Rotary International

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rotary International
Rotary International
Grunnlegger(e) Paul P. Harris
Stiftet 23. februar 1905
Hovedkontor Evanston, Illinois, USA
President Ron D. Burton (2013–14)
Medlemmer ca. 1,22 millioner
Nettside www.rotary.org

Rotary International er en upolitisk, humanitær, frivillig organisasjon som ble stiftet i 1905 av den amerikanske advokaten Paul Percy Harris[1].

Rotarys organisering[rediger | rediger kilde]

Rotary er organisert på klubb-, distrikts- og internasjonalt nivå. Hver rotarianer er medlem i sin egen klubb. Klubben er igjen medlem av et distrikt som igjen er medlem av Rotary International (RI). Klubbene velger sine egne ledere og har et betydelig selvstyre innenfor Rotarys lover.

Oppstarten[rediger | rediger kilde]

Rotary ble ble stiftet mens Harris var bosatt i Chicago og savnet verdiene som preget oppvekstmiljøet på hjemstedet hans i Vermont. Etter en søndagsmiddag hos en bekjent i Chicago i 1900 gikk de tur i nabolaget og passerte mange forskjellige bedrifter. Her fikk Harris idéen til en klubb for mennesker fra vidt forskjellige bransjer. Det skulle gå enda fem år før ideen ble satt ut i livet. Det første møtet ble avholdt 23. februar 1905, som deretter regnes som Rotarys fødselsdag.[1]

Rotary var i fra starten en klubb for forretningsmenn med felles interesser. Ledere for forskjellige foretak regelmessig skulle treffes i en kameratslig ånd for å lære hverandre å kjenne, utveksle erfaringer og støtte hverandre. Tanken var å skape en motbevegelse til omfattende kriminalitet og korrupsjon i Chicago. Medlemskapet skulle begrenses til én representant for hver bransje eller hvert yrke. De skulle treffes hver uke etter tur på hverandres arbeidssteder. Med vekslende møtesteder kunne medlemmene lære mest mulig om hverandres yrker, fremme vidsyn, øke forståelsen og respekten for hverandre. Med utgangspunkt i den opprinnelige møteordningen foreslo Paul Harris at den nye organisasjonen skulle bære navnet Rotary.[2]

Fire gründere[rediger | rediger kilde]

Fire menn fra helt forskjellige miljøer regnes som tét-gruppen i det som med årene ble til Rotary International. De fire var av nordamerikansk, tysk, svensk og irsk opprinnelse og hadde protestantisk, romersk-katolsk og jødisk tro. En var skredder, én gruveingeniør, én kullhandler og én advokat. Alle medlemmer i denne første rotaryklubben var innflyttere med samme behov for et vennskapelig miljø, for gjensidig inspirasjon og støtte.

Idéen viste seg å fylle et behov hos flere og flere. Medlemstallet i den nye klubben vokste raskt. Den første offisielle medlemsfortegnelsen fra 1905 inneholder 30 navn.

I 1908 ble den andre rotaryklubben stiftet i San Francisco, i 1909 ble det dannet ytterligere fem klubber, og da den første årskongressen (convention) ble arrangert i 1910, var 16 klubber etablert.

Ekspansjonen[rediger | rediger kilde]

Paul Harris’ idé fant etter hvert klangbunn over hele verden. I 1912 ble de første klubbene i Europa etablert; i London, Dublin og Belfast. I og med spredningen endret organisasjonen navn til The International Association of Rotary Clubs, som i 1922 ble forkortet til Rotary International.

I årene som fulgte vokste organisasjonen raskt, til tross for første verdenskrig. I løpet av 1920-årene ble Rotary virkelig global, med spredning til hele det europeiske kontinent (Madrid 1921) og videre utbredelse til Syd- og Sentral-Amerika, Afrika, Australia og Asia. Allerede etter 20 år, i juli 1925, var det etablert 2 096 klubber med ca. 108 000 medlemmer omkring i verden. Ved 75-års jubileet i 1980 var det over 18 000 klubber med ca. 850 000 medlemmer. I 1997 var det ca. 26 500 klubber med 1,2 millioner medlemmer i over 170 land og geografiske regioner.[2]

Etter første verdenskrig ble det etablert klubber i mange land i Øst-Europa. Men med kommunismens maktovertagelkse ble de forbudt, noe de fortsatt er i Kina og på Cuba. Men i de fleste andre tidligere kommunistland er Rotary på plass igjen.

Med den internasjonale utberedelse fikk samfunnstjenesten i klubbene sin forlengelse til internasjonal tjeneste. Under og etter andre verdenskrig er Rotaryb litt anerkjent som en sentral Non Governmental Organization med fast representasjon og på konsultativ basis i de fleste store internasjonale, offisielle organisasjoner, blant annet WHO, UNESCO, UNICEF, FAO, Organisasjonen for Amerikanske Stater, Organisasjonen for Afrikanske Stater og mange andre. Rotarys nære forbindelser med FN-systemet vises blant annet ved den tradisjon at Rotary Internationals president hvert år holder en tale i FN-bygningen i forbindelse med FNs charterdato, 24. oktober.

Rotary i Norge[rediger | rediger kilde]

Rotary kom til Norden og Norge med Kristiania Rotary Klubb 1. juni 1922 (charter-dato). Klubben ble konstituert på Rotarys tilblivelsesdag 23. februar 1922.

Norskamerikaneren Olaf M. Oleson fra Fort Dodge Rotary Club tok initiativ til etableringen av Kristiania-klubben. Oleson var en delstat-senator i Iowa, apoteker og eier av «Oleson Drug Company». [3] Ved byens navneforandring skiftet klubben navn til Oslo Rotaryklubb. Etter charterdato er Oslo Rotaryklubb også den eldste rotary-klubben i Skandinavia.

Oleson hadde deltatt på Rotary Internationals årskongress (Convention) i Edinburgh i 1921 – den første i Europa. Under et besøk i Norge tok han saken opp med gamle venner og henstilte til sin nevø, Ola Five, om å forsøke å få i stand en klubb i Kristiania. Den 13. oktober 1921 etablerte Five en organisasjonskomité med seg selv som sekretær. Trygve H. Wegge ble klubbens første president og ved utløpet av 1922 hadde klubben 17 medlemmer.

Fra Kristiania/Oslo bredte Rotary seg utover landet. Oslo-klubben ble etter hvert fadder for en rekke andre klubber, først for Stavanger og Bergens Rotary-klubber i 1924. Opprettelsen av det første rotary-distriktet i Norge – forøvrig også det første i Norden – fant sted i 1927 med Nils Parmann (Oslo RK) som den første distriktsguvernør. Norge fikk sin første Interact-klubb i 1964 (Oslo) og sin første Rotaract-klubb i 1969 (Gimle).

Norge er i dag et av de land med den høyeste rotarianer-tetthet. Ca. én av 300 innbyggere er rotarianer. Norge er delt inn i syv rotary-distrikter med til sammen 338 klubber og ca. 13 700 medlemmer. Over ti prosent av dem er kvinner, og kvinneandelen øker.

H.M. Kong Harald V er æresguvernør for de norske rotary-distrikter og innehar Rotarys høyeste utmerkelse, Paul Harris Fellow.

Inner Wheel og kvinnesak-kontroverser[rediger | rediger kilde]

Ifølge Finn Jor ble Rotary etter hvert betraktet av «mange utenforstående» som en finere form for gutteklubb hvor medlemmene ble rekruttert fra samfunnets øvre sjikt. Med den norske medlemsmassen tatt i betraktning, måtte rotarianerne innse problemet med denne oppfatningen, og klubbene måtte jobbet med «demokratisering». Rotary-bevegelsen har også vært preget av klubb-tradisjon fra den engelskspråklige verden hvor, blant annet, kvinnesak tradisjonelt ikke var et tema.[2]

Til tross for demokratiseringsinitiativet ble tidligere regjeringsmedlem Thorhild Widvey nektet adgang til Rotaryklubbens middag i det Norske Selskab med begrunnelsen at kvinner ikke hadde adgang.[4] Selv om Nils Heyerdahl, klubbens president, beklaget sterkt forholdet og kalte det en «arbeidsulykke», meldte Widvey seg ut og saken førte også til at redaktørene Marie Simonsen og Knut Olav Åmås trakk seg fra en debatt i regi av Norske Selskab.[5]

Inner Wheel, som opprinnelig var en klubb for rotarianeres hustruer, er nå en stor selvstendig organisasjon med lignende formål som Rotary. Den første Inner Wheel-klubben i Norge ble stiftet i Bergen i 1935 av Oda Irminger.[6]

Rotary Foundation[rediger | rediger kilde]

Med utgangspunkt i Paul P. Harris’ yrkesetiske og sosiale formål med Rotary, hadde organisasjonen fra starten klare mål med sin virksomhet. Men fokus på samfunnstjeneste og internasjonal tjeneste krevde finansiell støtte. Et viktig trinn i Rotarys historie var derfor opprettelsen av Rotary-fondet («The Rotary Foundation») i 1917. Rotary-fondet vokste med årene til å bli et kraftig virkemiddel i Rotarys arbeid for å støtte ungdom i utdannelse, internasjonal kontakt, lokale og globale samfunnsprosjekter og et utall av aktiviteter som etter hvert har hjulpet hundrevis av millioner mennesker.

De fire avenyer[rediger | rediger kilde]

I 1926 opprant ideen om de fire hovedveier: Klubbtjenesten, samfunnstjenesten, yrkestjenesten og internasjonal tjeneste. Fra 1927 ble de såkalte fire avenyer (The Four Channels of Service) rammen for handlingsprogrammet for all Rotary-virksomhet og idéen om å se på Rotary som en motorvei med fire kjørefelt.

Sitt første emblem fikk Rotary i stiftelsesåret 1905. Det forestilte et enkelt vognhjul i bevegelse i en støvsky. Det skulle symbolisere sivilisasjon og fremtid. I 1923 ble det nåværende tannhjulet til, med 24 tenner, 6 eiker og et kilespor som symbol for «arbeid – ikke hvile».

Tilsvarende organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Kiwanis International ble opprettet i 1915, Lions Clubs International i 1917 og Optimist International i 1919. Kvinnelige serviceorganisasjoner, som Zonta International (1919) og Soroptimist International (1921), ble også bygget opp etter Rotarys mønster. Rotary har hatt delegater og observatører ved de fleste FN-organisasjoner.

PolioPlus-programmet[rediger | rediger kilde]

I tillegg til mange lokale og internasjonale prosjekter, har Rotary siden 1979 arbeidet for utryddelse av poliomyelitt. Det startet som en 5-årsplan for å skaffe og distribuere poliovaksine til 6 millioner barn på Filippinene. Målet er å vaksinere alle verdens barn mot poliomyelitt. Planen bygget på et samarbeid med internasjonale, nasjonale og lokale Rotary-klubber.[7] WHOs tidligere generaldirektør, Gro Harlem Brundtland, har uttalt seg svært positivt om PolioPlus-programmet. [8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]