Kai Holst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kai Holst
Milorg-kallenavn Kaka
Kai Holst
Kai Holst fotografert underveis fra Stockholm til Lillehammer, 22. juni 1945, siste kjente fotografi av ham i live
Født 24. februar 1913
Lillehammer[1]
Død 27. juni 1945 (32 år)[2]
Stockholm
Offisielt selvmord[3][4] men mange av venner og kolleger mistenkte mord[5][6][7][8][4][9]
Ektefelle Margarete Corneliussen[10][11]
Foreldre Christian og Inga Holst (født Rasmussen)[1]
Barn Ingen
Utdannelse Middelskole, handelsskole[1]
Yrke Sjømann, reveoppdretter[1]
Nasjonalitet Norsk

Koordinater: 59°20′42″N 18°06′01″Ø

Kai Christian Middelthon Holst (kallenavn Kaka) (født 24. februar 1913 i Lillehammer, død 27. juni 1945 i Stockholm) var en norsk sjømann, pelsdyroppdretter og motstandsmann under andre verdenskrig.[12] Da Milorgs ledelse ble rullet opp av den tyske okkupasjonsmakten høsten 1942, fikk han en sentral rolle i organisasjonen og var med på gjenoppbyggingen av Sentralledelsen (SL) sammen med Jens Christian Hauge.[12][13] Holst måtte flykte fra Norge sommeren 1943[14][15][16] og var i Sverige inntil frigjøringen i mai 1945.

For ettertiden er Holst kjent både for sin innsats i den norske motstandskampen i hjemmefronten og for omstendighetene rundt hans død i Stockholm,[2] en sak som ble så mye omtalt i pressen at ledelsen for Milorg gikk ut med en redegjørelse i Aftenposten i juli 1945.[17] Offisielt oppga svenske og norske myndigheter selvmord som dødsårsak,[3][4] men familien, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen mener Holst ble myrdet.[4][5][6][7][8][9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kai Holst var fra Lillehammer. Han var sønn av grosserer Christian Holst (f. 1872) og Inga Holst, født Rasmussen, begge opprinnelig fra Stavanger.[1] Etter folkeskolen tok Holst middelskole og handelsskole på Lillehammer.[1] Et par år etter konfirmasjonen reiste han til sjøs, og i årene 1930–1933 seilte han på Sydamerikalinjens MS «Brageland», deretter for rederiet Ditlev-Simonsen på MS «Daghill».[1]

Han gikk så i land og begynte å arbeide ved en revefarm i Mesnali øst for Lillehammer.[1] Holst ble smittet av tuberkulose, og rett før andre verdenskrig hadde han en stor operasjon knyttet til dobbeltsidig lungetuberkulose.[1]

Han var fra desember 1944 til sin død et halvt år senere gift med Margarete Corneliussen (f. 1914), datter av soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (d. 1938) og Monna Morgenstierne Roll (d. 1976).[18] Han var dermed svoger til generalmajor Ole Otto Paus (d. 2003), som var gift med hans kones søster Else Paus født Corneliussen (d. 1951), samt inngiftet onkel til visesangeren Ole Paus.[19]

Motstandsarbeid[rediger | rediger kilde]

Norge invadert, tyske soldater marsjerer ned Karl Johans gate 9. april 1940, de fleste nordmenn innfinner seg med «de nye herrene», mens noen, blant de Kai Holst, gjør aktiv motstand

Illegal i Norge[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen av Norge ble Holst, tross svekket helse, tidlig med i den norske motstandsbevegelsen Milorg. Han ble i 1941 rekruttert av sin svoger, yrkesoffiseren Lars Heyerdahl-Larsen,[20] fikk snart viktige oppgaver[12] og ble kjent som kanskje den mest aksjonsorienterte mannen i Sentralledelsens sekretariat.[21] Fra 1942 arbeidet Holst som kurér, etablerte Milorgs dekningstjeneste (leiligheter der motstandsfolk gikk i dekning før «eksport» til Sverige)[22] og hadde nær kontakt med kjente motstandsmenn som Ole Borge (benevnt som «stor O»)[23] og Jens Christian Hauge.[14] Ifølge Tore Pryser var Holst sentral i Hauges innføring i motstandsarbeidet: «På mange måter var det faktisk Holst som lærte opp den uerfarne Hauge.»[24]

Sistnevnte arbeidet han for og delte dekkleilighet med i et halvt års tid.[12][14][25][26] Holsts kjæreste og senere kone, Margrethe Corneliussen, stelte for de to karene og var selv dypt involvert i motstandsarbeid.[11] I sin rapport om arbeidet under krigen ga Jens Christian Hauge en svært god attest til «Kaka», som Kai Holst ble kalt, og fremhevet ham spesielt blant medarbeiderne.[27] Da Jomar Brun og hans hustru måtte flykte til Sverige, var det Holst som gjennom Milorgs sambandssjef Salve Staubo organiserte dekkleilighet for paret i Oslo.[12] Det var også Holst som gjennom Staubo rekrutterte Milorgs legendariske våpensjef Bror With.[21]

Selv om han aldri hadde noen formell lederposisjon i Milorg,[20] så hadde Holst en viktig rolle i det praktiske arbeidet i organisasjonen[20] og han hadde en særlig viktig rolle for Milorg høsten 1942, da flere av lederne ble arrestert eller måtte flykte til Sverige.[20] Holst deltok på møtet ved årsskiftet 1942–1943, da Milorg ble reorganisert med Jens Christian Hauge som generalinspektør (benevnt som «stor I»).[12][23]

I tillegg til å være kontaktledd mellom ledelsen i Milorg og distriktsorganisasjonene, var Holst kontaktperson til grupper uavhengige av Milorg. Det var Oslogjengen ved Gunnar Sønsteby,[28] XU,[29] Asbjørn Bryhns aksjonslag,[21] 2A og Osvald-gruppen (også kjent som Sunde-gruppen etter lederen Asbjørn Sunde).[12][14][21] Samarbeidet med kommunistene i Osvald-gruppen førte grunnet dårlig sikkerhet til at Holst var nær å bli tatt av Gestapo.[30] Holst hadde en viktig rolle ved Osvald-gruppens brannbombing av arbeidskontoret i Pilestredet[31][32][33] 20. april 1943, som Milorg motstrebende samtykket til,[34][32] der målet var å ødelegge arkiver over dem som var utskrevet til arbeidstjeneste for nazistene.[12][32]

Til tross for sin dårlige helse arbeidet Holst hardt og tok en rekke farlige oppdrag, blant annet møter med personer som kunne tenkes å arbeide for den tyske sikkerhetstjenesten.[35] Holst organiserte også etablering av lag for likvidering av farlige norske og tyske agenter.[36][37][38][39] Holst var en dreven «illegalist», bevisst risikoen ved avsløring, og gikk alltid med pistol og giftpille for å kunne ta livet av seg for ikke å avsløre organisasjonen, om han ble tatt.[12]

Flukt til Sverige[rediger | rediger kilde]

Stureplan i 1943, å komme fra krigens mørklagte Oslo til opplyste Stockholm må ha vært en voldsom overgang for Holst

Holst måtte flykte til Sverige sommeren 1943.[14][15][16] Etter først å ha ligget i dekning på en revefarm i Mesnali, ble han fulgt av en grenselos over grensen ved Svinesund 5. august. Han ble arrestert på svensk side og forklarte at han måtte flykte fordi han hadde hatt radio ulovlig, lyttet på nyheter fra London og spredt dem. Sitt arbeid i Milorg sa han ikke noe om.[40] Etter forhør hos de svenske myndighetene i Strömstad (landsfiskalkontoret), ble han som norsk flyktning sendt til flyktningmottaket på Kjesäter, og etter nye forhør der fikk han reise til Stockholm.[40]

I Stockholm fikk Holst arbeid ved den norske legasjonens Militærkontor nr. 4 (Mi4),[40][41] med kontor hos Mi4 i Skeppargatan 32[42]Östermalm. Han arbeidet med forsyninger til hjemmestyrkene i Norge, og en av hans oppgaver var å organisere kurérvirksomheten til og fra Norge.[43] Deler av Holsts arbeid for motstandsbevegelsen i Norge var ulovlig i det nøytrale Sverige. Minst én gang ble han arrestert av svensk politi, men ble raskt satt på frifot.[44] Arrestasjonen var knyttet til Holsts mislykkede forsøk på å organisere en kurérrute over Magnor ved hjelp av en lokalkjent svenske og nordmann. Etter krigen ble det avdekket at de to var i det tyske Abwehrs tjeneste.[44] Holst var flink til å organisere og skaffe utstyr og han hadde mange kontakter, en av dem var den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontaj, som han fikk flere pistoler av.[44]

I november 1944 var Holst involvert i en sak med ulovlig våpenhandel, og fikk en advarsel fra det svenske sikkerhetspolitiet Säpo.[44] I samme tidsrom var Holst også nevnt av det svenske sikkerhetspolitiet Säpo i forbindelse med en spionasjesak hvor den norske etterretningsmannen Finn Jacobsen var involvert. Holst kunne imidlertid ikke forhøres da han på det tidspunkt hadde diplomatisk status.[45] Finn Jacobsen var i tjeneste for den britiske etterretningstjeneste SIS (MI6) og samarbeidet med Holst om å skaffe britene informasjon om Norge, på siden av den norske legasjonen, som SIS ikke stolte fullt på.[46] Holst var aktivist og hadde sannsynligvis sympati med de aksjonsinnstilte gruppene i motstandskampen, som 2A og Osvald-gruppen og det såkalte Idrettskontoret ved legasjonen, ledet av Harald Gram.[44]

Den 19. desember 1944 giftet Kai Holst og Margarete Corneliussen seg i Stockholm.[10]

Fred og død[rediger | rediger kilde]

Huset hvor Kai Holst ble funnet død, Rindögatan 42 på Gärdet i Stockholm.
Kai Holsts gravsted på Vestre gravlund i Oslo.

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 arbeidet han med avvikling av de ulike forsyningsbasene norske motstandsstyrker hadde hatt på svensk jord og reiste frem og tilbake mellom Sverige og Norge.[24] Den 23. juni 1945 kom Holst med bil fra Stockholm og var tidlig om morgenen den 26. juni med som kjentmann ved razzia og arrestasjoner som britiske og norske styrker foretok[47] i tyske militærleire ved Wehrmachts hovedkvarter på Lillehammer.[24]

Samme dag reiste han uventet tilbake til Stockholm[48] og ble om morgenen den 27. juni 1945 funnet død øverst i trappeoppgangen i en boligblokk i Rindögatan 42 på Gärdet.[2] Liket av Holst, skutt i høyre tinning, lå i en blodpøl øverst i trappeløpet, foran døren til heisrommet. Holst ble funnet av portnerkonen, som noen timer før hadde funnet Holsts ryggsekk og reiseveske utenfor gårdens inngang.[2] Liket ble funnet med 1200 kroner på seg, en betydelig sum på den tiden (tilsvarende over 20 000 kroner i 2012[49]), noe som synes å utelukke rovmord.[2]

Ifølge politiet hadde Holst ringt på og blitt sluppet inn av en beboer, men uten at han gikk til leiligheten når han vel var inne i trappeløpet.[50][51] Politimannen som først kom til liket rapporterte at pistolen (Holsts egen, en spansk Llama Colt 9mm[52]) lå i Holsts høyre hånd,[53] med fingeren på avtrekkeren.[2] Pistolen ble imidlertid fjernet av den første politimannen på åstedet, før kriminalpolitiet ankom.[2] Det finnes ikke noe fotografi eller noen skisse av liket før det ble fjernet, kun fotografier fra obduksjonen.[54]

Selv om saken ble etterforsket som mulig mord så konkluderte svensk politi raskt at dødsårsaken var selvmord.[4] Rettsteknikere prøveskjøt våpenet som ble funnet i Holsts hånd og fant at det var identisk med kulen som ble funnet i oppgangen hvor Holst døde.[55] Av 28 beboere i blokken hvor Holst ble funnet ble kun 3 avhørt av politiet under etterforskningen.[56] I tillegg til manglende avhør var det en rekke andre mangler i etterforskningen, det var ingen detaljbeskrivelse av åstedet, og informasjon som rutinemessig ble innhentet ved mordetterforskning ble ikke nedtegnet.[57]

Kai Christian Middelthon Holst ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo, graven er markert med en enkel minnetavle med navn, fødsels- og dødsdato inngravert.[58]

«Saken Holst»[rediger | rediger kilde]

Selvmord eller mord?[rediger | rediger kilde]

Holsts familie, mange av hans venner og kolleger i motstandsbevegelsen, blant dem Hans Ringvold og Erik Myhre, mente at Holst ble myrdet.[6][7][4][9] Blant teoriene kolleger og venner la frem om mulig mord var fellesnevneren likvidering av utenlandsk etterretningstjeneste, tysk, svensk, sovjetisk eller amerikansk.[4]

Trusler[rediger | rediger kilde]

Holsts familie gjorde egne undersøkelser vedrørende hans dødsfall.[19] Holsts søster, Else Heyerdahl-Larsen henvendte seg til norske myndigheter men ble advart mot å undersøke saken videre da det kunne være farlig.[59] Daværende kaptein, senere generalmajor, Ole Otto Paus' kone var søster av Holsts kone, og Paus så i 1945 i Oslo dokumentene fra etterforskningen da han forsøkte å finne ut av saken. Det at Holst hadde bestilt sovevognsbilletter for sin kone og seg selv til dagen etter han ble funnet død fant Paus spesielt urovekkende.[19] To år senere var de samme dokumentene forsvunnet da Paus ønsket å se på dem igjen.[19]

Ole Otto Paus ble advart av en høytstående norsk politimann, juristen Olav Svendsen, tidligere sjef for Rettskontoret[60] (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), mot å foreta videre undersøkelser vedrørende Holsts død.[19][61] Samme politimann truet Holsts enke og søster til å la saken ligge.[19] Paus ble også av sjef for forsvarsstaben, generalløytnant Ole Berg (tidligere sjef for Militærkontorene Mi2 og Mi4 ved den den norske legasjonen i Stockholm)[62] rådet til å la saken ligge, da det var livsfarlig å forfølge den.[19][63]

Nye undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Holsts etterlatte tok på 1990-tallet kontakt med advokat Jan Heftye Blehr. Blehr tok kontakt med Rettsmedisinsk institutt for å få en ny vurdering av obduksjonsrapporten. Patolog Olving uttalte at: «det ut fra obduksjonsfunnene ikke er noe som taler mot at det kan foreligge et selvmord. Det er imidlertid heller ikke noe i veien for at det kunne foreligge et drap».[64] På bakgrunn av generalmajor Paus' uttalelser, engasjerte Justisdepartementet seg, og historikeren Trond Bergh var i 1995 i Stockholm og fikk se Säpos materiale i saken. Ifølge daværende justisminister Grete Faremo fremkom ingen ny informasjon.[65]

Norges Hjemmefrontmuseum ved professor Magne Skodvin undersøkte saken samme år. Museet baserte seg på undersøkelser pensjonert høyesterettsdommer Einar Løchen hadde gjort[52] på vegne av Ole Borge, en av veteranene fra Milorg som mente at Holst var likvidert.[66] Borge og Løchen mente det var kommunistene som stod bak likvideringen av Holst,[67] det samme hevdet XU-agenten Wiggo Ljøner.[68] Skodvin påpekte visse svakheter ved politietterforskningen, men konkluderte med at det, ut fra materialet, var klart at dødsårsaken var selvmord.[52]

Spørsmål[rediger | rediger kilde]

Blant de påfallende sider ved saken er at Holsts saksmappe er fjernet fra det svenske sikkerhetspolitiets arkiv.[69] Tore Pryser hevder at med det detaljnivå som Säpo gikk ned på i tilsvarende saker, så må det ha eksistert en mappe: «Alt tyder på at materiale om Holst er makulert.»[70][68] Noe informasjon om Holst hos Säpo finnes imidlertid i tre andre personers saksmapper.[65] Vitneutsagnene om hans bevegelser ved ankomst i Stockholm og hvem han var sammen med natten han døde, er også motstridende.[71][72]

Holst ble funnet død i en boligblokk hvor det tyske Abwehr hadde en dekkleilighet, mens en britisk SIS-agent bodde i blokken ved siden av.[51] Mannen som åpnet for Holst var Svante Holger Ahreson, en bekjent av Holst. I følge Ahresons forklaring til politiet hadde han bare hørt en mumling, trodde det var en som hadde ringt på feil, og gikk og la seg når han ikke hørte noe mer.[50][73] I følge Ahresons datter hadde imidlertid Holst en avtale med hennes far om å huse norske motstandsfolk som var i fare, Holst var altså i tett kontakt med Ahreson og ikke en perifer bekjent.[74] I motsetning til hva han hadde forklart til politiet så gjenkjente Ahreson Holsts stemme i porttelefonen, ventet på at han skulle komme inn, noe som ikke skjedde, men registrerte at heisen passerte og hørte stemmer og senere et skudd.[75]

Holst ble i følge det svenske politiet funnet med pistolen i høyre hånd, noe som har blitt ansett som tegn på selvmord. I følge våpeneksperter er det imidlertid høyst uvanlig at et håndvåpen blir liggende i den dødes hånd da våpenets kraftige rekyl, kombinert med øyeblikkelig dødsslapphet i muskulatur vil føre til at våpenet faller ut av en eventuell selvmorders hånd.[76] At liket ble funnet med våpenet i høyre hånd er også noe som familien har reagert sterkt på, da Holst i følge den var kjevhendt.[77] I det svenske politiets 32 siders rapport om saken står konklusjonen kun ett sted, på forsiden, rettsmedisineren som obduserte Holst påskrev følgende: «Suicidum», latinsk for selvmord.[78] Samme rettsmedisiner som i sin obduksjonsrapport ikke tok stilling til hvorfor Holst døde, mord eller selvmord, signerte altså politirapporten, men i følge svenske håndskrifteksperter er underskriften forfalsket.[79]

Holsts sjef i Stockholm i 1945, Wladimir Mörch Hansson, mente Holst var truet på livet, og at manglende svensk hjelp til å oppklare saken var uforklarlig.[80]

Odd Feydt, aktiv i motstandsgruppen 2A og i 1943 daglig leder av Sambandskontoret (en norsk etterretningsorganisasjon i Sverige), hevdet at Holst ble skygget under sin siste reise fra Lillehammer til Stockholm, og at Holsts død kan settes i forbindelse med samarbeid mellom det norske Rettskontoret og den svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån.[19]

Diplom hvor Kai Holst posthumt hedres av den britiske kongen for modig fremferd og mottar stor takknemlighet for utførte tjenester. Dokumentet er datert 24. juni 1950 og undertegnet av statsminister Clement Attlee.

Den svenske professoren Ingvar Bergström, som hadde arbeidet for C-byrån i Gøteborg under krigen,[81] mente at Holst var blitt likvidert. Han hevdet først at likvideringen skjedde på ordre fra «høyt hold i Milorg», men endret siden oppfatning, i samråd med den pensjonerte landshövdingen og historikeren Per Nyström, til at det var svenskene som gjorde det, i samarbeid med nordmennene.[82] Kai Holsts nære kollega fra krigsårene, Milorg-lederen Jens Christian Hauge, er blitt kritisert for å være avvisende til å kaste lys over saken.[83][84][85] I forbindelse med presseomtalen av saken i 1994 sendte Hauge ut en pressemelding hvor han slo fast at han ikke hadde noen spesiell kunnskap om saken og avsluttet med at: «Det vil være en stor lettelse for meg og for alle Kai Holsts gjenlevende kamerater om denne vonde sak kunne bli oppklart.»[86]

Lillehammer-kuppet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lillehammer-kuppet

I ettertid er det blitt stilt spørsmål ved om Kai Holsts død kan ha hatt sammenheng med oppdraget på Lillehammer, en teori fremsatt av historikeren Tore Pryser.[87][24] Det kan være at Holst hadde med seg informasjon fra Lillehammer som kunne skade den svensk-amerikanske operasjonen (C-byrån fra svensk side og OSS fra amerikansk) , som i ettertid ble kjent som Lillehammer-kuppet.[87][51] Ifølge Odd Feydt ble Holst skygget fra han passerte grensen på vei tilbake til Stockholm.[19] Informasjonen om Lillehammer-kuppet var i årene etter krigen hemmeligstemplet, og fremdeles er ikke alt tilgjengelig. En rapport i britiske National Archives er båndlagt frem til 2020.[88]

Kai Holst mottok aldri noen utmerkelse av norske myndigheter for sin krigsinnsats, til tross for at Wladimir Mørch Hansson innstilte på det overfor sekretariatet i Hjemmestyrkenes råd i januar 1946.[89] Derimot ble Holst den 24. juni 1950 post mortem hedret av Georg VI av Storbritannia for «brave conduct».[89] I ettertid har det blitt stilt spørsmål om grunnen til at Storbritannia valgte å hedre Holst, i og med at han aldri offisielt arbeidet for britene.[89] En hypotese lagt frem av professor Tore Pryser, er at Holst, som i tillegg til sitt arbeide for Milorg også var i britisk tjeneste for etterretningsorganisasjonen SIS,[65] ble drept av svensk etterretning, for at han ikke skulle rapportere om operasjonen på Lillehammer til britene.[89][51]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Fra varm til kald krig, side 88
  2. ^ a b c d e f g Fra varm til kald krig, side 107-111
  3. ^ a b Fra varm til kald krig, side 107
  4. ^ a b c d e f g «At det kunne være behov for en slik overvåkingsenhet, fikk man for øvrig en uhyggelig påminnelse om da Kai Holst, Milorg-veteranen som sammen med Ole Borge hadde hovedæren for oppbyggingen av sikringstjenesten, døde under mystiske omstendigheter i Stockholm i slutten av juni 1945. Politietterforskningen konkluderte med selvmord, men blant Holsts gamle Milorg-kamerater var det mange som nektet å tro at Holst kunne ha tatt sitt eget liv.», fra Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 285
  5. ^ a b Svik og gråsoner, side 159
  6. ^ a b c «Også en rekke andre venner og medarbeidere av Holst fra krigens dager avviser selvmords-hypotesen som 'vås'. Det svenske politiet viste liten evne eller vilje til å oppklare saken, hevder de.», Fra varm til kald krig, side 105
  7. ^ a b c «At Holst ble likvidert som følge av hva han oppdaget på Lillehammer, mener også en rekke av Holsts venner fra motstandsbevegelsen under krigen. Flere sier som Otto Paus at de ble advart mot å prøve å finne ut av dødsfallet.», fra Svik og gråsoner, side 183
  8. ^ a b «Pensjonert general Ole Otto Paus uttalte til Dagbladet 28.9.94: - Kai Holst ble helt opplagt drept. Det kan jeg avlegge salighetsed på.», fra Taushetens pris, side 55
  9. ^ a b c «Erik Myhre hade tänkt sig att fortsätta sin undersökning i Stockholm tillsammans med Erling Mörk Hansson som här berättar att Myhre först gick till den brittiske underrättelsemannen MacRoberts (major W.D MacRoberts, Svik og Gråsoner, side 168-169, bidragsyter anmerkning).»: «Han kom tilbake og sa: 'Vet du hva MacRoberts sa, han sa han nektet oss å reise over, han sa det ville koste oss våre liv' om vi gjorde det, han nektet oss å reise. Erik Myhre var litt overrasket og fortsatte med sitt og til slutt så sa han 'men om jeg tar med meg Erling og vi reiser privat over', så hadde MacRoberts sagt til ham at da kommer dere ikke i levende live tilbake til Oslo igjen.», forklaring av Erling Mørch Hansson, fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 10:30 i opptaket
  10. ^ a b Fra varm til kald krig, side 139
  11. ^ a b Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 165
  12. ^ a b c d e f g h i Fra varm til kald krig, side 89-92
  13. ^ «Etter denne voldsomme tappingen av den sentrale ledelsen i SL eksisterte det kun ett forbindelsesledd mellom Rådet og samtlige organer innen O, nemlig Kai Holst. Det var heller ingen tverrgående forbindelser, slik at svært mye var avhengig av ham.», Milorg 1941-43, side 23
  14. ^ a b c d e Taushetens pris, side 52
  15. ^ a b «I august 43 gikk Kaka over grensen og avsluttet derved en enestående intens virksomhet i det okkuperte Norge.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 134
  16. ^ a b «Men i løpet av sommeren måtte en rekke viktige medarbeidere reise på grunn av opprullinger og varsler. Fra Grini slapp det ut et varsku om at Gestapo var på sporet av Kaka (Kai Holst), og i august dro han over grensen til Sverige, hvor han snart fikk viktige oppdrag ved det norske militærkontoret i Stockholm. Det var med tungt hjerte Hauge ga slipp på han. Kakas mot, selvoppofrelse og smittende aktivisme hadde gjort ham til en nær venn og en sjelden verdifull medarbeider. Men faresignalene ble etter hvert så mange at både Hauge og Holst innså at det var best å gi seg mens leken var god.», fra Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 149
  17. ^ Milorg-ledelsens redegjørelse om Kai Holsts død av 19. juli 1945:
    «På grunn av den sensasjon som er oppstått om Kai Holsts død, vil vi etter at svensk og norsk politis inngående undersøkelse er foretatt, gi nedenstående redegjørelse:
    Kai Holst kom meget tidlig inn i arbeidet med oppbyggingen av hjemmestyrkene. Han var knyttet til Sentralledelsen, hvor hans virke var av uvurderlig betydning. Hans sterke og fine karakter, hans mot, klare intelligens og vinnende vesen gjorde han usedvanlig vel skikket til dette arbeid. I 1943 ble han beordret til å forlate landet, etter at han var blitt sterkt ettersøkt av Gestapo.
    I Sverige ble han straks ansatt ved den norske legasjon i Stockholm, hvor han fortsatte sitt fremragende arbeid til støtte for hjemmestyrkene.
    Da freden kom, var det naturlig at han fikk et ansvarsfullt virke i forbindelse med avviklingen av det store apparat som var bygd opp i Sverige.
    Under hele frihetskampen satte Kai Holst alle krefter til. Han arbeidet dag og natt uten tanke på seg selv, og uten å ta hensyn til at han hadde gjennomgått en svær sykdom som han nok hadde overvunnet, men som hadde gitt ham et sterkt fysisk handicap. Når han allikevel klarte det voldsomme arbeidspress gjennom flere år, skyldes det den tilfredsstillelse han følte ved å yte det ytterste.
    Man har kunnet følge Kai Holst fra dag til dag, og i den aller siste periode fra time til time, og kan på grunnlag herav konstatere at der ikke er funnet noe holdepunkt for den antagelse at der foreligger noe mord. Heller ikke er det funnet noe som tyder på at han - selv få minutter før sin død - hadde planer om å berøve seg selv livet, og noe motiv for en slik handling kan man ikke se at han har hatt. Alle hans disposisjoner viser tvertimot at han regnet med å leve videre. Dette stemmer også med det inntrykk de av hans bekjente fikk som talte med ham i den siste tid, - også under hans siste reise fra Norge tilbake til Sverige.
    I de siste uker og dager under og etter kapitulasjonen, fikk det arbeidspress Kai Holst hadde, en slik grad av intensitet at det oversteg hva et menneske kunde klare. Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.
    Olaf Helset Carl Semb Michael S. Hansson
    Oslo, den 19. juli 1945», fra Fra varm til kald krig, side 111-112, opprinnelig Aftenposten, 21. juli 1945
  18. ^ Ministerialbok for Fagerborg 1909–1935, fra nettstedet til Arkivverket
  19. ^ a b c d e f g h i Svik og gråsoner, side 172-173
  20. ^ a b c d Svik og gråsoner, side 160
  21. ^ a b c d Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 114
  22. ^ Usynlige veier : fra Edderkoppens og flyktningeksportens historie, side 122
  23. ^ a b «Den nye strukturen ble vedtatt på et møte i januar 1943. Man ble enige om å opprette en i-side og en o-side. Men mens man før hadde hatt to i-er som delte organisasjonsarbeidet i Sør-Norge mellom seg, ble det nå bestemt at det skulle være én generalinspektør – en Stor I – for alle distriktene, og at han under seg skulle ha et antall distriktsinspektører, i-ene. På o-siden skjedde det også utvidelser, og arbeidet ble ledet av organisasjonssjefen, Stor O.», fra Fem år for fred og frihet : med Milorg 1940-1945, side 43
  24. ^ a b c d Svik og gråsoner, side 161
  25. ^ «Munken, som lå på hjørnet av Munkedamsveien og Parkveien lå i faresonen. I Munken hadde vi på den tiden store arkiver i hemmelige rom, under kjøkkenbenken og inne i veggene under vinduene. (Kaka og jeg hadde bodd der en tid sammen og Rudolf hadde overtatt stedet som bolig, men det var fremdeles litt av et hovedarkiv der.)», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 123
  26. ^ «Kaka og jeg bodde en tid sammen i Munken og hadde det både godt og hyggelig.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 129
  27. ^ «SL's folk var alle gode å samarbeide med og alle var meget hjelpsomme. Jeg må særskilt nevne Kaka som var en storartet illegalist, alltid villig til å hjelpe, full av oppfinnsomhet og godt humør.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 27
  28. ^ Rapport fra «nr. 24», side 100
  29. ^ «Litt senere fikk vi imidlertid ny og bedre kontakt med Fredrik og XU gjennom Kaka.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 166
  30. ^ Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 173
  31. ^ Usynlige veier : fra Edderkoppens og flyktningeksportens historie, side 150
  32. ^ a b c «Aksjonen mot Pilestredet 31 skjedde ved påsketider 1943 (20. april) og var dristig og vellykket. Jeg fikk en levende beretning et par timer etterpå av Kaka som hadde tatt imot karene da de kom tilbake.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 72
  33. ^ Rød skygge over DI3, side 76
  34. ^ Motstandskamp, strategi og marinepolitikk, side 14
  35. ^ «Endelig kom Kaka og Syver bort i en agent som utga seg for å komme med meldinger fra Grini. De hadde såvidt jeg husker et møte med ham på Majorstua for å få peiling på hvordan han så ut. Det var høyt spill.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 172
  36. ^ «Under Kakas ledelse ble det så satt opp et par nye eksekusjonslag med tilhørende skyggere; det var for det meste kvinner. Bittern-folkene trente opp de to aksjonslag; det var hensikten at de selv skulle lede de første aksjonene. Det ble gjort en serie forsøk på å skaffe av veie bademester Hagen og hvis jeg ikke tar feil, Torgersen. Alle forsøkene mislyktes imidlertid. Agenten som forsøkte å felle Kaka ble imidlertid ombrakt i 1943 etterat en hadde oppsporet hans bopel i Løvenskioldsgt.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 173
  37. ^ Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 118
  38. ^ «Hauge var seg smertelig bevisst at han bar et særlig ansvar i disse sakene, formelt og reelt. Sammen med Hansson-brødrene og Kai Holst hadde han drevet igjennom det linjeskiftet i Milorgs ledelse som åpnet for planlagte likvidasjoner.», fra Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 554
  39. ^ Rød skygge over DI3, side 70
  40. ^ a b c Fra varm til kald krig, side 95
  41. ^ «I slutten av 1942 og begynnelsen av 1943 kom store deler av den tidligere Sentralledelse til Stockholm. Det var to medlemmer av Rådet (Topsy og Otto). Det var Petter og Aksel og Sørlie, i juni kom Bakke, i august og september kom Kaka og Max. Dette medførte en kraftig forsterkning av Stockholm og øket selvfølgelig muligheten for aktiv støtte derfra.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 125
  42. ^ Svik og gråsoner, side 188
  43. ^ Fra varm til kald krig, side 96-97
  44. ^ a b c d e Fra varm til kald krig, side 100-105
  45. ^ Svik og gråsoner, side 192
  46. ^ Svik og gråsoner, side 196
  47. ^ «Razziaen var iverksatt og ledet av den britiske majoren W. D. MacRoberts fra Task Force med hjelp av norske etterretningsfolk og politi.», fra Svik og gråsoner, side 169
  48. ^ Svik og gråsoner, side 170
  49. ^ Norges banks priskalkulator
  50. ^ a b Fra varm til kald krig, side 122
  51. ^ a b c d Svik og gråsoner, side 202-204
  52. ^ a b c Svik og gråsoner, side 178-179
  53. ^ «I höger hand hade han en pistol. Högra fingret i varbygeln, mot avtryckaren, och hanen den var spänd.», fra programmet «Liket på Gärdet i Stockholm», fra 17:43 i opptaket
  54. ^ Fra varm til kald krig, side 123
  55. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 33:20 i filmen
  56. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 34:55 i filmen
  57. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 35:10 i filmen
  58. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 18:00 i filmen
  59. ^ «Familien går til norske myndigheter for å få svar. 'Da mor forsøkte det, etter en stund da, så fikk hun vite at dette kunne hun ikke gjøre noe med og jeg vet ikke om hun ble truet men at hun ihvertfall fikk vite at det kunne være farlig for henne. Så det er noe som ligger der, som er veldig ubehagelig.'», uttalelse av Elsebeth Heyerdahl-Larsen, i filmen Mysteriet Holst, fra 15:59 i filmen
  60. ^ USAs hemmelige agenter, side 47
  61. ^ «Ifølge Paus var politimannen han ikke hadde tillit til i forbindelse med etterforskningen av Holst-saken, Olav Svendsen. Under krigen var han sjef for det norske Rettskontoret i Stockholm og etter frigjøringen visepolitisjef i Norge.», fra Svik og gråsoner, side 173
  62. ^ «Topsy ble etter en tid Militærinspektør og forsvarssjefens representant i Sverige. Som sådan var han også sjef for de to militærkontorer som arbeidet på Norge, nemlig MI IV som arbeidet med oss og MI II som stelte med etterretningsvirksomheten.», fra Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, side 125
  63. ^ Paus dro til Norge og fortalte forsvarssjefen om mannen på perrongen. Da fikk han beskjed om at det kunne være livsfarlig å foreta videre undersøkelse og at han gjorde best i å la saken hvile. «Han var ingen lettskremt mann far, men jeg tror han skjønte at han var inne i et område som var veldig farlig og han snakket jo med familien også om det at vi burde være forsiktig for det kunne ramme dem alle, og da tror jeg rett og slett han mente likvidering.», uttalelse av Ole Paus, sønn av generalmajor Ole Otto Paus i filmen Mysteriet Holst, fra 55:13 i filmen
  64. ^ Svik og gråsoner, side 174
  65. ^ a b c Svik og gråsoner, side 175
  66. ^ «Borge var for øvrig også tilstede på pressekonferansen på Bristol høsten 1994 og tilhørte veteranene som der ga klart uttrykk for at Holst var blitt likvidert.»Svik og gråsoner, side 178
  67. ^ Svik og gråsoner, side 198
  68. ^ a b Svik og gråsoner, side 197
  69. ^ Svik og gråsoner, side 176-177
  70. ^ Svik og gråsoner, side 189
  71. ^ Fra varm til kald krig, side 120, 172
  72. ^ «Særlig drosjesjåførens og Fanny Gustavsens forklaringer spriker. Fru Gustavsen bosatt i Dukvägen hevder at det var en tredje person med i drosjen - en mann i lys regnfrakk. Drosjesjåføren Karlsson hevder derimot at han og Holst var alene i bilen.», fra Svik og gråsoner, side 171
  73. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 23:25 i filmen
  74. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 59:00 i filmen
  75. ^ «På Rindögatan 42 så hade de sån här porttelefon så det ringde och pappa var just övertygad om att det var Kai som skulle komma så han bara tryckte på knappen. Så öppnade han dörren så han skulle kunne komma in och sen såg han hissen bare gick vidare. Sen när han står så hör han då, jag vet inte om det var folk och röster där uppe, men han stängde ju dörren då. Jag tror därvid att han blev ängslig, vad är det för någonting? Det var inte Kai, han kom inte tillbaka. Jag vet inte vad han tänkte. Och han hörde ett skott. Kai Holst blev mördad i vår uppgång.», Svante Ahresons datter i filmen Mysteriet Holst, fra 59:20 i filmen
  76. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 31:05 i filmen
  77. ^ «Det første jeg liksom husker far snakket om når det gjaldt Kai Holsts død var det at pistolen ble funnet i Kai Holsts høyre hånd, mens Kai Holst var kjevhendt og det var en sånn ting som fikk far til å være helt urokkelig i sin visshet om at Kai Holst ble myrdet.», uttalelse av nevøen Ole Paus, fra filmen Mysteriet Holst, fra 31:50 i filmen
  78. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 38:32 i filmen
  79. ^ Fra filmen Mysteriet Holst, fra 39:35 i filmen
  80. ^ «Det er aldeles sikkert at Kai ble truet på livet like før krigen sluttet. Han sa det nokså direkte, men han visste ikke klart hvor det kom fra, og han var meget uredd av seg. Han var av den typen som gjorde alt for å komme til bunns i ting, han ville ikke gi seg for press. 'Jeg er ingen svekling,' sa han da - av type var han seig, sta, utholdende og fryktløs. Han gjorde en fenomenal innsats, både som motstandsmann og som etterretningsmann. Det var aldri noe galt i Kai Holst, jeg setter mye inn på å få det fram. Han var førsteklasses. Jeg har ingen dekning - men hvis jeg skulle bygge på den uforklarlige motviljen fra svensk hold mot å hjelpe oss... Men OBS! - jeg sier det ikke. Det tør jeg ikke si. Det kan jeg ikke si. Men at det var noe muffens ved omstendighetene omkring hans død, er det ingen som helst tvil om. Det har bare vist seg umulig å finne nøkkelen.», uttalelse av Wladimir Mørck Hansson, motstandsleder, fra Taushetens pris, side 54
  81. ^ «Bergström hadde under krigen tilhørt e-tjenesten C-byrån i Göteborg og var en av de såkalte 'Tre Musketerer' som samarbeidet med den norske motstandsbevegelsen.», fra Svik og gråsoner, side 162
  82. ^ «Nyström var ingen hvem som helst i denne sammenheng. I 1945-46 var han statssekretær under sosialminister Gustav Möller i Socialdepartementet som Säpo og overvåkingen hørte inn under.», fra Svik og gråsoner, side 209
  83. ^ Taushetens pris, side 56
  84. ^ «Når Jens Christian Hauge førtini år etterpå av sin venn Kai Christian Holsts nærmeste gjenlevende slektning, Elsebeth Heyerdahl-Larsen, blir spurt om hvorfor onkelen hennes ble likvidert frigjørings-sommeren 1945, blir han som en mur i ansiktet og svarer: -Noen sannheter kan du aldri regne med å få vite!», Taushetens pris, side 86-87
  85. ^ «Dette moralske og eksistensielle alvoret må man ha in mente for å forstå Hauges væremåte, reaksjoner og standpunkter i de betente sakene vi nå skal gå inn på. Fra ulikt hold skulle nemlig Hauge i årenes løp bli gjenstand for tildels meget kraftige beskyldninger for sin måte å forvalte okkupasjonshistorien på. Anklagene gikk i de mest forskjellige retninger: Han skal ha forsøkt å dirigere og sensurere historieskrivningen. Han skal ha hindret innsyn i omfanget av og omstendighetene omkring hjemmefrontens likvidasjoner, som ifølge kritikerne måtte være langt flere enn Hauges ordknappe uttalelser ga inntrykk av. Han skal ha bidratt til å skjule sannheten om Milorg-kameraten Kai Holsts mystiske død i Stockholm i juni 1945.», fra Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 549
  86. ^ Jens Chr. Hauge : fullt og helt, side 565
  87. ^ a b Fra varm til kald krig, side 127-129
  88. ^ «Dyrhaug har også identifisert et dokument i det britiske National Archive med tittelen Post Use of a German Intelligence Unit by Sweden. Men dette er båndlagt i 75 år og derfor ikke tilgjengelig før i år 2020.» Svik og gråsoner, side 166
  89. ^ a b c d Fra varm til kald krig, side 170-172

Radio[rediger | rediger kilde]

  • Göran Elgemyr: «Den mystiska kofferten från Lillehammer» og «Liket på Gärdet i Stockholm», Sveriges Radio P-1, 17. april og 20. april 1992

Film[rediger | rediger kilde]

  • Mysteriet Holst, Ekkofilm, 2012, sendt på NRK 1. april 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]