Bilderberg-gruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Bilderberggruppen)
Gå til: navigasjon, søk
Den første konferansen ble avholdt i 1954 på Hotel de Bilderberg i Nederland, og dette hotellet har gitt navn til møtene.

Bilderberg-gruppen, Bilderberg-konferansen eller bare Bilderberg er en årlig privat uformell konferanse med 120-140 deltakere fra den økonomiske, intellektuelle og politiske eliten og media i Vesten som omhandler hvilken retning verden beveger seg i.

Bilderberg er unndratt offentlighetens innsyn, omgitt av tunge sikkerhetstiltak og har sitatforbud. Dette har fra den første konferansen i 1954 ført til omfattende kritikk fordi konferansene krediteres for tunge politiske beslutninger som den europeiske integrasjonsprosessen frem mot EU og USAs invasjon av Irak.[1][2][3]

Bilderberg var lenge ukjent for folk flest da pressedekningen hovedsakelig består av korte notiser i avisene. Dette er i ferd med å endre seg de senere årene, spesielt etter 2009 da The Guardian begynte å sende egen journalist for å dekke konferansen.

Innhold

[rediger] Historie

Prins Bernhard av Nederland kunne med sin innflytelse og internasjonale nettverk samle høytstående deltakere til den første konferansen.

Den første konferansen ble avholdt i 1954 på Hotel de Bilderberg i Nederland som ble konferansens uoffisielle navn.[4] Hovedtemaet var negative holdninger til USA i Europa. Mccarthyismen ble også diskutert, en debatt som har blitt notorisk berømt[av hvem?] fordi C.D.Jackson forutså senatets fordømmelse av McCarthy flere måneder før det skjedde. I følge Jacksons egne papirer rapporterte han senere hjem til Walter Bedell Smith at konferansen endte i «et rosenrødt skjær av Europeisk-Amerikansk vennskap og samarbeidsvilje».[trenger referanse]

Prins Bernhards biograf skrev om møtet at det muligvis var den mest uvanlige internasjonale konferansen som hadde blitt holdt til da. I følge ham bestod deltakerne av statsministre, utenriksministre, partiledere, ledere for store banker og industriselskaper, akademikere og ledere for internasjonale organisasjoner som Det europeiske kull- og stålfellesskap, men på konferansen opptrådte alle disse uten titler.[trenger referanse]

Den amerikanske delegasjonen bestod av 20 representanter. Blant disse var Charles Douglas Jackson (fra president Eisenhowers stab, og en av initiativtakerne til konferansen), Irwing Brown (europarepresentant for American Federation of Labor (AFL), den eldste paraplyorganisasjonen for amerikanske fagforeninger, Paul Nitze (George Kennans etterfølger og forfatter av forsvarsdokumentet NSC-68) og John Coleman, som sammen med belgiske Paul van Zeeland var viseformann for konferansen.[2]

I følge Hugh Wilford kom konferansen i stand etter initiativ fra europeere med sterke transatlantiske bånd, men kontrollen over initiativet hadde allerede i 1955 blitt overtatt av deltakere fra USA. Bakgrunnen for konferansen var bekymringer for økende splittelse mellom Europa og USA, med økende anti-amerikanisme og samtidig trussel om kommunistisk ekspansjon i europeiske land, og med tendenser til tiltagende isolasjonisme i USA.[2]

Joseph Retinger, en sterk pådriver for europeisk union og transatlantiske forbindelser, hans samarbeidspartner Paul Rykens (styrelederen for nederlandske Unilever), og Prins Bernhard av Nederland skal ha vært sentrale initiativtakere til konferansen.[2] Sistnevnte ønsket også velkommen til møtene i mange år.[1]

Fra den europeiske venstresiden[hvem?] på 1950-tallet ble det hevdet at konferansen var en del av et komplott fra USAs regjering for å underminere sosialismen[trenger referanse].

I følge Wilford hadde konferansen i starten en korporativ profil. Den skulle bringe sammen politikere fra regjeringspartier, såvel som opposisjonen i de ulike land, og siktet også mot å ha både arbeidsgivere og fagforeninger representert. Han presiserer likevel at alle deltakerne grunnleggende hadde en pro-amerikansk holdning. Deltakerne fra britiske Labour var eksempelvis alle sterkt antikommunistiske, tilhengere av transatlantiske relasjoner, og «revisjonister» i betydningen at de var tilhengere av å modernisere parti-doktrinen vekk fra vektlegging av økonomisk eierskap over produksjonsmidlene og over på sosial velferd. Som et eksempel nevner han Gaitskell, senere ble leder for Labour, og hans samarbeidspartnere, som allerede lang tid før 1954 deltok i uformelle møter med industriledere for å diskutere felles interesser, og derfor var komfortabel med situasjonen på Bilderberg–konferansene.[2]

I en artikkel i Dagens Næringsliv hevdes[hvem?] det at Rockefeller og Rothschild-dynastiene har vært viktige pådrivere for møtene. Det hevdes også at Henry A. Kissinger blir omtalt som «hjernen og drivkraften» bak Bilderberg-prosjektet.[1]

I følge andre kilder[hvem?] kom konferansen i stand på initiativ av overhodet for Rockefeller-familien, David Rockefeller,[trenger referanse] som nå er øverste leder for konferansene.[1]

[rediger] Politisk talentspeider

Flere politikere har deltatt på konferansene før de fikk sine viktigste posisjoner. Dette omfatter de britiske Labour-lederne Hugh Gaitskell og Tony Blair, som begge deltok på konferansen året før de ble partileder, og Bill Clinton, som deltok to år før han vant han presidentvalget i USA.[2][4][5] I følge en BBC-artikkel fra 2005 har alle de seneste presidentene for EU-kommisjonen deltatt på Bilderberg-konferanser før de ble valgt.[4] Dette har fra kritisk hold ført til beskyldninger om at gruppen hjelper frem politikere som er velvillig innstilt til storkapital og multinasjonale selskaper, mens konferansenes deltakere hevder det utelukkende skyldes konferansenes styringskomites ypperlige evner som politiske talentspeidere.[1][4][2][3][6]

[rediger] Arena for tidlig debattering av politiske hendelser

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.
Kommentar: Her brukes én avisartikkel som indirekte kilde for at en bok skal ha framsatt grove påstander om samfunnsskadelig profittjag. Boka bør refereres direkte.

Bilderberg-konferansene fikk også fra starten stor betydning for internasjonal politikk. Konferansen har[av hvem?] blitt tillagt æren for å ha fått den europeiske integrasjonsprosessen på beina igjen, etter at Europabevegelsen hadde falt sammen tidlig på 1950–tallet.[2]

I boken A Century of War: Anglo-American oil politics and the New World War beskriver F. William Engdahl hvordan en av USAs representanter på Bilderberg-konferansen i Sverige i 1973 fremla et fremtidsperspektiv hvor oljeprisen innen kort tid kunne øke med 400% på grunn av produksjonskutt fra OPEC. Deltakerne på konferansen så dette som en mulighet for å profittere, og samtidig øke den angloamerikanske økonomiske dominansen over verden, beskrevet av Henry Kissinger som å resirkulere flyten av oljedollar. Siden olje blir handlet i dollar førte prisøkningen, som kom like etter i forbindelse med oljeembargoen, til en enorm etterspørsel etter dollar. Enorme summer ble dermed tilført vestlig økonomi, og USAs handelsunderskudd ble dekket inn på bekostning av den industrielle veksten i den ikke–vestlige verden. Engdahl mener embargoen ble fremprovosert, og ser dette i sammenheng med diskusjonene på Bilderberg-møtet.[6]

[rediger] Mediedekning

Se også: Liste over norske avisoverskrifter om Bilderberg-konferansen

Mediene er kritisert for å ikke omtale konferansen.[7] Da Dagens Næringsliv (DN) var tilstede utenfor konferansehotellet Trianon Palace i Versailles i 2003 var de blant andre i selskap med Christopher Bollyn fra American Free Press, Simon Cox og hans researcher fra BBC og Tansu Saritapli fra den tyrkiske tv-kanalen TRT, en gruppe DN beskrev som 60 prosent av pressekorpset.[1]

Hvert år sitter det mellom ti og tyve redaktører og journalister fra tidsskrift som New York Times, Wall Street Journal og Newsweek og deltar på møtene, men med referatforbud.[1]. Møtene holdes under Chatham House-regelen som sier at informasjonen som kommer frem fritt kan brukes av deltakerne, men at ingen utsagn skal tillegges navngitte personer.[7] Financial Times journalist Martin Wolf, som har vært invitert flere ganger i en ikke-reporterende rolle, har sagt om bilderberg-konferansen at «diskresjon, fremfor hemmelighold, er nøkkelen til et slikt møte».[8]

Westye Høegh, norsk skipsreder og deltaker gjennom store deler av 1990-tallet sa følgende om konferansen til DN:

Sitat Det handler om nettverk og kontakter. Det er en slags uformell formalisering av båndene mellom USA og Canada på den ene siden og Europa på den andre. Det tas ingen viktige avgjørelser her. Her møtes folk for å prate fritt. Det er litt befriende. Vi prater rett fra levra. Når vi er samlet i tre dager, rekker vi også å få pratet en del. Vi sier aldri noe til pressen. Hele poenget med møtet er at det ikke skal stå noe i avisene dagen etterpå.[1] Sitat

Minst fire norske avisredaktører og direktører har deltatt på Bilderberg-konferansen:

Journalisten Jim Tucker fra American Free Press har fulgt konferansen siden 1983. Gjennom kontakter blant deltakere og hotellansatte har han publisert informasjon som gjestelister og agendaer.[1]

I 2009 fikk konferansen omfattende omtale i nettutgaven av den engelskspråklige avisen The Guardian med artikkelserien «Charlie Skelton's Bilderberg files». Skelton har vært tilstede utenfor konferansen hvert år siden og skriver om forberedelsene, andre avisers fravær, aktivistene og sikkerhetsstyrkene, samt glimt av deltakerne.[13]

Få dager før konferansen i 2010 ble det etablert en hjemmeside for Bilderberg-konferansene som markerer et steg mot økt åpenhet.[14][15] Siden har ingen kontaktinformasjon så det er vanskelig å vite sikkert at den er offisiell.

I følge Dagens Næringsliv er den britiske ukeavisen The Big Issue den eneste avisen i historien som har fått et utdrag av noen av samtalene etter en av konferansene.[16] Flere referater fra konferansene er publisert av Bilderberg-gruppen selv, men disse er fragmentariske, og identifiserer ikke hvem som har sagt hva.[2][17]

[rediger] Omtale

[rediger] Forsvarere

Bilderberg-gruppens egen pressemelding for 2002 sier Bilderberg- ikke har andre aktiviteter enn en årlig konferanse. På møtene blir ingen resolusjoner foreslått, ingen avstemninger blir gjort, og ingen uttalelser gitt.[Bilderberg er kun] et lite og fleksibelt uformelt og uoffisielt forum hvor forskjellige synspunkter kan drøftes og felles forståelse kan fremmes.[6] Denne fremstillingen stemmer sammen med den beskrivelsen mange møtedeltakere har gitt.[3]

  • Etienne Davignon, tidligere visepresident for EU-kommisjonen og styreleder for Bilderberg-konferansene, har understreket at de «ikke er et kapitalistisk komplott for å styre verden».[6] Han hevder at konferansene automatisk vil samle internasjonalister – mennesker som støtter arbeidet til WTO, transatlantisk samarbeid og europeisk integrasjon.[4]
  • Thierry de Montbrial, direktør for det franske Institute of International Relations og deltaker i mer enn tredve år kaller konferansen for en «klubb».[6]
  • Professor Kees van der Pijl har argumentert at møtene spiller en uformell men essensiell rolle i verdenspolitikken. Han hevder at «det trengs steder hvor disse menneskene kan tenke over hoved-utfordringene som ligger foran dem, koordinere retning for politikken, og finne ut hvor der kan oppnås konsensus.»[4]
  • Will Hutton, økonomisk analytiker, tidligere avisredaktør og Bilderbermedlem hevder deltakerne får anledning til direkte å influere internasjonal konsensus (common sense), en konsensus som først og fremst favoriserer internasjonal frihandel.[4]

[rediger] Kritikere

Kritikere av konferansen[hvem?] hevder at det, på tross av at det ikke tas formelle avgjørelser på møtene, legges et grunnlag for en konsensus blant politiske, industrielle og finansielle eliter, og at dette utformer den globale agendaen.[3] Konferansene har alltid vært lukkede og deltakerlisten har normalt ikke blitt offentliggjort. Dette, kombinert med gjestelisten av fremtredende politikere og næringslivsfolk, har ledet til kritikk for manglende transparens. Det har blitt påpekt at potensialet er stort for at gruppen fatter beslutninger uten offentlighetens innsyn og uten demokratisk kontroll.[18]

  • Pressen har møtt kritikk i forbindelse med konferansene. Ledere for store redaksjoner og mediehus er regelmessig gjester. Kritikere mener imidlertid at de aktuelle publikasjonene sjelden nevner konferansene, og at kritikken mot konferansene blir bagatellisert når de eventuelt nevnes.[1][6][19][20][16][21]
  • Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har uttalt seg svært kritisk til pressefolk som deltar på konferansene. Han mener pressen ved å delta og samtidig akseptere forbudet mot å rapportere fra konferansen, bidrar til å underminere demokratiet.[22] Aftenpostens journalist Per Egil Hegge, som selv deltok på konferansen i 1999, peker i et tilsvar til kritikken fra Kokkvold til at hans avis både i 1998 og 1999 skrev om konferansen. Selv om ingenting ble referert fra selve konferansen hevder Hegge at han selv har hatt stor nytte av bakgrunnskunnskap han har tilegnet seg på konferansen.[23][24]
  • Det norske Nobelinstituttet har måttet tåle kritikk etter at instituttets direktør og Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, deltok på konferansen i 2005. Daniel Estulin, som har skrevet flere bøker om Bilderberg–konferansene, og Fredrik S. Heffermehl, som har engasjert seg sterkt i saken til den israelske forskeren og atomvåpenaktivisten Mordechai Vanunu, påpekte at Vanunu, Hans Blix, FNs våpeninspektører i Irak, og Mohamed el-Baradei var nominert til fredsprisen det året. Estulin og Heffermehl påpekte at en fredspris til en av disse var lite ønskelig for enkelte av konferansens interessegrupper, og at det i lys av dette kunne oppstå mistanke om uheldige koblinger. Professor Ole Danbolt Mjøs, Krf-politiker og daværende leder for Nobelkomiteen, svarte på kritikken at «det er umulig å gi regler for hvilke møter vi er med på».[25][26][27]

[rediger] Konspirasjonsteorier

Bilderberg-gruppen har vært gjenstand for en rekke anklager om å drive konspiratorisk virksomhet blant verdenseliten, og konferansene er hyppig gjenganger i konspirasjonsteorier av ulike slag.[28]

  • På 1950-tallet ble konferansen av europeisk venstreside mistenkt å være et initiativ tatt av USAs regjering, herunder CIA, for å undergrave sosialismen.[2] Frykten for at kommunismen skulle spre seg oppfattes av flere som en viktig årsak til at konferansene ble startet,[2] så venstresidens bekymringer var ikke helt uten rot i virkeligheten.
  • På den første konferansen i 1954 snakket Eisenhower-medarbeideren Charles Douglas Jackson, som var sentral i arrangementet, engasjert mot den rådende McCarthyismen i USA. Han skal ha forutsagt McCarthys fall, noen måneder før dette virkelig skjedde. Denne spådomsevnen skal ha imponert europeiske møtedeltagere, og konspirasjonsteoretikere har siden festet seg ved «spådommen» som et indisium på at Bilderberg-gruppen er i stand til å påvirke begivenheter av denne typen.[2]
  • Høyresiden i USAs anklaget på sin side Bilderberg-gruppen for å utgjøre en europeisk sosialistisk konspirasjon for å svekke USAs konstitusjonelle oppbygging.[2] I tiden etter Franklin D. Roosevelt og hans New Deal–program eksisterte det en utbredt tro på den amerikanske høyresiden om at kommunistene hadde infiltrert Washington, og at disse, i samarbeid med sterke jødiske pengeinteresser, søkte å opprette en sentralisert stat med sterk kontroll over borgerne, i strid med hva mange oppfattet som det amerikanske idealet.[29]
  • Senere har denne retningen av konspirasjonsteorien utviklet seg til en forståelse av at Bilderberg-gruppen er et sentralt ledd i en verdensomspennende plan for maktovertakelse innenfor rammene av en såkalt «ny verdensorden» («New World Order»).[2]
  • Den norske journalisten Per-Aslak Ertresvåg har i bøkene Makten bak makten og SOV, mitt lille Norge hevdet at Norges politikere, fra SV til Frp, planmessig og over tid har avskaffet Norges nasjonale selvbestemmelsesrett, og har overlatt denne til overnasjonale organer som hverken velges demokratisk eller er underlagt demokratisk kontroll. Ertresvåg understreker at han ikke betrakter Bilderberg-konferansene som åsted for den internasjonale konspirasjonen han mener å se, men mer som rekrutteringsgrunn for denne.[20][30]
  • Noen, ikke navngitte, kritikere av Bilderberg mener at de første oppfordringene om et amerikansk angrep på Irak ble fremmet på Bilderberg-møtet i 2002.[3][1]
  • Under krigene på Balkan var det en utbredt tro blant serbere om at NATOs krigføring var direkte motivert av behovet for kontroll over oljerørledningene som går gjennom landet, og at avgjørelsen om krigen var tatt av Bilderberg-gruppen.[6][3]

[rediger] Deltakere

Sentralbanksjef Ben Bernanke fra Federal Reserve forlater Bilderberg 2008. Deltakerne holder en lav profil.

Utdypende artikkel: Liste over Bilderberg-konferansenes deltakere

Deltakerne kan[av hvem?] skilles inn i to grupper. Arrangørene, eller kjernen[trenger referanse], består av mennesker med store formuer. Disse setter opp invitasjonslisten[trenger referanse] og deltar årlig. Den andre og betydelig større gruppen, gjestene, består av mennesker som vedtar lover og/eller utøver stor innflytelse over folkeopinionen i landene de kommer fra. Disse deltar vanligvis kun én gang, men trekker mest oppmerksomhet[av hvem?].[trenger referanse]

Det er sjelden statsoverhoder deltar[trenger referanse], derimot er arrangørene flinke til å plukke ut og invitere politikere som ligger i posisjon til å overta lederstillingen i et land.

Mange politikere og andre i offentlige verv understreker at de deltar som privatpersoner, ikke som offentlige representanter. Forskjellen er om reisen og oppholdet er betalt for privat eller av det offentlige.

Den mest sentrale deltakeren er David Rockefeller (USA) som har vært med på nesten alle konferansene fra begynnelsen.

Under følger et snaut utdrag av noen av konferansens deltakere gjennom tidene.

[rediger] Norge

Kjernen av norske deltakere fra begynnelsen av var skipsredere. Gjestelisten har jevnlige innslag av topper fra Aftenposten/Schibstedgruppen samt partiledere med gode utsikter til å bli statsminister (hvorav mange kort tid etter ble det, inklusive sittende statsminister Jens Stoltenberg). Andre særtrekk er forsvarsministere, topper innen organisasjoner for Europeisk integrasjon og sentralbanksjefer fra Norges Bank. Det er også enkelte innslag fra Universitetet i Oslo samt den nåværende og forrige kronprinsen. Den nåværende og de tre forrige konsernsjefene i Norsk Hydro har alle deltatt.

Den sentrale personen fra Norge i Bilderbergsammenheng er i øyeblikket Egil Myklebust som sitter i Bilderbergs styringskomite.

[rediger] USA

Hillary Clinton,[19] George H.W. Bush,[1] George W. Bush,[1] Bill Clinton,[4][1][5][2][19] Henry A. Kissinger,[1][6][19][3] Condoleezza Rice,[19] Robert McNamara,[6] Alan Greenspan,[6] Zbigniew Brzezinski,[31][6] Paul Wolfowitz,[1][6][19] Donald Rumsfeld,[1][6] Richard Perle,[1][3][19] R. Glenn Hubbard,[1] Robert Zoellick,[1][19] Richard C. Holbrooke,[3] John Edwards,[3][3] Ralph Reed,[3] James A. Johnson,[5] George Soros,[1] Bill Gates,[31] Eric Schmidt,[19] James Wolfensohn,[1][6] Nelson Rockefeller,[6]

[rediger] Europa

Tony Blair,[4][1][4][5][2][19] Margaret Thatcher,[1][6] Hugh Gaitskell,[2] Willy Claes,[1] Valéry Giscard d'Estaing,[6] George Robertson,[32] Helmut Kohl,[1] Walter Scheel,[33][34] Paavo Lipponen,[1] Viscount Etienne Davignon,[6][4] Peter Mandelson,[19] Anders Fogh Rasmussen,[1] Mogens Lykketoft,[1] Carl Bildt,[18] Karl Schwarzenberg,[19] Jacob Wallenberg,[1][18][19] Claes Dalback,[1] Josef Ackermann,[6] Jorma Ollila,[6][19] Jeurgen Schrempp,[6] Peter Sutherland,[6] Louis Gerstner,[1] Percy Barnevik,[1] Giovanni Agnelli,[1] Prins Bernhard av Nederland,[1][6]) Dronning Beatrix av Nederland,[1][6] Dronning Sofia av Spania,[1][19] Prins Phillippe av Belgia,[1] Prins Philip av Storbritannia[6]

[rediger] Media

Jean-Louis Cbrian (Fransk mediemogul og adm. dir. PRISA, gir bla. ut El Pais),[1] Conrad M. Black (Britisk mediemogul, styreleder i Telegraph Group, og Hollinger Inc. Eier Daily Telegraph, Jerusalem Post samt mer enn hundrede andre publikasjoner i USA, Storbritannia, Canada, og Israel.),[1][35] Michael Ringier (Sveitsisk mediemogul, adm. dir. Ringier AG),[1] Thomas Friedman (Redaktør, The New York Times),[1] Paul A. Gigot (Redaktør, Wall Street Journal),[1] Fareed Zakaria (Redaktør, Newsweek),[1] Alexandre Adler (Sjefredaktør, Le Figaro),[1] Nicolas Beytout (Sjefredaktør, Les Echos),[1] Matthias Nass (Redaktør, Die Zeit),[1] R. John Micklethwait (Redaktør, The Economist),[1] Martin H. Wolf (Redaktør, Financial Times),[1] Tøger Seidefaden (Sjefredaktør, Politiken),[1] Gideon Rachman (Brussel–korrespondent, The Economist),[1] Marco Panara (Journalist, La Republica),[1] Will Hutton (Økonomisk analytiker og tidligere avisredaktør),[4] Flemming Rose (Kulturredaktør Jyllands-Posten, opphavsmann til Muhammed–karikaturene),[19]

[rediger] Liste over møtene

Hotel de Bilderberg (2007), Oosterbeek, Nederland. Hotellet der den første konferansen ble holdt i 1954 og som har gitt konferansen dens navn.

Utdypende artikkel: Liste over Bilderbergmøter

Konferansen har blitt holdt i Norge kun én gang, 14.–16. mai 1982 på Rica Park Hotel i Sandefjord. Dette er også eneste gang en sittende norsk statsminister (Kåre Willoch) har deltatt.

Nylige møter:

[rediger] Organisasjonsstruktur

Konferansen koordineres av en en leder og en styringskomité bestående av to medlemmer fra hvert av landene som er representert ved konferansen[4] og holdes i et nytt land hver gang.

[rediger] Finansiering

I følge Wilford ble det første møtet finansiert av Unilever. Fra 1955 overtok Ford-stiftelsen finansieringen, mens Carnegie Endowment for International Peace håndterte det praktiske rundt finansene.[2] I et intervju med New York Times fra 2005 sa organisasjonens sekretær ved Nederland-kontoret at konferansene blir finansiert av firmaer i vertslandene.[3]

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab ac ad ae af ag ah ai aj ak al am an ao ap aq ar as at au av aw (24. mai 2003): «Maktens innerste sirkel» (Norsk) – Dagens Næringsliv, s. 26.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Hugh Wilford (2003): «CIA plot, socialist conspiracy, or new world order? The origins of the Bilderberg group, 1952–55» (Engelsk) – Diplomacy & Statecraft, bind 14, nr. 3, s. 70-82 [«The aim of this study is not to explore the conspiracy theories that have attached themselves to Bilderberg qua conspiracy theories [...] Rather it is to use newly awailable archival evidence - chiefly the C.D. Jackson Papers at the Eisenhower Library in Abilene, Kansas, and the Hugh Gaitskell Papers at University College, London - to document the groups orgins.»].
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m The Nation: Conspiracy Theorists Unite; A Secret Conference Thought to Rule the World (Engelsk). New York Times (11. juli 2004). Besøkt 19. april 2009.
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m «Inside the secretive Bilderberg Group», BBC News, 29. 9. 2005.
  5. ^ a b c d «Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse», Aftenposten, 11. 6. 2008.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Bilderberg strikes again (Engelsk). Asia Times Online (18. august 2007). Besøkt 15. april 2009.
  7. ^ a b Anders Nordstoga (11. juni 2008). Vollebæk, Clemet og Myklebust på årets Bilderberg-konferanse (Norsk). Aftenposten, nettutgaven. Besøkt 31. oktober 2011.
  8. ^ Even Landre (18. juni 2006). Siv Jensen inn i hemmelig maktelite (Norsk). NA24. Besøkt 31. oktober 2011.
  9. ^ http://publicintelligence.net/1981-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  10. ^ http://publicintelligence.net/1982-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  11. ^ http://publicintelligence.net/1998-bilderberg-meeting-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  12. ^ http://publicintelligence.net/1999-bilderberg-participant-list/ hentet 31. oktober 2011
  13. ^ Charlie Skelton's Bilderberg files - arkiv
  14. ^ bilderbergmeetings.org: Bilderberg Meetings, hentet 31. oktober 2011
  15. ^ Charlie Skelton (11. juni 2010). Bilderberg: sinister with a smile (Engelsk). The Guardian. Besøkt 26. oktober 2011.
  16. ^ a b DN (24. mai 2003): «Dette diskuterte de» (Norsk) – Dagens Næringsliv, s. 26 [Papirutgaven, morgen].
  17. ^ WorldCat.
  18. ^ a b c Bodil Sundbye: «Myklebust på hemmelig møte», VG, 3. 6. 2007.
  19. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Svein Egil Omdal (14. juni 2008): «Hva gjorde Kristin Clemet i Virginia» (Norsk) – Stavanger Aftenblad (og flere andre aviser), s. 3 [Papirutgaven].
  20. ^ a b Per Aslak Ertresvåg (2008). Sov, mitt lille Norge. Koloritt forlag, Oslo (norsk). ISBN 978-82-92395-67-7.
  21. ^ Svein Egil Omdal (31. mai 2003): «Tause redaktører på maktens fang» (Norsk) – Adresseavisen, s. 28.
  22. ^ Lars Backe Madsen (27. mai 2003): «Deltar gjerne igjen» (Norsk) – Dagens Næringsliv, s. 46.
  23. ^ Per Egil Hegge (16. juni 2008): «Det skumle Bilderberg» (Norsk) – Adresseavisen og Bergens Tidende [Papirutgaven].
  24. ^ aftenposten.no, 30. mai 2003: Rapport fra en mektig mann
  25. ^ Fredrik S. Heffermehl (2005). Vanunu - hans kamp og kampen for han. Aschehoug, Oslo (bokmål). ISBN 82-03-23276-0 [ISBN10: 8203232760 ISBN13: 9788203232763].
  26. ^ Fredrik S. Heffermehl (7. oktober 2005): «Nobelkomiteen pleier dårlig selskap» (Norsk) – Nordlys, s. 3.
  27. ^ Fredrik S. Heffermehl (4. november 2005): «Nobelkomiteen unnviker» (Norsk) – Nordlys, s. 52.
  28. ^ Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, Oslo: Aschehoug, 2007.
  29. ^ Stephen Earl Bennett: «Modes of Resolution of a "Belief Dilemma" in the Ideology of the John Birch Society», Journal of Politics, bd. 33, nr. 3, 1971
  30. ^ Morten Fyhn: «Tror elite vil ha et totalitært Norge - Sterk påstand i ny bok», Aftenposten, 18. 10. 2008.
  31. ^ a b Information: De mægtiges diskussionsklub 9. juni 2006.
  32. ^ na24.no, 18. juni 2006: Inn i hemmelig maktelite
  33. ^ Kåre Valebrokk: «Forståelse bak lukkede dører», VG, 14. 5. 1982, s. 4.
  34. ^ x (14. mai 2007): «14. mai 1982» (Norsk) – Dagbladet, s. 2.
  35. ^ Dagens Næringsliv: Citizen Black. 22.11.2003. (Papirutgaven, s. 46)
  36. ^ bilderberger.org Meeting 2011
  37. ^ bilderberger.org Meeting 2010
  38. ^ bilderberger.org Meeting 2009
  39. ^ Bilderberg Announces 2008 Conference. businesswire.com. BusinessWire (2008). Besøkt 7 June 2008.
  40. ^ Balkenende to Meet Bush in Washington. nisnews.nl. NIS News Bulletin (2008). Besøkt 25 May 2008.
  41. ^ What was discussed at Bilderberg?, Turkish Daily News, 5 June 2007. Retrieved 18 August 2007.
  42. ^ Panetta, Alexander. «Secretive Bilderbergers meet», www.thestar.com, Toronto Star Newspapers Limited. Besøkt 12 June 2006
  43. ^ Asia Times Online :: Asian News, Business and Economy.. Besøkt 22 August 2007.
  44. ^ «Japan–U.S. Relations—Past, Present and Future», The Daily Yomiuri, 8 December 1991. «Rockefeller: The idea (of creating the Trilateral Commission) was incorporated in a speech that I made in the spring of 1972 for the benefit of some industrial forums that the Chase held in different cities around Europe,... Then Zbig (Zbig Brzezinski) and I both attended a meeting of the Bilderberg Group ... and was shot down in flames. There was very little enthusiasm for the idea. I think they felt that they had a very congenial group, and they didn't want to have it interfered with by another element that would—I don't know what they thought, but in any case, they were not in favor.»
Siteringsfeil: <ref>-tagg definert i <references> har ikke noe navneattributt.

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bilderberg-gruppen&oldid=10621758»
Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk