Ordovikere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ordovikene var en keltisk stamme som levde på de britiske øyer før romernes erobring. Deres hovedområde var i dagens Wales, mellom silurene i sør og decangelerne i nord. De ble beseiret av den romerske guvernøren Gnaeus Julius Agricola i et felttog i årene 77 og 78.

De livnærte seg på jordbruk og sauehold, men hadde også en sterk militær tradisjon og levde i befestede bosetninger og fort anlagt på åsrygger. Deres motstand mot romerne ble for det meste styrt av Caratacus, som hadde gått i eksil hos ordovikene etter at hans egen stamme var blitt slått i slaget ved Medway i år 43. Han ble krigsherre hos ordovikene og silurene og ble regnet som samfunnsfiende av romerne. Han ble beseiret i slaget ved Caer Caradock i år 50 av romerske styrker under Publius Ostorius Scapula. Man antar at ordovikene led store tap i slaget, da de etter dette ikke lenger utgjorde en større militær trussel.

I 70-årene gjorde de opprør mot den romerske okkupasjonen og knuste en kavaleriskvadron. Dette førte til en skarp reaksjon fra Agricola, som ifølge Tacitus utslettet hele stammen. Dette ser ut til å være korrekt, da det etter dette ikke finnes nye referanser til ordovikene. Eventuelle overlevende kan ha blitt opptatt i andre stammer, slik Caratacus hadde blitt tidligere.

Andre betydninger[rediger | rediger kilde]

I 1879 ga geologen Charles Lapworth navnet den ordovikiske periode til en geologisk periode, ettersom hans forskning var basert på steiner funnet i stammens kjerneområde.

Se også[rediger | rediger kilde]