Linus Pauling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Linus Pauling
Linus Pauling
Linus Pauling in 1954
Født 28. februar 1901
Portland, Oregon, USA
Død 19. august 1994 (93 år)
Big Sur, California, USA
Nasjonalitet Amerikansk
Bopel USA
Institusjoner Caltech, UCSD, Stanford
Alma mater Oregon Agricultural College
Caltech
Fagfelt Kvantekjemi
Biokjemi
Akademisk veileder Roscoe G. Dickinson
Doktorgrads-
studenter
Jerry Donohue
Martin Karplus
Matthew Meselson
Edgar Bright Wilson
William Lipscomb
Priser og utmerkelser Nobelprisen i kjemi (1954)
Nobels fredspris (1962)
Lenins fredspris (1968-1969)

Den eneste til å vinne to nobelpriser uten å måtte dele den med andre
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1954
Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1962

Linus Carl Pauling, (født 28. februar 1901 i Portland i Oregon, USA, død 19. august 1994 Big Sur, California, USA),[1] var en amerikansk kvantekjemiker og biokjemiker – av mange ansett som det tyvende århundres fremste kjemiker.[2][3] Pauling var en pioner når det gjaldt å anvende kvantemekanikk innen kjemi og han mottok Nobelprisen i kjemi for sin forskning på kjemiske bindingers natur. Han har også gjort viktige bidrag til bestemmelsen av krystallstrukturer og proteinstrukturer, og var blant molekylærbiologiens grunnleggere. Pauling var kjent for sine vidtfavnende kunnskaper innen uorganisk kjemi, organisk kjemi, metallurgi, immunologi, anestesiologi, psykologi, debatt, radioaktiv nedbrytning og ettervirkningene etter kjernefysiske eksplosjoner, i tillegg til kvantemekanikk og molekylærbiologi. Pauling mottok Nobels fredspris i 1962 for sin kampanje mot atomprøvesprengninger over bakken og er én av kun fire personer i historien som individuelt har mottatt to Nobelpriser.[4] Han er også én av kun to som har mottatt to priser i forskjellige felt (kjemi og fred) – den andre er Marie Curie (kjemi og fysikk) – og den eneste som har mottatt to priser uten å delt den med andre.[5] Senere i livet ble han en aktivist for regelmessig inntak av massive doser med vitamin C, noe som fremdeles regnes som uortodoks praksis innen ordinær medisinsk praksis, men som utgjør grunnleggende behandlinger innenfor ortomolekylær medisin (beslektet med ernæringsmedisin).

Arbeid innenfor alternativ medisin[rediger | rediger kilde]

I 1941, i en alder av 40 år, ble Pauling diagnostisert med en alvorlig type av Bright's sykdom (i dag ville betegnelsen vært akutt eller kronisk nefritt), en dødelig nyresykdom. Ekspertene mente den gangen av Bright's sykdom var uhelbredelig. Med hjelp av dr. Thomas Addis ved Stanford var Pauling i stand til å få sykdommen under kontroll ved hjelp av Addis' den gang uvanlige lavprotein- og saltfrie diett. Addis foreskrev også vitaminer og mineraler til sin pasient.

Sent på 50-tallet arbeidet Pauling med funksjonen enzymer spiller i hjernens funksjon utfra antakelsen om at psykisk lidelse til dels kan forårsakes av dysfungerende enzymaktivitet. Det var ikke før han leste boka Niacin Therapy in Psychiatry av Abram Hoffer i 1965 at han innså at vitaminer kunne ha viktige biokjemiske virkninger som ikke var relatert til deres evne til å forebygge mangelsykdommer. Paulings innflytelsesrike rapport Orthomolecular Psychiatry ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science i 1968 (PMID 5641253). Pauling var den første som tok i bruk benevnelsen ortomolekylær som henvisning til praksisen med å variere konsentrasjonen av substanser som er normalt til stede i kroppen for å forebygge og behandle sykdom.

Paulings arbeid, som omhandlet vitamin C på hans senere år, utløste kontroverser og ble av mange forskere ansett som rent kvakksalveri. Han ble først oppmerksom på konseptet med høye doser med vitamin C gjennom arbeidet til biokjemikeren Irwin Stone i 1966 og begynte å ta flere gram daglig for å forebygge forkjølelse. Oppglødd over resultatene begynte han å utforske den kliniske litteraturen og publiserte Vitamin C og forkjølelse i 1970. Han påbegynte et langt klinisk samarbeid med den britiske kreftkirurgen Ewan Cameron i 1971 om bruken av intravenøs og oral vitamin C som kreftterapi til terminale pasienter. Cameron og Pauling skrev mange tekniske avhandlinger og en populær bok, Cancer and Vitamin C som diskuterte de observasjonene de hadde gjort. Til tross for en skarpsinnet «disseksjon» av den andre kreftundersøkelsen ved Mayo-klinikken, medførte den nøye gjennomførte tidevannsbølgen av kritisk publisitet at Paulings renommé og hans arbeid med vitamin C i en hel generasjon fikk en effektiv nedtur. Pauling hadde befunnet seg i en utsatt stilling helt siden sitt molekylærbiologisk inspirerte korstog for å stanse atomprøvesprengninger i atmosfæren på 50-tallet, og denne nye konfrontasjonen i 1985 etterlot Pauling uten forbindelser til sine institusjonelle finansieringskilder, støttespillere innen det vitenskapelige felt og et fornøyet iakttagende publikum. Han samarbeidet senere med den kanadiske legen Abram Hoffer om et mikroernæringsregime, som inkluderte høydose-vitamin C, som tilleggsbehandling til kreftterapi.

Sammen med to kolleger grunnla Pauling Institute of Orthomolecular Medicine i Menlo Park, California, i 1973, som snart fikk ble omdøpt til Linus Pauling Institute of Science and Medicine. Pauling utførte forskning på vitamin C, men fortsatte også sitt teoretiske arbeid innen kjemi og fysikk til sin død i 1994. I sine siste år ble han spesielt interessert i den mulige rollen vitamin C har i å forebygge aterosklerose og utgav tre rapporter om behandlingsstudier av bruken av lysin og vitamin C til å avhjelpe angina pectoris. I 1996, Ble Linus Pauling Institute flyttet fra Palo Alto, California, til Corvallis, Oregon, for der å bli en del av Oregon State University. Der fortsetter det å utføre forskning på mikroernæring og fytokjemikalier (kjemiske stoffer fra planter) og andre sammensetninger av dietten som kan forebygge og behandle sykdom.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dunitz, J. D. (1996). «Linus Carl Pauling. 28 February 1901-19 August 1994». Biographical Memoirs of Fellows of the Royal Society, 42, s. 316–326. doi:10.1098/rsbm.1996.0020. 
  2. ^ «The Scientific 100: A Ranking of the Most Influential Scientists, Past and Present». Besøkt 19. desember 2010. 
  3. ^ Horgan, J. (1993) Profile: Linus C. Pauling – Stubbornly Ahead of His Time, Scientific American 266(3), 36-40.
  4. ^ Marie Curie, John Bardeen og Frederick Sanger er de andre. Som Watson bekrefter, var Pauling også nær å bli oppdageren av DNA-strukturen som Francis Crick, James Watson og Maurice Wilkins fikk Nobelprisen for.
  5. ^ Dunitz, s. 222

Arbeider av Linus Pauling[rediger | rediger kilde]

  • Pauling, L. The Nature of the Chemical Bond (Cornell University Press) ISBN 0-8014-0333-2
  • Pauling, L., and Wilson, E. B. Introduction to Quantum Mechanics with Applications to Chemistry (Dover Publications) ISBN 0-486-64871-0
  • Cameron E. and Pauling, L. Cancer and Vitamin C: A Discussion of the Nature, Causes, Prevention, and Treatment of Cancer With Special Reference to the Value of Vitamin C (Camino Books) ISBN 0-940159-21-X
  • Pauling, L. How to Live Longer and Feel Better (Avon Books) ISBN 0-380-70289-4
  • Pauling, L. Linus Pauling On Peace – A Scientist Speaks Out on Humanism and World Survival (Rising Star Press) ISBN 0-933670-03-6
  • Pauling, L. General Chemistry (Dover Publications) ISBN 0-486-65622-5
  • A Lifelong Quest for Peace with Daisaku Ikeda
  • The Pauling Catalogue (Oregon State University Libraries) ISBN 0-9629082-3-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]