Edward Teller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edward Teller
Edward Teller
Teller i 1958, som leder for Lawrence Livermore National Laboratory
Født 15. juli 1908
Budapest, Ungarn
(Østerrike-Ungarn)
Død 9. september 2003 (95 år)
Stanford California, USA
Yrke forfatter
fysiker
Nasjonalitet Ungark
Amerikansk
Bopel USA
Institusjoner Universitetet i Göttingen
Bohr-instituttet
University College London
George Washington University
Manhattanprosjektet
University of Chicago
UC Davis
UC Berkeley
Lawrence Livermore
Hoover Institution
Alma mater Universität Karlsruhe
Universität Leipzig
Fagfelt Fysikk
Akademisk veileder Werner Heisenberg
Doktorgrads-
studenter
Chen Ning Yang
Lincoln Wolfenstein
Marshall Rosenbluth
Kjent for Jahn-Teller-effekten
Hydrogenbomben

Edward Teller (ungarsk: Teller Ede, født 15. januar 1908 i Budapest, død 9. september 2003 i Stanford, California) var en ungarsk-amerikansk teoretisk fysiker, på folkemunne kjent som «hydrogenbombens far», selv om han hevdet at han ikke brydde seg om tittelen.[1]

Teller er best kjent for sitt arbeid med det amerikanske atomvåpenprogrammet, spesielt som et medlem av Manhattanprosjektet under andre verdenskrig, hans rolle i utviklingen av hydrogenbomben og hans lange tilknytning til Lawrence Livermore National Laboratory som han var med å grunnlegge og fungerte som leder for. Han inviterte til strid i 1950-årene med sine kontroversielle vitnesbyrd i en høring om sikkerhetsklareringen til sin tidligere kollega Robert Oppenheimer, og ble dermed utstøtt fra store deler av det vitenskapelige samfunn. Han fortsatte å skaffe støtte fra den amerikanske regjeringen og militære forskningsinstitutt, særlig til sitt forsvar for atomenergiutvikling, et sterkt kjernefysisk arsenal og et energisk prøvesprengningsprogram.

I sine senere år ble han spesielt kjent for sin støtte til kontroversielle teknologiske løsninger til både militære og sivile problemer, inkludert en plan for å grave en kunstig havn i Alaska ved å bruker termonukleære eksplosiver. Han var en sterk talsmann for Ronald Reagans Strategic Defense Initiative, men han ble anklaget for å overdrive gjennomførbarheten av prosjektet. I løpet av sitt liv var Teller kjent både for sin vitenskapelige evne og sine vanskelige mellommenneskelige relasjoner og flyktige personlighet, og er ansett som en av inspirasjonskildene for karakteren Dr. Strangelove i en film fra 1964 med samme navn.[2] Han ble også tildelt Ig Nobelprisen i 1991 for sine «fredsforslag», slik som våpensystemet Star Wars.

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Teller ble født i Budapest, Østerrike-Ungarn (nå Ungarn) til en jødisk familie. Han forlot Ungarn i 1926, i en alder av 18 år. Det politiske klimaet og revolusjoner i Ungarn under hans ungdom innpodet et langvarig fiendskap i Teller, overfor både kommunismen og fascismen.[3] Da han var ung student, ble hans høyre fot kuttet av i en bilulykke i München, som gjorde at han måtte gå med en protese på foten, og etterlot ham med en livslang halting. Teller ble uteksaminert i kjemiteknikk ved Universität Karlsruhe og fikk sin Ph.D. i fysikk under Werner Heisenberg ved Universität Leipzig. Tellers doktorgradavhandling omhandlet en av de første nøyaktige kvantemekaniske behandlinger av hydrogenmolekylære ion. I 1930 ble han venner med de russiske fysikerne George Gamow og Lev Landau. Tellers livslange vennskap med en tsjekkisk fysiker, George Placzek, var veldig viktig for hans vitenskapelige og filosofiske utvikling. Det var Placzek som en sommer arrangerte et opphold i Roma med Enrico Fermi for unge Teller, og dermed innrettet hans vitenskapelige karriere i kjernefysikk.[4]

Teller tilbrakt to år ved Universitetet i Göttingen, og reiste i 1933 ved hjelp av International Rescue Committee. Han reiste for en kort tid til England, og flyttet for et år til København, hvor han arbeidet under Niels Bohr. I februar 1934 giftet han seg med «Mici» (Augusta Maria) Harkanyi, søster av en langvarig venn.

Takket være George Gamows ansporende, ble Teller i 1935 invitert til USA for å bli professor i fysikk ved George Washington University (GWU), hvor han jobbet med Gamow til 1941. Før oppdagelsen av fisjon i 1939 ble Teller engasjert som en teoretisk fysiker, som arbeider innen kvante-, molekyl- og kjernefysikk. I 1941, etter å ha blitt amerikansk statsborger i USA, vendte hans interesse seg mot bruk av kjernekraft, både fusjon og fisjon.

Teller i sine unge år.

På GWU, forutså Teller Jahn-Teller-effekten (1937), som forvrenger molekyler i visse situasjoner, og dette påvirker den kjemiske reaksjonen av metaller, og spesielt koloreringen av visse metalliske farger. Teller og Hermann Arthur Jahn analyserte det som et stykke ren matematisk fysikk. I samarbeid med Brunauer og Emmet, ga Teller også et viktig bidrag til overflatefysikk og kjemi: den såkalte Brunauer-Emmett-Teller-teorien.

Da andre verdenskrig begynte, ville Teller bidra til krigsinnsatsen. Etter råd fra den ungarske medemigranten og den velkjente forskeren på aerodynamikk ved Caltech, Theodore von Kármán, samarbeidet Teller med sin venn Hans Bethe i å utvikle en teori for sjokkbølgeutbredelse. I de senere årene, viste deres forklaring av virkemåten til gassen bak en slik bølge seg verdifull for forskere som studerte raketters ferd gjennom atmosfæren.[5]

Manhattanprosjektet[rediger | rediger kilde]

I 1942 ble Teller invitert til å være en del av Robert Oppenheimers planleggingsseminar ved University of California, Berkeley for opprinnelsen til Manhattanprosjektet, de alliertes innsats for å utvikle den første kjernefysiske våpen. Et par uker tidligere, hadde Teller et møte med sin venn og kollega Enrico Fermi om utsiktene av atomkrig, og Fermi hadde skjødesløst antydet at kanskje et våpen basert på fisjon kunne brukes til å sette av en enda større kjernefysisk fusjonsreaksjon. Selv om han først forklarte Fermi hvorfor han trodde ideen ikke ville fungere, var Teller fascinert av muligheten og ble raskt lei av ideen om «bare» en atombombe (selv om dette ennå ikke var i nærheten av ferdigstillelse). Ved seminaret ved Berkeley, avledet Teller diskusjon fra fisjonsvåpenet til muligheten for et fusjonsvåpen – det han kalte «Super» (en tidlig versjon av det som senere ble kjent som en hydrogenbombe).[6]

6. desember 1941 hadde USA begynt utviklingen av atombomben, under ledelse av Arthur Compton, formann ved University of Chicagos fysikkavdeling, som koordinerte forskning på uran med Columbia University, Princeton University, University of Chicago og University of California, Berkeley. Omsider overførte Compton forskere fra Columbia og Princeton til det metallurgiske laboratorium ved Chicago, og Enrico Fermi flyttet inn i slutten av april 1942, og byggingen av Chicago Pile-1 (CP-1) begynte. Teller ble etterlatt i starten, men så kallt til Chicago to måneder senere. Tidlig i 1943 ble Los Alamos laboratoriet bygget for å designe en atombombe under tilsyn av Oppenheimer i Los Alamos i New Mexico. Teller flyttet dit i april 1943.[7]

Bilde fra Tellers ID-kort ved Los Alamos

Teller ble en del av divisjonen for teoretisk fysikk under daværende hemmelige Los Alamos laboratoriet under krigen, og fortsatte å presse sine ideer for et fusjonsvåpen, selv om det hadde blitt satt på en lav prioritet under krigen (ettersom opprettelsen av et fisjonsvåpen viste seg å være vanskelig nok i seg selv). På grunn av sin interesse i hydrogenbomben, og frustrasjonen hans over å ha blitt forbigått som direktør for den teoretiske divisjonen (jobben ble i stedet gitt til Hans Bethe), nektet Teller å delta i beregningene for implosjon av fisjonsbomben. Dette førte til spenninger med andre forskere, ettersom flere forskere måtte være ansatt for å gjøre det arbeidet inkludert Klaus Fuchs, som senere ble avslørt som en sovjetisk spion.[8] Angivelig, klarte Teller også å irritere naboene ved å spille piano sent natten.[9] Men Teller lagde verdifulle bidrag til bombeforskningen, særlig i utviklingen av implosjonsmekanismen.

I 1946 deltok Teller i en konferanse, hvor egenskaper til termonukleært brensel, som deuterium, og mulig utforming av en hydrogenbombe ble diskutert. Det ble konkludert med at Tellers vurdering av en hydrogenbombe hadde vært for gunstig, og at både mengden deuterium soom behøvdes, samt strålingstapet under brenningen av deuterium, ville kaste tvil om dens funksjon. Tilsetting av dyrt tritium til den termonukleære blandingen ville trolig senke tenningstemperaturen, men likevel, visste ingen på den tiden hvor mye tritium som ville være nødvendig, og om tritium i tillegg ville føre til varmeforplantning. På slutten av konferansen, på tross av motstand fra enkelte medlemmer som Robert Serber, presenterte Teller en optimistisk rapport, der han sa at en hydrogenbombe var mulig, og at videre arbeid bør oppmuntres til sin utvikling. Fuchs hadde også deltatt på denne konferansen, og overførte denne informasjonen til Moskva. Modellen av Tellers «klassiske Super» var så usikkert at Oppenheimer senere sagt at han ønsket russerne bygde sine egne hydrogenbombe basert på den teknologien, slik at det nesten helst sikkert ville stanse sin fremgang på det.[10]

I 1946 forlot Teller Los Alamos, for å vende tilbake til universitetet i Chicago som professor og nær medarbeider av Enrico Fermi og Maria Mayer.[11]

Hydrogenbombe[rediger | rediger kilde]

Teller-Ulam-teknologien holdt fisjons- og fusjonsdrivstoff fysisk atskilt fra hverandre, og brukte stråling fra den primære enheten «reflektert» av den omkringliggende foringsrøret for å komprimere den sekundære.

Etter Sovjetunionens første prøvesprengning av en atombombe i 1949, kunngjorde president Truman et utviklingsprogram for en hydrogenbombe. Teller returnerte til Los Alamos i 1950 for å arbeide på prosjektet. Teller ble raskt utålmodig med utviklingen av programmet, insisterte på å involvere flere teoretikere, og anklaget hans kolleger for manglende fantasi. Dette forverret hans relasjoner til andre forskere. Ingen av hans teknologier (eller noen andres), var enda gjennomførbare. Bethe trodde at om Teller ikke hadde presset på for et tidlig hydrogenbombetest, kunne russernes egen utvikling muligens ha vært redusert, særlig når informasjonen Klaus Fuchs ga dem inneholdt mange uriktige tekniske detaljer som gjorde en gjennomføring umulig. Russiske forskere som jobbet på den sovjetiske hydrogenbomben har hevdet at de kunne se at de tidlige ideene var umulig så vel som alle andre som hadde sett på dem gjorde, og hevdet også at de utviklet sin hydrogenbombe helt uavhengig.[12]

I 1950 viste beregninger av den polske matematikeren Stanislaw Ulam og hans samarbeidspartner Cornelius Everett, sammen med bekreftelser av Fermi, at ikke bare var Tellers tidligere anslag over mengde tritium kreves for hydrogenbomen lav, men at selv med et høyere beløp av tritium, ville energitapet i fusionsprosessen bli for stor til at fusjonsreaksjonen kunne forplante seg. I 1951 ble imidlertid, etter å ha fortsatt mange år med resultatløse arbeid på «Super», en nyskapende idé fra Ulam følgt opp av Teller, og utviklet seg til den første gjennomførbare teknologien for et hydrogenbombe rangert i megatonn. Den eksakte bidraget gitt av henholdsvis Ulam og Teller til det som ble kjent som Teller-Ulam-teknologien, er ikke endelig kjent i den offentlige sfære, og den nøyaktige bidrag fra hver og hvordan den endelige ideen var kommet på har vært et tema for disput, både i folkelige og klassifisert diskusjoner siden tidlig på 1950-tallet.[13]

I et intervju med Scientific American fra 1999, fortalte Teller reporteren:

Sitat Jeg bidro; Ulam gjorde ikke det. Jeg beklager at jeg måtte svare på det i denne brå måten. Ulam var riktig misfornøyd med en gammel metode. Han kom til meg med en del av en idé som jeg allerede hadde jobbet ut og hadde problemer med å få folk til å lytte til. Han var villig til å signere et papir. Når det kom til å forsvare det papiret og virkelig legge arbeid inn i det, nektet han. Han sa: «Jeg tror ikke på det.»[3] Sitat

Problemstillingen er kontroversiell. Bethe vurderte Tellers bidrag til oppfinnelsen av hydrogenbomben som en ekte nyskapning så tidlig som 1952,[14] og refererte til hans arbeid som «genialt» i 1954.[15] I begge tilfeller la imidlertid Bethe vekt på Tellers rolle, som en måte å understreke at utviklingen av hydrogenbomben ikke kunne ha blitt fremskyndet av ekstra støtte eller finansiering, og Teller var sterkt uenig med Bethes vurdering. Andre forskere (antagonistisk til Teller, for eksempel J. Carson Mark) har hevdet at Teller aldri ville ha kommet noe nærmere uten hjelp av Ulam og andre.[16] Ulam selv hevdet at Teller kun produsert en «mer generalisert» versjon av Ulams originale teknologi.[17]

Gjennombruddet – detaljene som fortsatt er klassifiserte – var tydeligvis separasjon av fisjons- og fusjonskomponenter til våpnene, og å bruke stråling som produseres av fisjonsbomben til først å komprimere fusionsdrivstoffet før det tennes. Uansett, kompresjon alene ville ikke være nok, og den andre avgjørende idéen – trinndeling av bomben ved å skille den primære og sekundære – synes å ha vært utelukkende bidratt til av Ulam. Ulams idé synes også å ha vært å bruke mekanisk støt fra det primære å påvirke fusjonen i den sekundære, mens Teller skjønte raskt at stråling fra den primære ville gjøre jobben mye tidligere og mer effektivt. Noen medlemmer av laboratoriet (J. Carson Mark spesielt) uttrykte i ettertid at idéen om å bruke stråling til slutt ville ha kommet til noen som arbeidet på de fysiske prosessene som var involvert, og at den åpenbare grunnen til at Teller tenkte på stråling med en gang var fordi han allerede jobbet med tester for «Greenhouse» som ble gjennomført våren 1951, hvor effekten av energien fra en fisjonsbombe på en blanding av deuterium og tritium skulle bli undersøkt.[18]

Uavhengig av den faktiske komponentene i den såkalte Teller-Ulam-teknologien og de respektive bidrag til dem som jobbet på det, ble det umiddelbart etter at det ble foreslått sett av forskerne, som arbeidet på prosjektet, som svaret som hadde vært så lenge søkt. De som tidligere hadde tvilt på om en fisjon-fusionsbombe ville være gjennomførbart i det hele tatt, ble nå tvunget til å tro at det var bare et tidsspørsmål før både USA og Sovjetunionen hadde utviklet våpen på flere megatonn. Selv Oppenheimer, som opprinnelig var imot prosjektet, kalte ideen «teknisk søt».[19]

Ivy Mike-prøvesprengningen på 10.4 Mt i 1952 syntes å forsvare Tellers langvarige iver for hydrogenbomben.

Selv om han hadde hjulpet til med å komme opp med teknologien, og hadde vært en lang tid talsmann for konseptet, ble ikke Teller valgt ut til å lede utbyggingsprosjektet (hans omdømme av vanskelig personlighet spilte sannsynligvis en rolle i denne avgjørelsen). I 1952 forlot han Los Alamos og sluttet seg til det nyetablerte Livermoregrenen av University of California Radiation Laboratory, som stort sett hadde blitt skapt gjennom hans oppfordring. Etter detonasjonen av Ivy Mike, det første termonukleære våpenet som utnyttet Teller-Ulam-konfigurasjonen, 1. november 1952, ble Teller kjent i pressen som «hydrogenbombens far». Teller selv avstod fra å delta på testen – han hevdet å ikke å føle seg velkommen på Pacific Proving Grounds – og i stedet fikk han sine resultater på en seismograf i kjelleren i en hall ved Berkeley.[18]

Ved å analysere nedfallet fra denne testen, kunne Sovjetunionen (ledet av den sovjetiske vitenskapsmannen Andrej Sakharov i sitt arbeid med hydrogenbomben) lett ha utledet at den nye teknologien hadde brukt komprimering som nøkkelen til initieringen. Dette ble imidlertid tilbakevist av de sovjetiske bombeforskerene, som hevdet at de på det tidspunktet enda ikke var organisert for å samle nedfallsdata fra tester i USA. På grunn av offisielle hemmelighold, ble lite informasjon om bombens utvikling frigjort av regjeringen, og presserapporter tilskrev ofte hele våpenets teknologi og utvikling til Teller og hans nye Livermore Laboratory (enda det faktisk var utviklet ved Los Alamos).[12]

Mange av Tellers kolleger var irriterte over at han likte å ta hele æren for noe han hadde bare en del i, og i respons, med oppmuntring fra Enrico Fermi, forfattet Teller en artikkel med tittelen The Work of Many People, som dukket opp i Science magazine i februar 1955, hvor han understreket at han ikke var alene om utviklingen av våpenet. Han skrev senere i sine memoarer at han hadde fortalt en «hvit løgn» i artikkelen fra 1955, for å «berolige sårede følelser», og hevdet at hele æren for oppfinnelsen var hans.[20][21]

Teller var kjent for å bli oppslukt i prosjekter som var teoretisk interessant, men praktisk ugjennomførbart (den klassiske «Super» var et slikt prosjekt).[9] Om sitt arbeid med hydrogenbomben, sa Bethe:

Sitat Ingen vil skylde på Teller fordi beregningene i 1946 var feil, særlig fordi tilstrekkelig datautstyr og maskiner ikke var tilgjengelig ved Los Alamos. Men ved Los Alamos ble han beskyldt for å lede laboratoriet, og faktisk hele landet, til et eventyrlig program basert på beregninger, som han selv må ha kjent for å ha vært svært ufullstendige.[22] Sitat

Under Manhattanprosjektet tok Teller også til orde for utviklingen av en bombe ved hjelp av uranhydrid, som mange av hans andre medteoretikere mente ville være usannsynlig å fungere. På Livermore fortsatte Teller arbeidet med hydridbomben, og resultatet var en fiasko. Ulam skrev en gang til en kollega om en idé han hadde delt med Teller: «Edward er full av entusiasme om disse mulighetene, og dette er kanskje en indikasjon på at de ikke vil fungere». Fermi sa en gang at Teller var den eneste monoman han visste hvem som hadde flere manier.[23]

Carey Sublette ved Nuclear Weapon Archive hevder at Ulam kom opp med teknologien med komprimering ved hjelp av strålingsimplosjon i termonukleære våpen, men som på den annen side har Teller fått lite kreditt for å være den første til å foreslå fusjonsøkning i 1945, som er avgjørende for miniatyrisering og pålitelighet og brukes i alle av dagens kjernevåpen.[24]

Kontrovers med Oppenheimer[rediger | rediger kilde]

Tellers vitnemål mot Robert Oppenheimer i 1954 fremmet hans prosess med fremmedgjøring fra mange av hans tidligere kolleger ved Los Alamos.

Skillet mellom Teller og mange av hans kolleger ble utvidet i da han i 1954 vitnet mot Robert Oppenheimer, tidligere leder av Los Alamos og medlem av Atomic Energy Commission, da Oppenheimers sikkerhetsklarering var oppe til høring. Teller hadde hatt mange sammenstøt med Oppenheimer ved Los Alamos over problemstillinger knyttet forskning på både fusjon og fisjon, og under rettssaken var han det eneste medlemmet av vitenskapssamfunnet som hadde merknader til Oppenheimers sikkerhetsklarering.

På spørsmål under høringen fra aktor Roger Robb, om han planla «å foreslå at Dr. Oppenheimer er illojal mot USA», svarte Teller at:

Sitat Jeg ønsker ikke å antyde noe slikt. Jeg kjenner Oppenheimer som en intellektuell, vaktsom og en svært komplisert person, og jeg tror det ville være arrogant og feil fra min side om jeg ville prøve på noen måte å analysere hans motiver. Men jeg har alltid antatt, og jeg antar nå at han er lojal mot USA. Jeg tror dette, og jeg skal tro det helt til jeg ser et avgjørende bevis for det motsatte.[25] Sitat

Han ble imidlertid straks spurt om han trodde at Oppenheimer var en «sikkerhetsrisiko», hvorpå han svarte:

Sitat I et stort antall tilfeller har jeg sett Dr. Oppenheimer handle – jeg forstod at Dr. Oppenheimer handlet – på en måte som for meg var svært vanskelig å forstå. Jeg var grundig uenig med ham i mange saker, og hans handlinger fremstod for meg som forvirret og komplisert. Til denne grad føler jeg at jeg ønsker å se den vitale interessen i landet i hendene som jeg forstår bedre, og derfor stoler mer på. I denne meget begrensede forstand ønsker jeg å uttrykke en følelse av at jeg ville føle meg personlig mer sikker hvis offentlige saker ville hvile på andre hender.[15] Sitat

Teller vitnet også om at Oppenheimers hensikter med det termonukleære programmet syntes å være mer basert på den vitenskapelige gjennomførbarheten av våpen enn noe annet. Han vitnet i tillegg om at Oppenheimers retning ved Los Alamos var «en veldig fremragende prestasjon» både som forsker og administrator, og la til hans «meget raske sinn» og at han var «bare en vidunderlig og god regissør».

Etter dette, detaljerte han hvordan han følte at Oppenheimer hadde hindret hans innsats mot et aktivt termonukleært utviklingsprogram, og omsider kritiserte Oppenheimers vedtak om å ikke investere mer arbeid i spørsmålet ved forskjellige punkter i hans karriere, og sa:

Sitat Hvis det er et spørsmål om visdom og dømmekraft, som demonstrert av handlinger siden 1945, så ville jeg sagt at det ville være klokere å ikke gi klarering.[15] Sitat

Etter en offentlig høring, var myndighetene enig med Teller. Oppenheimers sikkerhetsklarering ble til slutt fjernet, og Teller ble behandlet som en paria av mange av hans tidligere kolleger. Som svar begynte Teller å kjøre med et mer militært og statlig publikum, og ble den vitenskapelige «yndlingen» til konservative politikere og tenkere for hans forsvar av amerikansk vitenskapelig og teknologisk overlegenhet. Etter det faktum, benektet Teller konsekvent at han var bestemt på å fordømme Oppenheimer, og hevdet selv at han forsøkte å utelukke ham. Dokumentasjon har derimot antydet at dette sannsynligvis ikke var tilfelle. Seks dager før vitnesbyrdet møtte teller AEC-offiser og foreslå å «fordype anklagene» i hans vitnesbyrd.[26] Det har blitt antydet at Tellers vitnesbyrd mot Oppenheimer var et forsøk på å fjerne Oppenheimer fra makten, slik at Teller kunne bli leder av det amerikanske kjernefysiske vitenskapssamfunnet.[27]

Regjeringsarbeid og politisk opinionsbygging[rediger | rediger kilde]

1960-tallet argumenterte Teller kraftig mot det foreslåtte forbudet mot prøvesprengninger, og snakket foran kongressen så vel som på TV.

Etter kontroversen med Oppenheimer bler Teller utstøtt fra mye av det vitenskapelige samfunnet, men av åpenbare grunner var han fremdeles ganske velkommen i regjeringen og militære vitenskapssirkler. Sammen med sitt tradisjonelle forsvar for utvikling av atomenergi, et sterkt kjernefysisk arsenal, og en energisk testing av atombomber, hadde han bidratt til å utvikle sikkerhetsstandarder for atomreaktorer, som leder av Reactor Safeguard Committee i AEC på slutten av 1940-tallet,[28] og senere ledet en innsats ved General Atomics som designet forskningsreaktorer der en atomkatastrofe ville være umulig (TRIGA).[29]

Teller promoterte økte forsvarsutgifter for å motvirke det som ble oppfattet som sovjetiske rakettrusler. Han var en av underskriverene av en rapport i 1958, fra det militære under-panelet av Special Studies Project grunnlagt av Rockefeller Brothers, og ba om tre milliarder dollar i årlig økning i USAs militære budsjett.[30]

Han var direktør for Lawrence Livermore National Laboratory (1958–1960), som han hjalp til med å grunnlegge sammen med Ernest O. Lawrence, og etter det fortsatte han som en meddirektør. Han ledet også utvalget som grunnla Space Sciences Laboratory ved Berkeley, mens han jobbet parallelt som professor i fysikk ved University of California, Berkeley. Han var en utrettelig talsmann for et sterkt atomprogram, og argumenterte for videre testing og utvikling – faktisk, så gikk han av som direktør for Livermore, slik at han kunne drive korridorpolitikk mot det foreslåtte testforbudet.[31] Han argumenterte mot testforbudet både foran kongressen så vel som på TV.

Teller etablerte Department of Applied Science ved University of California, Davis og Lawrence Livermore National Laboratory i 1963, som har Edwart Tellers begavede professorat i hans ære.[32] I 1975 trakk han seg tilbake fra både laboratoriumet og Berkeley, og ble kåret til Directot Emeritus of the Livermore Laboratory og utnevnt til seniorforsker ved Hoover Institution.[9] I 1983 talte han på The Thomas Jefferson School, en konferanse organisert av økonomiprofessor George Reisman hvor intellektuelle diskuterte objektivisme, hvor han fikk stående ovasjoner.[33] Etter kommunismens fall Ungarn i 1989, gjorde han flere besøk til sitt hjemland, og fulgte oppmerksomt med på de politiske forandringer der.

Operation Plowshare og Project Chariot[rediger | rediger kilde]

Ett av skjemaene for Chariot involverte fem termonukleære enheter i kjede for å skape en kunstig havn.

Teller var en av de sterkeste og mest kjente advokater for å undersøke ikke-militær bruk av kjernefysisk sprengstoff, som USA utforsket under Operation Plowshare. En av de mest kontroversielle prosjektene han foreslo, var en plan om å bruke en multimegatonn hydrogenbombe til å grave en dypvannshavn, mer enn en kilometer lang og en kilometer bred, til bruk for forsendelse av ressurser fra kull- og oljefelt gjennom Point Hope, Alaska. AEC aksepterte Tellers forslag i 1958, og det ble utpekt som Project Chariot. Mens AEC befarte området i Alaska, og fikk området trukket fra den offentlige sfæren, talte Teller offentlig om de økonomiske fordelene med planen, men klarte ikke å overbevise kommunale ledere om at planen var økonomisk levedyktig.[34]

Andre forskere kritiserte prosjektet som potensielt usikkert for det lokale dyrelivet og folket i Inupiat, i nærheten av det angitte området, som ikke var offisielt fortalt om planen frem til mars 1960.[35] I tillegg viste det seg at havna ville være dekket av is i ni måneder av året. Til slutt, på grunn av den økonomiske ugjennomførligheten av prosjektet og bekymringer over strålingsrelaterte helseproblemer, ble prosjektet kansellert i 1962.

Et beslektet ekspereiment, som også hadde Tellers godkjennelse, var en plan om å trekke olje fra oljesand i Athabasca, i det nordlige Alberta, ved hjelp av kjernefysiske eksplosjoner. Planen fikk støtte fra de folkevalgte i Alberta, men ble avvist av regjeringen i Canada, under statsminister John Diefenbaker, som var imot å han noen atomvåpen i Canada.[36]

Kjernefysisk teknologi og Israel[rediger | rediger kilde]

I omtrent tjue år gav Teller råd til Israel om generelle kjernefysiske saker, og om bygging av en hydrogenbombe i særdeleshet.[37] I 1952 hadde Teller og Oppenheimer et langt møte med Ben-Gurion i Tel Aviv, hvor de fortalte ham at den beste måten å samle plutonium var å brenne uran i en kjernereaktor. I 1964 ble det opprettet en forbindelse mellom Teller og Israel, av Yuval Ne'eman, som hadde tilsvarende politiske syn. Mellom 1964 og 1967 besøkte Teller Israel syv ganger, og foreleste ved Universitetet i Tel Aviv, og gav råd til høvdingen for Israels vitenskapelige sikkerehetssirkel, samt statsministerene og regjeringsmedlemmer. Under hver av sine samtaler med medlemmer fra den Israelske sikkerhetsetableringens høyeste nivå, ville han få dem til å sverge på at de aldri ville bli fristet til å underskrive den kjernefysiske ikkespredningsavtalen. Da det israelske programmet nærmet seg ferdigstillelse i 1967, informerte Teller Ne'eman at han skulle fortelle CIA om at Israel hadde bygget atomvåpen, og forklarte at det var rettferdiggjort av bakgrunnen for seksdagerskrigen. Etter at Ne'eman hadde klarert det med statsminister Levi Eshkol, orienterte Teller sjefen for CIAs kontor for vitenskap og teknologi, Carl Duckett. Det tok ett år for Teller å overbevise CIA om at Israel hadde inneholdt kjernefysisk kapasitet; infomasjonen gikk deretter gjennom CIA direktør Richard Helms og deretter til den amerikanske presidenten. Teller overtalte dem også til å avslutte det amerikanske forsøket på å insipsere Negev Nuclear Research Center i Dimona.

Three Mile Island[rediger | rediger kilde]

Teller fikk et hjerteinfarkt i 1979, som han gav Jane Fonda skylden for; etter ulykken på Three Mile Island hadde skuspillerinnen drevet utstrakt lobbyvirksomhet mot kjernekraft, mens hun promoterte sin siste film, The China Syndrome (en film som avbilder en kjernefysisk ulykke, og som tilfeldigvis ble utgitt kun en uke før den aktuelle hendelsen). Som svar handlet Teller raskt ved å drive lobbyvirksomhet i favør av atomenergi, og vitnet om dens sikkerhet og pålitelighet, og etter periode med hektisk aktivitet led han av hjerteinfarkt. Teller skrev et tosiders innlegg i Wall Street Journal som kom ut 31. juli 1979, under overskriften «Jeg var det eneste offeret ved Three Mile Island», som åpnet med:Three-Mile Island", som åpnet med:

Sitat Den 7. mai, noen uker etter ulykken ved Three Mile Island, var jeg i Washington. Jeg var der for å tilbakevise noe av den propagandaen som Ralph Nader, Jane Fonda og deres slag spyr ut til nyhetsmediene i deres forsøk på å skremme folk bort fra kjernekraft. Jeg er 71 år gammel, og jeg jobbet 20 timer i døgnet. Påkjenningen ble for mye. Dagen etter fikk jeg et hjerteinfarkt. Du kan si at jeg var den eneste som helsemessig ble påvirket av den reaktoren nær Harrisburg. Nei, det ville være galt. Det var ikke reaktoren. Det var Jane Fonda. Reaktorene er ikke farlig.[38] Sitat

Dagen etter kjørte The New York Times en lederartikkel som kritiserte annonsen, og bemerket at den var sponset av Dresser Industries, firmaet som hadde produsert en av de defekte ventilene som bidro til ulykken ved Three Mile Island.[39]

Strategic Defense Initiative[rediger | rediger kilde]

Teller ble en stor lobbyvirksomhetskraft for Strategic Defense Initiative for president Ronald Reagan1980-tallet.

1980-tallet startet Teller en sterk kampanje for det som senere ble kalt Strategic Defense Initiative (SDI), spottet av kritikere som «Star Wars», et konsept som ved hjelp av bakke- og satellittbaserte lasere, partikkelstråler og raketter skulle ødelegge innkommende sovjetiske ICMBer. Teller drev lobbyvirksomhet med statlige etater, og fikk godkjennelse av president Ronald Reagan – for hans planer om å utvikle et system som bruker forseggjorte satellitter som bruker atomvåpen til å avfyre røntgenlasere mot innkommende missiler – som en del av et bredere vitenskapelig forskningsprogram i forsvar mot atomvåpen. Men en skandale brøt ut da Teller (og hans partner Lowell Wood) ble anklaget for å bevisst overselge programmet og kanskje hadde oppfordret avskjedingen av en laboratoriumsdirektør (Roy Woodruff) som hadde forsøkt å rette feilen.[39] Hans hevdelser førte til en spøk som sirkulerte i det vitenskapelige samfunnet, at en ny enhet av ubegrunnet optimisme ble utpekt som teller; en teller var så stor at de fleste hendelsene måtte måles i nanotellere eller picotellere. Mange prominente vitenskapsmenn hevdet av systemet var fåfengt. Bethe skrev, sammen med IBM fysikeren Richard Garwin og kollegaen Kurt Gottfried fra Cornell University, en artikkel i Scientific American som analyserte systemet, og konkluderte med at enhver mulig fiende kunne deaktivere et slikt system ved bruk av egnede lokkeduer. Prosjektets finansiering ble til slutt trukket tilbake.

Mange forskere motsatte seg strategisk forsvar på moralsk eller politisk grunnlag snarere enn rent tekniske grunner. De hevdet at selv om et system kunne produseres, ville det undergrave systemet med gjensidig terrorbalanse, som hadde hindret full krig mellom vestlige demokratier og den kommunistiske blokken. De mente at et effektivt forsvar ville gjøre en slik krig mulig å vinne, og derfor mer sannsynlig.[39]

Til tross for (eller kanskje på grunn av) sitt åger-rykte, gjorde Teller et offentlig poeng i å merke at han beklaget bruken av de første atombombene på sivile byer under andre verdenskrig. Han hevdet videre at før bombingen av Hiroshima hadde han drevet lobbyvirksomhet for å få Oppenheimer til å først bruke våpenet i en «demonstrasjon», som kunne overværes av den japanske høy-kommandoen og befolkningen, før det ble brukt til å forårsake tusenvis av døde mennesker. «Hydrogenbombens far» ville bruke denne kvasi-antiatomstandpunktet (han ville si at han trodde at atomvåpen var uheldig, men at våpenkappløpet var uunngåelig på grunn av kommunismens vanskelige natur) til å fremme teknologier som SDI, og hevdet at de var nødvendige for å sørge for at atomvåpen aldri kunne bli brukt igjen (bedre med et skjold enn et sverd var tittelen på en av hans bøker om emnet).

Men det er motstridende bevis. På 1970-tallet kom et brev fra Teller til Leó Szilárd, datert den 2. juli 1945:

Sitat Vårt eneste håp ligger i å få fakta fra våre resultater før folket. Dette kan kanskje bidra til å overbevise alle om at den neste krigen vil bli fatal. For dette formålet, kan kamp-bruk kanskje være det best.[40] Sitat

Historikeren Barton Bernstein hevdet at det er et «overbevisende krav» av Teller at han var en «hemmelig dissenter» til bruk av våpenet.[41] I sine momoarer fra 2001 hevder Teller at han drev lobbyvirksomhet mot Oppenheimer, men at Oppenheimer hadde overbevist ham om at han ikke skulle handle, og at forskerene burde overlate militære spørsmål i hendene til militæret; Teller hevder at han ikke var klar over at Oppenheimer og andre forskere ble konsultert om den faktiske bruken av våpenet, og antyder at Oppenheimer var hyklersk.[42]

Tellers egne kommentarer til laserens rolle i SDI, som fremgår i direktesendte paneldiskusjoner, ble publisert, og er tilgjengelig i to laserprosedyrer[43][44]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (en)«I have always considered that description in poor taste.» Teller, Memoirs, s. 546.
  2. ^ (en)Peter Goodchild (april 2004). Edward Teller: The Real Dr. Strangelove. Orion Publishing CO. ISBN 0297607340. 
  3. ^ a b (en)Stix, Gary (1999). «Infamy and honor at the Atomic Café: Edward Teller has no regrets about his contentious career». Scientific American (oktober), s. 42–43. 
  4. ^ (en)Teller, Memoirs, s. 80; se også «Interview with Edward Teller, part 40. Going to Rome with Placzek to visit Fermi». Peoples Archive. Besøkt 7. november 2009. 
  5. ^ For Tellers akademisk karriere gjennom 1941, se enten Goodchild 2005, kapittel 3 til 5, eller Blumberg og Panos 1990, kapitlene 3 til 5; i tillegg ANB George Gamow. (ANB har ikke blitt oppdatert siden Tellers død) For hans egen konto, se Teller, Memoirs, kapittel 6 til 14.
  6. ^ Rhodes 1995; Herken 2002.
  7. ^ Hughes, Colin (2005). «The Real Edward Teller?». Logosonline. Besøkt 7. november 2009. 
  8. ^ Herken 2002.
  9. ^ a b c Shurkin, Joel N (10. september 2003). «Edward Teller, Father of the Hydrogen Bomb, is dead at 95». Stanford News Service. Besøkt 7. november 2009. 
  10. ^ Rhodes 1995, s. 255.
  11. ^ (en)«About the lab:Edward Teller—A Life Dedicated to Science». Lawrence Livermore National Laboratory. 7. januar 2004. Besøkt 7. november 2009. 
  12. ^ a b Khariton, Yuli; Yuri Smirnov (mai 1993). «The Khariton version». Bulletin of the Atomic Scientists, 49 (4), s. 20–31. 
  13. ^ Rhodes 1995, pp. 461–472.
  14. ^ (en)Bethe,Hans (1952). «Memorandum on the History of the Thermonuclear Program». Federation of American Scientists. Besøkt 9. november 2009. 
  15. ^ a b c (en)Bethe, Hans (1954). «Testimony in the Matter of J. Robert Oppenheimer». Atomic Archive. Besøkt 9. november 2009. 
  16. ^ Carlson, Bengt (juli/august 2003). «How Ulam set the stage». Bulletin of the Atomic Scientists, s. 46–51. 
  17. ^ Ulam, Stanislaw (1976). Adventures of a Mathematician. Scribner. s. 220. ISBN 0684143917. 
  18. ^ a b Rhodes 1995.
  19. ^ Thorpe, Charles (2006). Oppenheimer: The Tragic Intellect. University of Chicago Press. s. 106. ISBN 0226798453. 
  20. ^ Teller, Memoirs, p. 407, fn. 6.
  21. ^ Uchii, Soshichi (22. juli 2003). «Review of Edward Teller's Memoirs». PHS Newsletter, 52. Besøkt 9. november 2009. 
  22. ^ (en)Bethe, Hans A. (1982). «Comments on The History of the H-Bomb» (PDF). Los Alamos Science, 3 (3), s. 47. Besøkt 9. november 2009. 
  23. ^ Herken 2002: Fermi på s. 25, Ulam på s. 137
  24. ^ «3. Credit - or blame?». Whyfiles. Besøkt 9. november 2009. 
  25. ^ Teller, Edward (28. april 1954). «In the Matter of J. Robert Oppenheimer: Transcript of Hearing Before Personnel Security Board». pbs.org (engelsk). United States Government Printing Office. Besøkt 15. november 2009. 
  26. ^ Shapin, Steven (2002). Megaton Man. London Review of Books. ISBN 1903985129. 
  27. ^ McMillan, Priscilla (2005). The Ruin of J. Robert Oppenheimer and The Birth of the Arms Race. ISBN 0670034223. 
  28. ^ Teller, Memoirs, kap. 22.
  29. ^ Teller, Memoirs, s. 423–424.
  30. ^ «Rockefeller Report Calls for Meeting It With Better Military Setup, Sustained Will». Time magazine. 13. januar 1958. 
  31. ^ Herken, p. 330.
  32. ^ «Hertz Foundation Makes US$1 Million Endowment in Honor of Edward Teller». UC Davis News Service. 14. juni 1999. Besøkt 15. november 2009. 
  33. ^ «The Jefferson School of Philosophy, Economics, and Psychology» (engelsk). Besøkt 15. november 2009. 
  34. ^ O'Neill 1994.
  35. ^ O'Neill, Firecracker Boys, s 97, 111; Broad, Teller's War, p.48.
  36. ^ Loreto, Frank (26. april 2002). «Review of Nuclear Dynamite», 8 (17). CM Magazine. 
  37. ^ Michael Karpin (2005). The Bomb in the Basement. New York: Simon & Schuster Paperbacks. s. 289–293. ISBN 0743265955. 
  38. ^ "I was the only victim of Three-Mile Island," [advertisement] The Washington Post, (July 31, 1979): 24–25.
  39. ^ a b c Broad 1992.
  40. ^ Teller, Edward: Better a Shield than a Sword: Perspectives on Defense and Technology, The Free Press, New York, 1987 p. 57
  41. ^ Essay Review-From the A-Bomb to Star Wars: Edward Teller's History. Better A Shield Than a Sword: Perspectives on Defense and Technology Technology and Culture, Vol. 31, No. 4. (Oct., 1990), p. 848
  42. ^ Teller, Memoirs, pp. 206–209.
  43. ^ Wang, C. P. (Ed.), Proceedings of the International Conference on Lasers '85 (STS, McLean, Va, 1986).
  44. ^ Duarte, F. J. (Ed.), Proceedings of the International Conference on Lasers '87 (STS, McLean, Va, 1988).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Herken (2002) er kilden hvor annet ikke er indikert.

  • Broad, William J. (1992). Teller’s War: The Top-Secret Story Behind the Star Wars Deception. New York: Simon & Schuster. ISBN 0671701061. 
  • Herken, Gregg (2002). Brotherhood of the Bomb: The Tangled Lives and Loyalties of Robert Oppenheimer, Ernest Lawrence, and Edward Teller. New York: Henry Holt. ISBN 0805065881. 
  • O'Neill, Dan (1994). The Firecracker Boys. New York: St. Martin’s Press. ISBN 0-312-11086-3. 
  • Rhodes, Richard (1995). Dark Sun: The Making of the Hydrogen Bomb. New York: Simon and Schuster. ISBN 068480400X. 
  • Teller, Edward (2001). Memoirs: A Twentieth-Century Journey in Science and Politics. Cambridge, Mass.: Perseus Publishing. ISBN 073820532X.  [med Judith L. Shoolery]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Skrevet av Teller

  • Our Nuclear Future; Facts, Dangers, and Opportunities (1958)
  • Basic Concepts of Physics (1960)
  • The Legacy of Hiroshima (1962)
  • Energy from Heaven and Earth (1979)
  • The Pursuit of Simplicity (1980)
  • Better a Shield Than a Sword: Perspectives on Defense and Technology (1987)
  • Conversations on the Dark Secrets of Physics (1991)
  • Memoirs: A Twentieth-Century Journey in Science and Politics (2001)

Bøker om Teller

  • William J. Broad, Teller’s war: the top-secret story behind the Star Wars deception (Simon & Schuster, 1992).
  • Gregg Herken, Brotherhood of the bomb: the tangled lives and loyalties of Robert Oppenheimer, Ernest Lawrence (Henry Holt, 2002).
  • Peter Goodchild, Edward Teller: the real Dr. Strangelove (Harvard University Press, 2005).
  • Stanley A. Blumberg and Louis G. Panos. Edward Teller : giant of the golden age of physics; a biography (Scribner's, 1990)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Edward Teller – bilder, video eller lyd