Nationale Volksarmee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nationale Volksarmee
Nationale Volksarmees våpen
Basisdata
Aktiv: 1956 – 1990
Land: Øst-Tyskland
Overordnet enhet: Nationale Volksarmees flagg Landstreitkräfte
Flyvåpnets emblem Luftstyrkene
Marieneflagget Volksmarine
Type: Armé
Størrelse: 155.319[1]
Hovedkvarter: Strausberg, DDR
Operativt oppdrag:
Soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» marsjerer under vaktskifte ved Neue WacheUnter den Linden i Berlin.

Den Nasjonale Folkearmeen, (Tysk: Nationale Volksarmee, NVA) var fra 1956 til 1990 de militære styrker i DDR. Siden DDR var i frontlinjen i den kalde krigen var DDRs styrker ansett å være de mest avanserte i hele Warszawapakten, nest etter Sovjetunionen. NVA var kampklar til alle tider, klare for å bli mobilisert i en fremtidig krig med NATO.

Historie[rediger | rediger kilde]

Erich Honecker inspiserer tropper, 1972. Ved Honeckers høyre side sees Heinz Hoffmann, forsvarsminister

Dannelsen av NVA, 1. mars 1956, seks måneder etter at det vesttyske Bundeswehr ble dannet, var resultatet av år med planlegging og forberedelse av tidligere Wehrmacht-offiserer og kommunistveteraner fra den spanske borgerkrigen. Disse organiserte og trente det såkalte Kasernierte Volkspolizei, paramilitære styrker som var en del av Volkspolizei. Til tross for sin typisk tyske fremtoning, hva gjaldt både uniformer og seremonier som fulgte gamle tyske tradisjoner, var doktrinen og strukturen i NVA allikevel sterkt influert av Sovjetunionens væpnede styrker. NVA var således en blanding av to av de mest innovative og vellykkede militære skolene i det 20. århundret og ble derfor ansett for å være, sett i forhold til sin størrelse, en av de mest profesjonelle og best forberedte styrkene i verden.

I sitt første år hadde NVA 27 prosent offiserer med bakgrunn fra Wehrmacht. Av de 82 høyeste kommandoposisjonene var 61 holdt av tidligere Wehrmacht-offiserer. Den militære kunnskapen og kamperfaringen blant disse veteranene var uunnværlige i NVAs tidlige år, selv om de fleste av disse veteranene hadde gått av utover på seksti-tallet. Det vesttyske Bundeswehr var samtidig avhengig av offiserer med Wehrmachtbakgrunn.

I sine seks første år var NVA en totalt frivillig styrke. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956. I DDR ble dette innført i 1962 og NVAs styrke var oppe i 170 000 mann.

Lik de andre kommunistpartiene i de andre sosialistiske statene, var SED sikret kontroll ved at de kunne utnevne lojale partimedlemmer til posisjoner i NVA og at det kunne organisere intensive politiske utdanningsprogrammer for både offiserer og menige. Andelen av SED-medlemmer i offiserskorpset økte jevnt fra det tidlige sekstitall, til det nådde 95 prosent.

NVA beskrev seg selv som et instrument for arbeiderklassens makt. I henhold til sin doktrine skulle NVA beskytte freden og sikre sosialismens fortjenester ved å være en avskrekkende faktor for den angivelige imperialistiske aggresjonen. NVAs motto, som var skrevet på dets fane, var «For beskyttelsen av arbeidernes og bøndenes makt».

NVA tok aldri del i et fullskala angrep, selv om den deltok i en støttende rolle i Warszawapaktens undertrykkelse av Prahavåren i 1968 og selv om DDR-offiserer tjenestegjorde som rådgivere i Afrika. Da Sovjetunionen planla å okkupere Tsjekkoslovakia ble det fra DDRs side opprinnelig tenkt at det skulle anvende 7. panserdivisjon og 11. motoriserte infanteridivisjon for å støtte angrepet, men frykt for internasjonale reaksjoner på at tyske tropper skulle brukes utenfor Tyskland for første gang siden den annen verdenskrig gjorde at man gikk bort fra tanken. I stedet sørget NVA for logistisk hjelp til sovjetiske tropper og stod klare ved grensen for å kunne gripe inn i tilfellet Sovjetunionen mislyktes i å få kontroll. Høsten 1981 stod NVA klar ved grensen til Polen for å kunne støtte en eventuell sovjetisk invasjon, men unntakstilstanden som ble innført i Polen avverget en slik krise.

NVA var flere ganger i en tilstand av skjerpet beredskap, for eksempel under byggingen av Berlinmuren i 1961, Kubakrisen i 1962, Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og høsten 1989 da protestene i DDR gjorde at regimet i landet brøt sammen.

NVA ble oppløst i 1990. Dets utstyr og bygninger ble levert over til Bundeswehr. De fleste fasiliteter ble stengt og utstyr ble enten solgt eller gitt bort til andre land. De fleste av NVAs 36 000 offiserer gikk av; bare 3200 ble beholdt av Bundeswehr etter å ha blitt degradert en grad.

Inntil 1. mars 2005 ble tjenestetid i NVA oppført som «tjenestegjort i utenlandsk militær styrke.» Det føres nå som «tjenestegjort utenfor Bundeswehr».

Tidligere offiserer i NVA kan ikke oppføre titler etter navn i dag i Tyskland, da tjenestegjøring i NVA ikke regnes som å ha tjenestegjort i noen tysk avdeling. Imidlertid gjelder tjenestegjøring i Wehrmacht og Waffen-SS som å ha tjenestegjort i en tysk avdeling. Dette fører til underlige situasjoner som at en tidligere general i NVA ikke kan bruke denne tittelen, men hvis han i sin ungdom tjenestegjorde i Wehrmacht som løytnant så kan dette føres opp.[2] Denne forskjellsbehandlingen har tidligere NVA-menn funnet vanskelig å akseptere, siden NVA i motsetning til Wehrmacht og Waffen-SS aldri opptrådte som aggressor eller startet en angrepskrig.[2]

Tidligere Wehrmachtsoldater i NVA[rediger | rediger kilde]

Markering av DDRs 25-årsjubileum 7. oktober 1974
Demonstrasjon 4. august 1973 i Berlin i anledning 10. Weltfestspiel, en avdeling NVA-soldater hilses av unge pionerer
NVAs fortjenestemedalje i sølv
NVA-soldat på vakt foran Neue Wache

Listen under består av NVA-generaler og admiraler som var tildelt det Tyske Kors i Wehrmacht under den annen verdenskrig, datoen for tildelingen så vel som graden holdt på den tiden tildelingen skjedde.[3]

  • Generalmajor Rudolf Bamler (12. mars 1942 som oberst).
  • Generalmajor Bernhard Bechler (28. jan 1943 som major).
  • Generalmajor Dr. rer. pol. Otto Korfes (11. jan 1942 som oberst).
  • Generalmajor Arno von Lenski (21. jan 1943 som generalmajor).
  • Generalleutnant Vincenz Müller (26. jan 1942 som oberst i.G.).
  • Generalmajor Hans Wulz (25. jan 1943 som generalmajor).

Listen under består av NVA-generaler og admiraler som var tildelt Jernkorsets Ridderkors i Wehrmacht under den annen verdenskrig, datoen for tildelingen så vel som graden holdt på den tiden tildelingen skjedde.[4]

  • Generalmajor Wilhelm Adam (17. des 1942 som oberst).
  • Generalmajor Dr. rer. pol. Otto Korfes (22. jan 1943 som generalmajor).
  • Generalleutnant Vincenz Müller (7. apr 1944 som generalleutnant).

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

NVA hadde fire hovedavdelinger:

  • Landstreitkräfte (Hæren) med en styrke på 120 000 mann.
  • Volksmarine (Marinen) med en styrke på 16 300.
  • Luftstreitkräfte/Luftverteidigung (Flyvåpenet) med en styrke på 39 000.
  • Grenztruppen der DDR (DDRs grensestyrker), som bestod av 50 000 grensevakter. Disse var fra 1973 ikke lenger en del av NVA, men lå direkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

I krigstid ville en mobilisering av NVAs reserver nesten ha doblet dets styrker. DDRs myndigheter hadde også tilgjengelig de interne sikkerhetsstyrkene til Innenriksministeriet, det såkalte Kasernierte Volkspolizei, Stasistyrkene som lå under Ministeriet for Sikkerhet og de 210 000 troppene i de paramilitære Kampfgruppen der Arbeiterklasse.

Det høyeste ledernivået for NVA var Ministerium für Nationale Verteidigung (Forsvarsministeriet), som lå i Strausberg nær Øst-Berlin. NVA-administrasjonen var delt inn i følgende kommandoer:

  • Kommando Landstreitkräfte (KdoLaSK) i Geltow nær Potsdam.
  • Kommando Luftstreitkräfte und Luftverteidigungskräfte (KdoLSK/LV) i Strausberg.
  • Kommando Volksmarine (KdoVM) i Rostock.
  • Kommando der Grenztruppen (KdoGT) i Pätz nær Berlin.

Uniformer[rediger | rediger kilde]

De første militærenhetene som lå under Hauptverwaltung für Ausbildung var kledt i politiblått. Med omstrukturering av det kasernerte folkepolitiet i 1952 ble det brukt khakifargede uniformer som lignet sterkt på de sovjetiske i snitt og farver. På jakt etter en egen tysk og sosialistisk militærtradisjon forordnet statsledelsen en endring i uniformeringen av soldatene. Derfor ble det med dannelsen av NVA i 1956 innført nye uniformer. Disse lignet sterkt på Reichswehrs og Wehrmachts uniformer. De bestod av samme stengrått tøy som Wehrmacht hadde brukt og hadde et lignende snitt. Imidlertid avskaffet man i 1974/1979 de høytkneppede mørke kragene. Den karakteristiske NVA-hjelmen (M56) tilsvarte prototypen B/II som var testet ut i Wehrmacht i 1943, men som ikke var blitt ført videre.[5] Den ble introdusert da det ble klart at Sovjetunionen aldri ville tillate en gjeninnføring av den klassiske Stahlhelm forbundet med Reichswehr og Wehrmacht.[6] Den kom i tre versjoner, Mod 1 eller I/56, Mod 2 eller I/57 og Mod 3 eller I/71 og ble i store kvanta solgt eller gitt bort til land i den tredje verden.


Fremtoningen til NVA kom svært nær Reichswehrs og Wehrmachts fordi det, ifølge Willi Stoph og Walter Ulbricht, gjaldt å gi armeen en tysk nasjonalkarakter. NVA skulle ikke «se ut som amerikanske soldater», slik DDR-propagandaen hevdet at Bundeswehr så ut.


Distinksjoner[rediger | rediger kilde]

Som mange andre land i Warszawapakten, fulgte NVAs distinksjoner det sovjetiske mønsteret i arrangementet av stjerner.

Generaler i NVA
Marschall der DDR (Marskalk av DDR) Armeegeneral (Armee General) Generaloberst (Generaloberst) Generalleutnant (Generalløytnant) Generalmajor (Generalmajor)
Marskalk av DDR
Armee General
Generaloberst
Generalløytnant
Generalmajor
Stabs- og kompanioffiserer i NVA
Oberst (Oberst) Oberstleutnant (Oberstløytnant) Major Hauptmann (Kaptein) Oberleutnant (Premierløytnant) Leutnant (Løytnant) Unterleutnant (Sekondløytnant)
Oberst
Oberstløytnant
Major
Hauptmann
Oberleutnant
Løytnant
Unterleutnant
Høyere underoffiserer i NVA
Stabsoberfähnrich (Stabsoverfenrik) Stabsfähnrich (Stabsfenrik) Oberfähnrich (Overfenrik) Fähnrich (Fenrik)
Stabsoberfähnrich
Stabsfähnrich
Oberfähnrich
Fähnrich
Underoffiserer i NVA
Stabsfeldwebel (Stabssersjant) Oberfeldwebel (Oversersjant) Feldwebel (Oversersjant) Unterfeldwebel (Sersjant) Unteroffizier (Korporal)
Stabsfeldwebel
Oberfeldwebel
Feldwebel
Unterfeldwebel
Unteroffizier
Menige i NVA
Stabsgefreiter (Visekorporal) Gefreiter (Menig) Soldat (Menig)
Stabsgefreiter
Gefreiter
Soldat

NVA i fiksjon[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klaus-Peter Möller: Der wahre E : ein Wörterbuch der DDR-Soldatensprache. Lukas-Verlag, Berlin 2000, ISBN 3-931836-22-3.
  • Jürgen Fuchs: Fassonschnitt. Roman, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1984, 1989. Literarische Verarbeitung der ersten Tage einer militärischen Grundausbildung in Johann­georgen­stadt Ende November 1969.
  • Jürgen Fuchs: Das Ende einer Feigheit. Roman, Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 1988, 1992.
  • Siegfried Breyer, Peter Joachim Lapp: Die Volksmarine der DDR. Bernard & Graefe, Koblenz 1985, ISBN 3-7637-5423-7.
  • Peter Joachim Lapp. Ein Staat – eine Armee. Von der NVA zur Bundeswehr. Hrsg. von der Friedrich-Ebert-Stiftung, Bonn 1992, ISBN 3-86077-027-6.
  • Peter Joachim Lapp: Ulbrichts Helfer. Wehrmachtsoffiziere im Dienste der DDR. Bernard & Graefe, Bonn 2000, ISBN 3-7637-6209-4.
  • Peter Joachim Lapp: General bei Hitler und Ulbricht. Vincenz Müller – Eine deutsche Karriere. Ch. Links Verlag, Berlin 2003, ISBN 3-86153-286-7.
  • Christoph D. Brumme: Tausend Tage. Roman von (1997), Unteroffizierskarriere in einer NVA-Kaserne der 1980er Jahre.
  • Walter Jablonsky: NVA – Anspruch und Wirklichkeit, nach ausgewählten Dokumenten. Berlin/Bonn/Herford 1994.
  • Klaus Froh, Rüdiger Wenzke: Die Generale und Admirale der NVA. Ein biographisches Handbuch. 4. Auflage. Ch. Links, Berlin 2000, ISBN 3-86153-209-3.
  • Stephan Fingerle: Waffen in Arbeiterhand?. Ch. Links, Berlin 2001, ISBN 3-86153-243-3.
  • Hans Ehlert: Armee ohne Zukunft. 2. Auflage. Ch. Links, Berlin 2002, ISBN 3-86153-265-4.
  • Wilfried Kopenhagen: Die Landstreitkräfte der NVA. Motorbuch, Stuttgart 2003, ISBN 3-613-02297-4.
  • Gunnar Digutsch: Das Ende der Nationalen Volksarmee und der Aufbau der Bundeswehr in den neuen Ländern. Peter Lang, Frankfurt am Main/Berlin 2004, ISBN 3-631-53071-4.
  • Ove Ovens: Die NVA zwischen Wende und Auflösung. Dissertation, Regensburg 2004.
  • Klaus Behling: Der Nachrichtendienst der NVA. edition ost, Berlin 2005, ISBN 3-360-01061-2.
  • Bodo Wegmann: Die Militäraufklärung der NVA. Verlag Dr. Köster, Berlin 2005, ISBN 3-89574-580-4.
  • Michael Dullau: Grenzland. 2. Auflage. pro Literatur, Mammendorf 2005, ISBN 3-86611-017-0.
  • Stefan Wolter: Hinterm Horizont allein – Der ´Prinz´ von Prora. Erfahrungen eines NVA-Bausoldaten. Projekte, Halle 2005, ISBN 3-86634-028-1.
  • R. Fuchs: Genosse Matrose!. BS-Verlag, Rostock 2006, ISBN 3-89954-196-0.
  • Horst Stechbarth: Soldat im Osten. Erinnerungen und Erlebnisse aus fünf Jahrzehnten. 1. Auflage Edition Stad + Buch, Hüllhorst 2006, ISBN 3-920621-10-7.
  • Daniel Niemetz: Das feldgraue Erbe. Wehrmachtseinflüsse im Militär der SBZ/DDR. Ch. Links, Berlin 2006, ISBN 3-86153-421-5.
  • Sebastian Kranich: Erst auf Christus hören, dann auf die Genossen. Bausoldatenbriefe – Merseburg, Wolfen, Welzow 1988/89. Projekte-Verlag, Halle 2006, ISBN 3-86634-125-3.
  • Theodor Hoffmann: Das letzte Kommando. Ein Minister erinnert sich. Mittler-Verlag, Berlin/Bonn/Herford 1994, ISBN 3-8132-0463-4.
  • Hans Werner Deim, Hans-Georg Kampe, Joachim Kampe, Wolfgang Schubert – Sachbuch "Die militärische Sicherheit der DDR im Kalten Krieg" – Projekt+Verlag Dr. Meißler, Hönow 2008 / ISBN 978-3-932566-80-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Nationale Volksarmee – bilder, video eller lyd

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Samberg, Detlef Samberg.de: Die Nationale Volksarmee Stand: 1989 Sjekket 24 mars 2009
  2. ^ a b http://journals.cambridge.org/download.php?file=%2FCSS%2FCSS51_02%2FS0010417509000127a.pdf&code=0c96a393f2b4c8db00828a47df480146
  3. ^ axishistory.com
  4. ^ axishistory.com
  5. ^ Baer, Ludwig: Die Geschichte des Deutschen Stahlhelmes: von 1915 bis 1945 ; seine Geschichte in Wort u. Bild. L. Baer (Selbstverlag), Eschborn, 1977.
  6. ^ Floyd Tubbs, Stalhelm, 1971 p. 80-81