Volkseigentum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
VEB Leuna-Werke, tidligere en del av IG Farben, September 1959

Volkseigentum (folkeeiendom) var et juridisk begrep i DDR. Alle industrielle bedrifter i DDR, men blant annet også bankene, kraftverkene, jernbanen, bergverkene og naturrikdommer var definert som folkeeiendom.[1]

Avgrensning[rediger | rediger kilde]

DDRs forfatning nevnte tre eiendomsformer som sozialistisches Eigentum («sosialistisk eiendom»):[2]

  • folkeeiendom
  • kollektiv samvirkeeiendom
  • eiendom til partier og masseorganisasjoner

Ved siden av «sosialistisk eiendom» bestod «personlig eiendom» i DDRs rettssystem.

Et særtrekk med folkeeiendommen var at forfatningen til DDR slo fast at privateiendom av industrielle bedrifter, bankene, kraftverkene, jernbanen, bergverkene osv. var ikke tillatt. Det vil si at ikke engang regjeringen hadde lov til å selge en eller annen bedrift så lenge denne forfatningen var i kraft.

Industri og håndverk[rediger | rediger kilde]

Alle store bedrifter i DDR befant seg i folkeeiendom og ble kalt Volkseigener Betrieb (folkeeid bedrift, forkortet VEB). Private bedrifter var kun tillatt med opp til ti ansatte. En del håndverksbedrifter var organisert som produksjonssamvirke. Industribedrifter med liknende produksjonsprofil ble sluttet sammen til kombinater. Ansvarlig for styring av de folkeeide bedriftene var regjeringen (Ministerrat). Til dette formålet eksisterte i 1989 femten industriministerier i DDR.

Landbruk[rediger | rediger kilde]

Folkeeiendom i DDRs landbruk forekom relativt sjelden. Det eksisterte forholdsvis få Volkseigene Güter (folkeeide gods, forkortet VEG). Nesten all landbruk var organisert som produksjonssamvirke. Allerede i september 1945 ble en jordreform gjennomført hvor alle gods over 100 hektar ble beslaglagt uten erstatning og oppdelt blant jordløse personer. På denne måten oppstod en del ineffektive småbruk som sluttet seg sammen som Landwirtschaftliche Produktionsgenossenschaft (landbruksproduksjonssamvirke, forkortet LPG). Denne kollektiviseringen ble statlig forfremmet og foregikk til å begynne med frivillig. Med til syvende og sist ble de siste selvstendige bøndene tvunget til å slutte seg til LPG. Kollektiviseringen i DDR ble avsluttet i 1960.

Opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble etter krigen alle bedrifter og gods til personer som ble ansett som krigs- og naziforbrytere beslaglagt. I Sachsen ble i juni 1946 en folkeavstemning gjennomført hvor 77 prosent stemte for ekspropriasjonsloven Gesetz über die Übergabe von Betrieben von Kriegs- und Naziverbrechern in das Eigentum des Volkes (lov om overføring av bedriftene til krigs- og naziforbrytere i eiendommen til folket). I resten av den sovjetiske okkupasjonssonen ble liknende lover uten folkeavstemning satt i kraft.

Da DDR ble grunnlagt i 1949 var allerede mer en halvparten av produksjonskapasiteten overført i folkeeiendom.

I begynnelsen av 70-tallet ble alle bedrifter med mer enn ti ansatte mot en viss erstatning overført i folkeeiendom. De tidligere innehavere behold da vanligvis stillingen som bedriftsleder.

Privatisering og avvikling[rediger | rediger kilde]

Etter det første demokratiske valget på 18. mars 1990 bestemte seg Lothar de Maizières regjering å behandle folkeeiendommen som statseiendom som skulle privatiseres. Ideen om å gi ut en aksje over en eiendomsandel til alle innbyggere i DDR ble forkastet.

Folkeeiendommen som var under kommunal drift ble overført i kommunal eiendom i juni 1990.[3]

Ansvarlig for privatiseringen var Treuhandanstalt som arbeidet fra 1990 til 1994. Privatiseringen foregikk gjennom salg vanligvis under verdi.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ DDRs forfatning fra 1974, Artikel 12
  2. ^ DDRs forfatning fra 1974, Artikkel 10.
  3. ^ DDR-lov om kommunal formue fra 06. juli 1990