Waldheim-prosessene
Waldheim-prosessene er betegnelsen på en serie politiske prosesser som fant sted fra 21. april til 29. juni 1950 i tukthuset i den saksiske småbyen Waldheim i den daværende totalitære kommuniststaten DDR.
Ca. 3 400 personer, overveiende konsentrasjonsleirfanger fra de sovjetopererte konsentrasjonsleirene i Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen, ble dømt i politiske skueprosesser for påståtte «krigsforbrytelser» og «nasjonalsosialistiske forbrytelser», noe som i realiteten betød at personene stod i opposisjon til stalinismen og SED-regimet. Etter at de siste sovjetiske interneringsleirene hadde stengt, ble fangene overgitt til DDR-myndighetene «for granskning av sine forbryterske aktiviteter og domfellelse av retten».[2]
Hver enkelt rettssak varte i gjennomsnitt tyve minutter,[3] og noen kritisk gjennomgang av bevisene presentert av de stalinistiske myndighetene fant ikke sted. Prosessen ble nøye styrt av SED-ledelsen, og dommerne var ikke jurister, men «folkedommere» utvalgt på grunnlag av lojalitet til regimet og deretter gitt et kortvarig opplæringskurs. Dette skulle sikre at dommene var slik SED-ledelsen og de sovjetiske okkupantene ønsket. De få tilfellene hvor enkelte av dommerne oppviste motstand mot prosessen, ble massivt undertrykt. Blant de ansvarlige var Hilde Benjamin («Røde Hilde»), som i 1953 ble belønnet med posten som DDRs justisminister.[1]
Dommene skulle ikke være på mindre enn fem års tukthus. Hva forsvarerne angikk, i den grad slike var tilstedeværende, var dette utkommanderte statlige advokater.
Av de tiltalte ble 32 dømt til døden, og 24 av disse henrettet.[4] Bare 14 av de 3 400 personene fikk straffer på mindre enn fem år.
I tukthuset Waldheim/Sachsen omkom natt til 4. november 1950 ifølge dødsattestene 24 ungdommer av hjertesvikt med fem minutters mellomrom. I virkeligheten var de blitt hengt.[5]
Prosessene førte til internasjonale protester, og mange dømte ble løslatt i 1952. Andre fikk redusert straff. Thomas Mann skrev til Walter Ulbricht og spurte hvilken mening det ga å dømme folk «i nazismens villeste stil», nøyaktig slik «den til helvete ankomne Roland Freisler» hadde gjort.[6]
Waldheim-prosessene ble erklært ugyldige, og alle ofrene rehabilitert etter DDRs undergang. Noen av dommerne og statsadvokatene i prosessene ble stilt for retten ved tyske domstoler etter gjenforeningen, tiltalt for blant annet frihetsberøvelse.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b https://www.mdr.de/zeitreise/ddr/hilde-benjamin150.html
- ^ https://www.lexikon-der-politischen-strafprozesse.de/glossar/waldheimer-prozesse-2/
- ^ https://www.n-tv.de/politik/dossier/Der-groesste-Justizskandal-der-DDR-article841533.html
- ^ [1] Karl Wilhelm Fricke: Der Wahrheit verpflichtet
- ^ Jan Christensen: Om oppgjøret med Stasi, Verdens Gang 18. august 1997
- ^ https://www.mdr.de/zeitreise/waldheimer-prozesse-ddr100.html
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Fricke, Karl Wilhelm: Politik und Justiz in der DDR, Wissenschaft und Politik, Köln 1990, ISBN 3-8046-8568-4.
- Werkentin, Falco: Politische Strafjustiz in der Ära Ulbricht, Ch. Links, Berlin 1995, S.176ff, ISBN 3-86153-069-4.