Epigrafikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Romersk gravsten for
Sextus Gracchius Fronto.

Epigrafikk (gresk ἐπιγραφή epi-grafē, bokstavelig «på-skriving», «innskrift») er læren om lesning og tolkning av innskrifter. Innskrifter er bokstaver eller tegn som er risset i hardt materiale som stein, metall, leire og lignende. Epigrafikk er en gren av arkeologien som arbeider med tolkningen av de innskrifter som er avdekket fra oldtiden. Den skrift som er gjort med penn eller pensel med tusj eller annet fargestoff tilhører paleografiens fagområde, det vil si læren om gamle skriftarter fra eldre tider. Epigrafikeren identifiserer skrifttegn og symboler, og tolker dem i en kulturell og historisk kontekst, forklarer deres betydning og bedømmer hvilke konklusjoner som kan bli dedusert angående hva som er skrevet og de som har skrevet det. Hva som regel ligger på siden av epigrafikkens område er den historiske betydningen, som tilhører historikeren, eller den kunstneriske verdien, som tilhører kunsthistorikeren.

En epigrafikk er enhver form for tekst, fra et enkelt grafem[1] (som et merke på en kopp med bumerket til handelsmannen som fraktet varen) til lange dokumenter (som en avtale, et litterært tekststykke, eller en hagiografisk tilskrivelse). Epigrafikk overlapper tidvis andre fagområder som numismatikk (læren om mynter) eller som nevnt, paleografien. Mange inskripsjoner er korte sammenlignet med bøker. Media og grafemenes former kan være hva som helst: graveringer på stein eller metall, helleristninger på fjell, trykk i voks, preging i metall fra støpeform, maling på keramikk eller i fresko.

Historie[rediger | rediger kilde]

Epigrafikk som vitenskap har utviklet seg jevnt siden 1500-tallet. Prinsippene for epigrafikk kan variere fra kultur til kultur, og i dens begynnelse konsentrerte den seg ført om latinske inskripsjoner. Individuelle bidrag til faget fremme ble gjort av framragende epigrafer som Georg Fabricius (1516–1571); August Wilhelm Zumpt (1815–1877); Theodor Mommsen (1817–1903); Emil Hübner (1834–1901); Franz Cumont (1868–1947); og Louis Robert (1904–1985).

Egyptiske hieroglyfer ble benyttet før løse gåten med Rosettastenen som var en svart granittblokk med tre forskjellige språk i tre ulike skrifter: klassisk gresk, demotisk egyptisk og klassiske egyptiske hieroglyfer. Verket ble løst av den franske forskeren Jean-François Champollion og den britiske forskeren Thomas Young.

Dansken Vilhelm Thomsen løste i tiden 18931896 noen innskrifter som var blitt funnet ved elven Orkhon i Mongolia kunne han påvise at de var skrevet på gammeltyrkisk, og førte på den måten det tyrkiske folkenes historie og språk tilbake flere hundre år i tid, til tiden rundt 700 f.Kr.

Corpus Inscriptionum Latinarum, (CIL), er en omfattende samling av latinske inskripsjoner fra oldtiden. Den ble påbegynt av Mommsen og andre forskere og har vært utgitt i Berlin siden 1863, kun med avbrudd i krigstid. Det er den største og mest omfattende samling i sitt slag. Nye hefter blir fortsatt produsert og utgitt etter hvert som oppdagelsen av gamle inskripsjoner fortsatt blir dokumentert. Verket er arrangert geografisk: alle inskripsjoner fra Roma er plassert i bind 6. Dette bindet har det største antallet inskripsjoner. Bind 6, del 8, hefte 3 ble utgitt i 2000. Spesialister er avhengig av slike pågående serier med bind hvor nyoppdagete inskripsjoner blir publisert, ofte i latin, ikke ulikt biologenes internasjonale fagtidsskrift Zoological Record.

Oldtidens greske epigrafikk har utfoldet seg i hendene på en annerledes gruppe med en ulik tekstkorpus. Det er to. Den første er Corpus Inscriptionum Graecarum hvor det er utgitt fire bind, igjen i Berlin, 1825-1877. Dette markerte det første forsøk på en omfattende publisering av gresk inskripsjoner kopiert fra over hele den gresktalende verden. Dette verket er siden blitt erstattet av et nytt. Det nye og mer moderne tekstkorpus er Inscriptiones Graecae, arrangert geografisk under kategoriene: forordninger, kataloger, ærestitler, gravinskripsjoner, og ulike skrifter; alle presentert på latin for å bevare den internasjonale nøytraliteten innenfor det klassiske feltet.

Det finnes også andre serier som Corpus Inscriptionum Etruscarum med etruskiske inskripsjoner, Corpus Inscriptionum Crucesignatorum Terrae Sanctae med korsfarerinskripsjoner, Corpus Inscriptionum Insularum Celticarum med keltiske inskripsjoner, Corpus Inscriptionum Iranicarum med iranske inskripsjoner og videre.

Geografiske områder[rediger | rediger kilde]

Tolkningen av mayaskrift gikk tapt som et resultat av den spanske erobringen av Mellom-Amerika. Imidlertid har nyere arbeid ved lingvister og epigrafer av mayaspråket avdekket en betydelig mengde informasjon i det komplekse skriftsystemet.[2]

På slutten av 1700-tallet ble fønikiske innskrifter tolket, noe som åpnet et nytt felt for epigrafikken, og som ble fruktbar for hele det semittiske språkområdet. Dels har man funnet flere fønikiske skrifter, særlig i Nord-Afrika, såkalte puniske og nypuniske innskrifter, dels flere hebraiske innskrifter, da ikke bare fra senere tid, men også fra den israelittiske kongeperiode, blant annet Siloainnskriften fra 700-tallet f.Kr. som ble funnet i 1880.

Irland finnes et eget skriftspråk fra oldtiden, ogham-skrift, som krever særegen studie.

Allerede før man utga den første omfattende samling av innskrifter fra klassisk oldtid i 1602, var man i Norden begynt å utvide epigrafikkens område da nordiske epigrafer begynte å samle inn runeinnskrifter og tolke dem. Denne grenen av epigrafikk var i lang tid begrenset hos et lite antall mennesker, og det var først på begynnelsen av 1900-tallet at det har framkommet vitenskapelig arbeid om runer i og utenfor Norden.[3]

Samnordisk runetekstdatabase er et prosjekt ved Uppsala universitet som begynte i januar 1993. Prosjektets mål er å samle samtlige runeinskripsjoner både innenfor som utenfor Norden i en felles database for framtidens forskning. Databasen benyttes både innenfor runologi, språkhistorie og for andre vitenskapelige formål.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka: «grafem» (fra gresk graphe, 'skrift', etter mønster av fonem), det minste skrifttegn eller kombinasjon av skrifttegn med betydningsskillende funksjon.
  2. ^ Coe, Michael D. (1992): Breaking the Maya Code. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05061-9. OCLC 26605966.
  3. ^ «Anmeldelse» ved Helge Paludan av Anders Bæksted: Danske indskrifter. En indledning til studiet af dansk epigrafik. (Dansk historisk Fællesforenings håndbøger, 1968). 112 s. plansjer.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Inskripsjoner – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Corpus Inscriptionum Latinarum – bilder, video eller lyd