Wolf Biermann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wolf Biermann

Wolf Biermann (født 15. november 1936 i Hamburg i Tyskland; egentlig Karl Wolf Biermann) er en tysk visesanger og lyriker, kjent som dissident i det tidigere DDR.

Ungdomsår i Hamburg[rediger | rediger kilde]

Wolf Biermann var sønn av Dagobert og Emma Biermann. Faren var en jødisk verftsarbeider fra Hamburg og medlem av den kommunistiske motstandsbevegelsen. Han døde i konsentrasjonsleiren Auschwitz etter å deltatt i sabotasje mot tyske krigsskip som skulle levere forsyninger til Legion Condor i den spanske borgerkrigen. Morens familie var katolsk, skjønt hun var selv ateist. Wolf Biermann overlevde det angloamerikanske bombeangrepet på byen sommeren 1943 gjennom at moren kastet seg i Nordkanalen med ham og reddet dem begge fra flammene i kvartalet Hammerbrook. Etter krigen ble Biermann medlem av Junge Pioniere i Vest-Tyskland, og representerte Vest-Tyskland under Freie Deutsche Jugends Tysklandstreff i DDR. Han var et av få arbeiderbarn som gikk på Heinrich-Hertz-Gymnasium i Hamburg.

Emigrasjon og liv i DDR[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avsluttet gymnaset i 1953 flyttet han sytten år gammel til DDR, etter invitasjon fra Margot Honecker, som han kjente fra barndommen. Han bodde frem til 1955 i et internat knyttet til Polytechnische Oberschule i Gadebusch ved Schwerin, og begynte så å studere politisk økonomi ved Humboldt-Universität zu Berlin. Fra 1957 til 1959 arbeidet han som regiassistent ved Berliner Ensemble. Frem til 1963 studerte han så filosofi og matematikk i Berlin.

I 1960 ble Biermann kjent med Hanns Eisler, som fikk stor betydning for ham. Biermann begynte å skrive dikt og sanger. I 1961 grunnla han Arbeiter- und Studententheater i Øst-Berlin. Hans oppsetning av stykket Berliner Brautgang, som handler om byggingen av Berlinmuren, ble forbudt, og teateret ble stengt før premieren 1963. Biermann fikk et midlertidig forbud mot å opptre på teatre. Kommunistpartiet, SED, aksepterte i 1963 heller ikke hans søknad om medlemskap, uten å oppgi noen grunn for dette. Etter kommunistregimets fall ble det imidlertid oppdaget i Stasis etterlatte dokumenter at SED mente Biermann måtte bruke narkotiske stoffer på grunn av sitt omfattende kunstneriske engasjement.

I 1964 hadde Biermann sin første gjesteopptreden i Vest-Tyskland, og i april 1965 opptrådte han med egne sanger i en kabaret laget av Wolfgang Neuss i Frankfurt am Main. Opptak fra denne opptredenden ble utgitt på plate under tittelen Wolf Biermann (Ost) zu Gast bei Wolfgang Neuss (West). Samme år offentliggjorde Biermann lyrikksamlingen Die Drahtharfe i Vest-Tyskland. I desember bestemte kommunistpartiets sentralkomité at Biermann fikk et totalt scene- og publikasjonsforbud.

Etter at Biermann gjennom flere år hadde avstått fra å utgi plater i vest, for å kunne få mulighet til å utgi sine sanger i DDR, utkom i 1968 platen Chausseestraße 131. Ettersom han på grunn av scene- og publikasjonsforbudet ikke hadde mulighet til å benytte et profesjonelt musikkstudio, fant opptakene til Chausseestraße 131 sted i Biermanns leilighet. Han hadde fått smuglet opptaksutstyr fra vest.

Senere fulgte flere utgivelser i Vest-Tyskland, som ble illegalt distribuert i DDR. I september 1976 fikk Biermann for første gang på mange år opptre i DDR, da han holdt en konsert i en kirke i Prenzlau.

Utvisning fra DDR[rediger | rediger kilde]

Tap av statsborgerskap etter «Köln-konserten»[rediger | rediger kilde]

I 1976 ble Biermann invitert av IG Metall til en konsertreise i Vest-Tyskland, og fikk reisetillatelse av DDRs myndigheter. Den første konserten han holdt den 13. november i Kölns Sporthalle ble overført direkte av Westdeutscher Rundfunks program 3. Under konserten ytret Biermann forsiktig kritikk av DDR, men i andre sammenhenger under oppholdet i Vest-Tyskland forsvarte han kommunistregimet, f.eks. når det gjaldt knusingen av arbeideroppstanden i Berlin. Biermanns kritikk førte likevel til at kommunistpartiets politbyrå fratok ham hans statsborgerskap «på grunn av alvorlig krenkelse av statsborgerlige plikter». Etter tapet av statsborgerskap sendte ARD-fjernsynet Köln-konserten i full lengde. Først gjennom denne sendingen ble Biermanns sanger kjent for et bredt publikum også i DDR, ettersom Westdeutscher Rundfunks sendinger ikke kunne mottas av vanlige DDR-borgere.

Følger[rediger | rediger kilde]

Behandlingen av Biermann var en avgjørende og pregende hendelse for mange kunstnere og dissidenter i DDR. Etter at Erich Honecker kom til makten i 1971 hadde flere hatt håp om en viss liberalisering og utvikling i retning av ytringsfrihet. Mange mistet alle illusjoner etter hendelsen i 1976. Flere dissidenter endret sin holdning til DDR fra en «solidarisk kritikk» til en radikal distansering.

Berømte personer i både Vest-Tyskland og DDR protesterte mot behandlingen av Biermann. Den 17. november 1976 offentliggjorde 13 kjente forfattere fra DDR et åpent brev til kommunistledelsen der de krevde av beslutningen ble omgjort. Initiativet til brevet ble tatt av Stephan Hermlin, som skrev det sammen med Stefan Heym. For å sikre seg at brevet ble offentliggjort ble det både sendt til partiorganet Neues Deutschland og til det franske nyhetsbyrået AFP. Ytterligere et hundretalls forfattere, skuespillere og bildende kunstnere skrev under på brevet i dagene etter offentliggjøringen av det.

Denne åpne og uventede protesten førte imidlertid bare til at kommunistledelsen igangsatte forskjellig sjikane mot undertegnerne, noe som førte til at flere forlot DDR. I 1977 flyttet Biermanns tidligere kjæreste, den kjente skuespilleren Eva-Maria Hagen, Nina Hagens mor, til Vest-Tyskland. Gerulf Pannach og Christian Kunert fra det forbudte bandet Renft og forfatteren Jürgen Fuchs ble allerede i november 1976 fengslet av Stasi, og etter ni måneders fengsel og under trussel om lange fengselsstraffer tvunget til å forlate DDR. Også den internasjonalt kjente skuespilleren Katharina Thalbach måtte forlate kommuniststaten. En av DDRs mest populære skuespillere, Manfred Krug, fikk yrkesforbud og filmer han hadde spilt i ble ikke lenger vist. I 1977 søkte han om å forlate DDR.

Også i Vest-Tyskland protesterte flere, også kommunister som stod nær SED, mot behandlingen av Biermann. En rekke DKP-medlemmer i Marburg undertegnet et protestopprop. Dette ble trykket på det første coveret til platen fra «Köln-konserten», Das geht sein' sozialistischen Gang.

Liv i Vest-Tyskland[rediger | rediger kilde]

Biermann fortsatte sin karriere som visesanger og lyriker i Vest-Tyskland. Han brøt med sin tidligere sosialistiske overbevisning, og i sangene kritiserte han ofte DDR. Også før dette bruddet hadde han alltid vært kritisk til stalinismen. Han fikk lov å besøke det kommunistiske DDR en siste gang, da regimekritikeren Robert Havemann lå for døden i april 1982. Stasi skal flere ganger ha forsøkt å likvidere Wolf Biermann.

Sommeren 1989 mottok Biermann Friedrich-Hölderlin-prisen. I forbindelse med stordemonstrasjonen på Alexanderplatz den 4. november 1989 forsøkte borgerrettighetsforkjemperen Bärbel Bohley å få Biermann til å opptre med sine sanger, men kommunistregimet forhindret dette. Først den 1. desember 1989, etter murens fall, kunne han igjen reise inn i DDR, og deltok under en konsert i Leipzig. Konserten ble direkteoverført i fjernsynet både i vesten og DDR.

Etter gjenforeningen[rediger | rediger kilde]

Wolf Biermann under en demonstrasjon i 1990

I det gjenforente Tyskland mottok Biermann mange priser og æresbevisninger: I 1991 fikk han Mörike-prisen og Georg Büchner-prisen. I 1993 mottok han så Heinrich Heine-prisen. Den 17. mai 1998 fikk han Deutscher Nationalpreis og i 2006 Joachim Ringelnatz-prisen for lyrikk. I anledning hans 70 års fødselsdag mottok han Großes Bundesverdienstkreuz fra president Horst Köhler i Schloss Bellevue.

Fra slutten av 1990-tallet har Biermann gjort seg bemerket med markert antipasifistiske utsagn. Han gikk helhjertet inn for NATOs krig mot Serbia i 1999 og krigen mot Irak i 2003. Høsten 2006 uttalte han at Irakkrigen kunne vært unngått dersom Tyskland og Frankrike hadde sluttet seg til «koalisjonen av villige» før krigen, siden Saddam Hussein da i følge Biermann ville blitt presset til å gå av.

I 2006 brøt Biermann etter mer enn tredve års samarbeid med sitt forlag Kiepenheuer & Witsch, etter at forlaget hadde utgitt boken Lichtjahre – Eine kurze Geschichte der deutschen Literatur von 1945 bis heute av Volker Weidemann, hvor det ble hevdet at Biermann hadde vært medlem av KPD, og først brutt med kommunismen etter DDRs sammenbrudd. De tre sidene om Biermann sluttet med å nevne publiseringen av Großer Gesang des Jizchak Katzenelson i 1994, og hevdet at «siden har det blitt svært, svært stille rundt Wolf Biermann».

Etter forslag fra CDU, FDP og De grønne besluttet Berlins parlament den 1. februar 2007 å utnevne Biermann til æresborger av Berlin. I forslaget heter det at Biermann «har som ingen andre besunget byen og bekjempet SED-uretten og delingen av Berlin». Marianne Birthler, som har ansvaret for Stasis etterlatte arkiver, hadde allerede i 2003 i et brev til Berlins regjerende borgermester Klaus Wowereit foreslått at Biermann skulle utnevnes til æresborger. I Berlins senat, byregjeringen, var det uenighet om forslaget. Den største koalisjonspartneren, SPD, støttet det, men etterfølgeren etter kommunistpartiet i DDR, Die Linkspartei, var imot å utnevne Biermann til æresborger og avholdt seg fra å stemme i byparlamentet. Biermann er en sterk kritiker av Die Linkspartei, og av SPDs samarbeid med dette partiet, som han har kalt en forbrytelse. Die Linkspartei klarte lenge å trenere utnevnelsen med påstander om saksbehandlingsfeil. Berlins senat aksepterte til slutt beslutningen fra bystatens parlament den 6. februar. 26. mars fant den høytidelige utnevnelsen til æresborger sted i Rotes Rathaus.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Wolf Biermann zu Gast bei Wolfgang Neuss, 1965
  • 4 neue Lieder, 1968
  • Chausseestraße 131, 1968
  • Der Biermann kommt, 1970
  • Warte nicht auf beßre Zeiten, 1973
  • aah – ja!, 1974
  • Liebeslieder, 1975
  • Es gibt ein Leben vor dem Tod, 1976
  • Der Friedensclown, 1977
  • Das geht sein' sozialistischen Gang, 1977
  • Trotz alledem!', 1978
  • Hälfte des Lebens, 1979
  • Eins in die Fresse, mein Herzblatt, 1980
  • Wir müssen vor Hoffnung verrückt sein, 1982
  • Im Hamburger Federbett, 1983
  • Die Welt ist schön..., 1985
  • Seelengeld, 1986
  • VEBiermann, 1988
  • Gut Kirschenessen * DDR – ca. ira!, 1989
  • Nur wer sich ändert, 1991
  • Süsses Leben – Saures Leben, 1996
  • Brecht, Deine Nachgeborenen, 1999
  • Paradies uff Erden - Ein Berliner Bilderbogen, 1999
  • Ermutigung im Steinbruch der Zeit, 2001
  • Großer Gesang vom ausgerotteten jüdischen Volk, Lesung von Yitzak Katzenelson 2004
  • Das ist die feinste Liebeskunst – Shakespeare-Sonette, 2005
  • Hänschen – klein ging allein..., 2005
  • Heimat – Neue Gedichte, 2006

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Liebesgedichte, 1962
  • Sonnenpferde und Astronauten, 1964
  • Nachrichten von den Liebenden, 1964
  • "Die Drahtharfe, 1965
  • Mit Marx- und Engelszungen. Gedichte, Balladen, Lieder, 1968
  • Der Dra-Dra. Die Grosse Drachentoeterschau in acht Akten mit Musik, 1970
  • Deutschland. Ein Wintermaerchen, 1972
  • Für meine Genossen. Hetzlieder, Gedichte, Balladen, 1972
  • Das Märchen vom kleinen Herrn Moritz, der eine Glatze kriegte, 1972
  • Nachlaß I, 1977
  • Preußischer Ikarus, 1978
  • Das Märchen von dem Mädchen mit dem Holzbein. Ein Bilderbuch von Natascha Ungeheuer, 1979
  • Verdrehte Welt – das seh' ich gerne. Lieder, Balladen, Gedichte, Prosa, 1982
  • Affenfels und Barrikade, 1986
  • Klartexte im Getümmel. 13 Jahre im Westen, 1990
  • Über das Geld und andere Herzensdinge – Prosaische Versuche über Deutschland, 1991
  • Alle Lieder, 1991
  • Der Sturz des Daedalus oder Eizes für die Eingeborenen der Fidschi-Inseln über den IM Judas Ischariot und den Kuddelmuddel in Deutschland nach dem Golfkrieg, 1992
  • Alle Gedichte, 1995
  • Wie man Verse macht und Lieder. Eine Poetik in acht Gängen, 1997
  • Paradies uff Erden. Ein Berliner Bilderbogen, 1999
  • Die Ausbürgerung. Anfang vom Ende der DDR (med Fritz F. Pleitgen), 2001
  • Über Deutschland Unter Deutschen., 2002
  • Die Gedichte und Lieder 1960 bis 2001, 2003
  • Eleven Outlined Epitaphs. Elf Entwürfe für meinen Grabspruch (med Bob Dylan), 2003
  • Das ist die feinste Liebeskunst. 40 Shakespeare Sonette, 2004
  • Heimat. Neue Gedichte, 2006

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Claus Christian Mahlzahn: «Wolf Biermann. Die Odyssee des Preußischen Ikarus». I: Claus Christian Mahlzahn: Deutschland, Deutschland. Kurze Geschichte einer geteilten Nation. DTV Deutscher Taschenbuch Verlag, München 2005, ISBN 3-423-24486-0

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wolf Biermann – bilder, video eller lyd