Sub-romersk Britannia

Sub-romersk Britannia viser til perioden mellom romernes tilbaketrekning fra Britannia og inngangen til middelalderen. Normalt tidfester man den til tiden mellom 407, da den siste legionen ble trukket ut, til 597 da Augustin av Canterbury steg i land og begynte kristningen av England.

Begrepet ble først innført av arkeologer for å beskrive kulturen i denne perioden. Den opprinnelige oppfatningen er at perioden viser en kulturell tilbakegang i forhold til den romerske perioden, før man i middelalderen igjen begynner å gå fremover. Denne oppfatningen er siden blitt revidert.

Det finnes nesten ikke skriftlig materiale fra perioden, slik at den i praksis må behandles som forhistorisk tid. Blant de få dokumentene som finnes er St. Patricks Bekjennelser og Gildas' De Excidio Britanniae. Da Beda den ærverdige samlet inn materiale mot slutten av det 700-tallet baserte han seg først og fremst på muntlige tradisjoner. Den angelsaksiske krønike dekker perioden, men er ikke basert på primærkilder. Blant de viktigste legender som gjerne tidfestes til denne perioden er Arthurlegenden.

Gjennom arkeologiske undersøkelser har man fått mer kjennskap til kulturen i sub-romersk Britannia. Blant viktigste funnsteder er Tintagel, borgen i South Cadbury, steder hvor Hadrians mur ble reparert i 400- og 500-tallet, Whithorn i det sørvestlige Skottland og i bosetninger som fortsatte i de romerske byene.

Det skjedde klimaendringer på 400-tallet, slik at klimaet ble kaldere og våtere. Dette betydde at vekstsesongen ble kortere, og høyereliggende områder ble uegnet for landbruk. Historikeren Michael Jones har i boken The End of Roman Britain hevdet at tilbakegangen i jordbruket førte til store demografiske endringer der den dyrkbare jorden allerede var utnyttet fullt ut.

Begrepenes mening

Barbury Castle, en bygdeborg fra 500-tallet i nærheten av Swindon, i sørvestlige England.

Perioden sub-romersk Britannia har i tradisjonell britisk historie dekket historien av hva som i dag er England fra slutten av Romerrikets styre helt i begynnelsen av 400-tallet til ankomsten av sankt Augustin i år 597. Datoen for slutten av denne perioden er vilkårlig i den forstand at sub-romersk kultur fortsatte i vestlige England (se Cornwall og Cumbria) i Wales.

Denne perioden har tiltrukket seg en stor andel akademisk og folkelig debatt, delvis ettersom det er sparsommelig med kildemateriale, og delvis ettersom historikerne strides om hendelsene – i begrepene om invasjon, bosetning og ny bosetning (flytting av befolkningsgrupper) – som skjedde i de årene som smidde de nasjonale identitetene som ble rådende innenfor De britiske øyer i de neste århundrene. Begrepet post-romersk Britannia er også benyttet for perioden, hovedsakelig i ikke-arkeologiske kontekster. «Sub-romersk» og «post-romersk» er begge begreper som benyttes for den gamle romerske provinsen Britannia, det vil si Britannia sør for grensen Forth-Clyde. Historien for området mellom Hadrians mur og grensen Forth-Clyde er uklar (se Rheged, Bernicia). Nord for denne grensen lå det området som var befolket av stammer hvor kildene er meget sparsommelige, og disse folkestammene betegnes under navnet piktere, og som antagelig er de folket som ble skottene i blandingen av innvandring fra Irland og senere Norge.

Begrepet «senantikken» innebærer en bredere horisont og benyttes oftere i den akademiske verden, særlig når omformingene av den felles klassiske kulturen over hele den post-romerske vestlige verden blir undersøkt; det er i mindre grad benyttet for Britannia alene. Perioden kan også bli betraktet som en del av den tidlige middelalderen, om kontinuiteten med de påfølgende periodene blir vektlagt. En rekke mer dramatiske navn er også blitt gitt til perioden i populærvitenskapelige verker: den mørke tidsalder, den britonske tidsalder, tyrannenes tid eller kong Arthurs tid.

Skriftlig dokumentasjon

Statue av sankt Patrick ved Taras høyder i Irland.

Sankt Gildas.

Det er meget liten andel skriftlig materiale som er bevart fra denne tidsepoken, selv om det er betydelig mengde fra senere epoker som kan være relevant. En god del av materialet behandler kun de første få tiårene av 400-tallet. Kildene kan hensiktsmessig bli klassifisert i gruppene britisk og kontinentalt, og i samtidig og ikke-samtidig.

To primære samtidige britiske kilder eksisterer: Confessio («Bekjennelser») av sankt Patrick og De excidio et conquestu Britanniae («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia») av Gildas. Patricks Confessio og hans Brev til Coroticus avslører aspekter av livet i Britannia hvorfra han var da han ble bortført til Irland. Den er særlig nyttig i belyse kristendommens forfatning på denne tiden. Gildas er det nærmeste til en kilde for sub-romersk historie, men det er mange problemer i benytte den. Dokumentet representerte britisk historie slik han selv og hans lesere forsto den. Selv om noe få andre dokumenter fra perioden eksisterer, slik som Gildas' brev om munkevesenet, er de likevel ikke direkte relevant for forståelsen av britisk historie. Gildas' De Excidio er en klagesang; den er skrevet som en polemikk for å advare samtidens herskere mot å synde, og demonstrerte gjennom historiske og bibelske eksempler at dårlige herskere ble alltid straffet av Gud – i tilfellet Britannia gjennom den destruktive vreden til de saksiske angriperne. Den historiske seksjonen av De Excidio er kort, og materialet er åpenbart valgt med Gildas' hensikt for øye. Det er ingen absolutte datoer som blir gitt, og en del av detaljene, eksempelvis de som angår Hadrians mur og Den antoninske mur er åpenbar feil. Uansett gir Gildas innsyn i en del av kongedømmene som eksisterte på den tiden da han skrev, og til hvordan en utdannet munk oppfattet situasjonen som hadde utviklet seg mellom angelsakserne og britonerne.

Det finnes langt mer kontinentale samtidige kilder som nevner Britannia, skjønt disse er meget problematiske. Det mest kjente er det såkalte Honorius’ forordning hvor den vestromerske keiseren Honorius forteller de britiske civitates at de selv må påta seg forsvaret av sitt land. Den første referansen til denne forordningen er skrevet av den bysantinske lærde Zosimus av Konstantinopel på 500-tallet og finnes tilfeldig midt i en diskusjon om sørlige Italia; det er ingen ytterligere omtale av Britannia, noe som har fått en del akademikere til å foreslå at referansen ikke gjelder Britannia, men Bruttium i Italia. De galliske krøniker, det vil si Chronica Gallica av 511 og Chronica Gallica av 452, sier for tidlig at «Britannia, oppgitt av romerne, overga makten til sakserne» og gir informasjon om besøkene til Germanus av Auxerre til Britannia, skjønt også denne teksten har fått betydelig akademisk dekonstruksjon. Verket til Procopius, en annen bysantinsk skribent fra 500-tallet, gir en del referanser til Britannia, men nøyaktigheten i disse er uklar.

Beda den ærverdige skrev om engelsk historie på 700-tallet.

Det er tallrike senere skrevne kilder som hevder å gi nøyaktig redegjørelser av perioden. De første forsøkene var munken Beda som skrev tidlig på 700-tallet. Han baserte sin historiefortelling på den sub-romerske tid i sin Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), ca. 731, og den støtter seg tungt på Gildas, skjønt han forsøker å gi datoer for de hendelser som Gildas beskriver. Det var skrevet fra angelsaksisk synsvinkel, og ikke britonsk. En varig virkning av hans verk er at i hans kronologi begynte tidsregningen med Kristi fødsel, en tradisjon som fortsatt opprettholdes, og et av hans verker har det tidligste kjente eksempel på bruk av uttrykket Anno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).

Senere kilder er Historia Brittonum (som blant annet beskriver legenden om kong Arthur), som er tilskrevet Nennius, den første delen av Den angelsaksiske krønike (også skrevet fra et ikke britonsk synsvinkel, men basert på vestsaksiske kilder) og Annales Cambriae, men alle disse hviler tungt på legender og mytisk materiale og kan bare med forsiktighet benyttes som bevis for perioden. Det finnes også dokumenter som gjengir walisisk poesi (av Taliesin og Aneirin) og landgjerninger (Llandaff-kapitlene) som synes å gå tilbake til 500-tallet.

I tiden etter den normanniske erobringen av England i 1066 ble det skrevet flere bøker med den hensikt å gi historien om den sub-romerske perioden. Disse var påvirket av den fiktive historiefortellingen i Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae («De britiske kongenes historie»), skrevet omkring 1136. Disse verkenes interesse er derfor nesten utelukkende for å studere hvordan legendene vokste og endret seg, ikke som historisk dokumentasjon. Det er først i moderne tid at den sub-romerske perioden har blitt underkastet kritisk og vitenskapelig undersøkelser.

En del helgenbiografier om keltiske geistlige er av tidlig opprinnelse, men de fleste er av senere opprinnelse og ikke pålitelige som historisk dokumentasjon. Eksempelvis er apostelen Judas Taddeus beskrevet ved at han besøkte en romersk villa i Chepstow mens en sankt Cuthbert besøkte det forlatte Carlisle.

Arkeologiske bevis

Levningene av festningen ved Tintagel, også det legendariske fødestedet til kong Arthur

Arkeologi har gitt ytterligere dokumentasjon for perioden, men av en annen art enn hva skriftlige kilder har gitt. Arkeologiske undersøkelser har fått Richard Reece til å trekke slutningen at avfolkningen av romerske byer og utviklingen villa og gods allerede var et trekk ved 300-tallet. I løpet av perioden ble bygninger bygget med mindre holdbare materialer enn under den romerske perioden. Brosjer, keramikk og våpen har blitt bevart fra perioden. Studiet av graver og kremasjoner, og gravgods assosiert med disse har utvidet forståelsen av den kulturelle identiteten i perioden. Arkeologi har gitt en del bevis for kontinuiteten i romersk skolevesen, handel med Middelhavet og keltisk kunst.

Utgravninger av bosetninger har avslørt hvordan sosiale strukturer kan ha endret seg, og graden hvordan livet i Britannia fortsatte uendret i bestemte aspekter inn i tidlig middelalder. Utgravninger har vært gjort på bygdeborger, byer og klostre. Undersøkelser av byene har vært særlig betydningsfullt. Undersøkelsene av bygdeborgene har gitt bevis på renovering i denne perioden foruten dokumentasjon av handel med kontinentet. En av de tidligste utgravningene var ved Tintagel i Cornwall. Rektangulære strukturer som ble avdekket antydet et kloster sammen med store funn av keramikk fra Middelhavet. Senere fortolkninger antyder at det var fyrstelig festningsverk og handelsstasjon. En annen viktig utgravning var ved Dinas Powys i Wales som har vist spor av metallarbeid. Samme arkeolog ledet også utgravningene ved South Cadbury. Mange andre steder har nå vist seg å ha vært okkupert under den sub-romerske periode, inkludert Birdoswald og saksiske kystborger. Utgravninger av mange byer har vist tegn på bosetning, særlig Wroxeter. Boliger som har senket grunnplan, engelsk «Sunken Featured Buildings», er assosiert med saksere og finnes i en del romerske byer.

Forskjellen i årringenes tykkelse er grunnlaget for dendrokronologi

Feltundersøkelser av landskapshistorie og miljøarkeologi har også kastet lys over den grad jordbruket fortsatte og endret seg i perioden. Arkeologi har også sine begrensninger, særlig ved datering. Selv om karbondatering kan gi en løs beregning og anslag er det ikke nøyaktig nok til assosiere arkeologiske funn med historiske hendelser. Dendrokronologi (årringdatering) er en metode for absolutt datering og derfor nøyaktig nok for dette, men det er få stykker med trevare som er blitt avdekket som også var egnet. Mynter vil normalt var det mest nyttig redskap for datering, skjønt det er ikke tilfelle for sub-romersk Britannia ettersom det er ikke synes som om det ble preget nye mynter tidlig på 400-tallet.

Det er en del arkeologisk bevis for at både angelsaksere og britonere levde på samme sted. Eksempelvis er det på gravstedet ved Wasperton i Warwickshire mulig å se en familie adoptere og tilpasse seg angelsaksisk kultur over et lengre tidsforløp.

Tolkninger

Romersk mynt av motkeiseren Konstantin III fra Britannia.

På grunn av sparsommelig dokumentasjon av perioden er mange fortolkninger mulig. Disse har strukket fra dem som tar alle kilder som sannferdige for hva de enn forteller, til senere som ikke regner med ikke-samtidige kilder uten kritisk granskning, Det er åpenbart at enhver fortolkning kan kun være forsøksvise og dateringer tilsvarende.

Ved begynnelsen av 400-tallet utgjorde Britannia en del av det vestlige Romerriket under keiser Honorius. Allerede på denne tid var det tegn på tilbakegang og en del saksere kan ha kommet til Britannia som leiesoldater. Et antall romerske soldater ble trukket ut av general Stilicho i 402 og utbetalinger opphørte på omtrent samme tid. I 406 gjorde den romerske hæren i Britannia opprør valgte tre påfølgende «tyranner» hvorav den siste tok soldatene med til kontinentet. Han ble medkeiser (eller motkeiser) som Konstantin III, men ble til sist beseiret og henrettet i 411. I mellomtiden var det barbariske angrep på Britannia i 408, men disse synes å ha blitt slått tilbake. Etter 410 skal Honorius etter sigende ha sendt brev til enkelte byer i Britannia hvor han ba dem forsvare seg selv, skjønt denne informasjonen har vært omdiskutert. Senere synes det som om det har brutt ut borgerkriger og disse kan fortolkes som mellom pro-romerske og uavhengige grupper, eller mellom «den etablerte kirke» og pelaianstiske grupper, en klassekamp mellom bønder og jordeiere, og et statskupp av urban elite. Et nyere syn som er blitt utviklet tolker at på denne tiden ble Britannia med vold fragmentert i kongedømmer basert på britonske stammeidentiteter. Imidlertid synes det som om det meste av livet fortsatte som før utenfor byene og på landet, og i redusert grad i byene, noe som også bevitnes av beskrivelsene til Germanus av Auxerres besøk. Føydale kongedømmer erstattet den sentralisert styrte romerske provinsen.

Arthur som en av «Ni heltene» eller «Ni verdige», billedvev, c. 1385

Gildas forteller at et «råd» ble sammenkalt av Vortigern for å finne måter å møte den barbariske trussel på og endte opp med å følge tidligere romersk praksis ved å leie saksiske leiesoldater. Etter en stund ble disse uregjerlige og ble til en trussel i seg selv ved å angripe og plyndre britonske byer. En britonsk leder, Ambrosius Aurelianus, kjempet imot dem i et antall av slag som synes å ha strukket seg over en lengre tidsperiode. Mot slutten av denne tiden skjedde slaget ved Mons Badonicus, en gang rundt år 500, og som senere kilder hevder ble vunnet av kong Arthur, skjønt Gildas identifiserer ham ikke. Etter dette var det en lengre periode med fred. Britonene synes å ha vært i kontroll over England og Wales løslig sett vest for en grenselinje fra York til Bournemouth. Sakserne hadde kontroll over Northumberland foruten East Anglia og Sørøst-England.

Ved å skrive på latin fra kanskje rundt 540 har Gildas gitt en innledende redegjørelse av Britannias historie, men den tidligere delen (som det finnes andre kilder for) er meget rørete. Han kritisere heftig fem herskere i vestlige Britannia for deres synder: Constantine av Dumnonia, Aurelius Caninus, Vortipor av Demetae, Cuneglasus og Maglocunus. Han angriper også britonenes geistlige. Han gir informasjon britonenes matskikker, klesvaner og underholdning. Han skrev at britonene ble drept, emigrerte eller ble gjort til slaver, men oppgir ingen beregninger på antall.

På slutten av 500-tallet var det en ny periode av saksiske ekspansjon som begynte med erobringen av Wessex av Sarum i år 552, og inkluderte inngang til området Cotswolds etter slaget ved Deorham, men nøyaktigheten av disse nedtegnelsene i Den angelsaksiske krønike for denne perioden har blitt betvilt. Denne aktiviteten synes å ha delt britonene i sørvestlige England (senere kjent som vest-walisere) fra de i Wales. Samtidig synes det som om disse sistnevnte ble skilt fra de av samme antatte opphav i nord. Ved slutten av denne perioden var britonene fortsatt i kontroll av bortimot halvparten av det som i dag er England og Wales.

Kongedømmer

Kart over Britannia rundt år 540.

Ulike kongedømmer eksisterte for en tid i perioden. En del endret navn og noen ble oppslukt av andre. Ved tider var noen av kongedømmene forent av en hersker som var overherre mens det var krig mellom andre. I løpet av perioden endret sannsynligvis grensene seg til mange av rikene. De mest betydningsfulle var:

• Bryneich – i Northumberland, det ble til sist overtatt av anglerne fra Bernicia
• Dumnonia – sørvestlige England, hovedsakelig Devon og Cornwall, men også deler av Somerset og Dorset
• Dyfed – sørvestlige Wales
• Ergyng – i sørvest for Herefordshire, nordlige Monmouthshire og skogene ved Dean, Gloucestershire
• Gwent, Brycheiniog og Glywysing – sørlige Wales
• Powys – midtre Wales
• Gwynedd – nordlige Wales
• Elmet – i sørvestlige Yorkshire
• Rheged – Cumbria og Lancashire
• Ebrauc – rundt York og nordlige Yorkshire
• Strathclyde – (ca. 900 – ca. 1100) i nordvestlige Skottland, Cumberland, Westmorland
• Gododdin – sentrert ved Traprain Law i Lothian

Det var også områder som ble angelske eller saksiske kongedømmer:

• Bernicia – det angliske kongedømmet Bernicia før det ble sammenslått med Deira for å bli Northumbria
• Deira – det angliske kongedømmet Deira før det ble sammenslått med Bernicia for å bli Northumbria (det mest av dagens of Yorkshire)
• East Anglia – inkludert Suffolk og Norfolk
• Kent
• Hwicce – i det meste av Gloucestershire utenfor Deanskogen
• Sussex
• Essex – inkludert Middlesex og Surrey
• Wessex – dannet fra de saksiske områdene i øvre Thamesdalen og områder av jydiske bosetninger rundt Southampton (inkludert Isle of Wight)
• Mercia – sentrert ved Repton
• Middle Anglia – østlige Midlands, senere sammenslått med Mercia
• Northumbria – dannet ved sammenslåingen av Bernicia og Deira

Religion

Æthelberht av Kent slik han er framstilt i en statue i Canterburykatedralen.

Offisielt var Romerriket kristent ved begynnelsen av 400-tallet, men det er bevis for hedenske templer utenfor byene som ble sanert ved begynnelsen av denne perioden i vestlige England. Imidlertid synes de fleste templene å ha blitt erstattet av den tidlige kristne kirke ved en del steder eller ved siden av. «Keltiske» kirker eller klostre synes å ha blomstret i løpet av denne perioden på De britiske øyer, eksempelvis ved Glastonbury, men sakserne var hedenske. Det førte til stor mistillit og strid mellom folkene. De fleste romerske gravstedene fortsatte å bli benyttet inn i langt senere tid, som ved Cannington i Somerset. I øst var hos sakserne det en gradvis overgang fra kremasjon til jordfesting. Selv om sankt Augustins ankomst er tradisjonelt blitt sett på som en betydelig kristen hendelse for sakserne hadde en biskop allerede kommet i Kent med kongens hustru, og Columba av Iona hadde preket for de nordlige sakserne (anglere?). Andre saksere forble hedenske på denne tiden.

Ved år 429 hadde den britisk diakonen Palladius bedt om støtte fra paven i Roma om å bekjempe pelagianisme. Biskopene Germanus og Lupus ble sendt. Mens de var i England skal Germanus, som var en tidligere militær kommandant, ha ledet britonerne til en «Halleluja-seier», muligens i Wales. Germanus skal også ha gjort et andre besøk til England senere, i henhold til Beda.

I nordlige Whithorn er det blitt hevdet at den tidligste kirken i Skottland og ble grunnlagt på 400-tallet av sankt Ninian. Corotius (eller Ceretic) var en kristen konge som ble mottaker av brev fra den hellige Patrick. Hans hovedbase var i Dumbartonberget i Strathclyde og hans etterkommer Riderch Hael er navngitt i helgenbiografien til den hellige Columba av Iona. Riderch var en samtidig med Aedan mac Gabrain av Dal Riata og Urien av Rheged, foruten også Æthelfrith av Bernicia. I motsetningen til Columba er den antatte apostelen av britonerne i Clyde og den antatte grunnleggeren av Glasgow, en mann som ble kalt for Kentigern, og er historisk sett en meget diffus figur.

Angelsaksisk innvandring

Lingvistiske bevis

Folio 3v fra et manuskript av Bedas historie som oppbevares i St. Petersburg.

Lingvistikk er en nyttig redskap for å analysere et folks kultur, og til en viss grad politiske tilknytninger, i en tidsepoke. Beda i sitt verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum, som ble fullført i 731, skrev at «akkurat nå er det språkene til fem folk [i Britannia], de av anglene (engelske), britonene (walisere), skottene (gælisk), pikterne, og latin». En undersøkelse av endringene i de brytoniske språk i løpet av denne perioden er gjort av Kenneth H. Jackson. Forskning på angelsaksisk (gammelengelsk), P- og Q-keltiske og latin har gitt bevis for kontakter mellom britonene, gælerne, og angelsakserne. Den generelle enighet er at angelsaksisk har få bevis på lingvistisk kontakt. En del forskere har foreslått at det er mer bevis i grammatikken enn i ordforrådet, men det blir utfordret av andre. Latin fortsatte å bli benyttet som skriftspråk, men graden det ble brukt som talespråk er vanskelig å avgjøre.

Den berømte angelsaksiske hjelmen fra Sutton Hoo, 600-tallet.

Tilsvarende har studier av stedsnavn gitt pekepinn om den språklige historien i et område. England (unntatt Cornwall og Cumbria) viser få bevis i dag på keltiske stedsnavn. Det er spredt med keltiske stedsnavn i vest. Det finnes også mange keltiske navn på elver og topografiske navn. Stedsnavn og lingvistiske bevis har blitt forklart med å hevde at bosetningen av angelsaksere var politisk og kulturelt dominerende i sør og øst i Britannia, i den betydning at deres språk og kultur ble dominerende. Navn med et latinsk element kan antyde en viss kontinuitet i bosetningen, mens en del stedsnavn har navn fra hedenske germanske guddommer. Navn av britonsk opprinnelse kan bli sett som en hentydning på bevarte britonske befolkningsgrupper, skjønt det er ikke nødvendigvis tilfelle. Navn basert på angelsaksiske ord for britonene, wealh, kan også bli sett på som indikasjon på britonske bevarte grupper. Et eksempel er Walton i betydningen britonsk bosetning, og dette navnet er funnet flere steder i England, skjønt mange steder kan bety Wall-town («murbyen», det vil si befestet by).

Epigrafiske bevis (innskrifter) fra bevarte inskripsjoner på steiner er også en kilde til informasjon om bosetninger av britonere og angelsaksere i denne perioden. Inskripsjoner relatert til perioden på keltisk finnes i vestlige England og i Wales, og forskningsprosjektet CISP har blitt opprettet for å nedtegne disse og dokumentere den på Internett. I nordvest er inskripsjonene skrevet med runer og gir informasjon om angelske bosetninger. Inskripsjoner i nordlige Skottland er i ogham-skrift og en del i et ukjent språk, men er antagelig piktisk.

Graden av folkevandringer

Angelsaksisk beltespenne, avdekket ved skipsgraven i Sutton Hoo.

Angelsaksisk jordvoll ved Wareham, som ble bygget av kong Alfred av England på 800-tallet som forsvar mot nye germanske innvandringer og invasjoner, da av nordboere.

Det har lenge blitt hevdet at angelsakserne innvandret til Britannia i et stort antall på 400- og 500-tallet, til sist erstattet de det innfødte bretonske befolkningen. Historikeren Frank Stenton med angelsakserne som spesiale hevdet i 1943 «at den større delen av sørlige England ble oversvømmet i den første fasen av krigen». Denne tolkningen var basert på skriftlige kilder, i særdeleshet Gildas, men også senere kilder som den angelsaksiske historikeren Beda som framstilte ankomsten av angelsakserne som en voldelig hendelse. Stedsnavn og lingvistiske bevis ble også benyttet for å understøtte denne oppfatningen da svært få britonske stedsnavn overlevde i østlige Britannia, og svært få britonske stedsnavn gikk i angelsaksisk språk og migrasjonen av brytoniske språk og folk fra sørvestlige Britannia til Armorica som til sist ble Bretagne.

Denne fortolkningen var tiltalende for tidligere engelske historikere som ønsket å strekke deres syn på at England hadde utviklet seg forskjellig fra Europa med et begrenset monarki og frihetselskende. Det ble argumentert at dette komme fra en masseinnvandring av angelsaksere. Mens dette synet ikke var akseptert av alle — Edward Gibbon mente at det hadde vært en stor andel britonere som ble igjen — ble dette synet det dominerende paradigmet. Selv om mange historikere ville nå nyttiggjøre seg Gibbons argument er det tradisjonelle synet fortsatt opprettholdt av mange andre historikere; Lawrence James har relativt nylig skrevet at England ble «undertrykt av en angelsaksisk strøm som sveipte unna de romersk-britonske».

Det tradisjonelle synet har likevel i siden 1990-tallet blitt nyansert og dekonstruert til en viss grad. I midten av dette er den en ny beregning på antallet av angelsaksere som kom til Britannia i løpet av denne perioden. Et lavere antall er tidvis blitt akseptert, noe som vil bety at dette synet blitt akseptert, at det er meget usannsynlig at den eksisterende britonske befolkningen ble i vesentlig grad erstattet og byttet ut med en ny angelsaksisk befolkning. Sakserne er således blitt sett på som en herskende klasse med akkumulering av den lokale befolkningen. Derfor kan «saksiske» graver like gjerne bestå av britonske gravlagte, men ikke alle forskere vil trekke denne konklusjonen.

Slutten på romerske Britannia

Mynt preget av keiser Honorius som ga påbud om at britonene måte forsvare seg selv i 410.

Det har blitt fremmet forskjellige datoer for avslutningen av romerske Britannia, fra slutten av import av romerske mynter i 402, til Konstantin IIIs opprør i 407, til et opprør nevnt av Zosimus i 409, og forordningen som ble gitt av keiser Honorius i 410. Kanskje er det bedre å ikke tenke på avslutningen i henhold til moderne begreper som avkolonisering. Dateringen av avslutningen på romerske Britannia er kompleks, og den nøyaktige prosessen vil antagelig ikke bli kjent.

Det er en del strid blant forskerne til hvorfor romersk styre ble avsluttet i Britannia. Det første synet som ble fremmet av Theodor Mommsen var at Roma forlot Britannia. Dette argumentet ble styrket over tid, i nyere tid av A. S. Esmonde-Cleary. I henhold til dette argumentet førte interne problemer og uro i Romerriket og behovet for å trekke tropper tilbake for å bekjempe barbariske invasjoner som fikk Roma til oppgi Britannia. Det var sammenbruddet i keisersystemet som førte til slutten på det keiserlige styret i Britannia. Imidlertid har Michael Jones fremmet en alternativt syn som argumenterer for at Roma ikke forlot Britannia, men at Britannia forlot Roma. Han framhever tallrike usurpatorer som kom fra Britannia på slutten av 300- og tidlig på 400-tallet, og at tilgang på kapitaltilførsel til Britannia hadde tørket ut tidlig på 400-tallet, noe som betydde at administratorer og soldater ikke ble betalt. Alt dette, argumenterer Jones til at det britonske folket gjorde opprør mot Roma. Begge disse argumentene er åpne for diskusjon, skjønt foreløpig har ikke videre utvikling bli gitt i forståelsen av hvorfor det romerske styret i Britannia ble avsluttet.

Det var ikke bare utvandring over Den engelske kanal til Bretagne, men også til Galicia i nordlige Spania (merket med rødt) av britonere fra sørlige Britannia.

Tidens voldsomme og voldelige vesen skal imidlertid ikke bli oversett, og det er sannsynlig at dette var en periode med lokale spenninger, noe det blir gitt hentydninger av i alle skriftlige kilder. Det er også referanser til pestutbrudd. Det har vært foreslått konflikter mellom stammene, som kanskje begynte i tiden før 410, som førte til at Britannia ble splittet opp i mindre stykker og bidro til at økonomien falt sammen. Tilsammen kan krig og sykdom ha ført til økt dødelighet. Undersøkelser på bruken av jordbruksland antyder en nedgang i produksjonen som kan være et tegn på befolkningsnedgang.

Det er klart at en del britonske folk utvandret til kontinent, noe resulterte i at regionen Armorica i nordvestlige Gallia ble kjent som Bretagne. Det er også bevis på britonsk utvandring til Gallaecia i nordvestlige Spania. Dateringen for disse utvandringene er usikker, men nyere studier antyder at utvandringen fra sørvestlige Britannia til Bretagne kan ha begynt så tidlig som rundt 300 e.Kr. og var hovedsakelig fullført ved år 500. Disse bosetterne, antagelig ikke flyktninger hvis datering begynte så tidlig, gjorde deres tilstedeværelse følt i å navngi den mest vestlige delen som stakk ut i Atlanterhavet av provinsen Armorica med navn som antyder hvor de kom fra: Kerne/Cornouaille («Kernow/Cornwall») og Domnonea («Devon»). Det er lingvistiske bevis på nær kontakt mellom sørvestlige Britannia og Bretagne gjennom hele den sub-romerske perioden.

I Galicia i nordvestlige hjørnet av Den iberiske halvøy, en annen region for tradisjonell keltisk kultur og språk, den svebisk Parochiale som ble trukket opp en gang rundt 580 omfatter en liste over de viktigste kirkene i hvert kirkesogn i metropolitanbispedømme Braga i dagens Portugal (ecclesia Britonensis, i dag Bretoña), som var et bispesete som administrerte de britonske innvandrerne. I 572 hadde dets biskop et keltisk navn: Mailoc. Bosetterne tok med seg sin særegne keltiske kristendom, men aksepterte til sist de latinske ritualer ved det fjerde kirkemøtet i Toledo i 633. Bispedømmet strakte seg fra Ferrol til elven Eo. I Spania har området tidvis blitt kalt for «det tredje Britannia» eller «det siste Britannia».

Romerske byer som Wroxeter hadde fortsatt beboelse i den sub-romerske tid.

Restene av grunnvollene til en romersk bygning (og sognets kirketårn) ved Caerwent.

Kongedømmer som ikke var angelsaksiske begynte å oppstå i vestlige Britannia og ble først referert til i Gildas' De Excidio. Til en viss grad kan disse kongedømmene ha blitt avledet eller oppstått fra tidligere romerske strukturer. Det er imidlertid også klart at de hadde en sterk innflytelse fra Hibernia (Irland) som aldri var en del av Romerriket. Arkeologi har bidratt ytterligere i studiet av disse kongedømmene, mest ved steder som Tintagel og bygdeborgen ved South Cadbury.

I nord utviklet de britonske kongedømmene Hen Ogledd («Det gamle nord») som besto av Ebrauc (et antatt navn), Bryneich, Rheged, Strathclyde, Elmet og Gododdin. Reparasjoner langs Hadrians mur på 400- og 500-tallet har blitt avdekket, og ved Whithorn i sørvestlige Skottland (muligens klosteret til sankt Ninian). Undersøkelser har bidratt til å dokumentere fortsatt urban bosetning ved en del romerske byer som Wroxeter og Caerwent. Fortsatt byliv kan bli knyttet til kirkens struktur.

Vestlige Britannia har tiltrukket seg de arkeologene som har ønsket å plassere kong Arthur som en historisk og faktisk figur. Selv om det er få samtidige skriftlig bevis for dette har arkeologiske bevis antydet muligheten for en romersk-britonsk konge eller høvding som kan ha hatt betydelig makt i løpet av den sub-romerske tiden, noe som er demonstrert ved dannelsen av steder som Tintagel og jordvoller og forsvarsverk som Wansdyke. Slike fortolkninger fortsetter å tiltrekke seg både folkelige forestillinger og akademisk skepsis.

Mens de som folk ble presset bakover politisk og språklig hadde britonske lærde og kirkeledere en betydelig påvirkning på de angelsaksiske nykommerne gjennom lese- og skrivekyndighet, kirkelige sosiale strukturer og historisk minne om den romerske perioden i Britannia, særlig etter at angelsakserne ble kristnet fra og med Augustin. Ved å komme fra en velutviklet muntlig litterær tradisjon ble angelsakserne meget påvirket av den mer avanserte skriftlige kulturen til britonene. Britonske lærde ble knyttet til angelsaksiske hoff for å støtte administreringen av kongedømmene. Gjennom denne prosessen ble britonsk kultur tilbakeført til de delene av Britannia som var blitt politisk tapt for dem. Sammendraget av denne prosessen er adopsjonen av den legendariske britonske krigslederen, faktisk eller fiktiv, som den nasjonale engelske helt takket være de litterære verkene til walisiske skribenter og historikere.

Klimaforandringer

Det er bevis på klimaendringer på 400-tallet hvor miljøet ble kaldere og våtere. Det førte til kortere vekstsesong og gjorde deler av innlandet og opplandet uegnet for å dyrke korn. Dendrokronologi har avslørt en særlig klimatisk hendelse i år 540. Michael Jones har foreslått at nedgangen i produksjonen fra jordbruksland som allerede var fullstendig utnyttet hadde betydelige demografiske konsekvenser.

Befolkningsforandringer

Sykdom kobber ble spredt i tidlig middelalder og førte til høyere dødelighet i befolkningen.

Det er antatt at befolkningen i Britannia hadde en nedgang etter den romerske perioden: fra kanskje 3 millioner til rundt halvparten av dette. Reduksjonen synes å ha skjedd grunnet de miljøendringene som er nevnt over, men hadde antagelig også sine grunner i sykdom som pest og kobber. En gang rundt år 600 spredte kopper seg fra India til Europa.

Det er kjent at den justinianske pest kom til middelhavsregionen på 500-tallet og nådde ført fram til De britiske øyer i år 544 eller 545 da den nådde Irland. Det er beregnet at denne pesten drepte så mange som 100 millioner mennesker over verden og var like ille som den senere svartedauden. Den førte til at Europas befolkning sank med rundt 50 prosent mellom år 550 og 700.

Y-kromosom er et kjønnskromosom som kun menn har.

I henhold til forskning gjort av University College London kunne de angelsaksiske bosetterne nyte en betydelig sosial og økonomisk fordel i henhold de innfødte britonere. Fordelen hadde effekt i mer enn 300 år fra midten av 400-tallet. Historikerne ved University College London har argumentert for at færre enn 200 000 angelsaksere kom til et land bestående av rundt 2 millioner britonere i løpet av 400-tallet. Angelsakserne burde således utgjøre 10 prosent av genmaterialet, men genetiske analyser av menn fra sentrale England viser at mer enn halvparten av alle menn har et Y-kromosom som kan spores tilbake til germansk region, dagens Tyskland, Nederland og Danmark. En forklaring på denne uregelmessighet er det oppsto en sosial klassestruktur som gjorde det mulig for angelsakserne å spre genene sine på bekostning av den stedegne, opprinnelige befolkningen. Bevis på denne strukturen kan bli funnet i nær samtidige tekster som lovverket på 600-tallet som fastsatte større verdi på en angelsakser. Om sistnevnte ble drept var den «Wergild», blodpenger, som ble betalt til familien opp til fem ganger større enn tilsvarende erstatning betalt til en innfødt bretoner.

Arkeologer som har avdekket britonske gjenstander i England som er datert fra senere tid enn fra tiden med den nevnte sosiale klassestrukturen. Områdene rundt Penninene, «Englands ryggrad», en fjellkjede som går i det midtre av landet, hadde fortsatt en sterk britonsk kultur og et eksempel på at kumbrisk språk ble snakket her fram til slutten av 1100-tallet. Kornisk språk varte lengre, inn i tidlig moderne tid på 1700-tallet. Britonske tradisjoner og ord har blitt bevart i enkelte lokale områder fram til i dag.

Stephen Oppenheimer, som baserte sin forskning på studiene til Weale og Capelli, har opprettholdt at alle invasjoner eller innvandring siden romersk tid hadde faktisk liten innvirkning på befolkningens genmateriale på De britiske øyer, og at befolkningen fra forhistorisk tid tilhørte en liberisk genetisk gruppe. Det fleste folk på De britiske øyer er genetisk like med baskiske folk i nordlige Spania, fra 90 prosent i Wales til 66 prosent i East Anglia i England (både East Anglia som England er stedsnavn som har fått navn anglerne). Oppenheimer forslår at inndelingen mellom vestlige og østlige England ikke begynte med angelsakserne, men har sin opprinnelse med to hovedruter for den genetiske flyten – en opp langs atlanterhavskysten, og den andre fra naboområdene i kontinentale Europa, og begge skjedde rett etter den siste istid. Ved å støtte seg på den lingvistiske forskningen til Forster og Toth hevder han at de indoeuropeiske språkene begynte å fragmentere for rundt 10 000 år siden, også ved slutten av siste istid. De keltiske språkene skilte seg fra indoeuropeisk tidligere enn man har antatt, for rundt 6 000 år siden. Språkene i England skilte seg fra germansk før romersk tid og ble det engelsk som ble talt av de stammene som i dag er England, lenge før angelsakserne kom.

Flere forskere advarer mot å trekke for bastante konklusjoner på begrenset datagrunnlag. I sammendraget av artikkelen «Hvem var kelterne?» på Det nasjonale museum i Wales slo fast at «Det er mulig at framtidige genetiske studier av forhistorisk og moderne menneskelig DNA kan bidra til underrette vår forståelse om emnet. Tidlige studier har imidlertid så langt tendert til å skape usannsynlige konklusjoner fra et meget lite antall av mennesker og benytter seg av foreldet antagelser om lingvistikk og arkeologi.»

Se også

• Mytiske konger av britene
• Keltisk kristendom
• Keltere
• Angelsaksere

Litteratur

• Alcock, Leslie (1963): Dinas Powys. Cardiff: University of Wales Press
• Alcock, Leslie (1971): Arthur's Britain: History and Archaeology AD 367 – 634. Harmondsworth: Allen Lane, The Penguin Press ISBN 0-7139-0245-0
• Alcock, Leslie (1972): By South Cadbury is that Camelot. London: Thames and Hudson
• Alcock, Leslie et al. (1995) Cadbury Castle, Somerset: the early Medieval Archaeology. Cardiff: University of Wales Press
• Collins, Rob & Gerrard, James (red.) (2004): Debating Late Antiquity in Britain AD 300-700, Oxford: British Archaeological Review
• Dark, Kenneth (1992): «A Sub-Roman Redefense of Hadrian's Wall» i Britannia, 23, ss. 111–120
• D ark, Kenneth (1993): Civitas to Kingdom: British Continuity 300-800. Leicester University Press
• Dark, Kenneth (2000): Britain and the End of the Roman Empire Stroud: Tempus
• Davies, Wendy (1978): An Early Welsh Microcosm: Studies in the Llandaff Charters. London: Royal Historical Society
• Dumville, David N. (1977): «Sub-Roman Britain: History and Legend», i: History, 62, ss. 173–92
• Esmonde-Cleary, A. S. (1989): The Ending of Roman Britain. London: Batsford
• Fouracre, Paul (red.) (2005): The New Cambridge Medieval History, Volume I, c.500-c.700. Cambridge: Cambridge University Press
• Jones, Michael E. (1996): The End of Roman Britain Ithaca: Cornell University Press
• Lapidge, Michael & Dumville, David (1984): Gildas: New Approaches. Woodbridge: Boydell
• Morris, John (1973): The Age of Arthur
• Morris, John (1980): Nennius: British History and the Welsh Annals. Chichester: Phillimore
• Morris, John (red.): Arthurian Period Sources bind 1-9, Phillimore & Co, Chichester (inkluderer fulle tekster av Gildas & Nennius, Sankt Patrick og ulike annaler og chartere)
• Myres, John (1960): «Pelagius and the End of Roman Rule in Britain». I: Journal of Roman Studies, 50, 21-36.
• Oppenheimer, S. (2006): The Origins of the British: A Genetic Detective Story. Constable and Robinson, London. ISBN 978-1-84529-158-7.
• Pryor, Francis (2004): Britain AD: a Quest for Arthur, England and the Anglo-Saxons. London: Harper Collins ISBN 0-00-718186-8
• Radford, C. A. Ralegh (1939): Tintagel Castle. London: H.M.S.O. (Reprinted by English Heritage 1985)
• Ridley, Ronald (1982): Zosimus: New History. Sydney
• Snyder, Christopher (1996): An Age of Tyrants. Philadelphia: Pennsylvania University Press
• Thomas, Charles (1993): Tintagel: Arthur and Archaeology. London: English Heritage
• Thompson, E. A. (1984): St Germanus of Auxerre and the End of Roman Britain. Woodbridge: Boydell
• Winterbottom, Michael (red.) (1978): Gildas, The Ruin of Britain and Other Works. Chichester: Phillimore
• Wood, Ian (1987): «The Fall of the Western Empire and the End of Roman Britain», i: Britannia bind. 18, pp. 251–262.

Eksterne lenker

• Vortigern Studies, nettsted om Vortigern, men også et ressurs for alle emner innenfor sub-romersk historie i Britannia.
• The History Files - en omfattende samling av informasjon som dekker alle historiske riker, inkludert omfattende og detaljerte kart og lister over herskere i hvert rike.