Norges Venstrekvinnelag

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norges Venstrekvinnelag
LandNorge
Leder(e)Solveig Schytz (2022–ingen)
Grunnlegger(e)Ingeborg Boye
HovedkvarterMøllergata 16,
0179 Oslo
IdeologiLiberal feminisme
Nettstedvenstrekvinnelaget.no (no)

Norges Venstrekvinnelag (også kalt Venstrekvinnelaget og NVK) er en sideorganisasjon av Venstre. Organisasjonen arbeider for å fremme liberal feminisme i samfunnet, å være en likestillingspolitisk tenketank for Venstre og å løfte kvinnelige politikere i Venstre. Venstrekvinnelaget arbeider for en verden der alle kjønn har samme friheter, rettigheter, plikter og muligheter innen alle vesentlige områder i livet, og står for en moderne inkluderende feminisme som tar hensyn til et interseksjonelt perspektiv.[1] Alle som identifiserer seg som kvinner eller tredje kjønnskategori og som støtter Venstrekvinnelagets formål kan bli medlemmer. Menn kan være støttemedlemmer. Venstrekvinnelaget er representert i Venstres landsstyre.

Venstrekvinnelaget har siden etableringen vært del av kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen. Venstre har en sterk historie knyttet til kvinnesaksbevegelsen som går tilbake til partiets første år og var i lang tid det eneste partiet med et klart likestillingsprogram. Partiet gjennomførte en rekke likestillingspolitiske reformer som lover om jenters og kvinners rett til utdanning og kvinners stemmerett. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet samlet venstrekvinner og mannlige støttespillere seg i stor grad i Norsk Kvinnesaksforening (NKF), som ble etablert etter initiativ fra venstremedlemmene Gina Krog og Hagbart Berner i 1884, og som ble oppfattet som et «underbruk» av Venstre.[2] I 1911 stiftet Louise Keilhau – som var medlem i NKF og Landskvindestemmeretsforeningen – Venstrekvinnelaget i Kristiania, og siden ble det etablert egne venstrekvinnelag i andre byer. Landsforbundet Norges Venstrekvinnelag ble etablert i perioden 1927–1928 av Ingeborg Boye, Margarete Bonnevie og Dagny Bang. Venstrekvinnelaget hadde gjennom det meste av 1900-tallet et nært forhold til NKF og mange av de samme medlemmene, herunder sentrale kvinnesakskvinner som Ingeborg Boye, Dagny Bang, Margarete Bonnevie, Dakky Kiær, Marit Aarum og Eva Kolstad. Boye ledet i flere år både landsforbundet og Venstrekvinnelaget i Oslo, samtidig som hun var styremedlem i NKF. I 1955 døde Venstrekvinnelagets leder Grete Lorange Backer i Voronezj-ulykken.

Historie[rediger | rediger kilde]

Louise Keilhau stiftet Venstrekvinnelaget i 1911. Hun var engasjert i Norsk Kvinnesaksforening, Landskvindestemmeretsforeningen, Norges Røde Kors og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Margarete Bonnevie var medstifter og medlem av interimstyret i Norges Venstrekvinnelag fra 1927, og var leder i både Oslo Venstrekvinnelag og Norsk Kvinnesaksforening fra 1936. Bonnevie var en av kvinnesaksbevegelsens fremste ledere i det 20. århundre
Venstres første kvinnelige partileder Eva Kolstad, som også var medlem av Venstrekvinnelaget, ledet Norsk Kvinnesaksforening i tolv år og ble det første likestillingsombudet

Venstre var historisk det fremste partiet som gikk inn for likestilling og rettferdighet mellom kjønnene, og var også lenge det eneste partiet med et klart likestillingsprogram. Denne saken ble viktig ikke minst for den radikale eller progressive fløyen i Venstre i 1880-årene, og etterhvert for hele partiet. På den tiden var Venstre landets største parti, og stod primært i motsetning til Høyre. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet samlet venstrekvinner og mannlige støttespillere seg i stor grad i Norsk Kvinnesaksforening, som ble etablert etter initiativ fra venstremedlemmene Gina Krog og Hagbart Berner og som opprinnelig ble oppfattet som et «underbruk» av Venstre.[2] Venstre og kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen – har dermed alltid hatt et nært forhold. Leder i Venstre og Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.[3]

I tråd med økende innflytelse for kvinner også i partiet tidlig på 1900-tallet og gradvise gjennomslag for stemmerett begynte venstrekvinner i Kristiania å organisere seg i partiet gjennom Venstrekvinnelaget, som ble stiftet i 1911 med Louise Keilhau som leder (formand) og som en del av Kristiania Venstre. Medstifter var Dagny Bang.[4][5] Siden ble det etablert venstrekvinnelag i andre byer, herunder Trondhjem, også disse som organisasjoner innen de lokale partilagene men uten en felles nasjonal kvinneorganisasjon. I 1927 tok Ingeborg Boye initiativ til et landsforbund, og samlet et opprop med en rekke kjente navn. Oppropet tok til orde for å knytte venstrekvinner sammen og gi vekst til det liberale syn som bare gjennom reformer kunne skape en rettferdig politikk. Det ble oppnevnt et foreløpig arbeidsutvalg som bestod av Boye, Høe, Margarete Bonnevie, Dagny Bang og Kristine Scheie.[6] Norges Venstrekvinnelag ble formelt stiftet i 1928.[7] Landsforbundet var i stor grad en videreføring av Venstrekvinnelaget i Oslo, og Boye ledet i flere år både Venstrekvinnelaget i Oslo og landsforbundet.

Også etter etableringen av Venstrekvinnelaget bestod et nært forhold mellom Venstre og Norsk Kvinnesaksforening, som hadde mange av de samme medlemmene som Venstrekvinnelaget. Norges Venstrekvinnelags stifter Ingeborg Boye var også styremedlem i NKF. De fleste lederne og sentrale personene i Norsk Kvinnesaksforening frem til etterkrigstiden var medlemmer av Venstre og Venstrekvinnelaget, herunder NKFs viktigste ledere i det 20. århundre, Margarete Bonnevie og Eva Kolstad, samt Dakky Kiær og Marit Aarum. NKF fikk i løpet av 1960- og 1970-årene gradvis en mer tverrpolitisk profil da også medlemmer av Arbeiderpartiet og SF/SV begynte å bli representert i foreningen. Venstre er imidlertid fremdeles et viktig innslag i foreningen, og Berit Kvæven er den foreløpig siste Venstrepolitikeren som har ledet NKF. I 1955 døde Venstrekvinnelagets leder Grete Lorange Backer i Voronezj-ulykken; hun var svigermor til en annen sentral kvinnesakskvinne, mangeårig NKF-leder Karin M. Bruzelius.

Venstre stod bak lovgivning som innførte allmenn offentlig folkeskole, gav kvinner adgang til høyere utdanning, arbeidervernlovgivning, sosiale ytelser, juryordningen og hemmelige valg. Venstre var også det første partiet som fremmet forslag om allmenn stemmerett for menn og for kvinner, i 1886[8]. Venstre spilte en avgjørende rolle i utviklingen av velferdsstaten, da grunnlaget for sykepenger, pensjoner og uføretrygd ble gjort ble lagt av Venstreregjeringer.[9] Åttetimersdagen var også et Venstre-prosjekt[10]. Frem til 1960-årene var det i norsk politikk bare Norsk Kvinnesaksforening og Venstre som egentlig stod for en likestillingslinje[11] – i f.eks. Arbeiderpartiet rådet i stedet husmorideologien på den tiden – og Venstre og NKF samarbeidet nært, f.eks. om å avskaffe samskatten i 1950-årene.

Norges Venstrekvinnelag står idag for en inkluderende feminisme som tar hensyn til et moderne interseksjonelt perspektiv, et perspektiv som er felles for de fleste former for moderne feminisme. Leder Naomi Ichihara Røkkum uttalte under MiRA-Senterets dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme i 2017[12] at «om det er kvinner med innvandrerbakgrunn eller om det handler om kvinner i en bestemt alder, er det viktig å se på de sammensatte diskrimineringene (...) vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».[1]

Fra 2010-årene har Venstre og Venstrekvinnelaget regelmessig arrangert Kolstadseminaret om liberal feminisme og likestillingspolitikk, for å hedre minnet etter Eva Kolstad, Venstres første kvinnelige leder og Norsk Kvinnesaksforenings viktigste leder i etterkrigstiden. På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte Venstreleder, likestillingsminister og NKF-medlem Trine Skei Grande på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.[13]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Venstrekvinnelaget som ble etablert i Kristiania i 1911 var i praksis forløperen for landsforbundet, som ble etablert 17 år senere.

Venstrekvinnelaget (1911–),
senere Oslo Venstrekvinnelag
Landsforbundet Norges Venstrekvinnelag (1928–)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Åpen og inkluderende feminisme». Norges Venstrekvinnelag. Arkivert fra originalen 28. september 2022. Besøkt 25. februar 2024. 
  2. ^ a b Aslaug Moksnes (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913 (s. 35), Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-15356-6
  3. ^ Kolstad, Eva (1959). «Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil». Kvinnesaksnytt. 10 (2): 11–15. 
  4. ^ Norske kvinder. Kristiania: Berg & Høgh. 1914. s. 112. 
  5. ^ "Kvinder med begavelse for lægevirksomhed". Cappelen Damm. 2018. s. 354. ISBN 9788202503291. 
  6. ^ «Porsgrunns Dagblad». 2. juni 1948. 
  7. ^ «Rauma Tidende». 18. juli 1928. 
  8. ^ Lønnå, Elisabeth (16. mars 2017). «stemmerett for kvinner i Norge». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  9. ^ Under Venstre-statsminister Gunnar Knutsen ble det i 1909 innført offentlig sykeforsikring. Fuglum, Per (28. september 2014). «Gunnar Knudsen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  10. ^ «Hvem bygget landet? - Minerva». Minerva. 31. januar 2014. Arkivert fra originalen 19. april 2018. Besøkt 19. april 2018. «Venstremann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg skulle bli en av arkitektene bak den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital... Statsminister Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre tok så initiativ til Hovedavtalen, som ble undertegnet i 1935» 
  11. ^ Berit Kvæven om Eva Kolstad
  12. ^ «I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til dialogmøte: «Forum for bevisste valg» den 2. mars for å sette søkelyset på norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme». MiRA-Senteret. Arkivert fra originalen 27. mars 2023. Besøkt 25. februar 2024. 
  13. ^ «Kolstadseminaret: Likestilling 2019 – hva er de viktigste utfordringene?». Norges Venstrekvinnelag. Besøkt 7. mars 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_Venstrekvinnelag&oldid=24382967»