Johannes XXIII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For informasjon om motpaven ved samme navn, se Johannes XXIII (motpave)
Johannes XXIII
Iohannes XXIII
Johannes XXIII
Født 25. november 1881
Italia Sotto il Monte
Død 3. juni 1963
Vatikanstaten
Dåpsnavn Angelo Giuseppe Roncalli
Innsatt 28. oktober 1958
Saligkåret 3. september 2000
Helligkåret 27. april 2014
Festdag 11. oktober
Forgjenger Pius XII
Etterfølger Paul VI

Johannes XXIIIs pavelige våpen

Johannes XXIII, født Angelo Giuseppe Roncalli, (født 25. november 1881, død 3. juni 1963) var pave fra 28. oktober 1958 til sin død. Han ble kalt både Johannes den gode[1] og Den gode paven.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Angelo Giuseppe kom fra fattige kår, ble født i Sotto il Monte i provinsen Bergamo ved foten av Alpene og vokste opp i en stor familie, som delte første etasje i huset med sine seks kyr. Han sa senere om sin bakgrunn: «Det finnes tre måter en mann kan ruinere seg selv - kvinner, gambling og jordbruk. Min far valgte den kjedeligste måten».[1] Han var en begavet og from gutt, og var den eneste i familien som fikk studere, etter å ha fått latinundervisning hos sognepresten i Vervico, ble han tatt opp i tredje gymnasklasse på presteseminaret i Bergamo i 1892.

Prest[rediger | rediger kilde]

Roncalli (i midten) i 1901

I 1904 fullførte Roncalli sin teologiske doktorgrad[3] og ble diakonviet 18. juni 1904, og presteviet 10. august samme år i Santa Maria di Montesanto i Roma. Han leste sin første messe i Peterskirken, men sin første messe hjemme i Sotto il Monte leste han 15. august. Han ble det følgende året sekretær for biskop Giacomo Radini-Tedeschi i Bergamo. Da biskopen døde i 1914, virket Roncalli som lærer på presteseminaret og hadde prestetjeneste på en rekke andre områder.

Under første verdenskrig ble han først innkalt som sersjant i den italienske hærens sanitet, senere ble han løytnant og militærkapellan. Etter fredsslutningen gikk han tilbake til presteseminaret, som åndelig leder for dette.[4] I 1921 ble han kalt til tjeneste ved opplysningsongregasjonen ved Den hellige stol. I 1924 ble han av pave Pius XI utnevnt til apostolisk visitator for Bulgaria og 19. mars samme år bispeviet i San Carlo al Corso som titulærbiskop.

I 1935 ble han utnevnt til apostolisk delegat for Tyrkia og Hellas, med sete i Istanbul, hvor han bodde til 1937, da han flyttet til Aten. Under den tyske okkupasjonen arbeidet han hardt for å unngå hungersnød og skjulte jøder på flukt. Han ble for sin innsats forslått til Righteous Among the Nations i Yad Vashem museet. Rabbi Simon Moguilevsky av Buenos Aires, omtalte Roncalli som «en mann som virkelig er skapt i Guds bilde».[5] 22. desember 1944 ble han overraskende utnevnt av pave Pius XII til det viitkige diplomatiske posten som nuntius i Frankrike, hvor han blant annet var nødt til å gripe fatt i beskyldninger mot en rekke biskoper for samarbeid med de tyske okkupantene, og han overtalte tre av dem til å gå av men pensjon. I 1951 overtok han også som Den hellige stols representant til UNESCO.

12. januar 1953 ble han utnevnt til kardinal og 15. januar til erkebiskop og patriark av Venezia. Han ble samtidig tildelt Storkorset av Æreslegionen. Som kardinal ble han tildelt Santa PriscaAventinerhøyden som titularkirke.

Valgt til pave[rediger | rediger kilde]

Roncalli ble overraskende valgt til pave ved konklavet i 1958 og er særlig husket for å ha innkalt Andre Vatikankonsil, noe han kunngjorde etter bare tre måneder som pave.

I en alder av 78 år, og hvor han ble i sin samtid betraktet som en «overgangspave», annonserte han at han hadde til hensikt å både innkalle til en synode for bispedømmet Roma (som ble avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (noe som ble avsluttet i 1963) og et nytt konsil. Forslaget om et nytt konsil fikk ingen begeistret mottakelse, men den nye paven satte tre mål for dette: en bedre ordning av kirken, større enhet blant kristne i verden og fremme av fred. Det var sjelenes frelse som skulle fokuseres, ikke fordømmelser.

Hans første handling som pave var å utnevne 23 nye kardinaler for derved å gjøre kardinalkollegiet mer internasjonalt. Johannes ble kjent for sin varme menneskelighet og toleranse. Han sendte ut åtte encyklikaer. Han utgav Mater et Magistra (1961) om kirkens sosiallære. I Pacem in Terris (1962) behandlet han menneskerettighetene og grunnlaget for varig fred, med skarp fordømmelse av atomopprustningen. Han døde den 3. juni 1963.

Han ble i sin samtid kjent for sin enkelhet, fromhet og sin menneskelig godhet.[1] Til tross for sine store kunnskaper og språkmektighet, beholdt han kontakten med sitt enkle opphav og er sagt å alltid ha bevart «en småbondes skarpsindighet og joviale humør».[1]

Helligkåringsprosess[rediger | rediger kilde]

Johannes XXIII ble saligkåret av Johannes Paul II den 3. september 2000. Pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes Paul II 27. april 2014.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Biografi på katolsk.no
  2. ^ a b Pave Johannes Paul gjøres til helgen i 2014, Aftenposten 30. september 2013, besøkt 30. september 2013
  3. ^ «Biography – Pope John XXIII – The Papal Library». Saint-mike.org. Besøkt 30. september 2013. 
  4. ^ «Pope John XXIII». Vatican.va. Besøkt 30. september 2013. 
  5. ^ Pope John XXIII and the Jews, The International Raoul Wallenberg Foundation, 20. august 2004, besøkt 30. september 2013

Lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ioannes XXIII – bilder, video eller lyd


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Pius XII
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Paul VI