Ostalgie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En vogn med ostalgi-produkter, suvenirer fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR), ved Checkpoint Charlie i Berlin 2006
Moderne t-skjorter med DDRs riksvåpen er et typisk kommersielt ostalgi-produkt.
Figuren på trafikklysene i Øst-Berlin, den såkalte Ampelmännchen, brukes i dag som dekor på DDR-suvenirer, som på disse drikkekrusene.
Den opprinnelig østtyske barne-TV-figuren, Sandmännchen, på norsk kjent som Jon Blund, er i dag et populærkulturelt «ikon» fra DDR-tida. Her er figuren framstilt på et tysk frimerke fra 1998.

Ostalgie, eller på norsk ostalgi, er et tysk begrep for den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i Øst-Tyskland (DDR), særlig blant tidligere østtyske borgere. DDR eksisterte som totalitær kommunistisk stat fra 1949 til 1989, da landet ble en del av dagens Tyskland. Ostalgien omfatter en mengde DDR-fenomener, -symboler og kulturuttrykk, blant annet dokkefilmfiguren Jon Blund, bilmerket Trabant og sosialistiske kampsanger som partihymnen Die Partei hat immer recht og nasjonalsangen Auferstanden aus Ruinen.

Ordet Ostalgie er et ordspill eller teleskopord for Ost-nostalgie («øst-nostalgi»).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter Berlinmurens fall i 1989 og innlemmelsen av DDR i Forbundsrepublikken Tyskland ble de fleste spor etter det gamle regimet fjernet med støtte både fra de fleste østtyskerne og Forbundsrepublikkens myndigheter. Men med dette forsvant også mange av de bærende elementene i østtysk kultur- og samfunnsliv. Den høye arbeidsløsheten i øst og en følelse blant mange østtyskerne av å være annenrangs borgere i Forbundsrepublikken, har bidratt til å opprettholde sosiale og politiske forskjeller mellom øst og vest. Ostalgie betegner i særdeleshet sider ved dagliglivet som forsvant etter DDRs sammenbrudd.

Mens myndighetene i DDR mente å basere seg på en sosialistisk og kommunistisk ideologi, er mye av ostaligien preget av en kapitalistisk innpakning. Selv DDRs statsvåpen var en periode rettighetsbelagt av en privat person. Utover dette er de gamle østtyske matmerkene, TV-programmene og så videre som produseres i dag, laget av kapitalistiske selskaper.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Blant viktige ostalgi-symboler er bilmerket Trabant og TV-serien om Jon Blund. Ostalgien har også vært fremtredende i flere offentlige debatter. Kampen for å få stoppet rivningen av det gamle Palast der Republik og for å forhindre at de gamle østtyske trafikklysene, Ampelmännchen, skulle byttes ut med vesttyske, en kamp som faktisk ble vunnet, er eksempler på dette. Det har også kommet både bøker og filmer som tar for seg dette temaet. Thomas Brussigs bok På den kortere siden av Sonnenallee fra 1999, som senere også ble film, regnes av mange som ostalgiens startskudd. Wolfgang Beckers tragikomiske film Goodbye, Lenin! fra 2003, som handler om hvordan østtyskerne møtte den store omveltningen, die Wende, i 1989, er et annet kjent eksempel. Felles for disse er at de tar for seg det østtyske dagliglivet uten noen moraliserende pekefinger i den ene eller andre retningen.

Enkelte har kritisert romantiseringen i ostalgien og mener den ufarliggjør DDR-regimet, den politiske ideologien og hvordan den ble praktisert. Andre mener nostalgiske følelser er en naturlig reaksjon fra et folk som har opplevd at forhistorien og bakgrunnen deres har blitt usynliggjort og diskreditert.

Annet[rediger | rediger kilde]

Enkelte bruker også begrepet ostalgi om støtten til de tidligere statsbærende partiene i hele Øst-Europa.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Ahbe, Thomas: Ostalgie. Zum Umgang mit der DDR-Vergangenheit in den 1990er Jahren. Erfurt 2005. ISBN 3-931426-96-3
  • Steinbach, Lothar: Bevor der Westen war – Ein deutsch-deutscher Geschichtsdialog. wjs-Verlag, Berlin September 2006, ISBN 3-937989-22-6.
  • Banchelli, Eva: Taste the East: Linguaggi e forme dell'Ostalgie, Sestante Edizioni, Bergamo 2006, ISBN 88-87445-92-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]