Heresi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Heresi, eller kjetteri er en betegnelse på tro eller meninger som avviker fra etablerte dogmer. Et annet ord som ofte brukes på norsk er vranglære. Uttrykket kommer fra en kristen sammenheng, men det kan også brukes om avvikende meninger innen andre religioner eller politiske bevegelser. Hovedtemaet i denne artikkelen er heresi i kristen sammenheng.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Ordet heresi kommer fra gresk αἵρεσις, hairesis (fra αἱρέομαι, haireomai, «å velge»). Det som angis er at det dreier seg om at en gruppe eller enkeltperson har valgt å tro på noe annet enn de etablerte dogmer. Uttrykket ble populært i 2. århundre, da Ireneus av Lyon skrev sin Adversus haireses, Mot heresier. Han beskrev sin egen tro som ortodoks (ortho-, 'rett' + doxa, 'tro'/'tenkning'). Ordet kjetter kommer fra katarene, også kjent som albigenserne, som fulgte en lære inspirert av gnostisismen og som i en periode i middelalderen ble sett som en stor trussel mot Den katolske kirke i Frankrike.

De fleste kjettere, eller heretikere, regner ikke sine egne meninger som kjetterske, men ser tvert imot på de etablerte dogmene som kjetterske. For eksempel ser Den katolske kirkeprotestantisme som heresi, mens mange protestanter beskriver den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er et heresi er derfor avhengig av en persons ståsted.

Heresi skiller seg i kristent nomenklatur fra skisma ved at førstnevnte dreier seg om forskjellige i troslæren, mens sistnevnte først og fremst dreier seg om disiplinære spørsmål og spørsmålet om kirkens autoritet. Det skiller seg også på apostasi, som er et fullstendig frafall fra troen.

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Det er i dag mindre vanlig enn før å omtale avvikende tro som heresi blant kristne. Formelt er det, som nevnt ovenfor, slik at den katolske kirke regner f.eks. protestanter som kjettere. Men det er nå vanligere at man vektlegger likhetene enn forskjellene, og man omtaler gjerne hverandre f.eks. som «atskilte søsken» i stedet.

Tidlige kristne heresier[rediger | rediger kilde]

Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med St. Paulus' skrifter i Det nye testamente. Han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på heresi finner man også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer som ble nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325.

Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter var ble det hyppig rettet angrep fra en fraksjon av de kristne mot en annen, men ingen hadde maktmidler å bruke mot sine motstandere. Etter 325 hadde man både klarere definerte dogmer og keiserlig støtte. Det ble raskt klart at keiseren hadde en interesse av å undertrykke heresier, fordi de skapte uro i riket. Det utviklet seg derfor et samspill mellom kirkelige og verdslige myndigheter. Den første kjetter man vet ble henrettet var Priscillianus av Avila. Han ble henrettet etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours.

Katolsk syn på heresi[rediger | rediger kilde]

Thomas Aquinas beskrev heresi som «en form for utroskap hos mennesker som etter å ha bekjent troen på Kristus korrumperer dogmene». I katolsk kirkerett heter det at heresi automatisk fører til ekskommunikasjon. Fra kirkens synspunkt betyr dette at den som ikke ønsker å være en del av den dogmatisk definerte kirke, heller ikke får lov til å være en del av den.

På grunn av kirkens verdslige makt ble de første sekter dannet i høymiddelalderen, særlig fra ca. 1150, disse bestred kirkens rett til makt og eiendom og krevde apostolisk fattigdom. Straff for kjetteri kan i disse tilfeller dermed sees på som politiske oppgjør. Også deler av kirkens egne reformbevegelser kom i klammeri med paven på grunn av strid om eiendomsrett. På 1200-tallet ble kjetterbegrepet utvidet i møte med katarer. Katarene så på den materielle verden som ond, de mente at veien til frelse gikk gjennom total løsrivelse fra alt materielt, derfor var det også religiøse begrunnelser da man på 1200-tallet utvidet kjetterbegrepet i møte med katarer og også jødiske grupper[1].

Inkvisisjonen (fra 1184) samarbeidet normalt med verdslige myndigheter. Straffenivået varierte mye med både tid og sted, med de verste utslag på 1200-tallet, da kjetteri ble regnet som majestetsfornærmelse. Inkvisisjonens straffer var likevel ikke spesielt mye strengere enn det de var i verdslig rettspraksis, siden formålet ikke var å straffe, men å få synderen til å omvende seg[2].

I senere tid har forskning vist at langt de fleste som ble tiltalt ble frikjent, og man hadde også visse rettigheter til å motta advokathjelp og annet som gjorde rettssikkerheten langt bedre enn i de fleste verdslige domstoler. Like fullt ser den katolske kirke i dag på henrettelsene som en gal reaksjon, og pave Johannes Paul II har offisielt beklaget det som skjedde. Den siste henrettelsen etter dom fra den spanske Inkvisisjonen fant sted 28. juli 1826, da Cayetano Ripoll ble henrettet. Inkvisisjonen er nå avløst av Troskongregasjonen.

Protestantisk syn på heresi[rediger | rediger kilde]

Det er store forskjeller mellom de forskjellige protestantiske kirker når det gjelder forholdet til dogmer, vranglære og kjetteri. Martin Luther selv var til tider svært dogmatisk anlagt, og andre reformatorer kunne være enda strengere. Hovedbetydningen av heresi er at noen forteller usannheter om Gud. Det kan ofte være andre protestanter som blir regnet som kjettere og forskjellene i oppfatninger kan til tider føre til åpen strid. I forhold til den katolske og ortodokse tro gjelder dette særlig helgenene og nattverdssynet, som av mange protestanter regnes som kjettersk.

Jødedommen[rediger | rediger kilde]

Innen jødedommen regner de ortodokse jødene synspunkter som avviker fra tradisjonelle jødiske trosprinsipper som heretiske. Hos den jødiske historikere Josefus (1. århundre) brukes ordet heresi om tre jødiske sekter: sadukkeere, fariseere og essenere. Den spesifikt jødiske termen for heresi er minim, som betyr 'former'/'typer' (underforstått 'former for tro'/'typer av tro').

I Talmud er det enkelte referanser til minim, men det er få rettslige definisjoner av hvem som er kjettere og hvordan de bør behandles. I rabbinsk lære finnes det flere lover og reguleringer av forholdet mellom rettroende jøder og heretikere.

Islam[rediger | rediger kilde]

Islams to hovedretninger, sunni og shia, regner hverandre som heretikere. Mange regner også mindre grupper, som sufiene, harufiene og bektashiene, som kjetterske. Sufismen regnes som en akseptabel trosretning av sunni-muslimer generelt, men fanatikere fordømmer retningen som kjettersk.

Ahmadiyya og Nation of Islam regnes av de fleste muslimer som ikke-muslimske, og de som konverterer til en av bevegelsene regnes derfor gjerne heller som apostater enn som heretikere.

Muslimske domstoler pleier oftest å være overbærende med de som regnes som heretikere, men kan ofte være strenge mot apostater, som medlemmene av ahmadiyya-bevegelsen som ble 'ekskommunisert' av pakistanske myndigheter i 1974.

Marxisme[rediger | rediger kilde]

Innen politiske retninger er det særlig marxismen som har hatt «kjetterprosesser». Spesielt gikk det hardt ut over avvikere på Stalins tid, og det kinesiske kommunistpartiet har markert seg som ytterst brutale mot avvikende holdninger, f.eks. i forbindelse med kulturrevolusjonen. Et vanlig kjennetegn ved den marxistiske holdningen til avvikere er at de regnes som frafalne, og gjerne blir omtalt som f.eks. fascister eller klassefiender.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Davidsen (2010, s. 98)
  2. ^ Bagge (2004, s. 196)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag.  [Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier]
  • Davidsen, Bjørn Are (2010). Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø. Luther Forlag.