Pisidia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Anatolia

Pisidia (gresk Πισιδία, latin Pisidia) var en region i oldtidens Anatolia i Lilleasia lokalisert nord for Lykia, og grenset til Karia, Lydia, Frygia og Pamfylia. Det tilsvarte løselig til dagens moderne tyrkiske provins Antalya. Blant Pisidias bosetninger var Termessos, Selge, Kremna, Sagalassos, Etenna, Antiokia, Neapolis, Tyriacum, Filomeliom (Philomelium) og Laodiceia Katakekaumene (som også ble regnet til i Lykaonia).

Geografi[rediger | rediger kilde]

Selv om Pisidia lå nært kysten av Middelhavet på kartet, kom det varme klimaet i sør over høyden på Taurusfjellene. Grunnet klimaet var det ikke skog, men landbruksvekster som vokste i området som fikk vann fra fjellene. Den årlige nedbøren er på rundt 1000 mm på toppene og 500 mm i fjellskråningene. Vannet gir vekst til sletten og de pisidiske byene, hovedsakelig i fjellskråningene, drar fordeler fra denne fruktbarheten. Den irrigerte jorden er meget velegnet for både landbruk og husdyrhold.

Historie[rediger | rediger kilde]

Levningene av et gresk amfiteater i Termessos

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Området Pisidia har vært befolket siden paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen, og med en del bosetninger kjent fra historisk tid som strekker seg i tid fra 7000-tallet til 2000-tallet f.Kr. Forfedrene til oldtidens pisidiere var sannsynligvis tilstede i region før 1300-tallet f.Kr. da hettittiske nedtegnelser referer til en område i fjellene til Salawassa, et sted som er identifisert med det senere stedet Sagalassos. På den tiden synes det som om Pisidia har vært en del av den regionen som hettittene kalte for Arzawa. Pisidisk språk er dårlig kjent, men det er antatt at det tilhørte den anatolisk gren av den indoeuropeiske språkfamilien.

Den greske historikeren Herodot nevnte det pisidiske folket i en tekst hvor de ble kalt for «Lakuna», men dette var et av navnene som ble gitt til pisidiske stammer som okkuperte en liten fjellregion nord for Antalyabukten. Pisidierne er kjent for å være blant de folkene som ga støtte og krigere til perserne i deres kriger mot antikkens Hellas.[1]

Det kan være liten tvil om at pisidierne og pamfylierne var det samme folket, men skillet mellom de to enhetene synes å ha blitt etablert ved en tidlig tid. Herodot, som ikke nevner pisidierne, talte opp pamfylierne blant de folkene i Lilleasia, mens Eforos nevner dem begge, og korrekt inkluderer den ene blant nasjonene i innlandet, den andre blant de ved kysten. Pamfylia mottok tidlig kolonier fra Hellas og andre land, og fra denne årsaken, kombinert med større fruktbarhet på deres område, ble mer sivilisert enn sin nabo i innlandet. Pisidia forble et vilt, usivilisert fjellregion og et av de vanskeligste områdene for statsmakter utenfor å kontrollere.

Så langt tilbake som til den hettittiske perioden har Pisidia hatt uavhengige og selvstendige samfunn som ikke var underlagt hettittenes overherredømme. De var kjent for sine krigerske fraksjoner, forble hovedsakelig uavhengige av Lydia og selv Persia som erobret Anatolia på 500-tallet f.Kr. og delte området inn i satraper for bedre kontroll, men greide ikke å hindre stadige opprør og uro i Pisidia.

Den hellenistiske periode[rediger | rediger kilde]

Aleksander den store hadde større suksess, erobret Sagalassos på vegen til Persia, skjønt byen Termessos trasset ham. Etter at Aleksander død ble regionen en del av landområdene til Antigonos I Monofthalmos, og muligens Lysimakhos av Trakia. Etterpå tok Selevkos I Nikator, grunnleggeren av selevkide-dynastiet i Syria, kontroll over Pisidia. Under selevkidene ble greske kolonier grunnlagt på strategisk viktige steder og den lokale befolkningen ble hellenisert. Likevel synes det som om de hellenistiske kongene aldri hadde full kontroll, delvis for at Anatolia ble et landområde hvor kontrollene ble utfordret mellom selevkidene, attaliddynastiet i Pergamon, og av et nytt folkeslag i Anatolia, galaterne, et keltisk folk som invaderte Lilleasia fra Europa. Byene i Pisidia var blant de siste i vestlige som til sist tilpasset seg gresk kultur og språk og til å prege sine egne penger.

Pisidia ble offisielt gitt videre fra Selevkideriket og til Attaliddynastiet som et resultat av avtalen ved Apamea, påtvunget Antiokos III av Syria av romerne i 188 f.Kr. Etter at Attalos III, den siste konge av Pergamon, lot Roma arve hans kongedømme i 133 f.Kr. som gjorde det til provinsen Asia, ble Pisidia gitt videre til kongedømmet Kappadokia, som derimot ikke var i stand til å styre det. Pisidierne slo seg sammen med røvere- og piratdominterte Kilikia og Pamfylia inntil romerne gjeninnførte lov og orden i 102 f.Kr.

I 39 f.Kr. overga Marcus Antonius Pisidia til galaternes klientkonge Amyntas og krevde at han fikk fjernet en røverbande i Tarusfjellene som truet vegene og handelen som knyttet Pisidia med Pamfylia, men Amyntas ble drept i kampen i 25 f.Kr. Romerne gjorde da Pisidia til en del av den nye provinsen Galatia.

Romersk og bysantinsk tid[rediger | rediger kilde]

Antikk romersk inskripsjon som forteller om graven til legionæren Caius Longinus fra Amblada (Pisidia). Han døde i 40. Funnet ved Delminium, nå i det arkeologiske museum i Spilt (CIL III, 9737).

I løpet av den romerske perioden ble Pisidia kolonisert med veteraner fra den romerske hæren for å opprettholde kontroll. Kolonistene, som kom fra de fattigere delene av Italia, må jordbruket ha vært områdets fremste tiltrekning. Under Augustus ble åtte kolonier etablert i Pisidia, og Antiokia og Sagalassos ble de fremste bysentrene. Provinsen ble gradvis latinisert. Latin forble det formelle språket i området til slutten av 200-tallet.

Pisidia var viktig i den tidlige spredningen av kristendommen. Apostelen Paulus besøkte Antiokia på hver av hans misjonsreiser og var med på å bygge opp et senter for den nye troen i byen. Etter at Konstantin den store gjorde kristendommen til statsreligion i 311, spilte Antiokia en viktig rolle som metropolitanbispedømme. Etterpå ble den hovedby i den kristne pisidiske provins, grunnlagt på 300-tallet, og byen Parlais ble dets titulærbispedømme. De fleste pisidiske byer var tungt befestet på denne tiden grunnet borgerkriger og utenlandske invasjoner.

Området ble herjet av jordskjelv i 518, en pest raste i tiden 541-543, og en ny jordskjelv fulgt av herjinger fra arabere på midten 600-tallet. Da muslimene erobret Syria ble handelsrutene forstyrret, og området mistet inntekter og forfalt i betydning. På 700-tallet økte angrepene og på 1000-tallet erobret seldsjukkene (tyrkere) området og grunnla Rum-sultanatet i sentrale Anatolia. Kontrollen over Pisidia endret seg mellom Østromerriket og tyrkere flere ganger fram til 1176 da sultan Kilij Arslan II beseiret keiser Manuel I Komnenos i slaget ved Myriokephalon 11. september 1176, noe som etablerte muslimsk styre i området.

Kjente personer[rediger | rediger kilde]

  • Georgios Pisides, bysantinsk poet, født i Pisidia, og som blomstret på 600-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]