Antifascisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Antifascisme er et kontroversielt begrep med en uklar og skiftende betydning, og navnet på en politisk bevegelse med tilhørighet på ytterste venstre fløy. Begrepet stammer opprinnelig fra sovjetisk propaganda, og har vært brukt i sovjetisk og kommunistisk politisk retorikk siden 1920-årene.

Begrepets betydning og historie[rediger | rediger kilde]

I språklig forstand betyr antifascisme motstand mot fascisme. Begrepets innhold avhenger dermed av hva som legges i begrepet fascisme, og dette har variert betydelig gjennom historien. Opprinnelig ble uttrykket fascisme brukt for å betegne det totalitære regimet i Italia under Benito Mussolini. Fascisme var det uttrykket denne bevegelsen benyttet om seg selv.

Etter hvert har det imidlertid blitt brukt til også å omfatte lignende regimer i blant annet Tyskland, Østerrike (austrofascisme) og Spania.

Sovjetunionen, Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og tilsluttede kommunistpartier over hele verden begynte allerede fra 1924 å bruke ordet fascisme om det meste som ikke var kommunisme; f.eks. ble sosialdemokrati betegnet som sosialfascisme fra 1924, og på samme måte kunne man snakke om f.eks. «sentrumsfascisme» osv. Slik Komintern så det, var «sosialfascisme», «sentrumsfascisme», den italienske fascismen, nazismen osv. alle varianter av det samme «fascistiske systemet», som måtte bekjempes. På 1920- og 1930-tallet oppfattet man «sosialfascismen» (sosialdemokratiet) som den farligste formen for fascismen, på grunn av dens oppslutning og «falske» sosiale profil som gjorde den til en nødvendig støtte for «kapitaldiktaturet». Josef Stalin uttalte i 1924: «Fascismen er en kamporganisasjon for borgerskapet, som støtter seg på den aktive støtten fra sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet er objektivt den moderate fløyen av fascismen. Disse organisasjonene utelukker ikke hverandre, men utfyller hverandre. De er ikke motpoler, men tvillingbrødre».[1] «Antifascisme» i Sovjetunionen og innen kommunistpartier ellers betød derfor kamp mot alle man oppfattet som «fascister», dvs. alle kommunismens motstandere.[2]

Berlinmuren ble offisielt kalt «Antifascistisk beskyttelsesmur», som uttrykk for at østblokklandene mente at NATO-alliansen var fascistisk

I sovjetisk propaganda, og i østblokken ellers, ble ordene nasjonalsosialisme og nazisme nær sagt aldri benyttet om Det tredje rikets ideologi; man benyttet systematisk fascisme. Det har blitt innvendt at denne utvidede bruken svekker en presis forståelse om viktige aksentforskjeller og skillende særtrekk mellom nazismen og den italienske fascismen. En viktig forskjell er at italiensk fascisme var lite rasistisk (om enn sterkt sjåvinistisk), mens nazismen var rasistisk og ikke minst antisemittisk. Ettersom antisemittisme stod sterkt i Sovjetunionen, også etter annen verdenskrig, kan denne forskjellen sett fra øst ikke ha fortonet seg så viktig å få frem.

Fra sovjetisk side ble begrepet fascisme ganske raskt brukt til å omfatte NATO og vestlig politikk i sin alminnelighet under den kalde krigen. Blant annet hadde Berlinmuren det offisielle navnet «Antifascistisk beskyttelsesmur». På denne måten ville kommunistene uttrykke hva de mente om det demokratiske NATO-landet Vest-Tyskland og NATO-alliansen forøvrig. Blant kritikerne av det sovjetiske systemet ble det imidlertid pekt på likhetstrekk mellom fascismen og det totalitære systemet som etter hvert utviklet seg i Sovjetunionen, da særlig under Stalin (jf. stalinismen).

Det er i brennemerkende øyemed også laget sammensetninger som klerikal fascisme (eller klerofascisme), og neologismer som islamofascisme.

Den antifascistiske bevegelsen (Antifa)[rediger | rediger kilde]

Svenske venstreekstremister og medlemmer av «Antifa» i gateslag med høyreekstremister

Antifascisme betegner fremfor alt den organiserte antifascistiske bevegelsen (ofte kjent under forkortelsen «Antifa»), som opprinnelig oppstod med støtte fra Sovjetunionen i flere europeiske land. Bevegelsen har tilhørighet på den radikale venstresiden, og omfatter grupperinger som Antifascistisk aksjon, som opprinnelig var en kamporganisasjon for det tyske kommunistpartiet. Den organiserte antifascistiske bevegelsen har lagt alle de ovenstående definisjonene av fascisme til grunn for sin definisjon av antifascismen, og slike grupper i vestlige land sympatiserte under den kalde krigen med landene i østblokken og har gjerne hatt en «anti-imperialistisk» (særlig anti-amerikansk) orientering. I østblokklandene var den organiserte antifascistiske bevegelsen en del av den kommunistiske maktstrukturen. Tyske myndigheter beskriver den organiserte antifascistiske bevegelsen som «venstreekstremister som er beredt til å bruke vold».[3] Om «antifascistenes» ideologiske grunnlag heter det:

«Antifascisme», som fortsatt er det viktigste aksjonsfeltet for venstreekstremister, har bare tilsynelatende som mål å bekjempe høyreekstremisme. I virkeligheten bekjemper venstreekstremister den frihetlig-demokratiske grunnordningen som «kapitalistisk system», for dermed å ville nedkjempe dette samfunnssystemets angivelige «fascistiske» røtter.[4]

Den antifascistiske bevegelsen har i demokratiske land i etterkrigstiden ofte vært knyttet til skinheadsubkulturen eller subkulturer som står nær denne, og er særlig kjent for å delta i gateslag med høyreekstreme og andre typer vold og/eller hærverk.

Kritikk av begrepet[rediger | rediger kilde]

Begrepet antifascisme blir kritisert av mange statsvitere og politikere med tilhørighet på liberal og konservativ side, såvel som av sosialdemokrater på grunn av sin årelange ideologiske bruk.

Statsviteren og Hannah Arendt-eksperten Antonia Grunenberg anser begrepet, på grunn av dets utelukkende negative definisjon, som en «merkverdig orddannelse, som uttrykker et være-mot, men ikke noe politisk konsept».[5] Enhver demokrat er motstander av fascismen, men enhver motstander av fascismen er ikke demokrat, understreker Grunenberg. Dermed kan begrepet antifascisme like godt knyttes til ideologier som selv er totalitære.

Også statsviteren Manfred Funke fremhever at antifascisme som begrep utvisker skillet mellom demokrater og motstandere av demokratiet, og er et «politisk universalvåpen med blendkarakter».[6]

Politikere på borgerlig, demokratisk side vil i de fleste europeiske land typisk ikke regne seg som «antifascister», nettopp fordi begrepets historie er så tett knyttet til Sovjetunionen og grupper som sympatiserte med kommunistiske diktaturer (og som la noe helt annet i begrepet), og fordi begrepet ikke skiller mellom demokrati og diktatur. Man vil i stedet legge vekt på at man er motstandere av alle former for totalitarisme, både fascisme og «antifascistisk» kommunisme.

Michael Richter mener begrepet antifascisme ufarliggjør den egentlige fascismen og nazismen gjennom den utvannede og ideologiske bruken av begrepet som østblokken og kommunistpartier alltid har stått for, der begrepet rettet seg mot alt som ikke var kommunisme og sidestilte sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater med fascister og nazister.[7]

På grunn av begrepets historie og den særegne betydning det fikk i kommunistland, og derav følgende unngåelse av begrepet i vesten, vil «antifascisme» i en kald krig-kontekst ofte oppfattes som synonymt med kommunisme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stalin: Zur internationalen Lage; Werke, bd. 6; s. 251–269, her s. 253.
  2. ^ Michael Richter. «Die doppelte Diktatur. Erfahrungen mit Diktatur in der DDR und Auswirkungen auf das Verhältnis zur Diktatur heute». I: Gerhard Besier og Katarzyna Stoklosa (red.), Lasten diktatorischer Vergangenheit – Herausforderungen demokratischer Gegenwart, Mittel- und Ostmitteleuropastudien, LIT Verlag Münster, 2006, ISBN 3825887898, ISBN 9783825887896
  3. ^ Verfassungsschutzbericht 2005
  4. ^ Verfassungsschutzbericht 2008, s. 167
  5. ^ Antonia Grunenberg: Antifaschismus, ein deutscher Mythos, Rowohlt, Berlin 1993
  6. ^ Manfred Funke: Der missbrauchte Antifaschismus. Utgitt av Konrad-Adenauer-Stiftung, Berlin 2002, ISBN 3-451-28017-5
  7. ^ Richter s. 202