirken måtte utvides, viser også at det må ha vært stor trafikk til stedet. Terrassene foran Sunnivakirken tror man ble bygd for å gi plass til alle pilegrimene på de store høytidsdagene. I vår tid har Selja som pilegrimsmål opplevd en renessanse. På messedagen er det flere som går pilegrim fra Bø ut til klosteret, mens andre går lange avstander med Selje kloster som mål.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Acta Sanctorum in Selio
  2. ^ Acta Sanctorum in Selio
  3. ^ Acta Sanctorum in Selio
  4. ^ Flateyabok
  5. ^ T. Djupedal s.14
  6. ^ Jo Rune Ugulen; "Eigedomsretten til klosterruinane på Selja" 2007
  7. ^ Nybø s.122
  8. ^ T. Djupedal s.89
  9. ^ Hungrvaka kap.3
  10. ^ Hungrvaka kap.3
  11. ^ Morkinskinna
  12. ^ Nybø s.121
  13. ^ T. Djupedal s.69
  14. ^ Snorre: Sagaen om Olav Tryggvason
  15. ^ Heimskringla kap.29
  16. ^ fra Sverres Saga
  17. ^ R. Djupedal s.39
  18. ^ T. Djupedal s.27
  19. ^ Enger s.14


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Djupedal, Reidar: Selja i tusen år. Selje 1966
  • Djupedal, Reidar: Klosteret på Selja. Selje 1967
  • Djupedal, Torkjell: Selja Kulturhistorisk handbok. Selja forlag 1996. ISBN 82-91722-00-5
  • Enger, Cato: Helligdommen på Selja Fortidsminner XXXI. Grøndahl & Søn 1949
  • Henriksen, Vera: Selja og Stad – legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992. ISBN 82-90576-19-6
  • Lange, Christian: De norske klostres historie i Middelalderen Christiania 1856. Digital utgave
  • Luthen, Eivind: Selja Sunnivakulten og pilegrimsmålet, Pilegrimsforlaget/Scriptoriet 1997. ISBN 82-91677-02-6
  • Nybø, Marit: Albanuskirken på Selja i et forskninghistorisk perspektiv i Sigrid Lien & Caroline Serck-Hanssen (red): Talende bilder. Bergen 2010. ISBN 978-82-304-0056-2
  • Rindal, Magnus (red): Selja: heilag stad i 1000 år. Universitetsforlaget 1997 ISBN 82-00-22513-5 Digital utgave
  • Undset, Sigrid: Den hellige Sunniva. Illustrasjoner av Gøsta af Geijerstam. Scriptoriet Selje, 2000. ISBN 82-91859-01-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]