Carl von Ossietzky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1935

Carl von Ossietzky (født 3. oktober 1889 i Hamburg, død 4. mai 1938 i Berlin) var en radikal tysk pasifist, dømt for landssvik og spionasje i 1931 og mottager av Nobels fredspris i 1936, for året 1935.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fredsaktivisten Carl von Ossietzky som fange i tysk konsentrasjonsleir. Da han ble tildelt Nobels fredspris for 1935, ble han nektet å motta prisen av de nazistiske myndighetene i Tyskland. Også Aftenposten, Den Konservative Studenterforening, Kong Haakon og andre i Norge protesterte mot tildelingen. Pasifisten døde i fangenskap i 1938.
Statue av Ossietzky i det tidligere kommunistiske Øst-Berlin

Carl von Ossietzky ble født i Hamburg som eneste barn av ekteparet Carl Ignatius von Ossietzky og Rosalie, født Pratzka. Faren Carl Ignatius (1848–1891) var fra Øvre Schlesien og arbeidet som stenograf ved advokatkontoret til advokaten og senatoren Max Predöhl. Faren var protestant (lutheraner), moren var from katolikk som lenge ønsket at Carl skulle gå i kloster. Carl von Ossietzky ble katolsk døpt 10. november 1889 i den katolske kirken Kleine Michel i Hamburg, og protestantisk konfirmert 23. mars 1904 i den lutherske Hauptkirche St. Michaelis i Hamburg.

Faren døde da Carl var to år gammel, og farens søster tok i stor grad ansvar for barnet, mens moren drev et gjestgiveri. Senator Predöhl støttet også familien økonomisk og sørget for at Carl fikk gå på den renommerte Rumbaumsche Schule. Ti år etter ektemannens død giftet moren seg med billedhuggeren og sosialdemokraten Gustav Walther. Stefaren påvirket Carls politiske holdninger.

Selv om han avbrøt gymnaset, klarte Ossietzky å gjøre karrière som journalist, med fokusområder som spente fra teater-anmeldelser til feminisme og de tidlige problemene med motoriserte framkomstmidler. Hans opposisjon til den tyske militarismen under keiser Vilhelm II førte til at han i 1913 erklærte seg selv som pasifist. Samme år fikk han en betinget dom for å ha kritisert militarismen, etter at en løytnant i Zabern i Elsass hadde gått løs på noen sivilister med sabel fordi de angivelig ikke hadde hilst høflig nok på ham. Løytnanten slapp tiltale. Under første verdenskrig gjorde Ossietzky tjeneste på vestfronten og ble etter hvert korporal. Krigen beskrev han som «dirigert og organisert mord». I 1918 var han, i likhet med Adolf Hitler, en 29 år gammel, desillusjonert korporal.

I løpet av Weimar-republikkens eksistens (19181933) ble han kjent som en sterk tilhenger av demokrati og et pluralistisk samfunn. Han ble også sekretær for det tyske fredssamfunnet (Deutsche Friedensgesellschaft). Han utgav heftet Die Weltbühne, som Sigurd Hoel kalte «den våkne samvittighet i Tysklands politiske liv».

Familie[rediger | rediger kilde]

Ossietzky ble gift med Maud Lichfield-Woods i 1913 i England. Maud Lichfield-Woods var datter av en britisk offiser og en indisk prinsesse. Carl og Maud von Ossietzky fikk datteren Rosalinda von Ossietzky-Palm, som også ble en aktiv pasifist.

Landssvikdommen[rediger | rediger kilde]

I en artikkel i Die Weltbühne avslørte Ossietzky at transportministeriet drev en «avdeling M» som i all hemmelighet forsøkte å bygge opp et tysk luftvåpen i samarbeid med Lufthansa. Avisen avdekket dette kun gjennom bruk av åpent tilgjengelige kilder. Like fullt ble Ossietzky dømt til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje 23. november 1931. Datteren hans, Rosalinda von Ossietzky-Palm, fikk tatt opp igjen saken på 1980-tallet, men landssvikdommen ble endelig stadfestet i 1992 av tysk høyesterett. Ossietzky-Palm fremla to uttalelser fra sakkyndige som nye bevis i saken, som hevdet at den franske hæren allerede før Ossietzky offentliggjorde sin tekst, hadde kjent til de forholdene han omtalte. De hevdet også at enkelte av Ossietzkys «avsløringer» ikke hadde samsvart med fakta.

Berlins kammerrett avviste å ta opp igjen saken, og slo fast at de nye bevisene ikke rakk til å frikjenne Ossietzky etter daværende rett. Ossietzky-Palm anket til føderal høyesterett, som opprettholdt kjennelsen fra Berlins kammerrett. I høyesteretts avgjørelse av 3. desember 1992 het det: Nach der Rechtsprechung des Reichsgerichtes schloß die Rechtswidrigkeit der geheimgehaltenen Vorgänge die Geheimniseigenschaft nicht aus. Jeder Staatsbürger schuldet nach Auffassung des Reichsgerichtes seinem Vaterland eine Treuepflicht des Inhalts, daß das Bestreben nach der Einhaltung der bestehenden Gesetze nur durch eine Inanspruchnahme der hierzu berufenen innerstaatlichen Organe und niemals durch eine Anzeige bei ausländischen Regierungen verwirklicht werden durfte.

Fangenskap og fredspris[rediger | rediger kilde]

Carl von Ossietzky i 1933

Ossietzky ble også tiltalt for å skrevet at «soldater er mordere». Tiltalen lød på nedsettende omtale av det tyske forsvaret, men på dette punktet ble han frikjent.

På grunn av et juleamnesti ble Ossietzky løslatt fra fengsel den 22. desember 1932 etter å ha sonet 227 dager. Han hadde da tatt av ti kilo, og hans venner oppfordret ham til å flykte fra Tyskland. Natten til 28. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin mens Ossietzky spiste kvelds hos noen venner. De bad ham bli natten over, men han gikk hjem, og morgenen etter ble han arrestert og satt i Spandau-fengselet i såkalt «beskyttende varetekt». 6. april 1933 ble han overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg.[1] Fangene hadde fått forferdelig juling; ved ankomst ble de satt til å grave sine egne graver. Etter en uke fikk Ossietzky sitt første hjerteinfarkt.

I februar 1934 ble han overført til leiren Esterwegen i myrlandet nær Nederland. Her bar han stein og vaklet under vekten. Vokterne sa: «Vi burde gi deg en på kjeften, men deg snakkes det jo om.» Og folk som Albert Einstein, Thomas Mann og Willy Brandt arbeidet for å skape en opinion som kunne sette ham fri. I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn representanten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskriver møtet slik: «Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slått inn, og som slepte på et brukket og dårlig helet ben. Jeg rakte ham hånden, men han tok den ikke. 'Avgi melding!' skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen på det forpinte mennesket. 'Trekk Dem tilbake!' sa jeg til Loritz. 'Herr von Ossietzky,' sa jeg. 'Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for å hjelpe Dem – så langt det er mulig.' Ingen reaksjon. Foran meg, så vidt i live, stod et menneske som var nådd til den ytterste grense for hva det kunne tåle. Jeg trådte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tårer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: 'Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.'» Stille føyde han til: «Det var freden jeg ville.» Så kom skjelvingen tilbake. Han snudde seg møysommelig og slepte seg tilbake til brakken.

Enkelte har hevdet at Ossietzky ikke så nasjonalsosialismens farer, noe som er delvis sant. Han hadde advart mot nazismen i mange år da Hitler i januar 1933 ble valgt som rikskansler, og det nazistiske diktaturet startet. Imidlertid var han bare en av svært få som gikk ut med åpen kritikk mot nazistene også etter at Hitler ble valgt. Den 28. februar 1933 ble han fengslet. Wilhelm von Sternburg, en av Ossietzkys biografer, har uttalt at hvis fengslingen hadde skjedd bare noen dager senere, ville Ossietzky vært en del av den store gruppen av intellektuelle som på den tiden flyktet fra Tyskland. Det kan derfor hevdes at Ossientzky ikke forutså hvor raskt nazistene ville iverksette fjerningen av politiske motstandere.

I 1935 ble det ikke utdelt noen fredspris, da komitéen ville tenke seg om. Men verdensopinionen arbeidet for Ossietzky, og Hermann Göring fremskaffet en legeattest for Ossietzkys helse som gav all mulig grunn til bekymring. Ossietzky ble overført til et fengselssykehus for behandling, og innkalt til samtale med Göring, som tilbød ham friheten og en livsvarig pensjon på 500 riksmark i måneden om han skrev under på at han gav avkall på fredsprisen, og ikke ville ha noe med pasifismen utenfor Tyskland å gjøre. Men Ossietzky svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.»

Ossietzky ble berømt da han i 1936 mottok Nobels fredspris, for året 1935. I forkant trakk både utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for komitéens valg. Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en «lovbryter», og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon. Aftenposten skrev: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» Norges Handels- og Sjøfartstidende var ikke snauere: «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»

Også forfatteren og litteraturnobelprisvinneren Knut Hamsun tok sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i Aftenposten og Tidens Tegn: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»

33 norske forfattere sendte ut en erklæring der de beklaget at Hamsun angrep en forsvarsløs fange. Verken Aftenposten eller Tidens Tegn ville trykke den. I stedet skrev Aftenposten på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» Den Konservative Studenterforening takket i en resolusjon Hamsun: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom slutter også i denne sak opp om sin store åndelige høvding.»

Fredspriskomiteen valgte likevel å tildele prisen til Ossietzky etter en delt avstemning. Nobelfamilien protesterte mot tildelingen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien, noe som aldri er skjedd før eller senere. Også den tyske regjeringen reagerte skarpt, og Ossietzky fikk ikke lov å reise til Oslo for å motta prisen. Propagandaministeren Joseph Goebbels sendte ut følgende melding: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar.» Hitler forbød deretter enhver tysk borger – for all fremtid – å motta noen av Nobels priser.

Ossietzky fikk aldri prisbeløpet på 100 000 riksmark; pengene ble underslått av mellommenn. På sanatoriet der han var innesperret, var han blitt oppsøkt av en tidligere Wehrmacht-offiser, Kurt Wannow, som presenterte seg som advokat og fikk skaffet seg Ossietzkys fullmakt til å hente beløpet. Dette investerte Wannow i verdipapirer i Lotte Lenzes navn – en rødhåret, barnehageansatt nittenåring i Berlin – slik at Ossietzky ville få problemer med å få tak i sine egne penger. Hans lege, Dosquette, lånte Ossietzky penger til advokater som anla sak mot Wannow og Lenze.[2] Disse ble stilt for retten, og Ossietzky samlet nok krefter til å vitne. Det var her han kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»

Ossietzky slet på den tiden med alvorlige sykdommer, som han ikke fikk behandling for, og hans notat fra sykesengen, der han uttalte at han ikke var enig i myndighetenes påstander om at en aksept av nobelprisen ville sette ham utenfor det tyske samfunnet («Deutsche Volksgemeinschaft»), ble regnet som en demonstrasjon av sivil ulydighet:

Nach längerer Überlegung bin ich zu dem Entschluß gekommen, den mir zugefallenen Friedensnobelpreis anzunehmen. Die mir von dem Vertreter des Geheimen Staatspolizeiamtes vorgetragene Anschauung, daß ich mich damit aus der deutschen Volksgemeinschaft ausschließe, vermag ich nicht zu teilen. Der Nobelpreis für den Frieden ist kein Zeichen des innern politischen Kampfes sondern der Verständigung zwischen den Völkern. Als Träger des Preises werde ich mich bemühen, diese Verständigung zu fördern und als Deutscher werde ich stets den berechtigten Interessen Deutschlands in Europa Rechnung tragen.
(«Etter lengre overveielse har jeg besluttet å ta imot den fredsprisen som er tildelt meg. Det synspunktet som representanten for det hemmelige statspolitiet (Gestapo) gav uttrykk for, at jeg dermed setter meg utenfor det tyske folkefelleskap, klarer jeg ikke å dele. Nobels fredspris er intet tegn på den indre politiske kampen, men tvert om på forståelse mellom folkene. Som prismottaker vil jeg bestrebe meg på å fremme denne forståelsen, og som tysker vil jeg alltid ta behørig hensyn til de berettigede tyske interesser i Europa.»)

Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone besøkte Ossietzky i påsken 1938. Han bodde i en brakke i fattigkvarteret Pankow i Berlin. Det fuktige rommet var på 3 x 4 meter. Om sin tuberkulose sa han at han trolig var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen. Han var kjent med Hamsuns angrep, men bad likevel Finn Lie om å sende seg neste bok, Ringen sluttet, når den utkom på tysk. Men alt 4. mai var Ossietzky død. Ved bisettelsen var bare enken, legen og hans kone, samt to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte Åses død og Solveigs sang.

Ossietzky beundret Hamsun som forfatter og hadde bedt Finn Lie hilse ham fra seg. Like før krigen traff Lie faktisk Hamsun i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo og grep da sjansen til å overbringe ham hilsenen. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn,» svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hallvard Rieber-Mohn: Carl von Ossietzky. En studie i sivilt mot, forlaget Aschehoug, 1974.
  • Inge Eidsvåg: Dikteren og konsentrasjonsleirfangen, P2-akademiet bind 33, forlaget Transit, 2005

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Carl von Ossietzky – bilder, video eller lyd