Helmut Schmidt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Helmut Schmidt
Helmut Schmidt
Født 23. desember 1918 (95 år)
Yrke Sosialøkonom
Parti SPD
Tysklands forsvarsminister
1969–1972
Regjering Brandt I
Forgjenger Gerhard Schröder (CDU)
Etterfølger Georg Leber
Tysklands næringsminister
1972
Regjering Brandt I
Forgjenger Karl Schiller
Etterfølger Hans Friderichs
Tysklands finansminister
1972–1974
Regjering Brandt II
Forgjenger Karl Schiller
Etterfølger Hans Apel
Tysklands forbundskansler
19741982
Regjering Schmidt I, II, III
Forgjenger Willy Brandt
Etterfølger Helmut Kohl
Tysklands utenriksminister
1982
Regjering Schmidt III
Forgjenger Hans-Dietrich Genscher
Etterfølger Hans-Dietrich Genscher
Signatur
Helmut Schmidt sin signatur

Schmidt og ektefellen Hannelore («Loki»)

Helmut Heinrich Waldemar Schmidt (født 23. desember 1918 i Hamburg) er en tysk politiker og statsmann (SPD). Han var Tysklands kansler i perioden 1974 til 1982. Før dette var Schmidt senator i Hamburg, formann for SPD-fraksjonen i Forbundsdagen, forsvarsminister, næringsminister og finansminister. I den siste del av Schmidts regjeringstid og etter at FDP hadde gått ut av koalisjonen, ledet han også selv utenriksdepartementet. I 1983 ble han medutgiver (Herausgeber) av ukeavisen Die Zeit.

Liv[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Helmut Schmidts far Gustav (1888–1981) var sønn av den jødiske bankier Ludwig Gumpel og en servitrise. Gustav ble adoptert av familien Schmidt, hvor far i huset var havnearbeider. Han gikk i lære i et advokatkontor for å bli kontorsjef og utdannet seg etter den første verdenskrigen videre til folkeskolelærer.[1] Etter kveldsskole tok han høyskoleeksamen i økonomi. Gustav og Ludovica Schmidt var protestanter. Deres sønner Helmut og den yngre Wolfgang, gikk på folkeskole i Wallstrasse øst for Aussenalster og gikk deretter videre på Lichtwark-Oberschule i Winterhude.

Helmut Schmidt fikk vite om sitt jødiske opphav av sin mor så sent som i 1933.[2]Ifølge Schmidts eget utsagn, underslo han og hans far deres jødiske opphav ved å forfalske legitimasjonspapirer, slik at det kunne utstedes «ariebevis» i det nasifiserte Tyskland. Som jødisk mischling av andre grad ville Helmut kunne bli diskriminert, og bl.a. få vansker med å bli offiser i Wehrmacht.

Schmidt gjorde det jødiske innslag i slekten kjent for offentligheten første gang i 1984, da han fikk spørsmål om dette fra journalister. Journalistene hadde fått opplysninger om dette fra Schmidts venn, den franske president Valéry Giscard d'Estaing. I sine barndomserindringer (1992) skrev Schmidt at hans jødiske røtter hadde ført til at han tok avstand fra nasjonalsosialismen.

Historikeren Heinrich August Winkler har vurdert den unge Helmut Schmidts forhold til nasjonalsosialismen slik:

Sitat Ungdomsskoleeleven Schmidt som på tidspunktet for Hitlers maktovertakelse var 14 år, visste at han var kvartjøde, og dermed ville bli regnet som rasemessig mindreverdig dersom dette ble kjent. Likevel gikk han med i Marine-Hitlerjugend. Sommeren 1936 deltok han i en Adolf Hitlermarsj fra Hamburg til Nürnberg for å delta i Reichsparteitag i NSDAP. Han ble ingen nasjonalsosialist, men de sosialistiske deler av regimets propaganda gjorde av og til inntrykk på ham.[3] Sitat

Helmut Schmidt giftet seg under en kirkelig vielse 27. juni 1942 med Hannelore «Loki» Glaser, født 3. mars 1919. De hadde kjent hverandre siden skoledagene i 1929. Hannelore Schmidt døde 21. oktober 2010. Ekteparet fikk to barn. Sønnen Helmut Walter ble født 26. juni 1944, men døde allerede i februar 1945 av hjernehinnebetennelse. Datteren Susanne ble født i 1947 og arbeider for fjernsynskanalen Bloomberg Television i London.[4]

Militærtjeneste og studier[rediger | rediger kilde]

Helmut Schmidt tok artium i 1937, ble innrullert i Wehrmacht (hæren) og tjenestegjorde først ved luftskytset i Bremen. Fra 1941 til 1942 tjente Schmidt som offiser ved østfronten og deltok bl.a. under beleiringen av Leningrad. Han mottok Jernkorset av 2. klasse. Senere ble han inntil 1944 referent for utdannelsesforskrifter i det lette luftartilleri i Riksluftfartsministeriet i Berlin og Bernau bei Berlin. Som ansatt ved Riksluftfartsministeriet ble Schmidt tilhører til proformaprosessen i Volksgerichtshof mot mennene fra 20. juli 1944. Opprørt over den opptreden dommer Roland Freisler fremviste, søkte Schmidt fritak fra tjenesten.

Fra 1944 var han batterisjef på vestfronten. I begynnelsen av 1945 uttrykte han seg kritisk om Hermann Göring og NS-regimet. En NS-føringsoffiser ville stille ham for retten, men prosessen ble forhindret av Schmidts foresatte generaler gjennom stadige omplasseringer.

Schmidt ble i april 1945 tatt som krigsfange av britene i Soltau i Lüneburger Heide, og repatriert i august samme år. Etter grunnleggelsen av Bundeswehr ble han reserveoffiser og endte sin karrière der som major. Da han i oktober/november 1958 deltok under en øvelse i Bundeswehr, ble han mens øvelsen fremdeles pågikk, kastet ut av SPDs fraksjonsledelse i Forbundsdagen. Begrunnelsen var at han gjennom sin deltakelse i repetisjonsøvelsen hadde vist seg som en militarist.

Etter krigen studerte Helmut Schmidt økonomi og statsvitenskap i Hamburg, og fullførte sine universitetsstudier i 1949 med hovedfag i sosialøkonomi.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Partiet SPD[rediger | rediger kilde]

Etter at han var løslatt fra krigsfangenskapet ble Schmidt medlem av SPD i 1946 og leder av partiets studentorganisasjon fra 1947-48. Han ble medlem av SPDs sentralstyre i 1957 og var fra 1968 til 1984 nestleder av SPD i Tyskland. I motsetning til de to andre forbundskanslere fra SPD Willy Brandt og Gerhard Schröder var Schmidt aldri leder av partiet på nasjonalt plan.

Som forbilder i sitt eget parti har Schmidt oppgitt bl.a. Max Brauer, Fritz Erler, Wilhelm Hoegner, Wilhelm Kaisen, Waldemar von Knoeringen, Heinz Kühn og Ernst Reuter.

Om sin motivasjon for å engasjere seg politisk, uttalte Schmidt seg i 2008 som følger:

Sitat Ærgjerrighet er et begrep, som jeg også kan vedkjenne meg; naturligvis søkte jeg offentlig anerkjennelse, men drivkraften var noe annet. Drivkraften var typisk for den generasjon som jeg har tilhørt: vi hadde opplevd krigen, og hadde opplevd mye elendighet og dritt i denne krigen, og vi var alle opptatt av å yte et bidrag slik at disse grusomme tingene aldri ville gjenta seg i Tyskland. Det var den egentlige drivkraften.[5] Sitat

Senator i Hamburg (1961-1965)[rediger | rediger kilde]

Fra 1961 til 1965 var han senator for innenrikssaker i Hamburg og høstet anerkjennelse for sin aktive rolle under oversvømmelsene i byen i 1962. Han koordinerte den samlete innsats av de ulike redningstjenestene. Uten å ha lovhjemmel for det benyttet Schmidt sine kontakter i Bundeswehr og NATO for nettopp å rekvirere soldater, hjelpemateriell, helikoptre og ingeniørutstyr fra disse organisasjonene. Schmidts innsats var retningsgivende for bruk av forsvarsmateriell i fredstid under naturkatastrofer. Han er senere blitt sitert på at: «Jeg så ikke i Grunnloven en eneste gang».

Forbundsdagen (1953-1962/1965-1987) og Europaparlamentet[rediger | rediger kilde]

Schmidt var medlem av Forbundsdagen fra 1953 til 19. januar 1962 og fra 1965 til 1987, hele tiden valgt fra en valgkrets i Hamburg. Etter valget i 1965 ble han straks nestleder i SPD-fraksjonen i Forbundsdagen. Fra 1967 til 1969 var an leder av SPDs fraksjon i Forbundsdagen under storkoalisjonen mellom CDU og SPD. Dette var etter hans eget utsagn, den oppgaven han har hatt mest glede av i politikken. Fra 27. februar 1958 til 29. november 1961 var han dessuten medlem av Europaparlamentet.

Regjeringen (1969-1974)[rediger | rediger kilde]

I oktober 1969 ble han forsvarsminister i Tyskland. Fra juli 1972 til november samme år var han næringsminister, og deretter finansminister fra nobember 1972 til mai 1974.

Forbundskansler (1974-1982)[rediger | rediger kilde]

Schmidt og Frankrikes president Valéry Giscard d’Estaing under et statsbesøk i Bonn 1977
Schmidt under valgnatten i 1976 med fjernsynsjournalisten Fides Krause-Brewer

Helmut Schmidt ble Tysklands 5. kansler den 16. mai 1974 etter at Willy Brandt måtte gå av som følge av spionasjeskandalen. I motsetning til Brandt ble Schmidt regnet for å tilhøre høyrefløyen i SPD.

Den største utfordringen i hans tjenestetid var den verdensomspennende økonomiske tilbakegang og oljekrisen i 1970-årene, pensjonsfinansieringen i 1976/77 og terrorismen til Rote Armee Fraktion under den såkalte tyske høsten. I begynnelsen ønsket han å forhandle med terroristene, men anså dette senere som en feilvurdering. Deretter fulgte han en hard linje som tildels brakte kritikk fra ofrenes etterlatte. I et intervju med die Zeit i 2007 uttalte Schmidt at han hadde følt det enorme ansvar for andres liv i forbindelse med gisseltakingen av Hanns Martin Schleyer som en meget stor belastning. Etter Schmidts oppfatning fikk epoken med tysk venstreterrorisme større oppmerksomhet i mediene enn hva dens betydning for den tyske historie egentlig skulle tilsi.[6]

Sammen med den franske president Valéry Giscard d’Estaing, som også var hans personlige venn, forbedret Schmidt de tysk-franske forbindelser og tok avgjørende skritt mot en europeisk integrasjon. Kort tid etter Schmidts utnevnelse ble Det europeiske råd etablert. I 1975 var han en av grunnleggerne av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. De viktigste næringspolitiske sakene gjennomførte han også med Giscard: innføringen av Det europeiske monetære system og ECU i 1979 som var forløpere til Euro. Schmidt og Giscard hadde også ideen til dannelsen av G7.

I 1977 pekte Schmidt som den første vestlige leder på faren for at terrorbalansen skulle komme ut av likevekt som følge av Sovjeutnionens utplassering av de nye SS-20 mellomdistanserakettene i Europa. Han fryktet at Sovjetunioniens slagkraft skulle føre til en svekkelse av det vestlige forsvarssystem. Schmidt støttet det såkalte dobbeltvedtaket som innebar et forslag til Sovjetunionen om å trekke deres raketter tilbake, mens det i motsatt fall ville bli utplassert ytterligere amerikanske raketter på det europeiske kontinent. Standpunktet var meget omstridt i den tyske befolkning og i partiet. Partiet De Grønne oppsto i den protesbevegelsen som fulgte. Under SPDs kongress 18. og 19. november 1983 stemte bare 14 av 400 delegerte for dobbeltvedtaket. Blant de som stemte for var Schmidt selv og hans tidligere forsvarsminister Hans Apel. Den 8. desember 1987 ble INF-avtalen om nedbygging av mellomdistanseraketter i Europa undertegnet i Reykjavik.

Sensommeren 1982 var det spenninger i regjeringssamarbeidet i den sosalliberale koalisjon mellom SPD og FDP som Schmidt ledet. Bruddet kom 17. september 1982 da fire FDP-ministre gikk ut av regjeringen: Hans-Dietrich Genscher, Gerhart Baum, Otto Graf Lambsdorff og Josef Ertl. Schmidt og SPD forsøkte å fortsette som mindretallsregjering, hvor Schmidt selv også var utenriksminister, forøvrig som den eneste kansler siden Konrad Adenauer. Etter et konstruktivt mistillitsvotum som fikk stemmer fra CDU og FDP, ble han til slutt tvunget til å gå av den 1. oktober. Helmut Kohl etterfulgte ham som forbundskansler.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Schmidt, 2001

Schmidt fortsatte som aktiv i det politisk liv også etter at han trakk seg fra Forbundsdagen i 1987. Han er medlem av foreningen Atlantik-Brücke e.V. (den atlantiske broen), ærespresident for Det tysk-britiske selskap, æresformann for Deutsche Nationalstiftung, som han også deltok i grunnleggelsen av. Han er ærespresident for InterAction Council, et råd av tidligere statsmenn- og kvinner, som han sammen med venner har tatt initiativet til. Fra 1983 er han medutgiver av ukeavisen Die Zeit. I 1993 ble Helmut og Loki Schmidt Stiftelsen grunnlagt. 1995-1999 var han president av Det tysk-polske institutt i Darmstadt.

Hans privatarkiv finnes i Archiv der sozialen Demokratie. Schmidt var i 1997 en av de første underskriverne av Erklæringen av alminnelige menneskeplikter.

I 2004 vakte han oppmerksomhet ved å kritisere tysk innvandringspolitikk og hevde idéen om det flerkulturelle samfunn var mislykket. Han spådde at verden i fremtiden kan komme til å bli rystet av sammenstøt mellom islam og vesten. Han hevdet også at de østeuropeiske landenes EU-medlemskap var kommet for raskt.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

I 1978 fikk Schmidt Theodor-Heuss-Preis for sin krisehåndtering under RAF-terroren, og i 1980 Goldman-medaljen for sin innsats for fred og menneskerettigheter. I desember 2003 ble Bundeswehrs universitet i Hamburg omdøpt til Helmut-Schmidt-Universität. Schmidt ble også utnevnt til æresdoktor ved universitetet. Tilsammen har han mottatt 23 æresdoktortitler. I oktober 2005 mottok han Prix des Générations fra initiativet VIVA 50plus. Som fremragende statsmann har han fremmet forståelsen mellom generasjonene, het det i begrunnelsen.

Helmut Schmidt ble i 1983 æresborger av såvel sin fødeby Hamburg som av Bonn og endelig Bremerhaven. I 1989 ble han æresborger av Berlin, i 1995 av Güstrow og i 1998 av den tyske delstaten Schleswig-Holstein.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Interesser[rediger | rediger kilde]

Large Two Forms av Henry Moore

Helmut Schmidt er kjent som en stor kunstelsker og fikk det daværende kanslerkontoret i Bonn omfattende utsmykket. Han sørget bl.a. for at skulpturen Large Two Forms av Henry Moore ble montert utenfor kontoret i Bonn. Skulpturen skal symbolisere samhørigheten mellom daværende DDR og resten av Tyskland.

Schmidt maler også selv, og samler i sine to hus i Hamburg kunstverker av en rekke kjente kunstnere. Hans interesser omfatter også musikk, særlig Johann Sebastian Bach, og han spiller orgel og klaver. Schmidt har utgitt flere plater med klassiske verker, bl.a. Bachs klaverkonserter BWV 1060, 61, 63 og 65 med Christoph Eschenbach og Mozarts klaverkonserter KV 242 og 365 med Justus Frantz. Som forsvarsminister fikk han innført hærens storband.

Vennskap[rediger | rediger kilde]

Schmidt regner den myrdete egyptiske president Anwar al-Sadat og den tidligere franske president Valéry Giscard d’Estaing blant sine fremste politiske venner. Også den tidligere amerikanske utenriksminister Henry Kissinger er blant hans nærmeste politiske venner. Kissinger har uttalt at han gjerne ville dø før Schmidt, da han ikke ønsker å leve i en verden uten ham.

Helmut Schmidt søkte råd bl.a. av filosofen Karl Popper, som han også korresponderte med.

Sitater[rediger | rediger kilde]

Sitat Den som har visjoner, bør søke lege. (Wer Visionen hat, sollte zum Arzt gehen.) Sitat
Sitat Heller fem prosent inflasjon enn fem prosent arbeidsledighet. (Lieber 5 Prozent Inflation als 5 Prozent Arbeitslosigkeit.) Sitat
Sitat I de grunnleggende spørsmål må man være naiv. Jeg mener dessuten at verdens og menneskehetens problemer ikke lar seg løse uten ideologi. Likefullt mener jeg at man samtidig må være realistisk og pragmatisk.
(In den grundlegenden Fragen muss man naiv sein. Und ich bin der Meinung, dass die Probleme der Welt und der Menschheit ohne Idealismus nicht zu lösen sind. Gleichwohl glaube ich, dass man zugleich realistisch und pragmatisch sein sollte.)
Sitat
Sitat Riktignok kan politikeren når han bestemmer noe eller kunngjør og begrunner sin beslutning, ikke samtidig gi uttrykk for stor filosofi. Men dersom han handler uten filosofisk-moralsk grunnlag, står han i fare for å begå feil. Han står i fare for å synke ned i opportunisme. Han står sågar i fare for å bli en sjarlatan.
(Zwar kann der Politiker im Augenblick seines Handelns oder wenn er sein Handeln erklären und begründen muss, nicht gleichzeitig auch große Philosophie liefern. Aber sofern er ohne philosophisch-ethische Grundlage handelt, ist er in Gefahr, Fehler zu begehen. Er ist in Gefahr, in Opportunismus abzusinken. Er ist sogar in Gefahr, ein Scharlatan zu werden.)
Sitat
Sitat Menneskene kommer alltid til å røke. (Die Menschen werden immer rauchen.) Sitat
Wikiquote-logo.svg Tysk Wikiquote: Helmut Schmidt – Sitater

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Verteidigung oder Vergeltung, Stuttgart 1961
  • Militärische Befehlsgewalt und parlamentarische Kontrolle, in: Horst Ehmke, Carlo Schmid, Hans Scharoun, Festschrift für Adolf Arndt zum 65. Geburtstag, Frankfurt am Main 1969, Seiten 437–449.
  • Reform des Parlaments, in: Claus Grossner, Das 198. Jahrzehnt. Marion Gräfin Dönhoff zu Ehren, Hamburg 1969, Seiten 323–336.
  • Die Opposition in der modernen Demokratie, in Rudolf Schnabel, Die Opposition in der modernen Demokratie, Stuttgart, 1972, Seiten 51–60
  • Menschen und Mächte, Berlin 1987.
  • Politik als Beruf heute, in: Hildegard Hamm-Brücher, Norbert Schreiber, Die aufgeklärte Republik. eine kritische Bilanz, München 1989, Seiten 77–84.
  • Die Deutschen und ihre Nachbarn. Menschen und Mächte, Teil 2, Berlin 1990.
  • Politischer Rückblick auf eine unpolitische Jugend, 1991.
  • Handeln für Deutschland, Berlin 1993.
  • Zur Lage der Nation, 1994.
  • Weggefährten – Erinnerungen und Reflexionen, Berlin 1996.
  • Die Allgemeine Erklärung der Menschenpflichten, 1997 (Mitarbeit).
  • Auf der Suche nach einer öffentlichen Moral, 1998.
  • Globalisierung. Politische, ökonomische und kulturelle Herausforderungen, 1998.
  • Kindheit und Jugend unter Hitler, Sammelband, Berlin 1998.
  • Die Selbstbehauptung Europas, Perspektiven für das 21. Jahrhundert, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart München 2000.
  • Die Mächte der Zukunft Gewinner und Verlierer in der Welt von morgen, Siedler Verlag, München 2004.
  • Auf dem Weg zur deutschen Einheit, Rowohlt Verlag, Reinbek 2005

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mainhardt Graf von Nayhauß: Helmut Schmidt. Mensch und Macher, Bastei Lübbe: Bergisch Gladbach 1988, 766 S., ISBN 3-404-61197-7
  • Hartmut Soell: Helmut Schmidt. Vernunft und Leidenschaft, Band 1. DVA 2003, 900 S., ISBN 3-421-05352-9

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Helmut Schmidt – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Biografi på cosmpopolis.ch
  2. ^ Biografi på cosmopolis.ch
  3. ^ „Das Holz, aus dem Kanzler geschnitzt werden“, Die Zeit, 9. Oktober 2003, Nr. 42
  4. ^ Biografi på cosmopolis.ch
  5. ^ Unsere Soldaten hatten keine kollektive Ehre. Gespräch mit Ulrich Wickert, DIE WELT vom 20. Dezember 2008.
  6. ^ Intervju Helmut Schmidt: Ich bin in Schuld verstrickt. Die Zeit, 30. august 2007, Nr. 36


Forgjenger:
 Wilhelm Kröger 
Senator for innenrikssaker i Hamburg
Etterfølger:
 Heinz Ruhnau