Erich Mielke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erich Mielke
Erich Mielke (til høyre) sammen med Erich Honecker, i forbindelse med tredveårsjubileet til Stasi i 1980

Erich Fritz Emil Mielke (født 28. desember 1907 i Berlin, død 21. mai 2000 i Berlin) var en tysk kommunistisk politiker, som er best kjent som sjef for det politiske politiet Stasi i DDR fra 1957 til 1989. Han hadde tittelen «minister for statssikkerhet». Han ble i 1993 dømt for drap på to politimenn i 1931.


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mielke hadde arbeiderklassebakgrunn; hans far var kjerremaker. Begge foreldrene hans hadde vært med på å grunnlegge KPD i 1918. I 1921 ble han med i KPDs ungdomsorganisasjon.[1]

Kommunistisk aktivist under Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Mielke ble medlem av det tyske kommunistpartiet i 1927. Han deltok aktivt i gatekamper. 9. august 1931 skjøt og drepte han, sammen med Erich Ziemer, og etter oppfordring fra Walter Ulbricht, politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck. Som følge av drapet var han på rømmen fra politiet og flyktet til Sovjetunionen. Saken mot ham ble utsatt av landretten i Berlin i 1934, fordi han hadde flyktet. Erich Wichert, som også var tiltalt i samme sak, ble i 1933 dømt til 15 års tukthus.

Eksil i Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Fra 1932 gikk Mielke på Kominterns militærpolitiske skole og senere på Leninskolen. På grunn av sitt rykte som pålitelig stalinist som blindt adlød ordrer, overlevde han Stalins utrenskninger, som ellers gikk hardt ut over tyske kommunister i Sovjetunionen. Mielke anga flere av sine landsmenn til NKVD under Stalins utrenskninger.

Den spanske borgerkrig og den annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mellom 1936 og 1939 ble han sendt for å delta i den spanske borgerkrig som politisk kommissær. Han ble tatt til fange i Vichy-Frankrike under annen verdenskrig. Mielkes aktiviteter under annen verdenskrig er likevel omdiskutert, og han ble ofte hørende synge sovjetiske partisansanger sammen med senere Stasikolleger.

Etter den annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1945 ble han sendt tilbake til Tyskland som sovjetisk politiinspektør med oppgave å bygge opp en sikkerhetsstyrke som skulle sikre kommunistpartiets kontroll i den sovjetiske okkupasjonssonen. Han var medlem av SEDs sentralkomité fra 1950 til 1989.

Stasi[rediger | rediger kilde]

I Mielkes tid som Stasisjef hadde han 85 000 heltidsansatte og 170 000 uoffisielle medarbeidere som overvåket befolkningen i DDR. Så mange arbeidet for Stasi, at i enhver offentlig bygning var det minst én person som holdt Stasi informert om alt som foregikk. På Mielkes ordrer utførte Stasi bortføringer, trakassering, fengslinger og tortur av tusenvis av borgere. Mielke var en av de mektigste og mest forhatte menn i DDR.

Murens fall[rediger | rediger kilde]

7. november 1989 trakk Mielke seg fra sin stilling sammen med alle andre medlemmer av DDR-regjeringen, som svar på de forandrede politiske og sosiale vilkår i landet denne høsten. Seks dager senere, 13. november 1989, var Mielke i sentrum for en av de mest berømte tv-sendte hendelser i tysk historie. Da han tiltalte medlemmene i DDRs Volkskammer (parlamentet i DDR) som «genossen» (kamerater) som han var vant til å gjøre, ropte noen ergerlige ikke-kommunistiske medlemmer til ham at han ikke skulle gjøre det. Samtidig var det latter i salen fordi Mielke nettopp hadde sagt at Stasi hadde gode kontakter i arbeiderklassen. Mielke svarte at dette med kamerater kun var en formell sak og la til: «Men jeg elsker - jeg elsker alle - alle mennesker...» (Tysk:«Ich liebe doch alle Menschen!»), noe som utløste enda mer latter fra salen.[2]

Rettssak og død[rediger | rediger kilde]

Etter murens fall ble Mielke arrestert og i oktober 1993 dømt av landretten i Berlin til seks års fengsel for drapet på politimennene Paul Anlauf og Franz Lenck, samt for et drapsforsøk. Under rettssaken brukte aktoratet de opprinnelige dokumentene fra etterforskningen i 1934, som var blitt funnet i Mielkes personlige safe etter oppløsningen av Stasi. Han ble løslatt på prøve i 1995, etter knapt to års soning, på grunn av dårlig helse (han var da 86 år gammel), og av samme grunn ble videre straffeforfølgelse for forbrytelser begått som Stasisjef innstilt i 1998. Han døde i 2000 på et pleiehjem i Berlin, 92 år gammel, og ble begravet i en umerket grav på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Lichtenberg, Berlin, noen kilometer fra sin gamle arbeidsplass. Han ligger begravet utenfor æreslunden som ble opprettet av SED-regimet etter den annen verdenskrig.

Talen ved hans båre ble holdt av tidligere generalmajor i Stasi, Willi Opitz.[3]

Erich Mielke i fiksjon[rediger | rediger kilde]

I nøkkelromanen Collin av Stefan Heym fra 1979 opptrer figuren Wilhelm Urack, som er et nærgående portrett av Erich Mielke.[4]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]