Olav den hellige

Olav II Haraldsson Konge av Norge Navn: Olav den hellige Olav Digre Regjeringstid: 1015–1028 Født: usikkert, ukjent Død: 29. juli 1030, slaget på Stiklestad Foreldre: Harald Grenske og Åsta Gud­brands­datter Ektefelle‍(r): Astrid Olofs­dat­ter, datter av Olof Sköt­konung av Sverige Barn: Magnus (1024–1047) Ulvhild Olavs­dat­ter, f. 1020 i Borg, d. i Saksen 24 mai 1071; g. m. Ordulf av Saksen (1020–1072)

Olav den hellige Konge og martyr Helligkåret 1031 Anerkjent av Den katolske kirke og Den ortodokse kirke Festdag 29. juli (Olsok) Se også Ekstern biografi Vernehelgen Norge I kunsten Konge med sverd, øks eller spyd. Olav den hellige på Commons

Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Sankt Olav (gammelnorsk Óláfr Haraldsson og Óláfr hinn helgi) (død 29. juli 1030 på Stiklestad), gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028. Han ble erklært som helgen 3. august 1031. St. Olavs skrin i Nidarosdomen var et viktig nordisk valfartssted til reformasjonen i 1537.

Bakgrunn

St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca. 1450. Dragen med menneskehode som Olav tråkker på kan symbolisere hedenskapen eller Olavs egne negative sider som han prøver å undertrykke.

Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter. Noen kilder angir at han var tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Knytningen mot Harald Hårfagre er svært tvilsom. Det å stamme fra Harald Hårfagre var politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre.

Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr. Olav vokste opp på Ringerike.

Snorre Sturlason skildrer Olavs egenskaper og utseende svært positivt, trolig konstruert som en del av legendedannelsen.

Oppvekst og impulser fra utlandet

12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury.

På vei hjemover – etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) – overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013–1014).

Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på ham - Karl den store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.

På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han den angelsaksiske kongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London bro. Den engelske barnereglen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred for hjelpen. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.

Olav som skald

Olav Haraldson var en ikke ubetydelig skald. Det er 18 bevarte strofer som tillegges Olav Haraldson. Det er uenighet mellom forskerne om hvor mange som er ekte. Mange av strofene er til dels sterkt erotiske kjærlighetsdikt. I noen av sagaene har fortelleren syns de har vært for grove, og utelatt dem helt eller delvis.

Tilbake til Norge

Olav kom til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene.

Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarls (963 – 1024) sønn, Håkon til fange. Han ga ham grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundsfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge.

Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.

Olav styrte fra Borg, nå Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg.

Kristningen av Norge

Kristningen av Norge var godt igang lenge før Olav ble konge. Olav hadde også tatt med seg fire biskoper fra England. Den viktigste av disse var biskop Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.

Omlag 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn. Kristenretten ble da vedtatt – vil si kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte». Loven (1024) begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Lovforslaget var bare en avtale mellom kongen og biskopene, men var ikke juridisk bindende før den ble vedtatt av tingene i landet. Her ble det blant annet forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.

Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres som statsreligion. Noen steder var det problematisk, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Her møtte han mye motstand, fordi lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder.

Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer

I 1027 eller 1028 var det et slag mellom Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson. Noen angir tidspunktet for slaget til 1027, og andre til 1028. Claus Krag mente med grunnlag i kronologien til Theodoricus monachus at det trolig var før Knut den store kom til Norge i 1028 og ble konge. Om Heimskringlas kronologi er rett må Olav Haraldsson ha kommet tilbake til Norge etter først å ha flyktet fra Knut den store, og så forlate landet enda en gang. Heimskringla forteller at slaget sto Sankt Thomasdag – 21. desember, men det er ikke andre kilder som bekrefter det.

Det er også uenighet om hvor slaget sto. Theodoricus monachus mente det kom til slag i Tungenes. Den legendariske Olavssagaen plasserer det i Soknasundet. Heimskringla mente det var innenfor Bokn. Plasseringen til Soknasundet kan være en sammenblanding med slaget i Soknasund i 1033 mellom Svein Knutsson og tronkreveren Trygve Olavsson. Grunnlaget for uenigheten om det var Bokn eller Tungenes, kan være de litt tvetydige strofene til Sigvatr Þórðarson i «Flokkr om Erlingr Skjalgsson». De aktuelle delene av versene oversetter Finnur Jonsson som «der var en hard kamp utenfor Tungenes» (vers 2), «Erlings hele mannskap var falt ved Bokn-øyas kyst; den unge kongen ryddet skipet nord for Tungenes» (vers 3) og «etter kampen her ved Utstein» (vers 5). Både Tungenes, Bokn og Utstein er nevnt. Så vi har neppe grunnlag til å si mer enn at slaget sto et sted i ytre deler av Boknafjorden.

Theodoricus monachus mente at det var et sjøslag Finnur Jonssons oversettelse av Sigvatr Þórðarsons kvad tilsier også at det skjedde til sjøs. Kåre Flokenes oversetter kvadet som at slaget skjedde på en strand: «Erlings samla mannskap var falle på stranda ved Bokn».

Fagrskinna og Ågrip forteller at da slaget var over, hadde Erling mistet alle mennene sine. Da sprang Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling med øksen sin. Kongen skal da ha sagt: «Nå hogg du Norge ut av hånden min», og siktet til at Erling var så viktig at drapet kom til å koste ham tronen. Theodoricus monachus forteller bare at drapet skjedde mot kongens vilje, slik det det er mulig at replikken er dikting.

I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt og etterlengtet frihet fra Olavs harde styre dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken.

Olav dro med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegjerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle giftet seg med. Knut ble hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge.

Jaroslav tilbød Olav å bli konge i Volga-Bulgaria, noe han avslo. Da Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, bestemte Olav seg for å dra tilbake til Norge.

Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad

Olav faller på slagmarken. Tegnet for den illustrerte Snorreutgaven av Halfdan Egedius.

Torgils og Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Tegnet for Snorres Norge Kongesagaer. Heimskringla (1899) av Halfdan Egedius.

Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859.

Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Stiklestad.

Olav den helliges død. Miniatyrbilde.

Olav reiste tilbake til Norge. Olav ble drept i slaget ved Stiklestad. Olav skal ha blit drept av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at det var Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.

Snorres framstilling av kong Olavs død er tolket å være i samsvar med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke.

Oddgeir Hoftun tolker Snorres beretning og middelalderens bilder av drapet som preget av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Han mente det var beskrevet som et hedensk kultdrap. Beskrivelsen var grunnlag for sankt Olavs mytologiske virkekraft i et hedenske samfunn. Det la grunnen til at at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og opphøyelse til helgen. Han mener at Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad er således først og fremst å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt helgenlegende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.

Helgenkongen

Olav som grunnlag for maktkamp mellom kirken og kongene

Etter sin død ble Olav av kirken utnevnt til helgen og «Norges evige konge» (Rex Perpetuus Norvegiae). Kirken ville at Norges konger i ettertiden skulle regnes som Olavs vasaller. Det ville i praktisk politikk si at kongene måtte underordne seg kirken, som representerte den hellige Olav på jorda. Svært få av de senere kongene gikk med på akseptere dette.

Den eldste teksten som hyllet Olav som helgen kan være skrevet allerede omkring 1031-1035: Glælognskvida av Torarinn Lovtunge.

At Olav var en viktig helgen kommer også til uttrykk i Norges riksvåpen, der løven holder en øks – et symbol på helgenkongen.

Sagndannelsen

Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg. Som dokumentasjon ble det laget såkalte vitaer. Størst utbredelse fikk Passio Olavi fra ca. 1170, en helgenvita som både ble en del av Gammelnorsk homiliebok og som i en kortversjon ble spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster kan nevnes diktet Geisli, som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.

I Passio Olavi er det fortellinger om Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det påstås at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Om dette har noen historisk kjerne eller er fri dikting for å fremme kirkepolitiske mål er det ulike oppfatninger om.

Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Nidarosdomen ble reist til ære for Olav. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene i middelalderen, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.

Foruten Nidarosdomen er Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke kjente olavskirker i Norge. Skt.Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark. Det var også Olavskloster i Stavanger, Tønsberg og Oslo alle med tilhørende Olavskirker.

Restene av skjelettet

Ett leggbein fra Olav kan være funnet i Sankt Olav domkirke i Oslo i 2013.

Reformasjonen

Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.

Helgenkultus i den ortodokse kirken

St. Olav omtales oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.

Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdansk og Tallinn. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske og mirakuløse sverd Bæsing.

Ortodokse ikonmalere har utvilet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.

I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.

Olav i nasjonal retorikk

Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, teaterstykker, drama, romaner og musikkverk.

Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 1930- og 1940-tallet et av de mest populære musikkverk skrevet i Norge.

Eponymer

Flere bygninger, institusjoner, steder med mer er oppkalt etter Olav den hellige:

• Den kongelige fortjenestordenen St. Olavs Orden
• Den private høyskolen St. Olaf College i Minnesota i USA
• En rekke kirker, blant annet i Oslo og Trondheim
• Helseforetaket St. Olavs Hospital i Trondheim
• Olavshallen i Trondheim
• Olavsklosteret i Stavanger, Oslo og Tønsberg
• Olavsskjegg, en bregne
• St. Olavs gate i Oslo
• St. Olavs plass i Oslo
• St. Olav videregående skole i Stavanger og Sarpsborg

Litteratur

• Hoftun, Oddgeir. Stavkirkene – og det norske middelaldersamfunnet, Copenhagen 2002; Borgens Forlag. S. 94 – 105. ISBN 87-21-01977-0
• Hoftun, Oddgeir. Kristningsprosessens og herskermaktens ikonografi i nordisk middelalder, Oslo 2008; Solum Forlag. ISBN 978-82-560-1619-8
• Lidén, Anne; Olav den Helige i Medeltida Bildkonst, Legendmotiv och attribut; Monographs. KVHAA. Stockholm 1999. Vitterhetsakademien. ISBN 91-7402-298-9. (Abstract and summary in English: Saint Olav in Medieval Pictorial Art. Narrative Motifs and Attributes.)
• Else Mundal: Fjold veit hon fræða, Novus forlag, Oslo, 2012.
• Rumar, Lars (red.). Helgonet i Nidaros : Olavskult och kristnande i Norden, [Stockholm] 1997. ISBN 91-88366-31-6.

• Passio Olavi – Lidingssoga og undergjerningane åt den Heilage Olav; Oslo 1970. ISBN 82-521-4397-0

Se også

• Olavsarven

Eksterne lenker

Commons: Olav II av Norge – bilder, video eller lyd

• Olav den Hellige – Norges evige konge, Olav den hellige i ortodoks tradisjon ved Thomas Arentzen
• Mellom Odin og Kristus, kronikk i Adresseavisen 28. juli 2010 ved religionshistoriker Gunnhild Røthe
• Filmen om Olav den Hellige, hjemmesiden til dokumentarfilmen Olav.

Forgjenger:  Håkon Eiriksson Ladejarl

Konge av Norge (1015–1028)

Etterfølger:  Håkon Eiriksson Ladejarl