Konvoi PQ-17
| Konvoi PQ-17 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig – kampen om Nordishavet | |||||||
 Eskortefartøy og handelsfartøy ved Hvalfjörður før konvoi «PQ-17»s avreise | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Storbritannia USA Sovjetunionen Nederland Panama |  Nazi-Tyskland | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Adm. J. C. Tovey Rear-Adm. L.H.K. Hamilton Cdr. J. E. Broome Flaggkommandør John Dowding | Großadmiral Erich Raeder Admiral Karl Dönitz Generaloberst Hans-Jürgen Stumpff | ||||||
| Styrker | |||||||
| Seks destroyere To luftvernsbåten To ubåter, Elleve mindre fartøy, 35 handelsskip Seks støtteskip[1] | Ett slagskip (i havn) Ubåter (båter med senkninger: U-88, U-251, U-255, U-334, U-355, U-376, U-456, U-457, U-703) 33 torpedofly, Seks bombefly. (200 tokt) | ||||||
| Tap | |||||||
| 24 handelsskip senket, 153 krigsseilere drept | Fem fly | ||||||
«PQ-17» var kodenavnet til en alliert konvoi i 1942 i Nordishavet under andre verdenskrig. Den led store tap etter tyske angrep.
Beskrivelse[rediger | rediger kilde]
I juli 1942 led de arktiske konvoiene et betydelig nederlag da konvoi PQ 17 tapte 24 av sine 35 handelsfartøy i en rekke tunge fiendtlige angrep som varte en uke.[2] Den 27. juni seilte fartøyene østover fra Hvalfjörður på Island mot havnen i Arkhangelsk i Sovjetunionen. Konvoien ble oppdaget av tyske styrker den 1. juli, hvorpå den ble skygget kontinuerlig og ble angrepet. Konvoiens ferd ble fulgt av det britiske Admiralitetet. Første sjølord, admiral Dudley Pound, som hadde fått opplysninger om at tyske overflatekrigsskip, deriblant slagskipet «Tirpitz», var i ferd med å blokkere konvoien, beordret eskorteskipene å forlate konvoien og beordret konvoien til å bryte formasjon og spre seg utover. Men på grunn av den tyske overkommandos vankelmot, ble det ikke noe av «Tirpitz»' angrep.[3][4] Konvoien var den første felles angloamerikanske marineinnsats under britisk kommando i krigen.[5]
Da næreskorten og støttekrysserne trakk seg tilbake mot vest for å avskjære de formodede tyske angriperne, var handelsfartøyene overlatt til seg selv uten sine eskortejagere.[6] I det etterfølgende forsøket på å nå de russiske havnene, ble de gjentatte ganger angrepet av Luftwaffe-fly og ubåter.
Av de opprinnelig 35 fartøyene nådde kun elleve frem med en leveranse på 64 000 tonn gods.[7]
Det katastrofale resultatet av konvoien gjorde tydelig hvor vanskelig det var å frakte adekvate forsyninger gjennom Arktis, særlig i sommerperiodens vedvarende dagslys.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Schofield s. 77-78
- ^ London Gazette, fredag 13. oktober 1950, s. 5139
- ^ Patrick Beesly: "Convoy PQ 17: A Study of Intelligence and Decision-Making," Intelligence & National Security (1990) 5#2 s. 292-322
- ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 235
- ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 236
- ^ Hill, Destroyer Captain, ss. 45–46
- ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 237
- ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 240
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Churchill, Winston S. (1951) (på engelsk), The Second World War: Volume IV, The Hinge of Fate, Cassell & Co. Ltd.,
- Mosberg, Monrad (2011). Katastrofekonvoien PQ17. Tvedestrand: Bokbyen forlag. ISBN 9788292920480.
- The Russian Convoys (engelsk). BT Batsford. 1964.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Convoy PQ-17 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Beskrivelse av RösselsprungArkivert 15. april 2012 hos Wayback Machine.
