Die Linke
Die Linke | |||
|---|---|---|---|
.svg) | |||
 | |||
| Land | Tyskland | ||
| Leder(e) | Janine Wissler (27. februar 2021–) Martin Schirdewan (25. juni 2022–) | ||
| Grunnlegger(e) | Oskar Lafontaine | ||
| Grunnlagt | 16. juni 2007[1] | ||
| Erstatter | Die Linkspartei, Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative | ||
| Hovedkvarter | Karl Liebknecht-huset | ||
| Ungdomsorg. | Linksjugend ['solid] | ||
| Antall medlemmer | 54 214 (31. desember 2022)[2] | ||
| Ideologi | Demokratisk sosialisme feminisme nymarxisme grønn ideologi pasifisme antifascisme | ||
| Politisk posisjon | Venstreradikalisme | ||
| Farge | rødt | ||
| Nettsted | die-linke.de (de) en.die-linke.de (en) | ||
| Forbundsdagen | 28 / 734
| ||
| Berlins parlament | 22 / 149
| ||
| Brandenburgs landdag | 10 / 88
| ||
| Flagg | |||
 | |||
 |
|
Die Linke («de venstreorienterte») er et tysk politisk parti som ble etablert 16. juni 2007 ved en sammenslutning av Die Linkspartei.PDS og Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative (WSAG). Partiets mål er å gjøre Tyskland til en demokratisk sosialistisk stat.
Die Linke er medlem av Det europeiske venstrepartiet og virksomme i NELF (Det Europeiske Venstrepartis Forum).
Partiets politikk[rediger | rediger kilde]
Partiet ser seg i en partipolitisk tradisjonslinje som fører tilbake til Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.[3] Det har brutt med stalinismen, men bygger på politiske erfaringer i både DDR og Forbundsrepublikken Tyskland.
Partiet går inn for
- innføring av lovfestet minstelønn i Tyskland
- innføring av en enhetlig (og ikke to- eller tredelt) skolesystem
- innføring av formuesskatt for finansiell formue over 1 000 000 € og økning av inntektsskatt for høye inntekter
- snarlig retrett fra Afghanistan
Valg[rediger | rediger kilde]
Forbundsdagen[rediger | rediger kilde]
Ved Forbundsdagsvalget i 2009 fikk partiet 11,9 prosent av andrestemmene (partistemmene). I tillegg fikk partiet 16 direktemandater (valgt ved førstestemmene) fra fem delstater (Berlin, Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen-Anhalt og Thüringen) og ble dermed betydelig styrket sammenliknet med Forbundsdagsvalget i 2005. I Sachsen-Anhalt og Brandenburg ble Die Linke det største partiet, foran SPD og CDU. Partiet har 76 medlemmer av Forbundsdagen og dermed den fjerde største fraksjon. Gruppen i Forbundsdagen består av 40 kvinner og 36 menn.
Delstatsparlamenter[rediger | rediger kilde]
Die Linke er representert i 13 delstatsparlamenter. Partiet kom under sperregrensen på 5 % i Rheinland-Pfalz, Baden-Württemberg og Bayern. Partiet står sterkest i Saarland i vest og i Brandenburg, Sachsen-Anhalt, Sachsen, og Thüringen i øst. Partiet fikk i etter valget i Thüringen 2014 sin første ministerpresident i en tysk delstat. Det er representert i delstatsregjeringen i Brandenburg, forøvrig i en koalisjon med SPD.
Partiet har i øst karakter av å være et regionalt folkeparti. Det er der på størrelse med SPD og CSU og sitter i samtlige delstatsforsamlinger. Etter sammenslåingen med WASG har partiet fått styrket fotfeste i vest, og har etter de siste delstatsvalgene representasjon i fire delstatsforsamlinger i vest, med en oppslutning på 8,4% i Bremen som der beste valgresultatet. På meningsmålinger ligger de jevnt på en oppslutning på landsplan på over 10%.
Selv om sosialdemokratene i øst samarbeider med Die Linke, utelukker sosialdemokratene stort sett samarbeid med Die Linke i vest eller på riksplan. Partiets inntreden i tysk rikspolitikk har skapt flere nye dilemmaer for de etablerte partiene, men særlig for sosialdemokratene. Oppslutningen ved parlamentsvalget i 2005, skapte en situasjon der sosialdemokratene måtte velge mellom å samarbeide med Die Linke eller sin tradisjonelle motstander: de konservative kristeligdemokratene, hvorav SPD valgte sistnevnte.
-
Lyserødt: Delstater hvor die Linke er representert i delstatsforsamlingen. Mørkere rødt: Brandenburg hvor partiet er representert i delstatsregjeringen. Mørkerødt Thüringen hvor partiet har regjeringssjef (Desember 2014) -
Andel andrestemmer (partistemmer) i valget til Forbundsdagen i 2017
Samarbeid med DKP-medlemmer[rediger | rediger kilde]
Medlemmer av Deutsche Kommunistische Partei ble før 2008 valgt på listene til Die Linke til ca. 20 lokale folkevalgte forsamlinger.[4] Christel Wegner ble på denne måten innvalgt til Niedersachsens landdag. Hun ble imidlertid etter å ha gitt omstridte uttalelser, utelukket fra partiet 18. februar 2008. Christel Wegner krevde gjenninnføring av Stasi og forsvarte byggingen av Berlinmuren. Siden ble det på Die Linkes landsmøte i 2008 vedtatt å kreve av de oppførte på valglistene at de aksepterte visse grunnsetninger i partiprogrammet.[5]
Historie[rediger | rediger kilde]
Partiet Die Linke oppsto i 2007 ved en sammenslåing av Linkspartei.PDS som inntil 1989 het SED og var det statsbærende partiet i DDR, og WASG en regjeringskritisk gruppe i SPD.
Die Linke hadde ved stiftelsen ca. 71 800 medlemmer, hvorav ca. 60 300 kom fra Linkspartei.PDS og 11 500 fra WASG. Gjennomsnittsalderen er fremdeles høy, noe som skyldes partiets historiske røtter. Ved stiftelsen var 70 % av medlemmene av Linkspartei.PDS 60 år og bare 3,3 % var under 30 år.[6]
Linkspartei.PDS samarbeidet med SPD-utbryterne i WASG allerede ved Forbundsdagsvalget i 2005. Da åpnet partiet sine lister for WASG, og partiene dannet en felles fraksjon i Forbundsdagen etter valget.
Overvåking[rediger | rediger kilde]
Die Linkspartei.PDS har gjennom mange år vært observert av Bundesamt für Verfassungsschutz og nevnt i den årlige Verfassungsschutzbericht under «venstreekstreme bestrebelser og mistenkelige tilfeller». Også det nye partiet Die Linke har fløyer som beskrives som venstreekstreme. Således heter det i Verfassungsschutzbericht 2006:
Utviklingen av «Die Linkspartei.PDS» ble i 2006 i stor grad preget av bestrebelsene, frem til 30. juni 2007, på å slå partiet sammen med – det ikke-ekstremistiske – partiet Arbeit & Soziale Gerechtigkeit til et felles parti: «Die Linke». Begge partiene offentliggjorde 10. desember i Berlin utkast til felles program, bl.a. Programmatische Eckpunkte auf dem Weg zu einer neuen Linkspartei in Deutschland, som en viktig forutsetning for et felles venstreparti. Programmatiske utsagn fra «Die Linkspartei.PDS» gir fremdeles faktiske holdepunkter for venstreekstreme bestrebelser i henhold til Bundesverfassungsgesetz, selv om partiet forsøker å fremstå som et nytt, reformorientert venstreparti. Basert på program og vedtekter er som tidligere åpent ekstremistiske krefter virksomme innenfor partiet. Videre samarbeider partiet – dels gjennom faste strukturer – med inn- og utenlandske venstreekstremister».
I mai 2008 bestemte den føderale innenriksministeren, Wolfgang Schäuble, at Die Linke også i fremtiden skal observeres av Bundesamt für Verfassungsschutz. Han begrunnet det med at det finnes «åpent ekstremistiske sammenslutninger» i partiet. Dette skjedde i forbindelse med fremleggingen av Bundesverfassungsschutzbericht 2007, som over 6 sider behandler ekstremister og gammelkommunister i Die Linke.
Delstatenes kontorer for forfatningsbeskyttelse har forskjellig praksis: I for eksempel Bayern og Baden-Württemberg blir hele partiet Die Linke observert og klassifisert som venstreekstremt. I andre delstater som Sachsen, er det bare deler av partiet som observeres. I noen delstater som i Brandenburg blir Die Linke ikke observert i det hele tatt. Disse forskjellene kan begrunnes med forskjellige politiske flerheter i hver delstat. Også en rekke enkeltpolitikere for Die Linke blir observert på individuelt grunnlag.
Forhold til tidligere Stasi-medlemmer[rediger | rediger kilde]
Linkspartei.PDS har tidligere blitt kritisert av kommissæren for Stasi-arkivene, Marianne Birthler, for å nominere en rekke politikere med fortid som Stasiangivere.
Den partinære avisen Neues Deutschland, som utgis av partiets tidligere leder Lothar Bisky, er samlokalisert med en organisasjon for tidligere DDR-funksjonærer, «Gesellschaft zur Rechtlichen und Humanitären Unterstützung».
Partiledelse på forbundsplan[rediger | rediger kilde]
Partiledelsen til Die Linke har fra partiets grunnleggelse vært delt på to personer.
| Navn | Tiltredelse | Fratreden | |
|---|---|---|---|
|
Lothar Bisky | 16. juni 2007 | 15. mai 2010 |
|
Oskar Lafontaine | 16. juni 2007 | 15. mai 2010 |
|
Gesine Lötzsch | 15. mai 2010 | 10. april 2012 (avgått) |
|
Klaus Ernst | 15. mai 2010 | 2. juni 2012 |
|
Katja Kipping | 2. juni 2012 | 27. februar 2021 |
|
Bernd Riexinger | 2. juni 2012 | 27. februar 2021 |
|
Susanne Hennig-Wellsow | 27. februar 2021[8] | 22. april 2022.[9] |
.jpg)
|
Janine Wissler | 27. februar 2021[8] | Sittende |
.jpg)
|
Martin Schirdewan | 25. juni 2022[10] | Sittende |
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Michael Brie: Die Linkspartei. Ursprünge, Ziele, Erwartungen. Berlin 2005, ISBN 3-320-02072-2.
- Hubertus Knabe: Honeckers Erben. Die Wahrheit über Die Linke. Propyläen, Berlin 2009, ISBN 978-3-549-07329-2'
- Ulrich Maurer, Hans Modrow: Links oder lahm? Die neue Partei zwischen Auftrag und Anpassung. Berlin 2006, ISBN 3-360-01079-5.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Die Linke: Geschichte, Vorsitz und Ziele der gesamtdeutschen Linken». Frankfurter Rundschau (tysk). 13. desember 2021. Arkivert fra originalen 28. mars 2022.
- ^ "Gegen den Ampel-Trend: Grüne wachsen weiter"; besøksdato: 14. mars 2023; publisert i: Merkur; utgivelsesdato: 2. mars 2023.
- ^ «die-linke.de». Arkivert fra originalen 10. april 2012. Besøkt 11. april 2012.
- ^ ndr.de Besøkt 15. april 2012
- ^ die-linke.de Arkivert 17. januar 2013 hos Wayback Machine.Besøkt 15. april 2012
- ^ Jens Taken: DIE LINKE – Wählerschaft und Mitglieder, Bundeszentrale für politische Bildung – Dossier Parteien
- ^ Verfassungsschutzbericht 2006, «Linksextremistische Bestrebungen und Verdachtsfälle», s. 145 Arkivert 21. mai 2009 hos Wayback Machine.
- ^ a b «Siebenter Parteitag der LINKEN». DIE LINKE (engelsk). Besøkt 1. mars 2021. «Betinget av bekreftelse i brevvalg»
- ^ «ZEIT ONLINE | Lesen Sie zeit.de mit Werbung oder im PUR-Abo. Sie haben die Wahl.». www.zeit.de. Besøkt 22. april 2022.
- ^ Bubrowski, Helene; Erfurt. «Parteitag der Linken: Das Wagenknecht-Lager hat verloren». FAZ.NET (tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 26. juni 2022.
