Sosialkonservatisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sosialkonservatisme er en retning innen konservatismen som innebærer troen på tradisjonell moral og sosiale normer, ønsket om å bevare disse i dagens samfunn, og at det er fellesskapets plikt å oppfordre til, eller påtvinge, disse gjennom sivile lover og regler.[1][2] Sosiale endringer betraktes gjerne med skepsis, mens sosiale verdier basert på tradisjon ansees som velprøvde og sanne.

Betydningen av sosialkonservatisme kan variere fra sted til sted, avhengig av sosiale, religiøse og nasjonale tradisjoner. I USA er sosialkonservatismen en betydelig strømning, og amerikansk konservatisme innbefatter forøvrig retninger som nykonservatisme og paleokonservatisme. Amerikanske sosialkonservative er ofte opptatt av familieverdier, da i en sosialkonservativ fortolkning. Viktige temaer for sosialkonservative i Norge som i den senere tid har vært offentlig debattert inkluderer ekteskapslovgivningen, der mer sosialliberale partier ønsker å avskaffe ordningen der ekteskapet er definert som et forhold mellom mann og kvinne, samt å innføre adopsjonsrett for homofile. Lignende diskusjoner pågår i andre europeiske land.

Sosialkonservatismen kan også vise til en «sosial konservatisme», altså en retning av konservatismen som utviklet seg fra slutten av 1800-tallet, og som fremhevet samfunnets ansvar for å gi alle en akseptabel levestandard. Disse mente at samfunnet skulle bekjempe sykdom og farlige arbeidsmiljøer. Blant tilhengere av denne retningen var Otto von Bismarck, den østerrikske kristensosiale bevegelsen og det svenske «unghögern». Dette er den bruken av begrepet «sosialkonservatisme» som er mest utbredt i Europa, og et relatert engelsk begrep er «compassionate conservatism», slik det anvendes av eksempelvis David Cameron i Storbritannia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zafirovski, Milan (2008). Modern Free Society and Its Nemesis: Democracy, economy, and conservatism (engelsk). Lexington Books. s. 27. 
  2. ^ Stenner, Karen (2005). The authoritarian dynamic (engelsk). Cambridge University Press. s. 86.