Institutt for energiteknikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
JEEP II-reaktoren på Kjeller er et sentralt forskningsinstrument for materialteknologi og grunnforskning i fysikk.
Haldenreaktoren er et forskningsverktøy for blant annet utvikling av kjernekraftsikkerhet.
IFE har en egen avdeling for Visualiseringsteknologi. Denne teknologien brukes blant annet til design og evaluering av kontrollrom i kjernekraftverk, olje/gass og romfart.

Institutt for energiteknikk (IFE) ble etablert i 1948 som Institutt for Atomenergi (IFA), og fikk i 1980 dagens navn. IFE har sitt hovedkontor på Kjeller og en nesten like stor avdeling i Halden i Østfold. IFE er vertsorganisasjon for det internasjonale Haldenprosjektet, med deltakere fra 19 medlemsland.

IFE driver forskning på følgende områder: energi-, miljøteknologi og fysikk (Kjeller), nukleærteknologi (Kjeller), petroleumsteknologi (Kjeller), nukleær sikkerhet og pålitelighet (Halden), og tematikken «sikkerhet-menneske-teknologi-organisasjon» (Halden).

IFE driver to forskningsreaktorer. JEEP II-reaktoren på Kjeller brukes til grunnforsking i fysikk og produksjon av legemidler, mens Haldenreaktoren brukes til forskning på materialteknologi og kjernebrenselsikkerhet.

Instituttet har ca. 600 ansatte i Halden og på Kjeller. Instituttets administrerende direktør er Eva S. Dugstad.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I de første årene etter krigen satset Norge sterkt på atomforskning. Gunnar Randers startet den norske atomforskningen ved Forsvarets forskningsinstitutt allerede i 1946 sammen med Odd Dahl. Det skjedde med Stortingets godkjennelse. Flere forskere ønsket ikke at atomforskningen skulle foregå i militær regi. Forsvarsministeren, Jens Chr. Hauge, støttet likevel prosjektet og sørget for tilstrekkelig finansiell støtte.[1]

Institutt for Atomenergi (IFA) ble i 1948 etablert som en sivil avlegger fra Forsvarets forskningsinstitutt med Gunnar Randers som direktør frem til 1970. I perioden 1947-51 fikk denne forskningen mer offentlig støtte enn all annen naturvitenskapelig forskning. Norges første atomreaktor (JEEP) stod klar på Kjeller i 1951. På det tidspunktet var det bare stormaktene USA, England, Frankrike, Sovjet og Canada som hadde atomreaktorer.

I 1970 ble over 1000 tønner radioaktivt avfall gravd ned på jordet ved siden av reaktorhallen. Disse ble gravd opp igjen i 2001[2] etter påtrykk fra miljøbevegelsen. Tønnene ble så fraktet til langtidslagring i avfallsdeponiet i Himdalen.

På 1980-tallet gjennomgikk IFE en omstilling med ny programprofil. Bevilgningene fra staten gikk ned, mens egen omsetning økte med inntekter fra oppdragsforskning og kommersialisering. Petroleumsforskning, fornybar energi, kontrollromsteknologi og menneske-maskin-kommuniksjon var blant noen av områdene som vokste i denne perioden.

Fra 1990-tallet fikk IFE en ledende posisjon innenfor norsk energi- og miljøforskning, med fokus på områdene hydrogenlagring, miljøteknologi, solenergi og fornybare energisystemer.

I tilknytning til reaktoren på Kjeller ble spillvannet tidligere sluppet ut i Nitelva. På begynnelsen av 2000-tallet ble det hevdet i den lokale pressen at dette førte til økte krefttilfeller, men så langt har det ikke blitt påvist en sammenheng mellom utslipp og antall krefttilfeller.[3]

I 2006 måtte reaktoren JEEP-II stenges ned noen uker på grunn av en radioaktiv lekkasje inne i reaktorhallen. Driftsforstyrrelsen ble utredet[4] og det ble konkludert med at den sannsynligvis skyldtes en lekkasje i rekombineringskretsen i eller nær en pumpe. Utslippet av radioaktivitet i denne forbindelse var svært lave. Det ble ikke målt utslipp med høyere verdier enn det som følger av normal drift.

IFE har på 2000-tallet satset tungt på solcelleforskning. Det nye solbygget på Kjeller, som sto ferdig i april 2009, har kostet rundt 50 millioner kroner, og er dermed en av de største investeringene IFE har gjort gjennom tidene. Ytterligere millioner kroner har blitt investert i avansert utstyr, med bidrag fra Forskningsrådet og industripartnere. Forskningssenter for Miljøvennlig Energi (FME)[5], som senteret heter, skal jobbe med blant annet fremstilling og karakterisering av krystallinsk silisium, det viktigste materialet for fremstilling av solceller.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]