Folkekammeret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Volkskammer under ledelse av Hans Jendretzky i Plenarsaal i Palast der Republik i Øst-Berlin, november 1989.
Inngang til Volkskammer på nordsiden avPalast der Republik (1990)
Palast der Republik, før det ble revet i 2008

Folkekammeret (tysk: Volkskammer) var parlamentet i DDR.

Dannelse og funksjon[rediger | rediger kilde]

Det Provisoriske Folkekammer ble opprettet 7. oktober 1949 i Øst-Berlin av det Tyske Folkeråd. Det første valget til Volkskammer kom senere, forsinket og utført etter et annet valgsystem enn opprinnelig tenkt, den 15. oktober 1950. Valget i 1950 var, som senere valg i DDR, basert på den nasjonale front. Valgene fant ikke sted i hemmelighet, det var mulig å se hva man stemte.[1]

Volkskammer var i funksjon fra 1949 til 1990. I det meste av dets eksistens var verken valgene i DDR eller avstemningene i Folkekammeret demokratiske. Grunnloven garanterte kommunistpartiet SED en førerrolle, og selv om andre partier, såkalte «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytepartier»), var representert i parlamentet hadde deres representanter ikke mulighet til å føre en annen politikk enn SED. I tillegg var masseorganisasjoner knyttet til SED (f.eks. Freie Deutsche Jugend) representert i parlamentet. Alle medlemmer måtte velges over en liste («nasjonal front») kontrollert av SED, og fordelingen av mandater blant partiene var bestemt på forhånd.

På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet i DDR, DDRs ministerråd og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå imidlertid den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.

Rolle i regimets siste leveår[rediger | rediger kilde]

Først etter kommunistregimets sammenbrudd ble det 18. mars 1990 holdt et demokratisk valg til Folkekammeret, der den borgerlige Allianz für Deutschland ledet av Lothar de Maizière fikk et stort flertall, som det brukte til å arbeide for en rask tysk gjenforening. Sabine Bergmann-Pohl (CDU) var parlamentets siste og eneste demokratisk valgte president, og i denne egenskapen dessuten provisorisk statsoverhode i DDR etter at vervet som statsrådsformann var blitt avskaffet.[2]

Folkekammeret møttes gjennom det meste av sin eksistens to til fire ganger i året. Fra 1976 møttes parlamentet i den nye parlamentsbygningen Palast der Republik. Denne bygningen er nå revet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hermann Weber: Die DDR 1945-1990, 4. Auflage, Oldenbourg 2006, S. 32
  2. ^ Rulers.org